Anne Sofie Roald.

 

Modig, men uklar

Bokomtale av Manji, Irshad. 2003. Hva er galt med islam? Oslo: Cappelen.

 

Vårt Land 11. april 2005

 

”De store fortellingene”, der kjønnsrollemønstret bygger på menns og kvinners biologiske forskjeller og der homoseksualitet har vært tabu, har dominert den islamske debatten til langt inn på 1990-talet. Den fremste årsaken til at ”de små fortellingene”, de tidligere tause stemmene, plutselig nå med stor gjennomslagskraft begynner å utfordre den tidligere så faste og uangripelige islamske autoriteten er IT-revolusjonen og globaliseringen innenfor media.

 

Irshad Manji er en slik ny stemme. Hennes bok Hva er galt med islam? gir seg ut for å være vitenskapelig, men siden hennes referanser er temmelig ensidige, leser jeg heller boken som et debattinnlegg. At Manji er lesbisk er vel kjent for de fleste lesere, men hvordan hun klarer å kombinere å være muslim og homoseksuell tror jeg det er få som forstår og helt ærlig så forstår ikke jeg dette heller etter en grundig gjennomlesning av boken. Hun lanserer spørsmålet ved flere anledninger, men hun gir leseren aldri et riktig svar.  Men kanskje er det så enkelt at det ikke er noe problem å kombinere de to. Kanskje er det bare våre fordommer som gjør at vi tror det må være så umulig. De kristne og jødiske tekstene fordømmer jo også homoseksualitet, men mange jøder og kristne har jo etterhvert lært seg å leve med at også homoseksuelle har behov for religiøs tilhørighet. Er det ikke på tide at muslimer også gjør det samme? Og kanskje er det nettopp dette budskapet som Manji forsøker å formidle.

 

 Jeg skriver ”forsøker” fordi det er egentlig ganske vanskelig å forstå hva hun egentlig er ute etter. Jo, hun vil fortelle muslimene at de skal slutte å være ”offer” og hun vil også fortelle dem at de bør tenke kritisk. Manji henvender seg egentlig til muslimer, men leser disse virkelig hennes bok? Iallfall kan vi gå ut fra at den typen muslimer som hun henvender seg til aldri vil komme i nærheten av den, mens de, oftest ikke-muslimer, som leser boken får sine fordommer bekreftet på alt det som de allerede før ”visste” om muslimer og islam.

 

Boken er i større deler en beskriving av Manjis intellektuelle og religiøse utvikling. Refleksjoner over forholdet mellom muslimer og jøder fremstår som en viktig del av denne utviklingen. I et sosialpsykologisk perspektiv fremstår særlig besøket i Israel som schizofrent; de israelske jødene forsvarer hun med nebb og klør, mens de muslimske representantene blir attakkert uansett hva de gjør eller sier. Hun hyller den israelske frie pressen og kvinnenes fremstående stilling i Israel, men hun nevner ikke at kvinner i Israel ikke har noen mulighet til å få skilsmisse om mannen nekter henne det. Hennes forsvar av hvordan Israel behandler palestinerne, står ikke i forhold til den kritikk hun gir Saudi-Arabia for hvordan de behandler sin sjiittiske minoritet. Men så er jo Manji sjia selv og ikke sunni som palestinerne. Hennes bok må nettopp leses i dette minoritets/majoritetsperspektivet; hennes sosialisering inn i en religiøs gruppe med minoritetserfaring gjør det lett for henne å være åpent kritisk mot den muslimske majoriteten.

 

Manji kritiserer ikke bare muslimer og muslimers tolkninger av de hellige skriftene, men hun kritiserer selve koranen utfra historisk-kritiske kriterier. Til Manjis fordel må sies at hun er modig; det er ikke mange muslimer som fortsatt vil bli betraktet som muslim som har gått så langt; koranens hellighet har sterk hevd i den islamske debatten. Det som gjenstår i hennes religiøsitet er troen på Gud, en tro som hun stiller seg på barrikadene for. Men hennes tro er preget mer av den individorienterte, nyåndelige tradisjonen, der tradisjonell autoritet og etablerte skrifter forkastes. Og dette er også Manjis budskap; muslimer, på samme måte som jøder og kristne har gjort, må erkjenne individets frihet til å velge sin egen vei samtidig som det får lov til å tilhøre et større islamsk fellesskap.

 

Anne Sofie Roald, Docent i Religionshistorie, IMER, Malmö Högskola.