EIN ISLAMSK UNIVERSITETSTEOLOGI?

 

Bearbeidd innlegg i paneldebatt om ”Universitetets oppgave: Kritikk, folkeopplysning, brobygging?” på konferansen ”Hvordan undervise islam?”, Universitetet i Oslo 21. oktober 2004

 

Ved Oddbjørn Leirvik,
prosjektleiar for interreligiøse studiar ved Det teologiske fakultet.


 

Mitt utgangspunkt for å seie noko om korleis ein bør undervise om islam ved universitetet, er dobbelt.

 

For det første har eg dei siste femten åra hatt eit sterkt personleg og profesjonelt engasjement for dialog mellom kristne og muslimar. I kontakten mellom kristne og muslimske trussamfunn prøver vi no å finne balansepunktet mellom tillitsbygging og kritisk (også sjølvkritisk) samtale.

 

For det andre underviser eg om islam og kristen-muslimske relasjonar ved eit teologisk fakultet, ikkje som religionsvitar, men som teolog. Liksom juristane, er vi som teologar normative av legning. Men dei sentrale verdiane vi baserer vår verksemd på (som kritisk tenking, humanisme og likestilling), deler vi med resten av universitetssamfunnet.

 

I dette innlegget vil eg konsentrere med om det kritiske aspektet ved religionsundervisning på universitetet. Som kristen teolog er eg vand med å sjå religionskritikken som ein integrert del av teologien. I Europa har kristen universitetsteologi gjennom dei siste par hundreåra tatt opp i seg sentrale element ved opplysningstidas religionskritikk. Som universitetsteologar utforskar vi kontinuerleg grenselandet mellom rasjonalitet og tru og utleverer våre skrifter og tradisjonar til historisk-kritisk gransking. Vi skjermar ikkje våre religiøse tradisjonar for moralsk kritikk men inviterer våre studentar til kritisk tolkande omgang med heilage tekstar.  Vi prøver også å ta høgde for det spenningsfylte mangfaldet innanfor den kristne tradisjonen, og for ikkje å bli nærsynte på dei mest praktiserande sine vegne inviterer vi til refleksjon over forholdet mellom religionen og allmennkulturen.

 

I dei siste åra har Det teologiske fakultet også utvikla eit nytt fagfelt som vi kallar ”interreligiøse studiar”. Her utforskar vi det levande møtet mellom ulike religiøse tradisjonar i fleirkulturelle samfunn. Det levande religionsmøte kan ta form av både konfrontasjon og dialog. Interreligiøse studiar som forskings- og undervisningsfelt må då også ta høgde for så vel konfliktpotensialet som sjansane for opplyst dialog mellom religionane, og ikkje minst det potensialet for endring som alle religionar har i seg (jf. TFs Horisontdokument for interreligiøse studiar).

 

Når vi arbeider med religionsmøtet er det umogeleg å styre unna nærgåande spørsmål til dei religiøse tradisjonane. Men like viktig er det å unngå ein essensialistisk religionskritikk som underslår det spenningsfylte mangfaldet i religionane. Heller ikkje religionsmøtet kan settast på éin formel. Det er komplekst og mangetydig.

 

Som i teologien elles, må ein også i interreligiøse studiar opne for ei historisk-kritisk lesing av og ein moralsk dialog med religiøse tekstar og tradisjonar. Vi snakkar ofte om ei etisk vending i den kristne teologien. Den etiske vendinga pregar også måten vi underviser om islam og religionsmøte på. Like sjølvsagt er det at vi i vår undervisning inviterer til ein kritisk og hermeneutisk medviten omgang med dei heilage skriftene – ikkje berre Bibelen men også Koranen.

 

Lat meg også nemne at vi ved Det teologiske fakultet prøver å integrere eit kritisk kjønnsperspektiv i all vår forsking og undervisning. Dette pregar også vår måte å undervise om andre religionar på og vår tilnærming til religionsmøtet.

 

Dei som ikkje er fortrulege med religionsstudiar som er prega av denne typen kjønnsmedviten, historisk-kritisk og moralsk dialog med tradisjonen, bør nok finne seg andre stader å studere. Men sjølve opplever vi at kritisk teologi får stadig meir vind i segla og at den vekkjer interesse også hos studentar med andre bakgrunnar enn den kristne. Dei siste åra også har fakultetet fått eit innslag av muslimske studentar som set pris på denne kritiske og dialogiske måten å studere religion på.

 

Dei tradisjonelle teologiske disiplinane har ei fruktbar spenning i seg mellom tekstbaserte studiar (bibelfag), historiske studiar (kyrkjehistorie) og systematisk refleksjon over kristendommens relevans i samtidskulturen (etikk og dogmatikk). I eit pluralistisk samfunn burde universitetet gi rom for eit tilsvarande mangfald av tekstorienterte, historiske og systematiske tilnærmingsmåtar til andre religionar.

 

Det vi tilbyr som teologisk fakultet, er kombinasjonen av eit innanfrå-perspektiv som tar religiøs tru på alvor som erkjenningsgrunnlag og eit utanfrå-perspektiv som gir den nødvendige distansen til religionane si lære og praksis.

 

Religionshistorikarar og samfunnsvitarar må sjølve gjere greie for kva prinsipp dei legg til grunn for si religionsundervisning. Sjølv meiner eg at både teologar,  religions- og samfunnsvitarar bør leggje det illusoriske nøytralitetsprinsippet bak seg. Våre universitetsinstitusjonar er faktisk verdibaserte. Vi utdannar ikkje studentane til nøytralitet. I kultur- og religionsstudiar inviterer vi dei til uavhengig tenking, etisk medvit og kritisk kjønnsperspektiv. Alt dette er sentrale verdiar for eit moderne universitet, er det ikkje?

 

Universitetet burde også vere ein bastion mot alle former for essensialisme og sette kritisk søkjelys på alle som prøver å framheve den eine forma for kristendom eller islam som meir autentisk enn den andre. Det tyder at vi må ha eit maktkritisk medvit om kva tradisjonar og tendensar innanfor religionane som vi lar kome til orde i vår undervisning. Det er for eksempel ikkje universitetet si oppgåve å gi primat til den versjonen av islam som for tida synest å vere mest utbreidd. Dominerande religionstolkingar må sjølvsagt få det rom dei fortener i undervisninga. Men like viktig er det – som del av universitetets verdibaserte verksemd – å løfte fram tradisjonar som for tida er marginaliserte.

 

Det er på denne måten den kristne universitetsteologien har fungert som endringsagent i europeisk kristendom – ved å stille kritiske spørsmål til måten kristendommen fungerer på og opne dører som kyrkjene i periodar har ønskt å halde stengde. Utan universitetsteologien ville truleg både norsk og europeisk kristendom vere langt meir monolittisk.

 

Derfor trur eg også at den beste måten å fremje mangfaldet innanfor islam på, er å gi islamske studiar større rom innanfor universiteta. I den klassiske tida representerte den islamske filosofien ein open og kritisk tolkande samtale med tradisjonen. Når den islamske filosofien seinare vart såpass marginalisert i muslimske kulturar, hadde det heilt openbert med manglande institusjonalisering å gjere. Medan kristen filosofi fekk institusjonelt fotfeste ved dei europeiske universiteta, i kritisk dialog med kyrkjeinstitusjonen, skjedde det inga tilsvarande institusjonalisering av den islamske filosofien då sponsinga frå velvillige kalifar og emirar ebba ut. Dei institusjonane som fekk tyding for islam si framtid var madrasane, andre sharia-relaterte institusjonar, og sufibrorskapa.

 

I store delar av den muslimske verda manglar ein frie lærdomsinstitusjonar der ulike retningar innanfor islamsk teologi og rettsvitskap, mystikk og filosofi kan brytast opent. Men slik treng det ikkje vere. Eit godt eksempel på kor opnande ein islamsk universitetsteologi kan vere, finn ein i Indonesia som har ei rekkje såkalla ”State Instiutes of Islamic Studies” der Koran-hermeneutikk, interreligiøse studiar og kjønnskritiske tilnærmingsmåtar til studiet av islam har fått institusjonalisert fotfeste. Men dette er unnataket snarare enn regelen i den muslimske verda i dag.

 

Også ved europeiske universitet er det behov for å institusjonalisere islamstudiar, kanskje i analogi med den kristne universitetsteologien. Det ville i så fall tyde avdelingar for islamstudiar som både er teologiske og kritisk religionsvitskaplege. Sjølv er eg overtydd om at ein islamsk universitetsteologi ville vere til stor gagn både for universitetet og for det muslimske trusfellesskapet – som i stigande grad etterspør nye former for utdanning av religiøse leiarar.