Religionskritikk innenfra

Klassekampen Morgen 13.11.2001

STURLA J. STåLSETT ER LEDER FOR KIRKENS KOMITé FOR| |INTERNASJONALE SPøRSMåL

 

 

Den pågående kampen mot terrorismen er ikke en religionskrig. Men fundamentalismens voldsfremmende potensiale må tas på alvor av alle religiøse tradisjoner, skriver Sturla J. Stålsett.

 

Det er all grunn til å motvirke ethvert forsøk på å gjøre den pågående konflikten i kjølvannet av terrorangrepene mot New York og Washington til en religionskrig mellom kristendommen og islam. Det er viktig å legge merke til at de som ønsker å gjøre den til det, i dag verken har moralsk autoritet eller bred oppslutning innen de religiøse fellesskapene som de vil tale på vegne av og mobilisere.
Men uklok kamp mot terrorismen fra «crusade» til klasebomber kan raskt forandre bildet. Derfor er det så viktig å holde tunga rett i munnen.

Mange har etter hvert sett hvor avgjørende det er å ikke gjøre bin Ladens og hans nettverk til legitime «forkjempere» for fattige og undertrykte, eller for palestinernes sak. En slik kobling kan bare bidra til en ytterligere kriminalisering av disse gruppene. Det må gå an å si to ting samtidig: Terroristene taler ikke fattiges, palestineres, irakeres sak. Heller ikke muslimers sak. De representerer bare fanatismen. Men en verden der grunnleggende menneskerettigheter og respekt for forskjellighet tråkkes under fot, er en verden som brygger på vold, og stadig mer vold.

På samme måte: Terrorisme og undertrykkelse kan aldri være annet enn perverterte uttrykk for religion. Men det fratar ikke religionen ansvar for voldsbruk i dens navn.

Behovet for religionskritikk Selvmordsbombere er ikke martyrer. Men det er kanskje bare løftet om martyriets glans som i ytterste instans får mennesker til å kaste seg ut i hensynløshetens og selvdestruksjonens avgrunn med slik besluttsomhet. Dette griper dypt inn i det religiøse sinn og i religionenes vesen. Men det betyr altså ikke at religion per definisjon fremmer konflikt, terror og vold. Det betyr heller ikke at religion og politikk alltid er «ei giftig blanding» som Guri Kulås skriver i Klassekampen den 6. november. Det er nemlig forskjell på religion og religion i alle religioner. Disse forskjellene er det avgjørende å få øye på, for derigjennom, i religionens navn, å kunne luke ut det i de religiøse tradisjonene og i den religiøse praksis som avler vold. Derfor er det viktig med religionskritikk. Etter mitt syn bør den også og først og fremst komme innenfra.

Religioner er i konstant endring. De er sammensatte, som regel internt motsetningsfylte størrelser. Ethvert troende fellesskap er med nødvendighet tvunget til å tolke kildene på nytt. Denne fortolkningens nødvendighet stammer både fra uforløste spenningene i selve kildene, og fra den stadige forandrede livssituasjon som disse kildene leses inn i. Fundamentalismens største forbrytelse er å late som om dette fortolkningsbehovet ikke finnes.
Fundamentalisten «leser som det står», og lar med kaldt hjerte bokstaven slå i hjel.

Den fundamentalistiske terrorismen representerer en alvorlig utfordring til ansvarlige religiøse ledere og fellesskap--til teologer, presteskap og lekfolk i alle de store religiøse tradisjonene. Utfordringen kan etter mitt syn formuleres i minst tre kritiske spørsmål: 1) Fremmer religionen menneskets verd? 2) Tåler den å bli motsagt? Det vil si, har religionen rom for de frafalne, kjetterne, fiendenes fulle verd? 3) Fremmer den ofrenes sak mot urett?

Fiendekjærlighet Enhver får begynne hjemme. For en kristen teolog er det et ufrakommelig faktum at ulike versjoner av kristen tro har inngått kompaniskap med undertrykkende makthavere, helt siden keiser Konstantin gjorde kristendommen til statsreligion. Dette bør høre med til syndsbekjennelsen ikke trosbekjennelsen. Men samtidig bærer den kristne religionen både maktkritikken og religionskritikken i sin midte.

Som motstand mot en redusering av menneskets storhet, nærmest i skyggen av Gud, finnes tanken om alle menneskers medskapte gudbilledlighet. Og troen på Guds menneskelighet i Jesus Kristus innebærer i realiteten en radikal forankring av det guddommelige i det menneskelige, det himmelske i det jordiske.

I fortellingen om den barmhjertige samaritan og i budet om å elske fiendene finnes kraftig vaksine mot selvgodhet, fremmedfrykt og hevngjerrighet. Kristnes forfølgelse av annerledestroende er mildt sagt uforståelig når man tenker på hvor sentralt disse fortellingene står i Det nye testamentet. Men kanskje var det nettopp insisteringen på et prinsipielt skille mellom religion og politikk som gjorde dette mulig?

Korshendelsen som kritikk Korshendelsen tilhører også den kristne tros kjerne. Den er i seg selv som alle dyptgripende symbolske og eksistensielle uttrykk grunnleggende mangetydig. Vi kjenner den lange historien om alliansen mellom korset og sverdet. Forkynnelsen av Jesu lidelse og død har vært misbrukt til å forlange stille og lydig underdanighet, ikke minst av kvinner. Du skal få din lønn i det hinsidige ikke før.
Men i dag blir fortellingen om hvordan Jesus ble forfulgt, arrestert, og til sist torturert til døde som politisk oppvigler og gudsbespotter av stadig flere lest som en maktkritisk fortelling med høyst jordisk innhold og relevans. Den blottstiller politiske så vel som religiøse lederes rå og kyniske maktovergrep for å bli kvitt den som er til bry. De politiske makthaverne på Jesu tid, romerne, hadde makten til å korsfeste. Den brukte de villig vekk, også mot Jesus. Det må bety at de så ham som en som utfordret deres politiske makt.

Men det er de religiøse lederne som i evangeliene framstilles som hovedaktørene i justismordet på Jesus. I Jesu fortolkning av de religiøse kildene, og ikke minst i hans religiøse praksis, lå en fundamental kritikk av den gjengse fortolkningen. Det var en kritikk det religiøse lederskapet ikke kunne leve med. I deres øyne var Jesus en gudsbespotter. Derfor måtte han dø.

Oppstand og oppstandelse For stadig flere fattige kristne rundt om på kloden er Jesu korsdød det ytterste uttrykk for Guds solidaritet med dem i lidelsen. Den korsfestede Gud er de utstøttes Gud, ofrenes Gud.

Dermed er det også en indre sammenheng mellom oppstand og oppstandelse: Når Gud reiser offeret Jesus opp fra de døde tredje dag, frakjennes torturistene enhver legitimitet, det være seg «verdslig» eller «åndelig». Offeret tilkjennes retten.

Denne indre sammenhengen mellom oppstand og oppstandelse, mellom korshendelse og maktkritikk, har sjelden vært synlig for dem med makt. Og de har som regel også makten til å bestemme den «rette» tolkning. Men både verden og troen ser annerledes ut fra undersiden. Fattige og undertrykte har sett sammenhengen, og uttrykt den i nærmest kodede meldinger. «Were you there when they crucified my Lord?»

Den fundamentale makt- og religionskritikk som vi her ser springe ut fra religionen selv, har utvilsomt politisk relevans. Religion og politikk er derfor ikke alltid en giftig blanding. Som alltid ellers, er det et spørsmål om hva slags religion og hva slags politikk. Og ikke minst, om hvilke og hvem sine interesser som fremmes.

 

©Klassekampen