I Oslo markeres freden med Nobelfest og studentfestival, mens den siste ukas dramatiske hendelser forsterker trusselen om religionskrig. Kan religionene bidra til fred?

 

Salige fredsskapere?

Sturla J. Stålsett

 

'Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn' (Matt 5,9): Et raskt blikk på lista over vinnere av Nobels fredspris igjennom hundre år viser oss at fredsengasjementet for mange av dem har vært religiøst forankret. Blant de mest opplagte eksemplene finner vi Nathan Söderblom (1930), kvekerne (1947), Albert Schweitzer (1952), Martin Luther King (1964), Mor Teresa (1979), Desmond Tutu (1984), Elie Wiesel (1986), Dalai Lama (1989), Rigoberta Menchú Tum (1992), og Carlos Felipe Ximenes Belo (1996).

Fjorårets vinner, Kim Dae-jung, var tydelig på den religiøse inspirasjonen i sitt Nobel-foredrag. I et tilbakeblikk på livet i eksil mintes han spesielt det dramatiske høydepunktet da han var blitt kidnappet av sør-koreanske agenter og tatt med ut i båt for å bli henrettet. "Akkurat da de skulle hive meg over bord, kom Jesus Kristus til syne for meg med stor klarhet. Jeg klamret meg til ham og ba ham frelse meg. I samme øyeblikk kom et fly ned fra himmelen for å berge meg. " Samtidig demonstrerte Kim Dae-jung i sin tale at fredsarbeidet kan hente kraft fra ulike religiøse og kulturelle tradisjoner. Han viste til menneskerettighetenes rotfeste i buddhismens respekt for individets verdighet og rett. Og han minnet alle eurosentriske demokratitilhengere om at den kinesiske filosofen Mencius plasserte folket i sentrum 2000 år før John Locke.

 

Religiøst fellestrekk

Ingen religion har enerett på fredstanken.  Tvert imot er det et gjennomgående fellestrekk i religiøse anskuelser at de knytter sin selvforståelse og identitet nært opp til det å være en kilde til fred. I en tid da voldelig fundamentalisme à la bin Laden godt hjulpet av nye sikkerhetspolitiske verdenskart à la Samuel P. Huntington truer med å gjøre 'religion' (særlig andres religion) først og fremst til en fare for freden i folks ører, er det betimelig å blankpusse denne fellesreligiøse fredsdimensjonen. Gjennombrudd for fredens sak i verden vil – ikke minst etter den 11. september – i stor grad avhenge av at de store religiøse tradisjonene mobiliseres.

Politiske myndigheter, også i Norge, har i økende grad blitt klar over denne sammenhengen. Den religiøse dimensjon er strategisk viktig. Denne uka markeres det at det er fem år siden undertegningen av fredsavtalen i Guatemala. På veien fram mot denne historiske avtalen spilte religiøse organisasjoner og aktører som Kirkens Nødhjelp, Det lutherske Verdensforbund og deler av den katolske kirken i Guatemala viktige tilretteleggerroller, godt støttet av Utenriksdepartementet. Siden den gang har UD fortsatt å gi støtte til freds- og forsoningsarbeid i religiøs regi.  Det dreier seg om samarbeid med tradisjonelt svært ulike deler av det religiøse landskap her hjemme, fra støtte til Aril Edvardsens oppsiktsvekkende nyorientering i forhold til islam særlig gjennom tilnærmingen til palestinerne, til den nyopprettede økumeniske plattformen for fred og forsoning som er et samarbeid mellom Kirkens Nødhjelp og Norges Kristne Råd.   

 

Ressurser for fred

Hvilke religiøse ressurser kan bidra til å skape fred? Først og fremst mennesker: Til tross for sekulariseringen, er det altså fortsatt slik at religion betyr mye for et flertall av menneskene rundt om på kloden – og det på et dypt, personlig plan. Religioner har med andre ord et stort mobiliseringspotensial, ikke minst der hvor andre fellesskap forvitrer og mister innflytelse (nasjonen, staten, partiet, organisasjonen, familien…). Religiøse ledere kan regne med å bli hørt; deres ord for fred og forsoning har vekt. 

For det andre representerer religioner et nærvær, praktisk talt over alt. Reis til det mest lutfattige og kaotiske sted på kloden, der ingen andre er igjen enn de som må, og der absolutt ingenting fungerer. Du vil likevel med stor sannsynlighet finne et religiøst fellesskap, som samles jevnlig. Som organiserer hverdagen for folk, og gir kraft til overlevelse. Dette nærværet, den lokale forankringen i folks hverdag gjennom generasjoner, gir religiøse representanter en tillit blant folk som politiske ledere i økende grad ser ut til å miste.

Religionen tilbyr dessuten et eget språk, bortenfor politikkens polemikk og diplomatiets forsiktige retorikk. Det er et språk som gir rom for de store sammenhengene, for så vel anger og oppgjør, som rom for ny begynnelse. Midt i komplekse politiske spill preget av makt og realisme er det behov for ord som løfter, ord for å minnes ofrene med respekt og for å gi troverdighet til visjonen om framtid og håp. Disse ordene finnes i det religiøse språket.

 

Ritualer og etikk

Men ordene er ikke nok. Ritualene kan på sitt beste bidra til å gjøre fortiden nærværende, nåtiden håndterlig og framtiden til et løfte. Avgjørende hendelser i folks liv trenger å komme til uttrykk på et symbolsk plan, på en måte som involverer hele mennesket, med kropp og sinn. Det er en kjent sak at religiøse ritualer får økt betydning i krisesituasjoner. Kanskje kan overgangsriter også  markere den viktige overgangen fra fiendskap til fredelig samliv? 

Religion involverer som kjent ikke bare ritus, men også ethos. Her ligger kanskje den viktigste religiøse ressursen i det fredsskapende arbeidet.  Muligheten for en varig fred ligger i utviklingen av en forpliktende fredskultur som gir seg utslag i holdning og handling hos brede lag av befolkningen.  I utviklingen av en slik kultur kan de store religionene bygge på en lang historie med etisk og teologisk refleksjon, og mye praktisk erfaring med fredsbygging.

 

Tvetydige

Alle disse religiøse ressursene er i høyeste grad tvetydige. De kan også bidra til å forsterke konflikter.  Den tillit religiøse ledere nyter, kan føre til at folk følger dem blindt inn i (hellig-)krigen og selvmordet. Religionens forankring i et bestemt folk og en bestemt kultur kan også bidra til en sakralisering av folkegruppen–og slik sett gjøre den overlegen i egne øyne. Religiøse ledere er sjelden demokratisk valgt, og de er nesten alltid menn.

Religiøse fellesskap kan og må derfor aldri overta de politiske fellesskapenes funksjon. Religiøse ledere må ikke overta politikernes ansvar. Men religionene må utfordres til å spille sin helt spesielle – og stadig viktigere – rolle for å rive ned fiendebildene i dagens verden.

 

Trykt som kronikk i Klassekampen, 10. desember 2001