Retten til å såre

Ytringsfriheten gir oss mulighet til å si og gjøre mye dumt, men spørsmålet er om vi nødvendigvis  behøver å gjøre det, skriver Shoaib Mohammad Sultan.

VG-innlegg 19. januar 2006
Av Shoaib Mohammad Sultan

Forfatteren:Shoaib Mohammad Sultan er statsviter og skribent. Han er tidligere sekretær i Islamsk Råd Norge

----------------------------------------------------------------------------------------------

Spørsmålet man bør stille seg i etterkant av karikaturtegningene av profeten Muhammad, som ble trykket i den kristne avisen Magazinet, er ikke om dette bør være tillatt, men om det er lurt og nødvendig.

Man bør også spørre seg selv hva slags samfunn en slik konfrontasjonslinje fører til, og om vi ønsker et slikt samfunn.

Ytringsfriheten gir oss mulighet til å si og  gjøre mye dumt, men spørsmålet er om vi nødvendigvis behøver å gjøre det? Med stor frihet følger også stort ansvar, rettigheter innebærer plikter. Det er dette Magazinet ikke har forstått.

I en kronikk i VG 17. januar sier Magazinets  redaktør, Vebjørn Selbekk, at han er skuffet over at Magazinets motiver for publiseringen av disse tegningene blir trukket i tvil i en kommentarartikkel av Anders Giæver i VG (12.1.). Det redaktøren ikke ser, er det store gapet mellom Magazinets ønske om å opprettholde og vekke til live blasfemiparagrafen på den ene siden, og deres angrep på, og krenkelse av, annerledes troende på den andre. Det eneste man kan konkludere ut fra dette er at Magazinet ikke kan ha fått med seg «den gyldne regel» i sin bibellesning.

Selbekk starter også en annen debatt, som er mye større. Han angriper religionen islam for å kvele menneskerettighetene, deriblant ytringsfriheten.  Eksempelet han bruker er muslimske land og ytringsfriheten der. Jeg vil ikke gå mer inn på den debatten her, da det er en mye større problemstilling, men vil nøye meg med å peke på at de fleste muslimske land har sekulære myndigheter. Magazinet har ikke akkurat utpreget seg som noen forkjemper for menneskerettighetene til de muslimske motstanderne av disse sekulære diktatorene.

Selv om Selbekk aldri så mye forklarer at han ser på de fleste muslimene i Norge som fredselskende og gode mennesker, så angriper han likevel allerede i nest setning islam for å være en undertrykkende religion. Langt fra en debatt om ytringsfrihetens kår i Norge, dreier det seg om Magazinets rett til å krenke muslimer. Igjen, den prinsipielle retten i form av ytringsfriheten er på avisens side, men er fornuften og anstendigheten det?

I en debatt med undertegnede i NRKs ukeslutt lørdag, samt andre steder, har Selbekk gjentatte ganger fremholdt Dagblad-tegner Finn Graffs redsel for å fremstille profeten Muhammad. Jeg har lest og hørt intervjuene med Finn Graff, og kan for det første ikke se at han bruker de samme malende beskrivelsene om «redsel for å få strupen skåret over» som Selbekk gjengir. Samtidig merker jeg meg  at Graff sier at respekt for muslimenes religiøse forestillinger er like viktig som frykten for eget liv, når han velger ikke å karikere profeten.

Selbekk velger ensidig å fokusere på trusselaspektet, noe jeg mener gir et feilaktig  bilde av virkeligheten. Hvis det er slik at Graff føler at norske muslimer representerer en potensiell fare for hans liv, vil jeg beklage dette på det aller sterkeste. Samtidig vil jeg takke ham for den respekt han viser muslimene i Norge. 

Jeg merker meg også med forundring at Selbekk sammenligner trusler og voldshandlinger mot en Natt & Dag-journalist (og hans navnebror), drapet på Theo van Gogh, angrepet mot forlagssjef Nygaard og en protest fra muslimske ambassadører mot Carl I. Hagens utfall mot profeten. Muslimer i Norge har gjentatte ganger tatt avstand fra de to første anslagene. Selvsagt tar man avstand fra angrepet på William Nygaard også, selv om den saken er langt fra oppklart.

Det er imidlertid det siste eksempelet Selbekk viser til i denne saken som er det mest underlige. Dersom en protest fra muslimske ambassadører mot Hagens tale til Levende ord-menigheten i Bergen viser noe, så må det jo være at det finnes fredlige måter å protestere på. Synes ikke Selbekk at muslimene skal ha lov til å reagere på slikt? På hvilken måte skal muslimer reagere mot noe de finner støtende for at Selbekk skal være fornøyd? 

Det virkelige ankepunktet mot Magazinet er at avisen viser en mangel på respekt for andres religiøse tro. Det må de gjerne gjøre under ensidig dekke av ytringsfriheten, men spørsmålet er hvordan Selbekk og andre kristne vil reagere når det neste angrepet mot den kristne tro kommer.

«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», skrev den norske dikteren Arnulf Øverland. Det burde være et tankekors for Magazinet og Selbekk. 

Jeg bruker denne anledningen til å sende et budskap til muslimene også. For muslimene er profeten et forbilde i alt og allting. La oss da huske hadithen (historien) om den eldre kvinnen i Mekka som hatet profeten, og som kastet søppel på ham hver gang han gikk forbi huset hennes. Profeten lot henne holde på, og hverken han selv eller noen av følgesvennene angrep henne. En dag da kvinnen ikke var der for å kaste søppel på ham ble han bekymret for henne, og fant da ut at hun var syk.  Han pleiet henne og det førte i etterkant til at hun ble muslim; hans manerer og gode oppførsel hadde vunnet over henne.

Dette er en historie som vi alle muslimer har vokst opp med. Den utleder også at angrep på profeten ikke er noe nytt.

Hans ære krenkes ikke av at noen angriper ham med ord eller på noe annen måte, men den muslimske ære krenkes hvis muslimer forgriper seg mot norsk lov i islams navn.

SITAT:
"...den muslimske ære krenkes hvis muslimer forgriper seg mot norsk lov i islams navn."