Foredrag på seminaret "10 år med dialog, hvor står vi idag?", Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, 31. august 2002. Trykt i tidsskriftet "Humanist" nr. 2-3: 2002, s.13-26.

Oddbjørn Leirvik:

Ti år med religionsdialog, i eit kritisk perspektiv[1]

Eg får av og til spørsmålet frå kyrkjefolk om det eigentleg passar seg at human-etikarane er med på "religionsdialog". Også internasjonalt vekker det litt undring når eg fortel at i Norge har Human-Etisk Forbund heilt frå starten vore ein aktiv deltakar i trus- og livssynsamtalar av den meir organiserte sorten.

Men det var faktisk slik det heile byrja. Då Nansenskolen på byrjinga av 80-talet tok initiativ til årlege livssynsseminar, var det Human-Etisk Forbund på Lillehammer og Kyrkjeakademiet i Gausdal som var dei sentrale samarbeidspartnarane.[2] 80-talets livssynsseminar var eit teikn på at gjensidig avvising og stadige konfrontasjonar mellom kyrkja og human-etikarane var i ferd med å utvikle seg til ein forsiktig - dialog.

Fleire av dei første initiativa på religionsdialog-fronten var bilaterale i sin karakter, som livssynsseminara på Nansenskolen. Først i 1992, som vi snart skal kome til, vart det første verkeleg multilaterale dialogprosjektet iverksett - også då med Nansenskolen som initiativtakar.

Det neste bilaterale initiativet på dialogfronten vart tatt av Den norske kyrkja, i 1988. På bakgrunn av spede forsøk på å etablere kontakt mellom kyrkje og moské på lokalplanet i Oslo, inviterte kyrkja representantar for den største moskeen i Oslo (Jamåt e-Ahl e-Sunnat) til religionsdialog. Ramma var ein meir breispektra konferanse om "Norge som fleirkulturelt samfunn". Men fokus for samtalen i den kristen-muslimske verkstaden viste seg å bli av meir åndeleg karakter og kom i det alt vesentlege til å handle om bøn.[3]

Fire år seinare - i 1992 - tok Mellomkyrkjeleg Råd eit enda meir offisielt initiativ og inviterte ei lang rekkje muslimske organisasjonar til å vere med og etablere eit fast samtaleforum for kristne og muslimar i Norge. Resultatet vart for det første at muslimane samla seg i Islamsk Råd, og for det andre at det (i 1993) vart oppretta ei nasjonal Kontaktgruppe for Mellomkyrkjeleg Råd og Islamsk Råd.[4] Her vart også det nyskipa Norges Kristne Råd med, slik at Kontaktgruppa heilt frå starten vart ein møteplass for Islamsk Råd og kyrkjene, ikkje berre Den norske kyrkja. Dagsorden for Kontaktgruppa har ofte vore prega av religionspolitiske saker nasjonalt og internasjonalt. Men Kontaktgruppa har også vore ein stad der personlege tillitsband har blitt knytt. På slutten av 90-talet vart den springbrett for eit personleg vinkla dialogprosjekt mellom kristne og muslimske kvinner som munna ut i boka Dialog med og uten slør.[5]

I 2002 vart det - uavhengig av Kontaktgruppa - tatt eit nytt initiativ til dialog mellom kristne og muslimar i Norge, denne gongen på ungdomsfronten. Norges Kristelige Studentforbund og Muslimsk Studentsamfunn gjekk saman om å arrangere konferansen "Religiøs ungdom i et sekulært samfunn".[6]

Initiativet til Kontaktgruppa - det første forumet for kristen-muslimsk dialog i Norge - vart som nemnt tatt i 1992. Før dette, i 1991, hadde misjonsorganisasjonen Den norsdiske Kristne Buddhistmisjon (som no heiter Areopagos) tatt initiativ til å opprette eit dialogsenter som fekk namnet Emmaus. Gjennom det siste tiåret har Emmaus utvikla seg til å bli eit "senter for dialog og spiritualitet" der trussamtalen har hatt ein sterk personleg nerve, og bølga mellom åndelege, trusmessige og politiske tema. Emmaus har ikkje berre vore ein møteplass for menneske med forankring i dei etablerte trussamfunna (som kristne, buddhistar og muslimar) men i vel så stor grad vore eit forum for samtalar mellom kristne og nyreligiøse - dvs. folk i den religiøse alternativrørsla. Her har Alternativt Nettverk vore ein sentral samtalepartnar.

Både Kontaktgruppa og Emmaus er eksempel på at engasjerte folk innanfor Den norske kyrkja inviterer folk med ei anna trusmessig tilknytning til samtale. I religionspolitisk perspektiv handlar det om majoriteten som strekkjer ut ei litt nysjerrig og vi må vel kunne seie gjestfri hand til minoriteten. I Kontaktgruppa sitt tilfelle har initiativet resultert i eit likeverdig, bilateralt partnarskap. Også ein del av Emmaus sine prosjekt har hatt karakter av likeverdig samarbeid mellom ulike trussamfunn. Eksempel på dette er arbeidsgrupper om økologi og religion og om religion og vald, samt kristen-buddhistiske retrettar.

I 1991 (det same året som Emmaus vart stifta) tok så Nansenskolen, med eldsjela Inge Eidsvåg i spissen, eit nytt initiativ på dialogfronten som i 1992 resulterte i det første multilaterale dialogprosjektet i større målestokk. Prosjektet fekk overskrifta Fellesskapsetikk i eit fleirkulturelt Norge.[7] Det hadde representantar for dei fleste trus- og livssynssamfunn i Norge (inkludert sikhane og hinduane) og departemental støtte på den økonomiske sida. Kanskje kling Hans Küngs tankar om "global etikk" med i overskrifta. Men prosjektet nøyde seg ikkje med å diskuterer felles verdiar på ideplanet. Istaden gjekk ein induktivt til verks og tok for seg konkrete etiske utfordringar i Norge. Vi prøvde å finne ut kor langt det er mogeleg å nå i retning av felles haldningar i konkrete livsløpsspørsmål som abort, synet på ekteskap og samliv, og euthanasi, og når det gjeld religion i skulen. I det sistnemnde spørsmålet foreslo gruppa at det vart utvikla ei ny form for felles etikk- og religionsundervisning i skulen, med det tredelte målet kulturarvsformidling, identitetsutvikling og dialogtrening.

Men vi sette også namn på forskjellane. Allereie i dette prosjektet erfarte vi at meiningforskjellane ikkje går mellom representantar for det eine eller det andre trussamfunnet, heller ikkje alltid mellom dei åndelege på den eine sida og dei sekulære på den andre, men heller på kryss og tvers av våre trusmessige tilhøyrsforhold. Vi erfarte også at berre det å samlast å ta kvarandre på alvor knyter sterke band mellom oss, på tvers av forskjellar på meiningsplanet. Fleire av dagens sentrale aktørar i religionsdialogen har sin bakgrunn i dette prosjektet - for eksempel dei to kvinnene som representerte islam, Lena Larsen og Nasim Riaz. Human-etikarane var sjølvsagt også representert. Eg minnest ein samtale mellom den katolske representantane og ein av human-etikarane. Etter at katolikken hadde fortalt om Det andre Vatikankonsilet (1962-65) si meir vennlege tilnærming til annleis truande og forklart den katolske tanken om etisk samarbeid med alle menneske av god vilje, tar human-etikaren til motmæle og lurer på om det ikkje framleis er slik at katolikkane meiner at dei vantru - sjølv om dei skulle vere av god vilje - etter døden må gjennom skjærselden. Jau, svarer katolikken, - men det har du berre godt av!

Fire år seinare iverksette Nansenskolen eit nytt dialogprosjekt, under overskrifta Religion, livssyn og menneskerettigheter i Norge, også denne gongen med departemental støtte.[8] I dette prosjektet var også Alternativ Nettverk med, kanskje som eit uttrykk for at nettverket ved midten av 90-talet meir og meir stod fram som eit trussamfunn og det same året også vart medlem av Samarbeidsrådet.

Ved innangen til det nye hundreåret tok så Verdikommisjonen, i lag med Samarbeidsrådet, initiativet til det hittil mest representative dialogprosjektet i Norge, med deltakarar frå ei lang rekkje kyrkje-, religions- og livssynssamfunn. Dialoggruppene som vart nedsett spende over eit vidt spekter av tema: (1) skulespørsmål, (2) samliv, seksualitet og likestilling, (3) familien og forholdet mellom generasjonane, (4) forbruk og rettferd, (5) vald og krig, (6) religions- og livssynsfridom i Norge.[9]

Dels i tilknytning til Verdikommisjonsdialogen, men også på reint lokalt grunnlag eller som del av Emmaus-nettverket, har det etter kvart også blitt etablert ein del regionale fora for trus- og livssynsdialog i byar som Sarpsborg, Tønsberg, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Alle desse gruppene har vore multilaterale, med varierande breidde i deltakinga.

FELLESSKAPSETIKK, MENNESKERETTAR OG RELIGIONSFRIDOM

Før vi forlet dei to Nansenskole-prosjekta, vil eg gjerne reflektere litt over dei to ulike typar innsteg til dialogen som prosjekta representerer. Eg har tidlegare oppsummert forskjellen i tilnærmingsmåte slik:

Stikkorda "fellesskapsetikk" og "menneskerettar" gir to ulike innsteg til religions- og livssynssamtalen. Medan fellesskapsetikken handlar om å søkje størst mogeleg konsensus om viktige saker, handlar menneskerettane på eit vis om det motsette. Dei refererer til eit minimum av rettar og eit minstemål av grenser som alle må forplikte seg på, på tvers av ulik tru og ulike etikk-syn. Dei handlar om kva vi kan leve med, og kva vi ikkje kan leve med.[10]

Til spørsmålet om kva vi kan leve med eller ikkje høyrer spørsmålet om religionsfridom. Mykje av religionsdialogen i Norge, frå midten av 1990-talet og fram til idag, har handla om korleis religionsfridommen skal sikrast i Norge - i eit menneskerettsleg perspektiv. Dette har også prega debatten om KRL-faget som i samtalen mellom trussamfunna har krystallisert seg i spørsmålet om fritaksrett. Det var som kjent bortfallet av fritaksretten som Human-Etisk Forbund og Islamsk Råd saksøkte staten for, utifrå deira syn at KRL-faget var for kristendomsdominert og for prega av nasjonalreligiøse interesser til å kunne fungere reelt inkluderande. Denne debatten har vore nødvendig, og er ikkje avslutta. Men fordi fritaksretten har fått nesten alt fokus har vi ikkje kome særleg langt i den meir konstruktive samtalen som vi byrja på i fellesskapsetikkprosjektet om korleis eit reelt inkluderande fag skulle sjå ut.

Då Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn vart til i 1996, vart det motstanden mot det planlagte KRL-faget som utgjorde noko av bakgrunnen. I 1995 hadde Aksjon Livssynsfrihet i Skolen blitt skipa, som ein minoritetsallianse av Human-Etisk Forbund, Islamsk Råd, Det Mosaiske Trossamfund, Buddhistforbundet og Alternativt Nettverk. Det var denne minoritetsalliansen som i neste omgang spurde Norges Frikirkeråd og Den norske kyrkja om ein ville vere med på å skipe eit felles forum for trus- og livssynssamtalen i Norge. Den norske kyrkja var i utgangspunktet litt nølande, men vart med då det viste seg å vere semje om å arbeide utifrå eit konsensus-prinsipp som både hindra minoritetane å overkøyre majoriteten og majoriteten å overkøyre minoriteten.

Utgangspunktet for Samarbeidsrådet som "interfaith council" er verd å merke seg. Bakgrunnen er ikkje, som så ofte elles, at det religiøse majoriteten strekkjer ut handa til minoritetane, men omvendt at minoritetane inviterer majoriteten inn i eit samarbeid som minoritetane alt i utgangspunktet har vore med å legge premissane for. Samarbeidsrådet sitt arbeid har vore breispektra. Sjølv om rådet både har tatt initiativ til ein konferanse om religion og økomedvit og (i 2002) ei dialoggruppe for kvinner, har mesteparten av arbeidet vore av ordningsmessig, religionspolitisk karakter.

Både her og i andre dialogfora har eg sakna at vi i større grad verkeleg engsjerer kvarandre på haldningsplanet, og både deler meir med kvarandre og utfordrar kvarandre meir. Kanskje har religionsfridomsperspektivet blitt litt for dominerande, i den forstand at vi nøyer oss med å gi kvarandre rom og respekt istadenfor verkeleg å samtale med kvarandre?

Når det gjeld viljen til gjensidig å utfordre kvarandre, er det nok kanskje Den norske kyrkja som til no har blitt mest utfordra i religionsdialogen. Dette har samanheng med det sterke fokus på religionsfridom som samtalen har fått. Gjennom deltaking i ulike dialogfora - ikkje minst Samarbeidsrådet - har Den norske kyrkja blitt utfordra til å sjå seg sjølv som eit trussamfunn i likeverdig samtale med andre heller enn som representant for den nasjonalreligiøse majoriteten. I den kyrkjelege innstillinga om stat-kyrkje som no er til høyring, er omsynet til likestilling mellom trussamfunna tillagt heilt avgjerande vekt framfor nasjonalkyrkjelege interesser.[11] Men like klart er det at innstillinga vil møte motstand frå mange prestar og sokneråd som ikkje er klare til å tenkje så radikalt.

Samtalen om religionsfridom har også meir allment skjerpa grenseoppgangen mellom staten og trussamfunna. I dialogrekkjene har det etter kvart blitt nokså allmen aksept for prinsippet om at staten ikkje skal legge seg bort i trussamfunna sine indre forhold, og med pisk eller gulrot prøve å påverke trussamfunna sine meiningar og praksis når det gjeld likestilling mellom kjønna, homofile si stilling, eller imanane sine språk- og samfunnskunnskapar. På den politiske arenaen er det også her Arbeidarpartiet som har vist sterkast styringsvilje, medan KrF klarast har hevda prinsippet om trussamfunna sin fridom til å ordne sine indre forhold som dei vil så lenge dei ikkje trugar liv eller helse. På den såkalla dialogkonferansen mellom regjeringa og innvandrarorganisasjonane i august 2002 tok ein del muslimar til orde for at staten burde stille større krav til trussamfunna, mellom anna når det gjeld imamane sine kunnskapar om Norge og demokratiske styringsorgan. Men statssekretær Berit Øksnes Gjerløv gjorde det klart at det er trussamfunna sjølve som eventuelt må sikre at ein får opplyste leiarar, demokratiske styringsformer og meir likestilling mellom kjønna. Ho viste i denne samanhengen til at ho tilhøyrer eit parti (KrF) som heller ikkje vil stille krav om at likestillingslova blir gjort gjeldande i Den norske kyrkja.[12]

På ettersommaren fekk også Human-Etisk Forbund og deira generalsekretær Lars Gule kritikk frå homofile aktivistar fordi dei hevda eit tilsvarande prinsipp:

Retten til å forstå og praktisere sin religion som man selv vil, er fundamental. En konsekvens av dette er erkjennelsen av en rett til å også å forskjellsbehandle. Derfor er vi tvunget til å tolerere denne diskrimineringen.[13]

Eg deler dette synet, sjølv om grenseoppgangen mellom trussamfunna sine rettar, kvinners rett og seksuelle minoritetar sine rettar er vanskeleg. I eit vidare perspektiv handlar det om det fridommen i det sivile samfunn.

Likevel har eg ein uro i meg. Er trussamfunna i Norge eigentleg fornøgd med å få styre seg som dei vil, utan særleg vilje til å involvere seg i dialogar som kunne føre til gjensidige forandringsprosessar? Av og til skulle eg ønskje at vi i større grad utfordra kvarandre i sentrale etiske og politiske spørsmål som barns rettar, likestilling, samliv og synet på autoritetar. Dersom vi er einige om at staten ikkje kan tvinge trussamfunna til å forandre seg i den eine eller andre retninga i slike spørsmål, blir det desto viktigare at vi som er aktive medlemmer i trus- og livssynssamfunna nyttar den tilkjempa fridommen i det sivile samfunn til verkeleg å samtale seriøst med kvarandre - sjølv om tonen då kunne bli noko meir anstrengt enn i vår rørande semje om religionsfridommen.

No er det vel somme - ikkje minst muslimane - som føler at dei allereie blir utfordra så det greier seg, ikkje minst gjennom mediedebattar som knapt gir muslimar pusterom frå den eine "avsløringa" etter den andre av kvinneleg omskjering, tvangsekteskap, konservativt kvinnesyn, imamars kritikk av norske verdiar og - seinast - internasjonale terroristars tilknytning til Norge. Men ikkje alle muslimar reagererer med å gå i sjølvforsvar. Ein sentral muslimsk leiar så for ikkje så lenge sidan sa at det er bra for eit religionssamfunn å stadig bli utforda på eigne haldningar. Men som vedkomande la til: kanskje hadde også andre trussamfunn trengt å bli meir utfordra i den offentlege debatten - for eksempel jødane i spørsmålet om kjønnsroller og kvinnelege rabbinarar. I den allmenne offentlegdommen treng sekulariserte nordmenn openbert å bli utfordra på sine inngrodde fordommar mot religiøse menneske, fordommar som gjer det vanskeleg å forstå at kvinner med skaut (eit religiøst teikn) kan vere like moderne, sjølvstendige og fridomssøkjande som den sekulære, religionskritiske Shabana. Også Human-Etisk Forbund burde kanskje utfordrast meir på dei litt nedlatande haldningane til religiøse menneske som framleis finst i deira rekkjer.

I media er det ikkje prinsippet om trussamfunna sin fridom som står i fokus, men dei konkrete haldningane i fellesskapsetiske spørsmål som i svært mange tilfelle handlar om kvinnas stilling. Er vi som har vore med på å institusjonalisere religionsdialogen i Norge for passive i denne debatten? Er vi så opptatt av å sikre trussamfunna sin religionsfridom at vi ikkje heilt veit korleis vi skal forhalde oss til offentlege debattar der vi blir spurt om vår personlege meining?

No står vi likevel ikkje ved eit nullpunkt når det gjeld den gjensidig utfordrande samtalen om dei vanskelege spørsmåla. I Verdikommisjonen sin Nasjonale dialog om tro og livssyn (2000) opplevde særleg den gruppa som samtalte om "Samliv, seksualitet og likestilling" at det var mogeleg å utfordre kvarandre på ein god måte i spørsmål som er både kjenslevare og til dels tabubelagte - som homofili.

Etter 11. september - og den påfølgjande bombinga av Afghanistan - har det også vore ansatsar til ein meir ærleg og sjølvkritisk samtale om religion og vald mellom muslimar og kristne. Spørsmålet om israelsk maktbruk og palestinske sjølvmordsaksjonar ligg derimot framleis som eit urørt tema på dialogfeltet.

I den siste delen av foredraget mitt vil eg - med utgangspunkt i det historiske risset og dei tilhøyrande refleksjonane ovanfor - prøve å oppsummere kva vi har oppnådd i religionsdialogen, og kva vi kanskje burde gjere meir ut av i framtida.

KVA HAR VI OPPNÅDD?

1) Den største vinninga ved det siste tiårets religionsdialog er kanskje at det har blitt etablert tillitsfulle relasjonar på det personlege planet mellom leiarane i trus- og livssynssamfunna. Vi er mange som har blitt kvarandres vennarog blitt kjende med kvarandre på fleire plan. For eksempel trur eg det er svært betydningsfullt at religionspolitiske samtalar i fora som Kontaktgruppa og Samarbeidsrådet har kunna spele saman med meir personlege og åndeleg orienterte samtalar i fora som Emmaus. Den samtalen vi har ført i det offentlege rom har blitt utfylt av, og styrka ved, ein fortruleg samtale i meir skjerma samanhengar.

2) Ei anna vinning, som heng saman med den første, er at vi for lengst har kome dit at vi ikkje berre snakkar saman men også gjer noko ilag - både nasjonalt og internasjonalt. Oslo-koalisjonen for tros- og livssynsfrihet er eit godt eksempel på dette. Oslo-koalisjonen vart skipa i 1998 etter den store internasjonale konferansen om religion og menneskerettar i Oslo som Samarbeidsrådet var med og tok initiativet til. Idag samlar Oslo-koalisjonen sentrale aktørar i trus- og livssynssamfunna i eit internasjonalt engasjement ikkje berre for religionsfridom men også for konfliktdempande samarbeid mellom trussamfunna. I første omgang har det blitt knytt band mellom norske menneskeretts- og dialogaktivistar og partnarar i land som Kina, Russland og Indonesia. Oslo-koalisjonen utviklar no også nokre meir tematiske prosjekt fokusert på religionsundervisning i skulen og islamsk reformtenking. Her er det potensialar for ein verkeleg diapraksis, ikkje berre dialog.

3) Ti år etter det første multilaterale dialogprosjektet må vi kunne seie at religionsdialogen i Norge har blitt rimeleg godt institusjonalisert - først og fremst på det horisontale planet trussamfunna i mellom. Men også den vertikale dialogen mellom trussamfunna og styresmaktene har kome eit par steg vidare. I Verdikommisjonsdialogen tok vi høgtideleg imot regjeringas invitasjon til å engasjere enda fleire til trussamtale. Den nasjonale dialogen om tru og livssyn vart opna i Kongens nærvær og gjennomført på sjølvaste Halvorsbøle, eit konferansehotell som osar av politisk høgtid. Allereie Nansenskole-prosjekta hadde som nemnt departemental støtte. Men det er likevel framleis eit stykke veg igjen før styresmaktene - både dei aktuelle departementa og våre kommunar - etablere gode rutiner for ordna samtalar med trussamfunna; rutiner som kan styrke samarbeidet mellom styresmakter og trussamfunn i Norge og skape eit godt, fleirreligiøst forhandlingsklima. Mykje av konflikten omkring KRL-faget har heilt klart handla om dårleg kommunikasjon mellom staten og trussamfunna.

4) Parallelt med det vi har vunne gjennom nettverks- og organisasjonsbygging har religiøse spørsmål, kulturkonfliktar, forholdet mellom religionane samt forholdet mellom sekulære og religiøse livssyn i stigande grad prega samtalen i den allmenne offentlegdommen. Eg skal ikkje nytte dette høvet til å synge klagesongar over media si konfliktfokusering. Den er somme tider nødvendig, og parallelt med konfliktfokuseringa ser vi at fjernsynsfolk viser stadig meir interesse for å lage dialogiske program av typen "Brobyggerne". Vi ser også at dei politiske partia i stigande grad engasjerer folk med ulik tru, og at både kristne, muslimar, human-etikarar og andre på denne måten demonstrerer at slett ikkje alle meiningsskilnader i samfunnet følgjer religiøse grenser. Når KrF-aren Lars Rise (som Dagbladet nyeleg karakteriserte som "Muslim-magneten")[14] går hand i hand med imamar på Grønland, blir dette balansert av tilsvarande alliansar mellom meir radikalt innstilte kristne, muslimar og human-etikarar i for eksempel SV. På denne måten blir påståtte religionsforskjellar avdramatisert på ein god måte, og vi får vist fram at vi faktisk har samansette identitetar der politikk, kultur og kjønn kan vere like viktige determinantar som tru og livssyn.

UTFORDRINGAR

1) Nokre av utfordringane som vi (både dialogaktivistane, politikarane og storsamfunnet) står overfor har eg allereie vore inne på. Dersom kampen for trussamfunna sin fridom no snart blir vunnen, blir det desto viktigare å utfordre kvarandre i vanskeleg saker som for eksempel forholdet mellom kjønna og vår haldning til valdsbruk i internasjonale konfliktar. Vi har alt lenge sett at heller ikkje meiningsskilnadene i slike saker følgjer religionsgrensene. For eksempel bør forsøk som alt har vore gjort med religionsdialog i kvinneperspektiv utviklast. Kanskje vil vi i framtida sjå at det blir bygd kvinnealliansar på tvers av trusgrensene? Eller for muslimane og dei kristne sin del - kanskje trengst det liberale alliansar som motvekt mot dei kulturkonservative alliansane vi ser konturane av i vennskapet mellom KrF-arar og muslimar (der tradisjonelle familieverdiar og motstand mot homofilt partnarskap ser ut vil å vere noko av det som samlar)?

I spørsmålet om religion og vald har vi alt sett slåande eksempel på at meiningane går på kryss og tvers mellom religionssamfunna - som då Mellomkyrkjeleg Råd og den største pakistanske moskeen i Oslo gjekk saman om å skrive eit brev til vår kristne statsminister Bondevik der ein kritiserte den norske regjeringa for å vere altfor ukritisk i sin støtte til USAs måte å føre krig mot terroren på i Afghanistan. Kanskje vil vi i framtida få sjå enda fleire alliansar på tvers av religionane også i spørsmålet om vald og verdiar - ikkje-valdsalliansar på den eine sida, meir "realpolitiske" alliansar på den andre.

2) Dersom vi i større grad skal utfordre kvarandre på ein vennleg men bestemt måte, blir vi også utfordra til å vise meir av oss sjølve. Ved sidan av ei viss overfokusering på religionsfridoms-spørsmål ser eg også ein annan mangel ved mange av våre religionsdialogar: vi tar ofte eit svært så normativt innsteg til samtalen, med kritisk brodd mot dei som ikkje evnar å skjelne mellom kulturbestemte haldningar og religionens ideal. Så har vi då også fått nokre overraskingar - for eksempel når media brutalt avslører dei kulturelle lojalitetane og fordommane som ofte ligg og lurer rett under den normative og gjerne også politiske korrekte fasaden. Dette er ei utfordring til oss alle - også til å vise at kanskje er enda meir konservative eller enda meir liberale enn vi torer å vise i vanskelege saker.

3) Eit anna kritisk punkt i norske religionsdialogar - kanskje ikkje utan samanheng med det sistnemnde - er forholdet mellom etnisk norske og folk med ein anna kulturbakgrunn. Det er ikkje til å kome frå at mange av dei etablerte dialogfora er prega av ein viss dominans frå dei etnisk norske si side. Både Buddhistforbundet og Islamsk Råd har dei siste åra hatt norske konvertittar som sine leiarar, og desse har også tatt mykje hovudansvar for arbeidet i sentrale dialogfora som Kontaktgruppa, Samarbeidsrådet og Oslo-koalisjonen. Også ein god del av den meir åndelege dialogen, som den mellom kristne og buddhistar eller kristne og nyreligiøse, har ofte fått preg av ein samtale mellom innfødde nordmenn. Det hadde vore ønskjeleg at religionsdialogen i Norge tok enda meir farge av det kulturelle mangfaldet.

4) Eit fjerde utfordring handlar om generasjonar. Vi som har vore eldsjeler i den enno unge religionsdialogen i Norge er alt i ferd med å bli gamle, mange av oss. Derfor er det alt på tide at ein ny generasjon tar dialogen vidare på eigne premissar. Noko av det mest løfterike dette året, slik eg ser det, var den felles konferansen som Norges Kristelige Studentforbund og Muslimsk Studentsamfunn arrangerte i 2002 om å vere "Religiøs ungdom i et sekularisert samfunn".

Når det gjeld korleis barn og unge skal bli engasjert i trus- og livssynsamtale, kan vi kanskje tru og håpe at samtalen vil kunne bli enda friare i ein generasjon som ikkje er så sjenert for livssynsspørsmål som foreldra er - men som samtidig opplever eit skjebnefellesskap mellom dei som tar eit standpunkt og ønskjer å vere religiøst aktive. I ungdomsdialogen er ikkje skiljet mellom dei "etnisk norske" og "innvandrarane" så viktig lenger: sjølv om mange framleis kan kjenne på eit dobbelt kulturelt tilhøyrsforhold, har alle norske røter og oppvekst i Norge som ei felles referanseramme.

GODE SYMBOLHANDLINGAR

Til slutt vil eg også reise spørsmålet om vi kanskje skal bli meir frimodige også når det gjeld å gå saman om gode symbolhandlingar - symbolhandlingar som kan ha ein positiv verknad både for oss sjølve og som eit teikn for verda. I 1993, ved avslutninga av fellesskapsetikk-prosjektet ved Nansenskolen, vart det planta eit epletre i hagen som eit varig minne om prosjektet. I 1994 vart det planta to nye tre for religionsfreden i Norge. Det første - eit hagtorntre - vart planta i Kristiansand på vårparten i 1994, ved avslutninga av dialogkonferansen "På vei mot det hellige" som Norges Kristelige Studentforbund hadde tatt initiativ til. Like etter viste det seg at treet hadde blitt hogd ned, ukjent av kven, men nokre aggressive kristne frå Flekkerøya hadde på førehand sagt til avisa at det annonserte treet for religionsfred burde hoggast ned. Men dei lokale initiativtakarane let seg ikkje stanse så lett, og ei gruppe av kristne, muslimar, buddhistar og baha'iar bestemde seg for å plante eit nytt tre. No står treet der, veks litt for kvart år, omgitt av menneskes vennskap, og med påskrifta "Et tre for religionsfreden".

Seinare på året - for seint, skulle det vise seg - vart det planta eit tre på Hovedøya i Oslofjorden i samband med at ei øko-gruppe som Emmaus og Alternativt Nettverk hadde tatt initiativ til la fram den tverr-religiøse erklæringa "Et felles kall til åndelig utvikling". Treet på Hovedøya vart ikkje hogd ned, men avgjekk likevel ved døden på grunn av haustplanting og mangelfulle avtalar med Oslo kommune og vaktmeisteren på Hovedøya. Eg kan her og no avsløre ein løyndom, nemleg at Øyvind Solum og eg i all stillheit bestemde oss for å gjere eit nytt forsøk våren etterpå, og planta eit nytt tre ved kyrkjeruinane. Men på grunn av mangelfullt samverke mellom åndeleg idealisme og kommunale instansar, makta heller ikkje dette treet å vekse opp - trass i iherdig vatning utover sommaren frå idealistane si side. Eg veit ikkje heilt kva lærdom som bør trekkast av dette ikkje altfor tragiske intermessoet i den norske religionsdialogen si historie - det måtte kanskje vere at dei åndelege og politiske dimensjonane ved dialogen bør sjåast i samanheng.

Likevel må ånda ofte strekkje seg lengre enn politikken, som då Alternativt Nettverk, Emmaus og representantar for trussamfunna (med den bosniske moskeen i spissen) samla seg til bøn og meditasjon for Bosnia i Universitetets Aula. Samlinga er eit av framleis få eksempel på at vi har samla oss i bøn - og meditasjon - på tvers av trusgrensene. Seinare har både einskilde kyrkjer og Alternativt Nettverk invitert til tverr-religiøse meditasjonar og seremoniar ved nokre høve. Frå 2000 har for eksempel Paulus kirke invitert til ei årleg, tverr-religiøs samling i det heilage rommet. Tilsvarande har Kontaktgruppa for kyrkja og muslimane somme tider opna sine møter med skriftlesing og bøn.

Kanskje er vi enno sjenerte for kvarandre på dette området. Kanskje handlar også dette om å vise meir av seg sjølv. Eller kanskje - vil dei som er kritiske mot altfor mykje åndeleg samrøre seie - handlar det om å vise såpass respekt for religiøse forskjellar at vi bed på kvar vår plass. Sjølv ønskjer eg meg meir, ikkje mindre, av samver med åndeleg tilsnitt, eller litt mindre ambisiøst: samver der vi deler meir av våre åndelege skattar og meir av våre kjensler.

Kanskje er det mogeleg å finne former for deling som også human-etikarane kan vere med på? Slik sett kan samlinga i aulaen etter 11. september, då Oslo biskop, generalsekretæren i Human-Etisk Forbund, nestleiaren i Islamsk Råd og den jødiske rabbinaren stod hand i hand og sang "We shall overcome", vise veg mot framtida.

VEDLEGG: Trus- og livssynssamtale i Norge

Merka med grønt: meir permanente fora

Bilaterale fora:

· Livsynsseminar på Nansenskolen, med Human-Etisk Forbund og Kirkeakademiet (Lillehammer, frå første halvdel av 1980-talet)

· Kontakt mellom Den norske kyrkja og muslimane frå slutten av 80-talet:
Kontaktgruppa for Mellomkirkelig Råd og Islamsk Råd (frå 1993). Norges Kristne Råd (oppretta i 1992) er også med i Kontaktgruppa.

· Kontaktgruppe for Mellomkyrkjeleg Råd og Det Mosaiske Trossamfund (frå 1998)

Dialogsenter:

· Emmaus, eit kyrkjeleg senter for dialog og spiritualitet (i Oslo frå 1991, seinare også i fleire andre byar)

Bilaterale dialogprosjekt (eksempel):

· "Dialog med og uten slør" (kvinneprosjekt, Kontaktgruppa - bok 2000)

· Kristen-buddhistisk dialoggruppe (Emmaus og Karma Tashi Ling, 1995-)

· Konferansesamarbeid mellom Norges Kristelige Studentforbund og Muslimsk Studentsamfunn (2002)

Multilaterale dialogprosjekt:

· "Fellesskapsetikk i et flerkulturelt Norge", Nansenskolen 1992-1993 (bok: Universitetsforlaget 1993)

· "En levende jord i krise", Emmaus m.fl. 1993-1994 (hefte: Emmaus og Alternativt Nettverk 1994)

· Dialoggruppa "Religion, krig, pasifisme" - Emmaus m.fl. 1994-99

· "Kampen for menneskeverdet. Livssynene i møte med fremmedhat og ekstremnasjonalisme", Universitetsforlaget 1996 (samarbeidsprosjekt mellom human-etikarar, kristne og jødar).

· "Religion, livssyn og menneskerettigheter i Norge", Nansenskolen 1996-97 (bok: Universitetsforlaget 1997)

· "Nasjonal dialog om tro og livssyn", Verdikommisjonen 1999-2000 (rapport: Verdikommisjonen 2000)

Multilaterale samarbeids- og dialogfora:

· Aksjon livssynsfrihet i skolen (1995)

· Samarbeidsrådet for tros- og livssynsfrihet (1996-)

· Oslo-koalisjonen for tros- og livssynsfrihet (1998-)

· Lokale dialogfora i byar som Sarpsborg, Tønsberg, Kristiansand, Stavanger, Trondheim, Tromsø (jf. oversikten Dialoggrupper.htm nedanfor).

Oversikter på nettet:

· http://www.trooglivssyn.no/Dialoggrupper.htm

· http://folk.uio.no/leirvik/dialogueNorway.html