Hassan al-Turabi: maktsyk agitator eller kvinnevennlig demokrat?

Man må skille mellom hva den sudanske religiøse lederen al-Turabi sier og hva han faktisk gjør.

Liv Tønnessen, programkoordinator for prosjektet "Politics of faith" ved Christian Michelsens institutt

 

 Morgenbladet 8.9.06

 

I Morgenbladets artikkel "Ikke undertrykk islamismen!" av Sten Inge Jørgensen fremstilles den sudanske islamisten Hassan al-Turabi som en reformvennlig opposisjonell som har ertet på seg muslimske lærde verden over med sine liberale nytolkninger av islam. Morgenbladets forsøk på å sette søkelys på denne problemstillingen er prisverdig, men jeg stiller spørsmålstegn ved at de klart viktigste beskrivelsene av Hassan al-Turabis politiske rolle i Sudan først kommer frem i faktaboksen som ledsaget intervjuet. Morgenbladet skiller ikkeen tilfredsstillende måte mellom "tenkeren Hassan al-Turabi" og "politikeren Hassan al-Turabi". En ting er hva Hassan al-Turabi sier, men hva han faktisk gjør er en helt annen sak.

Morgenbladet beskriver Hassan al-Turabi som en politisk-religiøs lederskikkelse. Dette er nok ikke helt riktig. Hassan al-Turabi har doktorgrad i juss fra Sorbonne, Frankrike og er i likhet med flertallet av dagens islamister ikke en muslimsk lærd (ulema). Man trenger ikke en religiøs utdannelse for å mene at religion har en plass i politikken. Selv om Hassan al-Turabi trolig vil karakterisere seg selv som en religiøs leder i Sudan, så er han i bunn og grunn en politisk leder for et politisk parti med en ideologi basert på hans nytolkning av islam som mange muslimske lærde mener er blasfemisk.
Han er en politiker, jevngod med hvilken som helst annen politiker, som sier og gjør ganske mye for å komme til makten. Mange karakteriserer ham dog som en maktsyk agitator som nyter stor respekt hos sine kollegaer for sin evne til nettopp å spille det politiske spillet, noe som Morgenbladet riktig påpeker i en faktaboks. Dette forklarer kanskje hvorfor hans politiske standpunkter er farlig nær kanten til selvmotsigende.
Hva Hassan al-Turabi mener om demokrati, kvinners rettigheter eller ikke-muslimers stilling i samfunnet, avhenger regelrett av hvilke av hans tekster eller intervju man leser. Den språklige drakten han ikler seg designes i forhold til den eller dem han snakker med og til, enten det er en norsk journalist, vestlige media eller muslimske fora.

Det er helt riktig som Jørgensen skriver at Hassan al-Turabi forkynner kvinners rett til å stemme ved valg, til å bli imamer, til å gifte seg med en kristen eller jødisk mann. Han går faktisk ganske langt i å fremme kvinners rettigheter hvorpå han til og med respekterer dem som soldater i krig på lik linje med menn. Således er han "ekstremt" liberal sammenliknet med mange andre islamister og muslimske lærde. Men på den annen side har han uttalt seg positivt om polygami, noe som kan sies å være stikk i strid med det likestillingsperspektivet han velger å fremme i intervjuet med Morgenbladets journalist. Hassan al-Turabi har med andre ord mange ansikter, kanskje for mange.

Hassan al-Turabi erklærte nylig at han bifaller en kristen president i Sudan. Dette står i sterk kontrast til synet på religiøse minoriteter han presenterer i mange av sine tekster. Det må jo anses som positivt at han tilsynelatende har forandret mening på dette området. Men det er nå en gang slik at flertallet av befolkningen i Sør-Sudan ikke er kristne, men tilhører tradisjonelle afrikanske trossystemer.
Jeg tviler på at Jørgensen eller noen annen vestlig journalist ville ha fått et positivt svar på hvorvidt Hassan al-Turabi ville ha akseptert en person med et tradisjonelt afrikansk trossystem som president i Sudan. Sannsynligheten er faktisk stor for at han ville ha unngått spørsmålet i sin helhet. Det er en kjent strategi fra Hassan al- Turabis side å snakke journalister i hjel for å unngå granskende og kritiske spørsmål.

En ting er hva Hassan al-Turabi sier, hva han faktisk gjør er en helt annen sak. Siden hans inntog i politikken i 1964, har Hassan al-Turabi vært en innflytelsesrik aktør i sudansk politikk. Men det var i 1989, da han stod bak et militærkupp mot en valgt regjering han selv var statsråd i, at han fikk muligheten til å implementere sin idé om et islamistisk basert demokrati i Sudan der kvinner var likestilt med menn og der religionsfrihet var et styrende prinsipp.
Hassan al-Turabis islamistiske prosjekt (1989–2000) anses imidlertid som alt annet enn demokratisk. Det er derfor et paradoks at nettopp Hassan al-Turabis fanesak i Morgenbladets artikkel er "Ikke undertrykk islamismen!" da dette vil "fremprovosere dårlige sider ved religion". Selv om jeg er enig i hans argument om at undertrykkelse og politisk eksklusjon av islamister ofte medfører en radikalisering av disse bevegelsene, så undergraver han sitt gode poeng fullstendig med egen politisk praksis i Sudan, der han har stått i spissen for bruk av religion som et ukritisk maktredskap.

Helt siden Sudans uavhengighet i 1956 har islamister hatt politisk spillerom i landet eller fått "prøvd ut i fred", som Hassan al-Turabi uttrykker det. Det har selvsagt vært stridigheter mellom islamister og andre islamske organisasjoner og bevegelser, men sammenliknet med så å si samtlige muslimske stater i Midtøsten og Nord-Afrika har ikke islamister i Sudan vært undertrykt i særlig grad. Til tross for dette har islam blitt brukt som et legitimerende våpen i borgerkrigen mellom Nord-Sudan og Sør-Sudan.
Den sudanske staten, tidvis med Hassan al-Turabi i spissen, har stått for massive islamiseringsprosesser i Sør-Sudan og gjentatte bruddmenneskerettigheter overfor den ikke-muslimske befolkningen. Hassan al-Turabi har ført en politikk som vanskeliggjør fred i Sudan. Eksempelvis antas hans motivasjon bak kuppet i 1989 å ha vært å stoppe de gryende fredsforhandlinger med den avdøde lederen av Sudan People's Liberation Movement/Army (SPLM/A) John Garang.
Med samme motivasjonsfaktor har Hassan al-Turabi trolig også en finger med i spillet om Darfur. En av opprørsgruppene som er aktive i Darfur, Justice and Equality Movement (JEM), beskrives av mange som Hassan al-Turabis forlengede arm. Så selv om Hassan al-Turabi har hatt betydelig makt og innflytelse både i posisjon og i opposisjon i Sudan, så har han altså ikke anvendt denne maktenen spesielt god måte, sett fra et demokratisk ståsted. Hans politiske teori om et islamistisk demokrati utgjør således en sterk kontrast til hans autoritære og voldelige fremgangsmåter.

Selv om det er på sin plass å være kritisk til Hassan al-Turabi og hans politiske rolle i Sudan, er det viktig å prøve å forstå hva han prøver å gjøre. Til tross for at hans politiske tenkning er på grensen til inkonsekvent, har hans teoretiske forsøk på å forene islam og demokrati verdi. Jørgensen og Morgenbladet skal ha honnør for å sette søkelys på problemstillingen, men man må på en bedre måte skille mellom "tenkeren Hassan al-Turabi" og "politikeren Hassan al-Turabi".
Av å lese selve artikkelen får man inntrykk av at Hassan al-Turabi er en demokratisk og nærmest feministisk opposisjonell. Tatt i betraktning alle hans forspilte sjanser, synes det imidlertid lite trolig at det er nettopp Hassan al-Turabi som skal innføre (islamistisk) demokrati i Sudan.


Publisert 08. september 2006