Foredrag p seminaret "10 r med dialog, hvor str vi idag?", Samarbeidsrdet for tros- og livssynssamfunn, 31. august 2002. Trykt i tidsskriftet "Humanist" nr. 2-3: 2002, s.13-26.


Oddbjrn Leirvik:

Ti r med religionsdialog, i eit kritisk perspektiv[1]

 

Eg fr av og til sprsmlet fr kyrkjefolk om det eigentleg passar seg at human-etikarane er med p "religionsdialog". Ogs internasjonalt vekker det litt undring nr eg fortel at i Norge har Human-Etisk Forbund heilt fr starten vore ein aktiv deltakar i trus- og livssynsamtalar av den meir organiserte sorten.

 

Men det var faktisk slik det heile byrja. D Nansenskolen p byrjinga av 80-talet tok initiativ til rlege livssynsseminar, var det Human-Etisk Forbund p Lillehammer og Kyrkjeakademiet i Gausdal som var dei sentrale samarbeidspartnarane.[2] 80-talets livssynsseminar var eit teikn p at gjensidig avvising og stadige konfrontasjonar mellom kyrkja og human-etikarane var i ferd med utvikle seg til ein forsiktig - dialog.

 

Fleire av dei frste initiativa p religionsdialog-fronten var bilaterale i sin karakter, som livssynsseminara p Nansenskolen. Frst i 1992, som vi snart skal kome til, vart det frste verkeleg multilaterale dialogprosjektet iverksett - ogs d med Nansenskolen som initiativtakar. 

 

Det neste bilaterale initiativet p dialogfronten vart tatt av Den norske kyrkja, i 1988. P bakgrunn av spede forsk p etablere kontakt mellom kyrkje og mosk p lokalplanet i Oslo, inviterte kyrkja representantar for den strste moskeen i Oslo (Jamt e-Ahl e-Sunnat) til religionsdialog. Ramma var ein meir breispektra konferanse om "Norge som fleirkulturelt samfunn". Men fokus for samtalen i den kristen-muslimske verkstaden viste seg bli av meir ndeleg karakter og kom i det alt vesentlege til handle om bn.[3]

 

Fire r seinare - i 1992 - tok Mellomkyrkjeleg Rd eit enda meir offisielt initiativ og inviterte ei lang rekkje muslimske organisasjonar til vere med og etablere eit fast samtaleforum for kristne og muslimar i Norge. Resultatet vart for det frste at muslimane samla seg i Islamsk Rd, og for det andre at det (i 1993) vart oppretta ei nasjonal Kontaktgruppe for Mellomkyrkjeleg Rd og Islamsk Rd.[4] Her vart ogs det nyskipa Norges Kristne Rd med, slik at Kontaktgruppa heilt fr starten vart ein mteplass for Islamsk Rd og kyrkjene, ikkje berre Den norske kyrkja. Dagsorden for Kontaktgruppa har ofte vore prega av religionspolitiske saker nasjonalt og internasjonalt. Men Kontaktgruppa har ogs vore ein stad der personlege tillitsband har blitt knytt. P slutten av 90-talet vart den springbrett for eit personleg vinkla dialogprosjekt mellom kristne og muslimske kvinner som munna ut i boka Dialog med og uten slr.[5]

 

I 2002 vart det - uavhengig av Kontaktgruppa - tatt eit nytt initiativ til dialog mellom kristne og muslimar i Norge, denne gongen p ungdomsfronten. Norges Kristelige Studentforbund og Muslimsk Studentsamfunn gjekk saman om arrangere konferansen "Religis ungdom i et sekulrt samfunn".[6]

 

Initiativet til Kontaktgruppa - det frste forumet for kristen-muslimsk dialog i Norge - vart som nemnt tatt i 1992. Fr dette, i 1991, hadde misjonsorganisasjonen Den norsdiske Kristne Buddhistmisjon (som no heiter Areopagos) tatt initiativ til opprette eit dialogsenter som fekk namnet Emmaus. Gjennom det siste tiret har Emmaus utvikla seg til bli eit "senter for dialog og spiritualitet" der trussamtalen har hatt ein sterk personleg nerve, og blga mellom ndelege, trusmessige og politiske tema. Emmaus har ikkje berre vore ein mteplass for menneske med forankring i dei etablerte trussamfunna (som kristne, buddhistar og muslimar) men i vel s stor grad vore eit forum for samtalar mellom kristne og nyreligise - dvs. folk i den religise alternativrrsla. Her har Alternativt Nettverk vore ein sentral samtalepartnar.

 

Bde Kontaktgruppa og Emmaus er eksempel p at engasjerte folk innanfor Den norske kyrkja inviterer folk med ei anna trusmessig tilknytning til samtale. I religionspolitisk perspektiv handlar det om majoriteten som strekkjer ut ei litt nysjerrig og vi m vel kunne seie gjestfri hand til minoriteten. I Kontaktgruppa sitt tilfelle har initiativet resultert i eit likeverdig, bilateralt partnarskap. Ogs ein del av Emmaus sine prosjekt har hatt karakter av likeverdig samarbeid mellom ulike trussamfunn. Eksempel p dette er arbeidsgrupper om kologi og religion og om religion og vald, samt kristen-buddhistiske retrettar.

 

I 1991 (det same ret som Emmaus vart stifta) tok s Nansenskolen, med eldsjela Inge Eidsvg i spissen, eit nytt initiativ p dialogfronten som i 1992 resulterte i det frste multilaterale dialogprosjektet i strre mlestokk. Prosjektet fekk overskrifta Fellesskapsetikk i eit fleirkulturelt Norge.[7] Det hadde representantar for dei fleste trus- og livssynssamfunn i Norge (inkludert sikhane og hinduane) og departemental sttte p den konomiske sida. Kanskje kling Hans Kngs tankar om "global etikk" med i overskrifta. Men prosjektet nyde seg ikkje med diskuterer felles verdiar p ideplanet. Istaden gjekk  ein induktivt til verks og tok for seg konkrete etiske utfordringar i Norge. Vi prvde finne ut kor langt det er mogeleg n i retning av felles haldningar i konkrete livslpssprsml som abort, synet p ekteskap og samliv, og euthanasi, og nr det gjeld religion i skulen. I det sistnemnde sprsmlet foreslo gruppa at det vart utvikla ei ny form for felles etikk- og religionsundervisning i skulen, med det tredelte mlet kulturarvsformidling, identitetsutvikling og dialogtrening.

 

Men vi sette ogs namn p forskjellane. Allereie i dette prosjektet erfarte vi at meiningforskjellane ikkje gr mellom representantar for det eine eller det andre trussamfunnet, heller ikkje alltid mellom dei ndelege p den eine sida og dei sekulre p den andre, men heller p kryss og tvers av vre trusmessige tilhyrsforhold. Vi erfarte ogs at berre det samlast ta kvarandre p alvor knyter sterke band mellom oss, p tvers av forskjellar p meiningsplanet. Fleire av dagens sentrale aktrar i religionsdialogen har sin bakgrunn i dette prosjektet - for eksempel dei to kvinnene som representerte islam, Lena Larsen og Nasim Riaz. Human-etikarane var sjlvsagt ogs representert. Eg minnest ein samtale mellom den katolske representantane og ein av human-etikarane. Etter at katolikken hadde fortalt om Det andre Vatikankonsilet (1962-65) si meir vennlege tilnrming til annleis truande og forklart den katolske tanken om etisk samarbeid med alle menneske av god vilje, tar human-etikaren til motmle og lurer p om det ikkje framleis er slik at katolikkane meiner at dei vantru - sjlv om dei skulle vere av god vilje - etter dden m gjennom skjrselden. Jau, svarer katolikken, - men det har du berre godt av!

 

Fire r seinare iverksette Nansenskolen eit nytt dialogprosjekt, under overskrifta Religion, livssyn og menneskerettigheter i Norge, ogs denne gongen med departemental sttte.[8] I dette prosjektet var ogs Alternativ Nettverk med, kanskje som eit uttrykk for at nettverket ved midten av 90-talet meir og meir stod fram som eit trussamfunn og det same ret ogs vart medlem av Samarbeidsrdet.

 

Ved innangen til det nye hundreret tok s Verdikommisjonen, i lag med Samarbeidsrdet, initiativet til det hittil mest representative dialogprosjektet i Norge, med deltakarar fr ei lang rekkje kyrkje-, religions- og livssynssamfunn. Dialoggruppene som vart nedsett spende over eit vidt spekter av tema: (1) skulesprsml, (2) samliv, seksualitet og likestilling, (3) familien og forholdet mellom generasjonane, (4) forbruk og rettferd, (5) vald og krig, (6) religions- og livssynsfridom i Norge.[9]

 

Dels i tilknytning til Verdikommisjonsdialogen, men ogs p reint lokalt grunnlag eller som del av Emmaus-nettverket, har det etter kvart ogs blitt etablert ein del regionale fora for trus- og livssynsdialog i byar som Sarpsborg, Tnsberg, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Troms. Alle desse gruppene har vore multilaterale, med varierande breidde i deltakinga.

 

FELLESSKAPSETIKK, MENNESKERETTAR OG RELIGIONSFRIDOM

 

Fr vi forlet dei to Nansenskole-prosjekta, vil eg gjerne reflektere litt over dei to ulike typar innsteg til dialogen som prosjekta representerer. Eg har tidlegare oppsummert forskjellen i tilnrmingsmte slik:

 

Stikkorda "fellesskapsetikk" og "menneskerettar" gir to ulike innsteg til religions- og livssynssamtalen. Medan fellesskapsetikken handlar om skje strst mogeleg konsensus om viktige saker, handlar menneskerettane p eit vis om det motsette. Dei refererer til eit minimum av rettar og eit minsteml av grenser som alle m forplikte seg p, p tvers av ulik tru og ulike etikk-syn. Dei handlar om kva vi kan leve med, og kva vi ikkje kan leve med.[10]

 

Til sprsmlet om kva vi kan leve med eller ikkje hyrer sprsmlet om religionsfridom. Mykje av religionsdialogen i Norge, fr midten av 1990-talet og fram til idag, har handla om korleis religionsfridommen skal sikrast i Norge - i eit menneskerettsleg perspektiv. Dette har ogs prega debatten om KRL-faget som i samtalen mellom trussamfunna har krystallisert seg i sprsmlet om fritaksrett. Det var som kjent bortfallet av fritaksretten som Human-Etisk Forbund og Islamsk Rd sakskte staten for, utifr deira syn at KRL-faget var for kristendomsdominert og for prega av nasjonalreligise interesser til kunne fungere reelt inkluderande. Denne debatten har vore ndvendig, og er ikkje avslutta. Men fordi fritaksretten har ftt nesten alt fokus har vi ikkje kome srleg langt i den meir konstruktive samtalen som vi byrja p i fellesskapsetikkprosjektet om korleis eit reelt inkluderande fag skulle sj ut.

 

D Samarbeidsrdet for tros- og livssynssamfunn vart til i 1996, vart det motstanden mot det planlagte KRL-faget som utgjorde noko av bakgrunnen. I 1995 hadde Aksjon Livssynsfrihet i Skolen blitt skipa, som ein minoritetsallianse av Human-Etisk Forbund, Islamsk Rd, Det Mosaiske Trossamfund, Buddhistforbundet og Alternativt Nettverk. Det var denne minoritetsalliansen som i neste omgang spurde Norges Frikirkerd og Den norske kyrkja om ein ville vere med p skipe eit felles forum for trus- og livssynssamtalen i Norge. Den norske kyrkja var i utgangspunktet litt nlande, men vart med d det viste seg vere semje om arbeide utifr eit konsensus-prinsipp som bde hindra minoritetane overkyre majoriteten og majoriteten overkyre minoriteten.

 

Utgangspunktet for Samarbeidsrdet som "interfaith council" er verd merke seg. Bakgrunnen er ikkje, som s ofte elles, at det religise majoriteten strekkjer ut handa til minoritetane, men omvendt at minoritetane inviterer majoriteten inn i eit samarbeid som minoritetane alt i utgangspunktet har vore med legge premissane for. Samarbeidsrdet sitt arbeid har vore breispektra. Sjlv om rdet bde har tatt initiativ til ein konferanse om religion og komedvit og (i 2002) ei dialoggruppe for kvinner, har mesteparten av arbeidet vore av ordningsmessig, religionspolitisk karakter.

 

Bde her og i andre dialogfora har eg sakna at vi i strre grad verkeleg engsjerer kvarandre p haldningsplanet, og bde deler meir med kvarandre og utfordrar kvarandre meir. Kanskje har religionsfridomsperspektivet blitt litt for dominerande, i den forstand at vi nyer oss med gi kvarandre rom og respekt istadenfor verkeleg samtale med kvarandre?

 

Nr det gjeld viljen til gjensidig utfordre kvarandre, er det nok kanskje Den norske kyrkja som til no har blitt mest utfordra i religionsdialogen. Dette har samanheng med det sterke fokus p religionsfridom som samtalen har ftt. Gjennom deltaking i ulike dialogfora - ikkje minst Samarbeidsrdet - har Den norske kyrkja blitt utfordra til sj seg sjlv som eit trussamfunn i likeverdig samtale med andre heller enn som representant for den nasjonalreligise majoriteten. I den kyrkjelege innstillinga om stat-kyrkje som no er til hyring, er omsynet til likestilling mellom trussamfunna tillagt heilt avgjerande vekt framfor nasjonalkyrkjelege interesser.[11] Men like klart er det at innstillinga vil mte motstand fr mange prestar og soknerd som ikkje er klare til tenkje s radikalt.

 

Samtalen om religionsfridom har ogs meir allment skjerpa grenseoppgangen mellom staten og trussamfunna. I dialogrekkjene har det etter kvart blitt noks allmen aksept for prinsippet om at staten ikkje skal legge seg bort i trussamfunna sine indre forhold, og med pisk eller gulrot prve pverke trussamfunna sine meiningar og praksis nr det gjeld likestilling mellom kjnna, homofile si stilling, eller imanane sine sprk- og samfunnskunnskapar. P den politiske arenaen er det ogs her Arbeidarpartiet som har vist sterkast styringsvilje, medan KrF klarast har hevda prinsippet om trussamfunna sin fridom til ordne sine indre forhold som dei vil s lenge dei ikkje trugar liv eller helse. P den skalla dialogkonferansen mellom regjeringa og innvandrarorganisasjonane i august 2002 tok ein del muslimar til orde for at staten burde stille strre krav til trussamfunna, mellom anna nr det gjeld imamane sine kunnskapar om Norge og demokratiske styringsorgan. Men statssekretr Berit ksnes Gjerlv gjorde det klart at det er trussamfunna sjlve som eventuelt m sikre at ein fr opplyste leiarar, demokratiske styringsformer og meir likestilling mellom kjnna. Ho viste i denne samanhengen til at ho tilhyrer eit parti (KrF) som heller ikkje vil stille krav om at likestillingslova blir gjort gjeldande i Den norske kyrkja.[12]

 

P ettersommaren fekk ogs Human-Etisk Forbund og deira generalsekretr Lars Gule kritikk fr homofile aktivistar fordi dei hevda eit tilsvarande prinsipp:


Retten til forst og praktisere sin religion som man selv vil, er fundamental. En konsekvens av dette er erkjennelsen av en rett til ogs forskjellsbehandle. Derfor er vi tvunget til tolerere denne diskrimineringen.
[13]

 

Eg deler dette synet, sjlv om grenseoppgangen mellom trussamfunna sine rettar, kvinners rett og seksuelle minoritetar sine rettar er vanskeleg. I eit vidare perspektiv handlar det om det fridommen i det sivile samfunn.

 

Likevel har eg ein uro i meg. Er trussamfunna i Norge eigentleg forngd med f styre seg som dei vil, utan srleg vilje til involvere seg i dialogar som kunne fre til gjensidige forandringsprosessar? Av og til skulle eg nskje at vi i strre grad utfordra kvarandre i sentrale etiske og politiske sprsml som barns rettar, likestilling, samliv og synet p autoritetar. Dersom vi er einige om at staten ikkje kan tvinge trussamfunna til forandre seg i den eine eller andre retninga i slike sprsml, blir det desto viktigare at vi som er aktive medlemmer i trus- og livssynssamfunna nyttar den tilkjempa fridommen i det sivile samfunn til verkeleg samtale serist med kvarandre - sjlv om tonen d kunne bli noko meir anstrengt enn i vr rrande semje om religionsfridommen.

 

No er det vel somme - ikkje minst muslimane - som fler at dei allereie blir utfordra s det greier seg, ikkje minst gjennom mediedebattar som knapt gir muslimar pusterom fr den eine "avslringa" etter den andre av kvinneleg omskjering, tvangsekteskap, konservativt kvinnesyn, imamars kritikk av norske verdiar og - seinast - internasjonale terroristars tilknytning til Norge. Men ikkje alle muslimar reagererer med g i sjlvforsvar. Ein sentral muslimsk leiar s for ikkje s lenge sidan sa at det er bra for eit religionssamfunn stadig bli utforda p eigne haldningar. Men som vedkomande la til: kanskje hadde ogs andre trussamfunn trengt bli meir utfordra i den offentlege debatten - for eksempel jdane i sprsmlet om kjnnsroller og kvinnelege rabbinarar. I den allmenne offentlegdommen treng sekulariserte nordmenn openbert bli utfordra p sine inngrodde fordommar mot religise menneske, fordommar som gjer det vanskeleg forst at kvinner med skaut (eit religist teikn) kan vere like moderne, sjlvstendige og fridomsskjande som den sekulre, religionskritiske Shabana. Ogs Human-Etisk Forbund burde kanskje utfordrast meir p dei litt nedlatande haldningane til religise menneske som framleis finst i deira rekkjer.

 

I media er det ikkje prinsippet om trussamfunna sin fridom som str i fokus, men dei konkrete haldningane i fellesskapsetiske sprsml som i svrt mange tilfelle handlar om kvinnas stilling. Er vi som har vore med p institusjonalisere religionsdialogen i Norge for passive i denne debatten? Er vi s opptatt av sikre trussamfunna sin religionsfridom at vi ikkje heilt veit korleis vi skal forhalde oss til offentlege debattar der vi blir spurt om vr personlege meining?

 

No str vi likevel ikkje ved eit nullpunkt nr det gjeld den gjensidig utfordrande samtalen om dei vanskelege sprsmla. I Verdikommisjonen sin Nasjonale dialog om tro og livssyn (2000) opplevde srleg den gruppa som samtalte om "Samliv, seksualitet og likestilling" at det var mogeleg utfordre kvarandre p ein god mte i sprsml som er bde kjenslevare og til dels tabubelagte - som homofili.

 

Etter 11. september - og den pflgjande bombinga av Afghanistan - har det ogs vore ansatsar til ein meir rleg og sjlvkritisk samtale om religion og vald mellom muslimar og kristne. Sprsmlet om israelsk maktbruk og palestinske sjlvmordsaksjonar ligg derimot framleis som eit urrt tema p dialogfeltet.

 

I den siste delen av foredraget mitt vil eg - med utgangspunkt i det historiske risset og dei tilhyrande refleksjonane ovanfor - prve oppsummere kva vi har oppndd i religionsdialogen, og kva vi kanskje burde gjere meir ut av i framtida.

 

KVA HAR VI OPPNDD?

 

1)       Den strste vinninga ved det siste tirets religionsdialog er kanskje at det har blitt etablert tillitsfulle relasjonar p det personlege planet mellom leiarane i trus- og livssynssamfunna. Vi er mange som har blitt kvarandres vennarog blitt kjende med kvarandre p fleire plan. For eksempel trur eg det er svrt betydningsfullt at religionspolitiske samtalar i fora som Kontaktgruppa og Samarbeidsrdet har kunna spele saman med meir personlege og ndeleg orienterte samtalar i fora som Emmaus. Den samtalen vi har frt i det offentlege rom har blitt utfylt av, og styrka ved, ein fortruleg samtale i meir skjerma samanhengar.

 

2)       Ei anna vinning, som heng saman med den frste, er at vi for lengst har kome dit at vi ikkje berre snakkar saman men ogs gjer noko ilag - bde nasjonalt og internasjonalt. Oslo-koalisjonen for tros- og livssynsfrihet er eit godt eksempel p dette. Oslo-koalisjonen vart skipa i 1998 etter den store internasjonale konferansen om religion og menneskerettar i Oslo som Samarbeidsrdet var med og tok initiativet til. Idag samlar Oslo-koalisjonen sentrale aktrar i trus- og livssynssamfunna i eit internasjonalt engasjement ikkje berre for religionsfridom men ogs for konfliktdempande samarbeid mellom trussamfunna. I frste omgang har det blitt knytt band mellom norske menneskeretts- og dialogaktivistar og partnarar i land som Kina, Russland og Indonesia. Oslo-koalisjonen utviklar no ogs nokre meir tematiske prosjekt fokusert p religionsundervisning i skulen og islamsk reformtenking. Her er det potensialar for ein verkeleg diapraksis, ikkje berre dialog. 

 

3)       Ti r etter det frste multilaterale dialogprosjektet m vi kunne seie at religionsdialogen i Norge har blitt rimeleg godt institusjonalisert - frst og fremst p det horisontale planet trussamfunna i mellom. Men ogs den vertikale dialogen mellom trussamfunna og styresmaktene har kome eit par steg vidare. I Verdikommisjonsdialogen tok vi hgtideleg imot regjeringas invitasjon til engasjere enda fleire til trussamtale. Den nasjonale dialogen om tru og livssyn vart opna i Kongens nrvr og gjennomfrt p sjlvaste Halvorsble, eit konferansehotell som osar av politisk hgtid. Allereie Nansenskole-prosjekta hadde som nemnt departemental sttte. Men det er likevel framleis eit stykke veg igjen fr styresmaktene - bde dei aktuelle departementa og vre kommunar - etablere gode rutiner for ordna samtalar med trussamfunna; rutiner som kan styrke samarbeidet mellom styresmakter og trussamfunn i Norge og skape eit godt, fleirreligist forhandlingsklima. Mykje av konflikten omkring KRL-faget har heilt klart handla om drleg kommunikasjon mellom staten og trussamfunna.

 

4)       Parallelt med det vi har vunne gjennom nettverks- og organisasjonsbygging har religise sprsml, kulturkonfliktar, forholdet mellom religionane samt forholdet mellom sekulre og religise livssyn i stigande grad prega samtalen i den allmenne offentlegdommen. Eg skal ikkje nytte dette hvet til synge klagesongar over media si konfliktfokusering. Den er somme tider ndvendig, og parallelt med konfliktfokuseringa ser vi at fjernsynsfolk viser stadig meir interesse for lage dialogiske program av typen "Brobyggerne". Vi ser ogs at dei politiske partia i stigande grad engasjerer folk med ulik tru, og at bde kristne, muslimar, human-etikarar og andre p denne mten demonstrerer at slett ikkje alle meiningsskilnader i samfunnet flgjer religise grenser. Nr KrF-aren Lars Rise (som Dagbladet nyeleg karakteriserte som "Muslim-magneten")[14] gr hand i hand med imamar p Grnland, blir dette balansert av tilsvarande alliansar mellom meir radikalt innstilte kristne, muslimar og human-etikarar i for eksempel SV. P denne mten blir psttte religionsforskjellar avdramatisert p ein god mte, og vi fr vist fram at vi faktisk har samansette identitetar der politikk, kultur og kjnn kan vere like viktige determinantar som tru og livssyn.

 

UTFORDRINGAR

 

1)       Nokre av utfordringane som vi (bde dialogaktivistane, politikarane og storsamfunnet) str overfor har eg allereie vore inne p. Dersom kampen for trussamfunna sin fridom no snart blir vunnen, blir det desto viktigare utfordre kvarandre i vanskeleg saker som for eksempel forholdet mellom kjnna og vr haldning til valdsbruk i internasjonale konfliktar. Vi har alt lenge sett at heller ikkje meiningsskilnadene i slike saker flgjer religionsgrensene. For eksempel br forsk som alt har vore gjort med religionsdialog i kvinneperspektiv utviklast. Kanskje vil vi i framtida sj at det blir bygd kvinnealliansar p tvers av trusgrensene? Eller for muslimane og dei kristne sin del - kanskje trengst det liberale alliansar som motvekt mot dei kulturkonservative alliansane vi ser konturane av i vennskapet mellom KrF-arar og muslimar (der tradisjonelle familieverdiar og motstand mot homofilt partnarskap ser ut vil vere noko av det som samlar)?

 

I sprsmlet om religion og vald har vi alt sett slande eksempel p at meiningane gr p kryss og tvers mellom religionssamfunna - som d Mellomkyrkjeleg Rd og den strste pakistanske moskeen i Oslo gjekk saman om skrive eit brev til vr kristne statsminister Bondevik der ein kritiserte den norske regjeringa for vere altfor ukritisk i sin sttte til USAs mte fre krig mot terroren p i Afghanistan. Kanskje vil vi i framtida f sj enda fleire alliansar p tvers av religionane ogs i sprsmlet om vald og verdiar - ikkje-valdsalliansar p den eine sida, meir "realpolitiske" alliansar p den andre.

 

2)       Dersom vi i strre grad skal utfordre kvarandre p ein vennleg men bestemt mte, blir vi ogs utfordra til vise meir av oss sjlve.  Ved sidan av ei viss overfokusering p religionsfridoms-sprsml ser eg ogs ein annan mangel ved mange av vre religionsdialogar: vi tar ofte eit svrt s normativt innsteg til samtalen, med kritisk brodd mot dei som ikkje evnar skjelne mellom kulturbestemte haldningar og religionens ideal. S har vi d ogs ftt nokre overraskingar - for eksempel nr media brutalt avslrer dei kulturelle lojalitetane og fordommane som ofte ligg og lurer rett under den normative og gjerne ogs politiske korrekte fasaden. Dette er ei utfordring til oss alle - ogs til vise at kanskje er enda meir konservative eller enda meir liberale enn vi torer vise i vanskelege saker. 

 

3)       Eit anna kritisk punkt i norske religionsdialogar - kanskje ikkje utan samanheng med det sistnemnde - er forholdet mellom etnisk norske og folk med ein anna kulturbakgrunn. Det er ikkje til kome fr at mange av dei etablerte dialogfora er prega av ein viss dominans fr dei etnisk norske si side. Bde Buddhistforbundet og Islamsk Rd har dei siste ra hatt norske konvertittar som sine leiarar, og desse har ogs tatt mykje hovudansvar for arbeidet i sentrale dialogfora som Kontaktgruppa, Samarbeidsrdet og Oslo-koalisjonen. Ogs ein god del av den meir ndelege dialogen, som den mellom kristne og buddhistar eller kristne og nyreligise, har ofte ftt preg av ein samtale mellom innfdde nordmenn. Det hadde vore nskjeleg at religionsdialogen i Norge tok enda meir farge av det kulturelle mangfaldet.

 

4)       Eit fjerde utfordring handlar om generasjonar. Vi som har vore eldsjeler i den enno unge religionsdialogen i Norge er alt i ferd med bli gamle, mange av oss. Derfor er det alt p tide at ein ny generasjon tar dialogen vidare p eigne premissar. Noko av det mest lfterike dette ret, slik eg ser det, var den felles konferansen som Norges Kristelige Studentforbund og Muslimsk Studentsamfunn arrangerte i 2002 om vere "Religis ungdom i et sekularisert samfunn".

 

Nr det gjeld korleis barn og unge skal bli engasjert i trus- og livssynsamtale, kan vi kanskje tru og hpe at samtalen vil kunne bli enda friare i ein generasjon som ikkje er s sjenert for livssynssprsml som foreldra er - men som samtidig opplever eit skjebnefellesskap mellom dei som tar eit standpunkt og nskjer vere religist aktive. I ungdomsdialogen er ikkje skiljet mellom dei "etnisk norske" og "innvandrarane" s viktig lenger: sjlv om mange framleis kan kjenne p eit dobbelt kulturelt tilhyrsforhold, har alle norske rter og oppvekst i Norge som ei felles referanseramme.

 

GODE SYMBOLHANDLINGAR

 

Til slutt vil eg ogs reise sprsmlet om vi kanskje skal bli meir frimodige ogs nr det gjeld g saman om gode symbolhandlingar - symbolhandlingar som kan ha ein positiv verknad bde for oss sjlve og som eit teikn for verda. I 1993, ved avslutninga av fellesskapsetikk-prosjektet ved Nansenskolen, vart det planta eit epletre i hagen som eit varig minne om prosjektet. I 1994 vart det planta to nye tre for religionsfreden i Norge. Det frste - eit hagtorntre - vart planta i Kristiansand p vrparten i 1994, ved avslutninga av dialogkonferansen "P vei mot det hellige" som Norges Kristelige Studentforbund hadde tatt initiativ til. Like etter viste det seg at treet hadde blitt hogd ned, ukjent av kven, men nokre aggressive kristne fr Flekkerya hadde p frehand sagt til avisa at det annonserte treet for religionsfred burde hoggast ned. Men dei lokale initiativtakarane let seg ikkje stanse s lett, og ei gruppe av kristne, muslimar, buddhistar og baha'iar bestemde seg for plante eit nytt tre. No str treet der, veks litt for kvart r, omgitt av menneskes vennskap, og med pskrifta "Et tre for religionsfreden".

Seinare p ret - for seint, skulle det vise seg - vart det planta eit tre p Hovedya i Oslofjorden i samband med at ei ko-gruppe som Emmaus og Alternativt Nettverk hadde tatt initiativ til la fram den tverr-religise erklringa "Et felles kall til ndelig utvikling". Treet p Hovedya vart ikkje hogd ned, men avgjekk likevel ved dden p grunn av haustplanting og mangelfulle avtalar med Oslo kommune og vaktmeisteren p Hovedya. Eg kan her og no avslre ein lyndom, nemleg at yvind Solum og eg i all stillheit bestemde oss for gjere eit nytt forsk vren etterp, og planta eit nytt tre ved kyrkjeruinane. Men p grunn av mangelfullt samverke mellom ndeleg idealisme og kommunale instansar, makta heller ikkje dette treet vekse opp - trass i iherdig vatning utover sommaren fr idealistane si side. Eg veit ikkje heilt kva lrdom som br trekkast av dette ikkje altfor tragiske intermessoet i den norske religionsdialogen si historie - det mtte kanskje vere at dei ndelege og politiske dimensjonane ved dialogen br sjast i samanheng.

 

Likevel m nda ofte strekkje seg lengre enn politikken, som d Alternativt Nettverk, Emmaus og representantar for trussamfunna (med den bosniske moskeen i spissen) samla seg til bn og meditasjon for Bosnia i Universitetets Aula. Samlinga er eit av framleis f eksempel p at vi har samla oss i bn - og meditasjon - p tvers av trusgrensene. Seinare har bde einskilde kyrkjer og Alternativt Nettverk invitert til tverr-religise meditasjonar og seremoniar ved nokre hve. Fr 2000 har for eksempel Paulus kirke invitert til ei rleg, tverr-religis samling i det heilage rommet. Tilsvarande har Kontaktgruppa for kyrkja og muslimane somme tider opna sine mter med skriftlesing og bn.

 

Kanskje er vi enno sjenerte for kvarandre p dette omrdet. Kanskje handlar ogs dette om vise meir av seg sjlv. Eller kanskje - vil dei som er kritiske mot altfor mykje ndeleg samrre seie - handlar det om vise spass respekt for religise forskjellar at vi bed p kvar vr plass. Sjlv nskjer eg meg meir, ikkje mindre, av samver med ndeleg tilsnitt, eller litt mindre ambisist: samver der vi deler meir av vre ndelege skattar og meir av vre kjensler.

 

Kanskje er det mogeleg finne former for deling som ogs human-etikarane kan vere med p? Slik sett kan samlinga i aulaen etter 11. september, d Oslo biskop, generalsekretren i Human-Etisk Forbund, nestleiaren i Islamsk Rd og den jdiske rabbinaren stod hand i hand og sang "We shall overcome", vise veg mot framtida.

 


VEDLEGG: Trus- og livssynssamtale i Norge

 

Merka med grnt: meir permanente fora

 

Bilaterale fora:

 

        Livsynsseminar p Nansenskolen, med Human-Etisk Forbund og Kirkeakademiet (Lillehammer, fr frste halvdel av 1980-talet)

        Kontakt mellom Den norske kyrkja og muslimane fr slutten av 80-talet:
Kontaktgruppa for Mellomkirkelig Rd og Islamsk Rd (fr 1993). Norges Kristne Rd (oppretta i 1992) er ogs med i Kontaktgruppa.

        Kontaktgruppe for Mellomkyrkjeleg Rd og Det Mosaiske Trossamfund (fr 1998)

 

Dialogsenter:

 

        Emmaus, eit kyrkjeleg senter for dialog og spiritualitet (i Oslo fr 1991, seinare ogs i fleire andre byar)

 

Bilaterale dialogprosjekt (eksempel):

 

        "Dialog med og uten slr" (kvinneprosjekt, Kontaktgruppa - bok 2000)

        Kristen-buddhistisk dialoggruppe (Emmaus og Karma Tashi Ling, 1995-)

        Konferansesamarbeid mellom Norges Kristelige Studentforbund og Muslimsk Studentsamfunn (2002)

 

Multilaterale dialogprosjekt:

 

        "Fellesskapsetikk i et flerkulturelt Norge", Nansenskolen 1992-1993 (bok: Universitetsforlaget 1993)

        "En levende jord i krise", Emmaus m.fl. 1993-1994 (hefte: Emmaus og Alternativt Nettverk 1994)

        Dialoggruppa "Religion, krig, pasifisme" - Emmaus m.fl. 1994-99

        "Kampen for menneskeverdet. Livssynene i mte med fremmedhat og ekstremnasjonalisme", Universitetsforlaget 1996 (samarbeidsprosjekt mellom human-etikarar, kristne og jdar).

        "Religion, livssyn og menneskerettigheter i Norge", Nansenskolen 1996-97 (bok: Universitetsforlaget 1997)

        "Nasjonal dialog om tro og livssyn", Verdikommisjonen 1999-2000 (rapport: Verdikommisjonen 2000)

 

Multilaterale samarbeids- og dialogfora:

 

         Aksjon livssynsfrihet i skolen (1995)

         Samarbeidsrdet for tros- og livssynsfrihet (1996-)

         Oslo-koalisjonen for tros- og livssynsfrihet (1998-)

         Lokale dialogfora i byar som Sarpsborg, Tnsberg, Kristiansand, Stavanger, Trondheim, Troms (jf. oversikten Dialoggrupper.htm nedanfor). 

Oversikter p nettet:

        http://www.trooglivssyn.no/Dialoggrupper.htm

        http://folk.uio.no/leirvik/dialogueNorway.html


NOTAR:



[1]           For ei fyldigare oppsummering og drfting av religionsdialog i Norge fram til 2001, sj Oddbjrn Leirvik: Religionsdialog p norsk (Oslo: Pax forlag 2001; frste utgve 1996).

[2]           Dei sentrale aktrane utanom Nansenskolen var Johannes Lie i Human-Etisk Forbund p Lillehammar og sokneprest Arne Sand fr Kyrkjeakademiet i Gausdal.

[3]           Jf. Oddbjrn Leirvik: Mte med islam (Oslo: Pax forlag 1990, s. 9-15).

[4]           Til kontaktgruppas arbeid, sj Kontaktgruppas nettside.

[5]           Anne Hege Grung og Lena Larsen: Dialog med og uten slr (Oslo: Pax forlag 2000).

[6]           Vrt Land 18. mars 2002: "Tro forener, hva splitter?"

[7]           Inge Eidsvg og Oddbjrn Leirvik (red.): Fellesskapsetikk i et flerkulturelt Norge (Oslo: Universitetsforlaget 1993).

[8]           Inge Eidsvg og Lena Larsen (red.): Religion, livssyn og menneskerettigheter i Norge (Oslo: Universitetsforlaget 1997).

[9]           Sj rapporten Nasjonal dialog om tro og livssyn. Et prosjekt i samarbeid mellom Verdikommisjonen og Samarbeidsrdet for tros- og livssynssamfunn (Oslo: Verdikommisjonen og Samarbeidsrdet, desember 2000). Jf. web-versjon.

[10]         Oddbjrn Leirvik: Religionsdialog p norsk (Oslo: Pax forlag 2001, s. 111).

[11]          Innstilling fra Kirkerdets kirke/stat-utvalg 2002: Samme kirke - ny ordning. Om ny ordning av Den norske kirke, med srlig vekt p forholdet mellom kirke og stat (Den norske kirke/Kirkerdet 2002).

[12]          Vrt Land 22. august 2002, s. 2.

[13]          Lars Gule: "De vanskelige rettighetene", kronikk i Dagbladet 18. august.

[14]         Dagbladet 18. august 2002, s. 32-33.