Tillit til Islamsk råd        

 

av Vebjørn L. Horsfjord

generalsekretær, Religioner for fred – Det europeiske religionslederrådet

 

Trykt i Vårt Land 21. mai 2007

 

Jens Tomas Anfindsen insisterer på å assosiere Islamsk råd Norge med terrorisme (VL 10. mai). Det er det ikke grunnlag for. Anfindsen vil gjøre ordlyden i en pressemelding fra Islamsk råd i 2004 til det avgjørende argumentet mot å føre samtaler med dem. En så snever tilnærming er jeg uenig i, men siden Anfindsen insisterer, må jeg kommentere den pressemeldingen han viser til. Det han hevder står der, står der ganske enkelt ikke.

 

Bakgrunnen for pressemeldingen det vises til, var en debatt der en muslimsk leder som ikke selv var medlem av Islamsk råd, ble forstått som om han forsvarte selvmordsbomber. Siden Anfindsen beskylder meg for både kunnskapsløshet og naivitet, har jeg finlest den aktuelle pressemeldingen fra Islamsk råd flere ganger. Personlig mener jeg at det ikke er noen god tekst, og den er ganske usammenhengende. Som leser ser man uten videre at den er skrevet av noen som er oppgitt over at de igjen og igjen å bli avkrevd klare fordømmelser hver gang en muslim har uttalt seg kritikkverdig eller klønete. Overskriften er da også ”Det bør anses som en selvfølge at Islamsk råd Norge tar avstand fra all form for terror”. Anfindsen hevder at det ”framgår av pressemeldingen” at ”de ikke regner voksne israelere som uskyldige sivile, men som okkupanter og settlere, dermed som stridende, og dermed som legitime mål for krig.” Det står ikke noe om dette i pressemeldingen, ei heller noe om Hamas eller jihad. Ikke er det en rimelig tolkning heller. Det Anfindsen nærmest framstiller som sitat, er i virkeligheten en vrangvillig tolkning som forutsetter en lang rekke andre antakelser og tolkninger. Hele utgangspunktet for pressemeldingen er at Islamsk råd mener at muslimer blir misforstått eller mistolket. Det er dette Anfindsen nå fører videre. For å få sitt regnestykke til å gå opp, må han innføre sitater fra mange ulike kilder og gjøre Islamsk råd ansvarlig for dem også. Det holder ikke.

 

Anfindsens øvrige kritikk og påstander har noe av det samme uhåndterlige ved seg, og jeg skal ikke her gå ytterligere i detalj.

 

Det finnes alternativer til å vrangtolke gamle pressemeldinger som hører til i helt bestemte situasjoner. Man kan for eksempel spørre representanter for Islamsk råd hva de mener. Det er i tilfelle eksempel på religionsdialog, og det er dette jeg både har deltatt i og forsvarer: Jeg snakker med dem som uttaler seg på Islamsk råds vegne. Jeg hører hva de sier i andre sammenhenger og jeg ber dem forklare nærmere når noe er uklart. Anfindsen mener at muslimske ledere lurer meg i de situasjonene. Spørsmålet blir da hvorfor de i lukkede samtaler skulle skjule noe som – etter Anfindsens mening – framgår tydelig i pressemeldinger?

 

I denne debatten er faren for å bli misforstått og mistolket stor. La meg derfor få gjøre følgende helt tydelig: Denne debatten dreier seg om Islamsk råd Norge bør være en partner i religionsdialog i Norge. Det mener jeg at de bør, og jeg mener beskyldningene mot dem er uriktige. Det betyr ikke at jeg avviser at det finnes kritikkverdige synspunkter knyttet til terrorisme i Midtøsten også blant enkelte muslimer i Norge, langt mindre at jeg vil forsvare dette. Tvert imot bør alle, både muslimer og andre, ta avstand fra antisemittisme eller voldsforherligelse. De som på ærlig og ryddig vis reiser slike spørsmål i dialogsammenheng, gir verdifulle bidrag til forståelsen mellom religioner. Men det er altså ikke denne mer generelle utfordringen vi diskuterer nå.

 

Islamsk råd Norge har spilt en konstruktiv rolle i mange sammenhenger, blant annet under karikaturkrisen sist vinter. Rådet var også det første muslimske rådet i Europa som valgte en kvinne til leder. Det fører ingen steder hen å ønske dem plassert på sidelinjen.