Levi Fragell:

 

Religionskritikerens dilemma

 

Vårt Land, 10. desember 2003-12-17


 

Kritikerens dilemma er at all kritikk får applaus fra dem som misliker det kritiserte objekt, uavhengig av hva man misliker ved objektet. Dette gjelder i høy grad også religionskritikken. I Human-Etisk Forbund har vi fått innmeldinger som er begrunnet med at man ikke kan fordra den lokale presten.

 

Erling Rimehaugs artikkel i Vårt Land om islam-kritkken 8.12.03 (Helvetestrusler og smil i moskéen) illustrerer dette poeng når han kommenterer den pågående debatt om Universitetets behandling av Ibn Warraqs bok på følgende måte: ”…dermed opplever vi noe så sjeldent som en allianse mellom Gamlem og Levi Fragell.”

 

Jeg kjenner ikke islamstudent Anne-Liv Gamlem og hva hun står for. Men generelt sett er mitt problem at utilsiktede og uønskede ”allianser” ikke kan unngås i denne debatten. Etter at jeg i mai ble intervjuet i Dagbladet om menneskerettskrenkelser i islam-dominerte regimer, fikk jeg en rekke henvendelser og tilbud om samarbeid fra grupperinger jeg har mindre respekt for enn noen av de muslimer jeg har truffet etter snart 20 års botid i Oslos østre bydeler. Men misforståelsene er også sjenerende på den ”politisk korrekte” side av debatten,  hvor jeg har de fleste av mine venner og meningsfeller – og som nå tror jeg har skiftet ”side”. Igjen og igjen må jeg forsikre om at jeg mener islam har de samme positive utviklingsmuligheter som kristendommen, at det fins kristne fundamentalister med imperialistiske ambisjoner, at president Bush og hans regjering har bidratt til mer nød og elendighet enn Osama bin Laden, at Israel snarest mulig må trekke seg ut av okkuperte områder, og at den globale verden vil og bør smelte sammen til en fredelig enhet hvor vi alle om hundre år har lysebrun hudfarge og spiser fårikål i dag og chicken curry i morgen, etc. Men hjelper det? Neppe.Tillater man seg å si at det er noe alvorlig galt med den versjonen av islam som i dag står sterkest i denne verdensreligionens egen-presentasjon, tas det for gitt at man er blind for nyanser og egentlig står for en sjåvinistisk euro-amerikansk kulturpolitisk agenda. Blir det bygget ”sikkerhetsmurer” mot meninger i den norske islam-debatten, på Universitetet så vel som på den såkalte venstresiden?  

 

Erling Rimehaugs hjertevarmende besøk i moskéen i Damaskus minner meg om egne sporadiske visitter i norske bedehus. ”Vi trenger ikke gjøre hverandre til fiender, selv om vi taler sant om det som skiller oss,” skriver Rimehaug, som etter møtet i moskèen husker best ”det varme håndtrykket og smilet den gamle skjeggete mannen gav meg da jeg gikk.” 

Dette er den aktive religionskritikerens andre dilemma: Hvordan skal vi ta vare på vennskap og nærhet på tvers av en engasjert og kategorisk uenighet? Kan man unngå at skarp kritikk av religiøse fenomener – og noen ganger det religiøse lederskap -  blir oppfattet som kritikk av religiøse mennesker? Og hvordan kan vi unngå at kritikken blir opplevd som krenkelser av noen vi bryr oss om? Så langt har problemet for meg vært uløselig.