Vi må snakke sammen

I en tid da provokasjoner regnes som feiringer av ytringsfriheten,
utgir teologen Oddbjørn Leirvik en bok om trosdialog.

 

Av Hadia Tajik

Morgenbladet 03.01.06

 

Leirvik: Nøktern og troverdig. Foto: Knut Snare/Scanpix

I sin sjette bok, Islam og kristendom – konflikt eller dialog?, utforsker Oddbjørn Leirvik rommet mellom islam og kristendommen. Boken er i hovedsak tredelt: Han begynner med historiske fakta og slutter med det politiske rommet kristne, muslimer og andre møtes i. Men det er i den midterste delen, under tittelen "Trusdialog", at bokens intensjon og Leirviks stemme kommer tydeligst frem. Gjennom analyser av skriftene, profetene, og forholdet mellom Gud og mennesket, speiler han i dette kapitlet "våre" og "de andres" trosforståelser.
Den retoriske undertittelen – "konflikt eller dialog?" – svarer han selv på i sin tilnærming. Han gir av sine kunnskaper og sitt ståsted som kristen teolog, men unngår entydige svar på islamske spørsmål, og spiller heller ballen videre til muslimene: "Trugar det Koranens integritet som Guds Ord om ein meiner at Koranen speglar ein samtale mellom Gud og Muhammad? Det spørsmålet må muslimar sjølve finne svar på, innanfor sitt trusfellesskap."
For enkelte kan denne tilnærmingen fremstå som unnvikende. For andre kan det være det nødvendige pusterommet som skal til for å tore eller ville redegjøre for sitt eget religiøse ståsted.

Stillingtagen. I innledningskapitlet gir forfatteren et raskt overblikk over de siste års sammenstøt og samhandling mellom muslimer og kristne i Norge. Den er nok ikke ment å være en uttømmende oversikt, men Leirvik viser i alle fall følgende: Kristne ledere tar ofte muslimer i forsvar. Han gir flere eksempler – som etter Carl I. Hagens angrep på islam fra talerstolen til Levende Ord i 2004, og da Mellomkyrkjeleg Råd advarte mot politisk utnytting av fremmedfrykt mot muslimer i 1997.
Det eneste eksempelet han viser til der en muslim tar aktivt stilling i offentligheten, er imam Mahboob ur-Rehmans avstandtagen fra al-Qaidas utsagn om Norge som et potensielt terrormål. Dette gjorde ur-Rehman sammen med KrF-politiker Lars Rise. Den aktive muslimen tok følgelig seg selv og sin religion i forsvar – og dét sammen med en kristen.
Leirvik fanger dermed en temmelig synlig tendens i norsk offentlighet: Muslimer tar sjeldnere kristendommen eller kristne i forsvar enn omvendt. Dette kan det være mange grunner til – kanskje er angrepene på islam og muslimer hyppigere, kanskje er muslimer mer defensive eller kristne vanskeligere å støte eller krenke. Men forfatteren utnytter ikke denne observasjonens refleksjonspotensial. Kanskje ser han det ikke som sitt prosjekt, men det kunne med fordel glidd inn i hans øvrige betraktninger om møtene mellom de to religionene.

Uten skurker. Leirvik redegjør på en nøktern måte for historiske fakta fra 600- og 700-tallet e.Kr., da det spenningsfylte samlivet mellom kristendommen og islam tok til. Han fremhever ikke enkeltepisoder, men viser kjeder av sammenhenger, slik historie vanligvis er. Forfatteren unngår å bruke typiske dramaturgiske grep når han forteller: Det finnes ingen helt eller skurk i hans gjengivelse, ei heller et klimaks eller vendepunkt. Med all denne nøkternheten kunne boken lett ha fremstått som traurig, men Leirvik komprimerer godt.
Når han tar for seg forholdet mellom de ulike skriftene og sentrale profeter i religionene, gjør han det med et klart analytisk og kunnskapsrikt blikk. Leirvik foretar denne refleksjonskunsten uten å gjøre kristendommen til sentrum for sine analyser, og uten å opptre religionrelativistisk på islams vegne. Han klarer å se tingene i sammenheng, uten å la sammenhengene eller omstendighetene få unnskylde de destruktive krefter religionsutøvelsen måtte ha: "Både Bibelen og Koranen ber for eksempel sterkt preg av å ha blitt til innanfor ramma av patriarkalske kulturarkulturar som dei dels stadfestar og dels utfordrar."

Samhandling. Forfatterens ikke-uttalte forsøk på å leve etter den gylne regel, ved å stille de samme krav til seg selv som han stiller til andre, gjør analysene ytterligere sterke. Dette gjennomskinner hele hans tilnærming, men kommer også nokså klart til uttrykk midt i boken, når Leirvik erkjenner en smertefull konsekvens av å ønske dialog: "Det krev av meg at eg er villig til kritisk å granske mine gudsbilete, slik at dei blir til å leve med i lag med andre."
Han streber følgelig ikke bare mot utveksling av teorier, slik dialog kan fremstå som, men også mot økt samhandling mellom de ulike partene. Nå som Leirviks bok har fått dagens debatter om de kontroversielle Muhammed-tegningene som utilsiktet resonansbunn, er den ekstra nyttig å lese.

SAKPROSA
Oddbjørn Leirvik:
Islam og kristendom –konflikt eller dialog?
304 sider.
Pax. 2005


Publisert 03. februar 2006