Oddbjørn Leirvik og Sturla J. Stålsett:

Religionens politiske kraft

 

Kronikk i Dagbladet 28. desember 2004

 


 

Religion er tilbake i politikken med full styrke. Vår tids store globale endringer gjør at stadig flere stiller seg spørsmålet: Hvem er jeg/vi? Religionens fornyede kraft rundt om på kloden spiller en viktig rolle både i den individuelle og kollektive identitetsdannelsen. Dette skjer samtidig med at andre kollektive identitetsmarkører som nasjonalstat og sosial klasse er under sterkt press. Dette har uten tvil politiske implikasjoner. Den nye religiøsiteten konsoliderer seg ved å bevege seg inn i det politiske rom. Og politikere styrker sin makt ved å hente støtte fra religiøsitet på frammarsj.

 

Både globalt og nasjonalt har forholdet mellom religion og politikk blitt et stadig mer brennbart tema. Her hjemme har tilnærmingen mellom Carl I. Hagen og fundamentalistiske kristne grupper som Levende Ord i Bergen vakt oppsikt. Dagbladets reportasjer om KrF-politikeres forhold til amerikanske bønnefrokoster og det halvhemmelige nettverket The Fellowship Foundation, har også skapt debatt.

 

I kommentarene til gjenvalget av president George W. Bush blir det gjerne hevdet at det var de ’moralske’, ’religiøse’ eller ’kristne’ verdier som vant fram. Men hvilken ’moral’, hvilke ’verdier’ og hvilken ’kristendom’ er det her snakk om? Bondeviks kristne verdier er ikke uten videre identiske med de Bush proklamerer når han maner til kamp mot all verdens ondskap.

 

Heller ikke islamismen er noe entydig fenomen. De som kjemper for at islamske verdier i større grad skal prege politikken, fordeler seg på hele den politiske skalaen fra KrF-lignende ”muslimdemokrater” (som den nåværende regjeringen i Tyrkia) til totalitære og voldelige varianter av islamismen.

 

Debatten om forholdet mellom religion og politikk er gammel. Men den må fornyes og fordypes. Religionenes økte politiske betydning under globaliseringens vilkår gjør at det velbrukte argumentet om behovet for å ’skille’ mellom religion og politikk blir overfladisk.

 

Å tenke seg at religionens politiske dimensjon skulle forvinne er i beste fall naivt, i verste fall totalitært. Det er også umulig å forstå politikkens dynamikk uten å tenke inn religiøse dimensjoner og verdier. Det påtrengende spørsmål er derfor snarere hva slags religion og hva slags politikk som kobles. Religion kan fremme fiendtlighet og vold – men også rettferdighetssans, barmhjertighet og arbeid for fred. Mange vil hevde at de såkalte ’kristne, moralske verdier’ som ytterste høyrefløy i amerikanske politikk holder i hevd, ikke er noen av delene. Det er verken et tegn på moralsk integritet eller et uttrykk for respekt for kristne verdier å hevde at en står ’på livets side’ fordi en går mot selvbestemt abort, samtidig som en går inn for rett til private våpen, dødsstraff, preventiv krigføring og atomvåpen.    

 

Om en skal forstå forholdet mellom religion og politikk, må en derfor ta høyde for at ’religion’ er et like mangfoldig fenomen som ’politikk’. Noen av de mange nyansene og paradoksene i dette bildet belyses kritisk i en nylig utkommet bok om ”The Power of Faiths in Global Politics” (Novus forlag, red. Stålsett og Leirvik). Her drøfter religions- og samfunnsforskere hvordan religionen påvirker sosiale bevegelser og nasjonal politikk i land som Tyrkia, Palestina, Israel, Mexico og Norge. Den anerkjente canadiske religionssosiologen Peter Beyer undersøker på den annen side hvordan staten prøver å kontrollere religionens makt i så forskjellige samfunn som Japan og Kina, India og Indonesia, Nigeria og Egypt, Frankrike og Canada. Han ser blant annet overraskende likhetstrekk mellom hvordan kinesiske og franske myndigheter forsøker å avgrense religionens politiske innflytelse og spillerom.

 

Også det spenningsfylte forholdet mellom religionspolitikk og menneskerettigheter tematiseres. Her hjemme har det siste blitt aktualisert ved FNs menneskerettighetskomité sin kritikk av KRL-faget, et obligatorisk dialogfag som Arbeiderpartiet og KrF i fellesskap innførte som del av en integrasjonspolitikk basert på ”kristne og humanistiske verdier”.

 

Arbeiderpartiet og KrFs enighet om at det flerreligiøse Norge må tuftes på den kristne kulturarven, indikerer at koblingen mellom religion og politikk kan ta mange og uventede former. Douglas Johnston, et tidligere styremedlem av The Fellowship Foundation, har redigert en bok med den talende tittelen ”Faith-Based Diplomacy”. Hans International Centre for Religion and Diplomacy har fått til et interessant samarbeid om religion og menneskerettigheter med islamistregjeringen i Sudan, ut ifra en felles forståelse for religionens offentlige rolle. Aril Edvardsen realiserer sine egne visjoner for trosbasert diplomati, når han kombinerer evangeliske mirakelkampanjer i Pakistan med dristige dialogkonferanser der pinsevenner og konservative muslimer tilsynelatende kommer på hjertelig talefot.

 

Det sistnevnte eksemplet viser at en ikke (som i tilfellet Carl I. Hagen og Levende Ord) kan sette likhetstegn mellom konservativ tro og konfronterende religionspolitikk. Ikke bare liberale, men også mange konservative kristne engasjerer seg i interreligiøst fredsarbeid. Statsminister Bondevik refererer til religionsdialogen mellom religiøse ledere som en ”supplerende dimensjon” ved norsk utenrikspolitikk i forhold til Balkan og Midtøsten. Slik ønsker han å bidra til å forløse det fredsskapende potensialet i religionene. Som Halvor Elvik nylig påpekte i en kommentar med overskriften ”Prest og diplomat”: ”Kanskje kan en som selv er troende få i tale noen av dem som har helliggjort sin egen krig.”

 

Det kan være skjebnesvangert å overse religionens politiske kraft. Derfor er det grunn til å gå dypere inn i dette fenomenet. Forholdet mellom religion og politikk er spekket med paradokser. USA skjelner i grunnloven skarpt mellom religion og politikk. Likevel kan konservativ religiøsitet få spille en så avgjørende rolle som det som tilsynelatende var tilfelle ved sist valg. I Norge har vi grunnlovsfestet konfesjonell forankring: Den norske stat holder seg til den evangelisk-lutherske lære. Vi har til og med en ordinert prest som statsminister. Sammenlignet med USA er det likevel rimelig å hevde at den norske politiske virkelighet i stor grad er sekulær. Nettopp den religiøse arv som grunnlovens §2 nevner, kan ha bidratt til denne sekulariseringen. I lys av Luthers kallstanke og hans lære om de to regimenter – som i prinsippet setter et skarpt skille mellom kirkens og øvrighetens makt i samfunnet – ser en at trosbasert politikk ikke behøver å bety religiøst styre. Troen kan like gjerne fungere som et kall til politisk engasjement til fordel for sekulært demokrati og interreligiøs konfliktløsning.

 

Det avgjørende er full åpenhet om religionens rolle i politikken. Mens hemmelige kanaler tildekker skjulte maktforhold, tjener åpne samtaler om religion og politikk til å styrke demokratiet.