Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Foredrag 1 september 2002

Notto R. Thelle

 

 

 

Dialog på overflaten og på dypet

Notto R. Thelle

 

Hva er overflate og dyp?

Jeg føler en viss uro over formuleringen, fordi man ofte vurderer dybden i en samtale ut fra intelligens, lærdom og formuleringsevne. Det merkes i mange sammenhenger, også hos meg selv. For eksempel tenker man gjerne at en intellektuelt krevende samtale fører oss på dypet, mens vanlige folks hverdagsdialoger bare beveger seg på overflaten. Eller man går ut fra at samtaler om spiritualitet og meditasjon er dype, mens mer praktisk orienterte samtaler og samhandling om politikk og sosiale spørsmål ikke går så dypt. Jeg vet ikke om det er slike tanker som ligger til grunn for mitt tema, men jeg synes det kan være nyttig å røre litt ved våre kategorier.

Min påstand er at dybden i dialogen ikke først og fremst er avhengig av at man er velskolert i filosofiske spørsmål, har intellektuell kapasitet, eller har intense religiøse erfaringer. Slike forutsetninger vil selvsagt kunne bidra til å gi samtalen dybde, men det finnes også andre kriterier for å forstå overflate og dybde. Det har med forandringsprosesser å gjøre og kan formuleres på ulike måter, for eksempel: Hvor langt er en villig til å følge de andre inn i deres verden? Er man i stand til å la seg berøre av dialogen slik at det skjer forandringer? Har en evne til å ta imot de andres gjestfrihet og følge dem inn i deres erfaringer og livstydninger, og selv ha en sinnets gjestfrihet som gjør gjengjeld? En dypere dialog berører og foruroliger, den vil nesten alltid rokke ved noen forestillinger, inspirere og utfordre. Man ønsker å være tro mot sin egen tradisjon, men lar seg samtidig forplikte av de andre. Man må til en viss grad lære seg et nytt språk for å tale sant om både seg selv og de andre. For en virkelig dialog fører gjerne til at tingene ser annerledes ut enn før. Slike forandringsprosesser kan skje på det folkelige plan og blant intellektuelle. Dybden i dialogen måles ikke bare i kvaliteten på meningsutveksling, men kommer til uttrykk i de forandringen som skjer mellom samtalepartnerne.

 

Samtaler i grenseland

Jeg skrev for noen år siden boken Hvem kan stoppe vinden? Vandringer i grenseland mellom Øst og Vest, som var en ganske personlig rapport om mine erfaringer som kristen prest og teolog i møte med buddhistiske miljøer i Japan. Jeg bruker mange bilder for å tolke det som skjer i et slikt møte, men ”grenseland” har vært et viktig stikkord.

            For mitt eget vedkommende var det både et helt konkret og et symbolsk grenseland: en geografisk reise til Japan der jeg i seksten år arbeidet med religionsstudier, dialog og samarbeid, men også en åndelig reise i grenselandet der tro møter tro. I slike grenseland er de andre er ikke bare todimensjonale begreper i en bok, men levende mennesker. De er kropper som bøyer seg i tilbedelse eller sitter i meditasjon. De bærer med seg sine sorger og gleder. De har ansikter, blikk, bevegelser. De deler sine erfaringer. Mange av dem blir venner. Ukjente verdener åpner seg og det som var kjent ser annerledes ut. Man beskriver virkeligheten med nye ord, tolkninger og erfaringer forandrer seg. Verden blir større. Men også ens eget troslandskap forandrer seg. En er ikke den samme etter en tid i grenselandet.

            Min egen tro ble merket av grenselandet. Mine venner satte spor i mitt sinn. De delte sin visdom og viste meg noen av sine drømmer. De ledet meg til ukjente kilder og ga meg nye syner. Vandringen brakte meg av og til ut i troens grenseland. Det var  tider da jeg ikke helt visste hvor jeg var, da jeg lurte på om jeg var på vei bort fra troen. Men samtidig var jeg hele tiden på vei innover i min egen trostradisjon.

            Jeg kjente konflikten. Jeg hadde et budskap å formidle. Jeg skulle veilede mennesker. Gi de rette svar. Men jeg var – og er – også et menneske på leting. Hva gjør man når veiene forsvinner og svarene er skjult? Noen ganger fikk jeg sannere svar av mine buddhistiske venner enn av mine kristne søsken. Noen ganger var mine forklaringer meningsløse fordi de svarte på spørsmål ingen hadde stilt. Så måtte jeg legge dem til side og heller forsøke å formulere spørsmål som var meningsfulle for begge parter.

            Jeg kjente angsten. Jeg har i drømme løpt naken gjennom gatene på jakt etter et skjulested. Jeg har stått i underbuksene på prekestolen og famlet etter et manuskript jeg aldri fikk avsluttet. Jeg er redd for å blottstilles. Jeg er redd for å veies og finnes for lett.

Jeg har møtt mennesker som gjennomskuet svakhetene i mitt liv. Det er alltid ydmykende og sårende. Men fordi de likevel trodde på meg og elsket frem det som var bedre, skapte slike opplevelser nytt liv.

Jeg nevner dette fordi det ikke bare er mine egne private erfaringer, men gjenkjennes av andre som har vært i eller befinner seg i ulike grenseland. Min påstand er at grenselandet ikke bare er i Østen eller i Midtøsten, eller i Oslo øst og andre steder der man møter mange som tilhører andre religioner. Det er også grenseland der en møter humanetikk, irreligiøsitet, ateisme og ulike ideologier, eller likegyldighet. Faktisk går grenselandet også i våre egne sinn. Buddhisten og muslimen og human-etikeren er ikke bare der ute. Jeg gjenkjenner dem også som mine egne indre stemmer jeg må forholde meg til.

 

Ulike former for religionsdialog

Med fare for å skjematisere vil jeg beskrive noen tradisjonelle former for dialog, ulike nivåer eller kontekster.

 

Filosofiske og teologiske samtaler

Svært mye av den tradisjonelle religionsdialogen har dreid seg om læremessige og filosofiske likheter og forskjeller mellom religionene. Det kan være vanlige folks diskusjoner om religiøse læresetninger eller mer høykvalifiserte akademiske diskusjoner mellom de lærde på organiserte samtaler eller konferanser. Vanlige folks diskusjoner blir ikke nedtegnet og registrert i synlig form, men det betyr ikke at de ikke er viktige. Det er stort sett bare den siste kategorien som blir husket, fordi man da gjerne lager referater av samtalene. Utgangspunktet er ofte polemisk og apologetisk – man vil forsvare sin egen trosposisjon – og det er ikke nødvendigvis noe galt med det. Men dersom kontakten fortsetter, forandrer den gjerne karakter. Man blir mer opptatt av å lære av de andre, man søker sannheten uten hele tiden å skulle markere egne fortrinn, man blir med i en prosess der man ikke helt vet utfallet.

Det finnes en rekke beretninger om slike apologetisk samtaler, samtaler som først og fremst forsvarer egen tro og avslører motpartens svakheter. Kirkefedrene har en rekke fiktive – stort sett polemiske – dialoger med jøder og ”hedninger”. Fra senmiddelalderen har vi  Nicolaus Cusanus’ himmelske dialog ”Om trosfreden”,  som bryter mønsteret vet å vise til at alle som søker Gud, har noe felles i deres religiøsitet. Fra Japan har man interessante rapporter om jesuittmisjonærenes dialoger med buddhister på midten av 1500-tallet. Samtalene begynte i stor vennskapelighet, for jesuittene brukte buddhistisk terminologi, og buddhistene så på dem nærmest som en ny variant av buddhismen. Men da jesuittene skjønte hvor stor avstanden egentlig var, gikk samtalen i stå. Det endte med at de sendte bud ut for å fortelle at Buddhaene var djevelske påfunn som ikke måtte dyrkes. På Ceylon (Sri Lanka) ble det på 1800-tallet arrangert en rekke offentlige debattmøter mellom fremtredende buddhister og kristne med tusenvis av tilhørere. Det var en slags intellektuell mannjevning for å avsløre hvilken religion som var den beste. Begge parter mente de hadde seiret. På slutten av 1800-tallet hadde man i Japan lignende debattmøter, bare i mindre format. Buddhistene skrev rapporter om buddhismens seier, mens kristne mente de hadde bevist kristendommens overlegenhet. Tilsvarende apologetiske konfrontasjoner har man også hatt i muslimske og hinduistiske kontekster.

Det sier seg selv at den slags apologetiske dialoger fort går i stå. Men det interessante er at den kunnskapen man tros alt erverver for å kritisere motparten, ofte kan bli utgangspunkt for mer positive samtaler. Det var helt opplagt noe av det som skjedde i forholdet mellom buddhister og kristne i Japan mot slutten av 1800-tallet. Buddhistene fikk etter hvert respekt for sine kristne motstandere, fikk dypere innblikk i kristen tenkning, og ble både fascinert og utfordret. På tilsvarende måte fikk misjonærer og japanske og kinesiske kristne en ny forståelse av buddhismen, åpnet øynene for dens intellektuelle og religiøse dybde, og følte behov for en annen type dialog. I over hundre år har derfor japanske buddhister og kristne vært engasjert i en ganske dyptpløyende filosofisk og teologise samtale som i de siste tiårene også er blitt videreført på det internasjonale plan.

Et viktig forum for denne internasjonale dialogen er Society for Buddhist-Christian Studies, som har forgreninger både i Japan, Nord-Amerika og Europa. Et typisk eksempel er et symposium om lidelsen og det onde jeg deltok i for en del år siden, ledet av fremtredende buddhistisk og kristne tenkere fra Japan og USA. Poenget var ikke å få rett, men å søke svar på felles spørsmål. Etter flere dager samtale var man enige om en ting: lidelsen og det onde er et stor mysterium ingen av partene har noe endegyldig svar på. Helt siden 1950- og 1960-tallet har også sentrale organer innen kirkene, som Kirkenes Verdensråd, Vatikanet, og Det Lutherske Verdensforbund vært initiativtakere til utallige dialogprosjekter, ofte med læremessig og filosofisk innhold.

Det er ingen tvil om at slike samtaler – blant vanlige folk og blant spesialister – bidrar til å skape bedre forståelse mellom religionene. De kan forsterke motsetninger på kort sikt, men vil i det lange løp bidra til nye relasjoner, iallfall hvis det er virkelige samtaler der en møtes ansikt til ansikt og ikke bare i artikler og bøker. 

 

Å ”dele” spiritualitet – det religiøse erfaringsplanet

Samtaler om teologiske og filosofiske spørsmål har sine begrensninger. Det ender ofte med at man blir stående med en del grunnleggende forskjeller og ikke kommer videre. Mange er derfor opptatt av et mer erfaringsorientert møte. Når mennesker av ulik tro møtes uten mange ord og forklaringer, konsentrert om meditasjon, bønn og indre erfaring, åpner en for en helt annen type kommunikasjon. Det er kanskje ikke engang så mange ord som utveksles, men de felles erfaringene en gjør og de stille samtalene om disse erfaringene skaper en forståelse som går på tvers av språkgrenser og religiøse rammer.

Jeg har nettopp vært på en tre ukers reise i Korea sammen med en gruppe europeiske kristne som er opptatt av meditasjon. Vi besøkte en rekke av de mest fremtredende zen-klostrene i Korea. Det var en fin opplevelse, selv om jeg nok savnet mye av den dybden i meningsutvekslingen jeg kjente fra Japan. Ikke minst på grunn av språket holdt samtalene seg stort sett på overflaten. Våre verter var unge og entusiastiske, men var ikke grundig skolert i buddhistisk filosofi og hadde ikke så mye erfaring, og de som hadde erfaring og skolering, kunne ikke engelsk. Men selve tilstedeværelsen berørte oss likevel ganske sterkt. Vi stod opp til morgenmesse kl. 3 om natten. Det begynte med riter ved klokketårnet, med trefisk, trommer, klokker og gongonger for å påkalle alt som lever til å våkne opp. Messen i tempelhallen var vakker, med melodiøse resitasjoner og uendelige prostrasjoner, fulgt av meditasjon, deretter endelig frokost kl 7. Så fulgte dagens videre rytme med arbeid, samtaler, og nye messer.

Jeg var frustrert over at jeg ikke forstod alt som skjedde, selv om jeg kunne gjenkjenne en god del. Hva var det som likevel berørte? Ikke samtalene, for de var altfor elementære og til dels mangelfulle. Kanskje snarere det å være tilstede i disse sammenhengene dag etter dag, opplevelsen av nærvær ved tilbedelsen, hengivelsen, stillheten der kropp og sanser var organ for religiøs utfoldelse.

Jeg er ikke i tvil om at nettopp meditasjon, bønn og tilbedelse, det å dele eller være delaktig i religiøs erfaring, kan åpne for noen av de dypeste dialogiske erfaringer, selv om det ikke utveksles så mange ord. Kanskje ikke minst fordi denne dialogen fortsetter i den enkeltes eget sinn som en indre samtale.

Det finnes mange slike dialogsammenhenger, ikke minst blant kontemplative munker og mennesker som arbeider med meditasjon og religionenes mystiske erfaringer. Erfaringene kan være ganske forskjellige, og forståelsen av religiøse erfaringer kan sprike, men på en eller annen måte utvikler det seg en følelse av fellesskap og en berøring av noe som er felles i ens dypeste menneskelighet. Man kan være åndsfrender uten å være trosfeller.

Jeg nøler likevel med å se på denne form for dialog som den egentlige eller viktigste eller dypeste, slik det av og til gjøres av monastiske fellesskap. Det er helt opplagt at det skjer viktige dialogerfaringer i slike miljøer. Men samtidig kan opplevelsen av alt det som er felles i monastiske tradisjoner – monastiske regler, dagsrytmen, stillheten, meditasjonen, disiplinen, sølibatet – gjøre at en overser grunnleggende forskjeller. Det blir ikke en samtale på tvers av religionsgrenser, men et møte innefor klostermurene eller innen en spesiell form for religiøst liv, som kan kamuflere grunnleggende forskjeller som i andre sammenhenger kan være vel så viktige. 

 

Dialog og samarbeid om felles anliggender

En god del av religionsdialogen retter ikke fokus først og fremst mot det de fleste oppfatter som religionenes sentrum – lære, religiøs praksis og åndelig erfaring – men er mer utadrettet og fokuserer felles oppgaver og utfordringer: menneskerettigheter, diskriminering, fattigdom, undertrykkelse, konflikter, krig og fred, sosiale onder, nasjonalisme, miljø, undervisning.

            Av og til oppleves det som en lettelse. Man unngår de læremessige ulikhetene som skiller religionene, og samles om felles anliggender utenfor selve sentrum i den enkeltes tro. Et av de klassiske slagordene i kristen økumenikk i begynnerstadiet var: ”Doctrines divide, service unites.” Dogmatiske ulikheter splitter, men handling for å løse samfunnsproblemene bringer oss sammen.

            Det er selvsagt noe i dette. Det er mulig å arbeide for felles mål selv om man har ulike begrunnelser. Man søker en felles plattform fra ulike sider, en ”overlapping consensus” på tvers av motsetningene. Buddhister, kristne, muslimer og humanetikere har et felles ansvar for fred, rettferdighet, menneskerettigheter, diskriminering. De skal ikke bare lære å leve i fred med hverandre, men har felles ønske om å skape en bedre verden.

            Noen hevder at denne form for dialog blir overfladisk. Later man som om konfliktene ikke eksisterer, vil man lett bli stående med skinnenighet om de felles anliggender også. Til det har jeg to reaksjoner.

For det første, hvis man virkelig kan gjøre viktige ting sammen, er det da så farlig om dialogen om religiøse og ideologiske begrunnelser ikke går så dypt? Er det ikke etisk riktig å la ulikheter ligge om vi på den måten kan forene våre krefter til å møte langt mer skjebnesvangre utfordringer i samfunnet? Underveis vil man ofte oppdage at de mer fundamentale forskjellene i menneskesyn og lærespørsmål tvinger seg på og må bearbeides, men det felles utgangspunkt i konkrete etiske og sosiale utfordringer gir nye innfallsvinkler til å bearbeide ulikhetene. Og ikke minst, samarbeidet bidrar til en ny åpenhet for å utfordres og inspireres av de andre. Tingene ser annerledes ut.

For det andre, innen den økumeniske bevegelse oppdaget man at det slett ikke var selvsagt at ”service unites”, tvert imot viste det seg at politiske, etiske og sosiale spørsmål ofte bidrog til splittelse på tross av læremessig enhet. Kirkene ble splittet på grunn av rasekonflikter, kvinnesyn, politisk ideologi, økonomi, synet på politisk frigjøring og en rekke moralske spørsmål. Det er ikke selvsagt at muslimer, kristne, buddhister, hinduer, konfusianere og sekulærhumanister har samme syn på menneskerettigheter og arbeider for felles mål, selv om de bruker den samme retorikken om menneskeverd og solidaritet. Jeg har vært på en del store interreligiøse fredskonferanser der alle talte om fred og harmoni, men ikke var villig til å ta opp de virkelig brennende stridsspørsmålene, for eksempel den nasjonalismen og den militær og økonomisk ekspansjon deres egen religiøse tradisjon var med på å legitimere. Det kan være nødvendig å oppdage av ”service divides” for å komme videre. Den retoriske kamuflasjen må bort. Konfrontasjon og uenighet kan være sunt, ikke bare for sannhetens skyld, men for selve sakenes skyld.

 

Den folkelige samtalen på hverdagsplanet

Jeg har allerede antydet et  visst forsvar for den folkelige dialogen. Man overser ofte at folks alminnelige hverdag er det viktigste møtestedet – naboer, venner, kolleger, idrett, butikkene, utestedene, i økende grad familien, og selvsagt skolen, som kanskje er det viktigste møtestedet.

            Hverdagen er kanskje ikke stedet for de dype samtalene. Noen foretrekker å holde religion utenfor. I Norge er ikke-kristne religioner i stor utstrekning representert ved såkalte fremmedkulturelle. Da er det såpass mange kulturforskjeller i tillegg til de spesielt religiøse forskjellene at man ikke kommer på talefot. De færreste er så skolert i sin egen religion at de våger seg inn i dypere samtaler. Man kan spørre seg hvor mye hverdagsdialog det egentlig er.

Det er selvsagt annerledes i land der man er vant til religionsmangfold, for eksempel i Asia. Det at kristne, muslimer og hinduer er naboer, behøver ikke å bety at man har så mye med hverandre å gjøre. Den viktigste folkelige visdommen er kanskje nettopp evnen til å leve side om side med forskjellene, selv om det viser seg at også dette kan være vanskelig i krisetider. Det er ting som tyder på at det norske religionsmangfoldet ikke nødvendigvis fører til så mye hverdagsdialog. Man behøver ikke å møtes. Man bor stort sett i ulike deler av byen, og tilhører ulike sosiale miljøer. Det viktigste er kanskje å oppøve evnen til å leve side om side med forskjellene.

Men likevel brytes mønstrene. Vi lever i et samfunn med stor mobilitet. Etniske og religiøse grenser brytes, ikke minst blant unge. Og i klasserommet møtes man, iallfall i visse bydeler og strøk. Om man ønsker det eller ikke, får også hverdagssamtalene religiøse elementer. Kristne som får muslimske venner, tvinges til å ta opp sine tradisjonelle forestillinger på ny. De gamle skjemaene om kristendom og andre religioner stemmer liksom ikke lenger. Forelskelse, samboerskap og ekteskap på tvers av religionsgrenser aktualiserer spørsmål om religiøs tilhørighet, familiesolidaritet, rettigheter, menneskesyn og tro. Skolen tvinges til å revurdere hele sin undervisning. Politikernes og pedagogenes ekspertise må forholde seg til folkelige reaksjoner blant foreldre, med deres krav, ønsker og frykt for hvordan barna påvirkes. Religionsfaget er i støpeskjeen, men ingen vet ennå hvordan det påvirker dialogen på de virkelige folkelige plan. Det er bare helt sikkert at ting forandrer seg.

 

Dialog som terapi for språket

Til slutt et par refleksjoner som i høy grad har med overflate og dyp å gjøre. Når religionsdialogen utvikler seg, blir den en terapi for språket. Vi glemmer ofte hvor mye manipulering som ligger i valg av ord, måten vi omtaler andre på, våre bevisste og ubevisste strategier for å plassere andre. Det gjelder alle parter, men her taler jeg som representant for norsk kristenhet. I dialogen med andre må vi for det første lære et nytt språk – det er kanskje det letteste. De andre utfordrer oss med nye ord og fortellinger som åpner deres tros- og forestillingsverden på en ny måte. Det kan være både lærerikt og fascinerende. Vanskeligere er det å gi slipp på våre egne ord – om dem. Vi trodde vi visste, og våre tillærte ord hadde gitt oss et tak på dem. Vi var vant til å definere de andre, og i vår forestilling var de plassert trygt der i utkanten.

Samtalen tvinger oss til å la de andre definere seg selv, og på den måten mister vi makt. Men til gjengjeld vinner vi evnen til å tale sannere om dem. Vanskeligst er det kanskje å tale sant om seg selv, for vi er så vant til å definere oss ut fra normative idealer, og stritter imot å tale om den virkeligheten vår tro er vevd inn i. Men den tillitsfulle samtalen åpner for realisme i religionsdialogen. Vi ser at religion – også vår egen – er tvetydig og selvmotsigende i sin utfoldelse. Vårt trosliv er både grått og gyllent. Vi tilhører en tradisjon som er frigjørende og undertrykkende, vakker og heslig, god og ond. Samtalen skulle frigjøre oss til å tale med frimodighet om virkeligheten slik den er. Taler vi sant om oss selv i de andres nærvær, kan også de øve seg i å tale sant om seg selv. Da utdypes ikke bare tilliten, men samtalen blir mer virkelighetsnær.

Den mentale forvandlingen i den interreligiøse samtalen har en del til felles med mønstrene i psykoterapien. En som går i terapi, lærer seg nye ord og åpner seg for nye tankeganger. Det er overkommelig. Atskillig verre er det å gi slipp på tilvante ord og begreper, tanke- og følelsesmønstre. De er så inngrodd at en glir tilbake til det tilvante og lar ny erkjennelse blir fanget i de gamle mønstrene. Bare gjennom langvarig terapi og nye erfaringer kan mønstrene brytes.

Slik er det også i den interreligiøse språkterapien. Som regel forandrer tingene seg lite om ikke samtalen skjer over lengre tid. Vi må utfordres igjen og igjen, stilles til regnskap for vår språklige manipulering. Vi trenger intellektuell forståelse som gjør noe med våre tanker. Vi må ha opplevelser og erfaringer i møte med mennesker som gjør noe med våre følelser. Og vi må øve oss i å forandre atferd. Kort sagt, vi trenger terapeutisk bearbeidelse på alle nivåer. I samtalens perspektiv dreier det seg om en terapi for språket.

 

Identitet og forandring

Jeg nevnte i innledningen at et av tegnene på dialogens dybde var at det skjedde forandringer. Slike prosesser kan skape spenning og angst. Man frykter for sin egen religiøse identitet. Man vil bevare røttene i tradisjonen, være tro mot innsiktene i egen tro og ønsker kanskje å dele sin tro med andre. Så opplever man altså at tingene forandrer seg når man møtes i grenselandet.

            Man skal ikke ta lett på det. Forandring er alltid vanskelig, av og til skjebnesvangert. Men samtidig må man ikke glemme at identitet ikke er noe statisk. Identitet er avhengig av tradisjon og kontinuitet, arv og miljø, men det er også noe som blir til og forandrer seg.

Jeg vet at det var meg som under krigen løp barbent omkring på et fjell utenfor Hong Kong, som senere bodde i Kristiansand og Oslo, som var intenst engasjert i kristelig ungdomsarbeid, studerte teologi, giftet seg og fikk fem barn, arbeidet som misjonær og forsker i Japan, ble professor på teologisk fakultet, som nå er bestefar og har rundet 60 år. Kroppen har forandret seg, men jeg kjenner den igjen. Fregnene er de samme, om enn litt bleknet. Ansiktstrekk som engang lå der som muligheter, er blitt markert og kan aldri opereres bort. Cellene er skiftet ut mange ganger – bortsett fra hjernecellene visstnok, de forsvinner bare i millioner. Jeg gjenkjenner de samme bevegelsene og reaksjonene, både i lemmer og i innvoller, de samme irriterende vaner, samme svakhet og samme styrke, de samme feige flukttendensene og samme mot til oppbrudd når det blir absolutt nødvendig.

Men samtidig er jeg en annen. Jeg har gjort tusen valg som valgte bort mange av de mulighetene som lå der – på godt og ondt. Jeg tenker annerledes, jeg opplever ting annerledes, jeg har befridd meg fra en del angster og krøpet ut av noen undertrykkende mønstre, men jeg vet at det fremdeles er mye som venter på frigjøring. Barnet som var meg, ungdommen, 30-åringen, 50-åringen er fremdeles meg, men samtidig er de flere personligheter borte. De er der inni meg som en slags sinnets arkeologi, ikke stivnet og forstenet, men som en levende lag av bevissthet – nerver og kropp og muskler, erfaringer og fortellinger, minner og fortrengte følelser. De bryter stadig opp til overflaten, eller jeg vender tilbake til dem.

Er det ikke noe av det samme med min tro? Jeg næres av den samme Skriften som min far leste i daglige familieandakter, og av de samme sakramentene, synger fremdeles mange av de samme sangene og bruker mange av de samme ordene. Jeg tror på den samme Gud og påkaller de samme navn. Men om navnene er de samme, har de forandret personlighet. Gud har forandret seg mange ganger. Selv Jesus er ikke den samme. Eller snarere – de ser annerledes ut. Subjektet er det samme, kan vi kanskje si, men predikatene har forandret seg, ordene som gir innhold og beskriver subjektet, er annerledes. De gamle beretningene får ny mening, eller jeg forteller kanskje mothistorier for å gi balanse. Mange ord er borte, og jeg har funnet nye ord. Ikke minst er nye navn kommet til. For mitt eget vedkommende vet jeg om mange mennesker som har satt spor i mitt sinn, kristne og  mennesker som tilhører andre religioner, og en god del som ikke har noen tro i det hele tatt. De har lært meg avgjørende ting om livet, om sann menneskelighet, og en god del ting om Gud.

Jeg har oppdaget at troen er ikke en ferdig definert pakke vi skal ta med oss uforandret gjennom livet. Tro er noe som blir til og tar form underveis. Troen må hele tiden tydes på ny i møte med nye situasjoner og nye mennesker. Det må skje for at våre egne livshistorier kan flettes inn i en større fortelling og få mening av en større sammenheng.

            Når jeg avslutter mine refleksjoner i en forholdsvis personlig tone, er det fordi jeg er overbevist om at mine erfaringer ikke er begrenset til min lille private verden, men gjenkjennes av andre som befinner seg i grenselandet. Et av mitt livs store privilegier er å ha buddhismen som kontinuerlig samtalepartner, i form av venner, tekster og  forskningsprosjekter, samtidig som min første oppgave er å arbeide med kristen teologi. Å sitte fordypet i zentekster som skal oversettes til norsk, samtidig som en skal forberede søndagens preken eller skrive manus til teologiske forelesninger, er ikke utten videre en lett kombinasjon. Men forhåpentligvis gjør den at perspektivet utvides. Man får et større trosrom for egen tro, og gjestfriheten for andres innsikter og erfaringer utvides.

Jeg har først og fremst holdt meg til møtet med buddhismen, men er overbevist at mye av det samme kan sies om andre former for religionsmøte. En kristen som har møtt Buddha, er ikke den samme som før. En buddhist som har møtt Kristus, er ikke den samme.