Vebjørn Horsfjord (assisterende generalsekretær i Mellomkirkelig Råd):

 

Dialog som svar på muslimfrykt

Kronikk i Vårt Land 14. juni 2004


 

Når vi snakker om religionsdialog i Norge blir det lett fokus på samtalen mellom kristne og muslimer. Det er naturlig siden islam med stor margin er den største religionen utenom kristendommen i Norge. Det er omkring 75 000 registrerte medlemmer i muslimske trossamfunn i Norge. I tillegg må vi regne med at et betydelig antall som ikke har formelt medlemskap i noen moské. Den tredjestørste religionen i Norge er buddhismen med omkring 9000 registrerte medlemmer. Humanetisk forbund har til sammenlikning i underkant av 70 000 medlemmer.

 

Møtet mellom mennesker med ulik tro skjer først og fremst i dagliglivet: i nabolaget, på arbeidsplassene og ikke minst i skolen. Slike møter har ofte mange dimensjoner. I tilegg til forskjellig religion kan det ofte være kulturelle og noen ganger språklige barrierer å overvinne. Som i alle hverdagslige møter med andre mennesker, utfordrer det daglige religionsmøte oss til å se andre som mål i seg selv, ikke primært som objekter for våre handlinger.

 

Veldig ofte kommer det noe godt ut av den daglige omgangen med mennesker av annen tro. Men det finnes også blant noen en frykt for hva andre religioner bringer med seg, slik den siste tidens debatt har vist. Da blir det en viktig oppgave å sondre mellom den frykten og usikkerheten som bygger på en eller annen form for reelt grunnlag og den som ikke gjør det. Den første må vi diskutere i åpenhet. Den ubegrunnede frykten må henvises til fordommenes skraphaug. For å gjøre denne sondringen er vi nødt til å forstå andre religioner bedre. Grunnleggende sett er det ingen annen vei til forståelse av islam enn gjennom kontakt med muslimer.

Religionsmøte og religionsdialog

 

Det kan være nyttig å rydde litt opp i begrepene. Mens ”religionsmøte” brukes om alle møter mellom mennesker av ulik tro og om all kontakt mellom ulike trossamfunn, reserveres gjerne ”religionsdialog” for de mer organiserte møtepunktene der noe av formålet er å bli bedre kjent med hverandres tro.

 

Det er vanlig å skjelne mellom ulike former for religionsdialog. Én mye brukt oppdeling skjelner mellom (1) ”(daglig)livets dialog” – der mennesker deler det som opptar dem i hverdagen, (2) ”handlingsdialog” – der man kommer sammen på tvers av religionsgrensene for å løse en konkret felles utfordring, (3) ”læredialog” der lærde (teologer) fra ulike religioner drøfter sin tro for å forstå hverandre bedre, og (4) ”erfaringsdialog” der man introduserer hverandre for deler av sin tradisjons åndelige erfaringer.

 

Skapt i Guds bilde

 

For kristne må møtet med annerledes troende alltid ta utgangspunkt i vår overbevisning om at alle mennesker er skapt i Guds bilde og hver dag mottar livet som en gave fra Gud. Vi tror at det fra skapelsen av ligger en lengting etter Gud i alle mennesker, slik Paulus også tar utgangspunkt i talen på Areopagos (Ap.gj. 17,22ff).

 

Når noen er opptatt av om kristne og muslimer tror på samme gud, blir svarene lett unyanserte. Når vi tror at det bare finnes én Gud, og at det er lagt ned i oss en søken etter Gud, så vil retningen for vår søken altså være den samme, og navnet vi bruker for å beskrive den Absolutte blir ikke avgjørende. Men i kristnedom og islam er det helt ulike oppfatninger av hvordan Gud har åpenbart seg i historien. Dermed er veiene til Gud i de to religionene ulike. Påstanden at Jesus er Guds sønn er like fremmed for en muslim som troen på at Koranen er Guds endelige åpenbaring er det for en kristen. Dermed blir også våre bilder av Gud ganske ulike.

 

Velfundert dialog mellom muslimer og kristne bygger altså på to like viktige premisser: (1) Som skapt av Gud har vi del i de samme erfaringer av hva det er å være menneske, og (2) Vi har forskjellige oppfatninger av Gud, vi har ikke samme tro, og vi har ikke til hensikt å dekke over disse forskjellene.

 

Organisert religionsdialog

 

Mellomkirkelig råd for Den norske kirke har ansvar for en del av den organiserte religionsdialogen på vegne av vår kirke. På nasjonalt nivå har vi etablerte kontakter med muslimer og jøder og gjennom Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn.

 

Arbeidet på nasjonalt plan har ofte hatt like mye preg av samtale om religionspolitiske temaer som av religionsdialog i streng forstand. Den mest verdifulle dialogen skjer nærmere folks hverdag. Her er det etter hvert mye å glede seg over blant annet i Trondheim, Stavanger og Oslo. De som er involvert forteller alltid både om spennende læring og om vanskelige utfordringer.

 

Ofte kjenner folk i menighetene seg usikre på hvordan lokalt dialogarbeid kan gripes an. Derfor arbeider vi sammen med andre med erfaring på feltet stadig med å kunne yte bedre veiledning til menighetene. I desember i fjor møttes dialog-praktikere fra kirker i Norden og De britiske øyer til konferanse i Oslo hvor vi utarbeidet et forslag til veiledende retningslinjer for menigheter i religionsmøte. Noen stikkord er ”langsiktig forpliktelse”, ”sannferdig tale om oss selv og andre”, ”involvere både kvinner og menn” og ”sikre religionsfrihet for alle”.

 

Misjon og dialog

 

Mange spør om religionsdialog er et alternativ til misjon eller et middel til misjon. Det spørsmålet ble grundig behandlet av en nemnd under Mellomkirkelig råd som utga et studiehefte om temaet i 2003. Kort sagt er svaret ”ingen av delene”; I et dialogmøte må alle som deltar være åpne om sine hensikter. Hvis hensikten er å bli bedre kjent er det uredelig å ha en skjult målsetting om å omvende den andre. Det betyr ikke at misjon og evangelisering er utelukket i andre sammenhenger, men alt slikt må skje i åpenhet overfor dem man møter.

 

Fred og harmoni?

 

Hensikten med religionsdialog er heller ikke primært å skape harmoni og stabilitet i samfunnet. Men ofte vil større harmoni og færre potensielle konflikter i samfunnet være en svært velkommen sidegevinst ved at mennesker blir bedre kjent.

 

Kjennskap gir trygghet, og de nyansene som kommer fram gjennom møter mellom mennesker, gjør det vanskelig å opprettholde fiendebilder. Det gjelder begge veier. Der det er etablert åpne og ærlige relasjoner er også forholdene lagt godt til rette for å ta opp de temaene som er vanskelige, der hvor vi opplever at det er uenighet og fare for alvorlig konflikt. Faktisk er det bare i relasjoner preget av trygghet at man kan lykkes med å diskutere slike saker uten automatisk å tvinge den andre i forsvarsposisjon.

 

Derfor er dialog også et riktig svar på den usikkerheten og frykten noen har i møte med islam. Kristne som avviser dialog og vennskapelig kontakt med muslimer, står i fare for å bekrefte de fordommene som finnes om kristne innenfor fundamentalistisk islam. Dermed skapes polarisering og man bidrar til å forsterke nettopp de gruppene innenfor islam som man advarer mot.

 

Utfordringer

 

Det er forskjell på verdier innenfor kristendom og islam. Men det går også grunnleggende skillelinjer innenfor de enkelte religionene. På noen områder skulle det være åpenbart at kristne og muslimer kan finne sammen, som i advarsler mot rovdrift på miljøet, vestlig overforbruk og en tendens til å måle stadig nye sider av livet i penger. Vi har også sett eksempler på at muslimske og kristne ledere har funnet sammen i uttalelser om potensielt splittende spørsmål som krig i Irak og Afghanistan og advarsler mot vold, antisemittisme og islamfrykt i Midtøsten.

 

På andre områder kan kløften mellom religionene ofte oppleves stor, for eksempel i synet på kjønn, familie og seksualitet. Trolig vil vi i årene framover stadig oftere oppleve at ulike verdier, enten de er religiøst basert eller ikke, støter sammen. Vi vil som enkeltmennesker og som samfunn jevnlig måtte gjøre valg for hvordan vi vil løse spørsmål i det religiøse samlivet som allerede er en realitet. Globaliseringen gjør at vi ikke vil være forskånet for det uansett hvordan vi innretter oss på hjemmebane.

 

Kirkene må som alle andre tros- og livssynsamfunn gjøre sine egne vurderinger av hva vi mener er rett og galt. Men når vi møter utfordringene som oppstår når verdier støter sammen, vil grunnleggende gode og åpne relasjoner trossamfunnene imellom være en uvurderlig ressurs.