Konflikt og dialog

Fædrelandsvennen 12.07.2006

TORSTEIN TRY. Høyskolelektor. Kristiansand

Side: 4

 

 

Min artikkel om islamsk etikk tidligere i vår vakte både bifall og forargelse. Vi har alle, både religiøse og ikke-religiøse, grunnverdier som vi bygger vår etikk på. Men om man kun vektlegger de negative sidene ved islam og løsrevne vers fra Koranen, kan islam lett fremstå som en religion uten moral. Man kan også lese Bibelen, samt kristendommens og humanismens historie på denne måten, men da blir det ikke mye etikk av det. Tekster som er mellom 500 og 3000 år kan sjelden overføres direkte til vår tid som løsrevne sitater uten at man forsøker å forstå dem ut fra sin egen historiske og kulturelle sammenheng.

Det er ingen hemmelighet at den islamske historie er blodig, men det er også den kristne. Tenk bare på det moderne kristne Vestens voldsorgier i kolonitiden og verdenskrigene. Førsteamanuensis ved UiO, Oddbjørn Leirvik, presiserer at selv om Muhammad ikke var pasifist, så var han likevel relativt tilbakeholden med sin bruk av sverdet i forhold til andre i sin tid. Han inngikk for eksempel en fredspakt med sine tidligere kristne og jødiske fiender da han inntok Mekka, etter Josefs eksempel i Koranen sure 12. Dette ble igjen et forbilde for Saladins relativt ublodige gjenerobring av Jerusalem fra de voldsbefengte korsfarerne. Islam ble for øvrig spredd til landene sør for Sahara i hovedsak gjennom fredelige handelsreisende. Selv om mange kriger er utkjempet også i islams navn, ble angrepet på for eksempel Armenia utført av tyrkiske nasjonalister og ikke i islams navn.

Mange voldsrelaterte fenomener er ofte mer kulturelt forankret enn religiøst. Moralske og politiske interessekonflikter følger sjelden trosgrensene i dagens samfunn. Både kristne og muslimer er ofte svært uenige med hverandre innenfor sine egne trosfellesskap. I stedet for å utnytte utdaterte skillelinjer til å male målskiver på enhver muslims bryst, bør vi heller delta i en felles kamp mot autoriteter, som i ulike ideologiers og religioners navn, stilltiende godtar eller aktivt fremmer maktovergrep og voldsbruk.

Selv om Jesu navn i historien har blitt brukt til krig og overgrep, har Jesu ord og evangeliet også utgjort et kritisk korrektiv som har oppmuntret til ikkevold, solidaritet og fred. På tilsvarende måte finnes det også sterke krefter innen islam som hevder at jihad er et uttrykk for en individuell streben etter å gå på Guds vei. Ortopraksis er viktigere for muslimer enn ortodoksi, noe som betyr at det er viktigere å handle rett og godt enn å tenke rett.

Det har likevel vært en økende tendens blant ekstreme muslimske grupper til å tolke jihad som en tillatelse til å utføre selvmords- og terrorangrep i Guds navn. USAs angrep på Irak bærer for øvrig også religiøse overtoner, når Bush synes å mene han går Guds ærend ved å angripe land i «den onde akse». Disse storkonfliktene sprer også sin gift til møtet mellom mennesker i dagliglivet. Storkonfliktene truer den mellommenneskelige dialogen, fordi de bidrar til både økt fremmedfrykt og til indre mobilisering mot en ekstern fiende. Mennesker med kristne, muslimske eller sekulære livssyn kan bli fanget av sin egen absolutte retorikk. Sosiologene Furseth og Repstad har rett når de skriver at det ikke er lett å samtale med motstandere som man har stemplet som satans redskaper. Voldens alternativ blir ikke lenger så fjernt om man ser det som et ledd i kampen for Gud og sannheten, og for demokrati og menneskerettigheter.

Konflikt behøver ikke utelukke dialogen, og den er ikke alltid selvhevdende og fastlåst. Konflikt kan også eksistere mellom to likeverdige parter uten at den ene krever å seire, eller at den enes sannhetsoppfattelse er det eneste som må stå igjen til slutt.

Grunnen til at jeg skrev min tidligere artikkel om islamsk etikk er at jeg anser det som svært viktig å finne fram til det som tross alt er felles; slik at vi kan finne det inkluderende gjennom alt som ekskluderer. Når både det unike og det komplementære vektlegges kan enhver kultur låne og lære noe fra en annen uten å miste sin egenart. Selv om religiøs og kulturell identitet skaper vanskeligheter for dialog mellom kristne og muslimer, synes det samtidig som om konflikten delvis bygger på misforståelser.«De andre» mener kanskje ikke det vi trodde de mente. Det er mulig at de til og med har mye å lære oss. En slik innfallsvinkel har likevel også en åpenbar svakhet: den har en tendens til å bli ensidig kulturromantisk. Enhver kultur kan være både god og dårlig, avhengig av hvordan den brukes og hvordan den utvikles. Kan religion likevel komme oss til hjelp i arbeidet for en kultur preget av omsorg og felles kamp mot overgrep?

I religiøs sammenheng blir gudsåpenbaringen beskrevet ut fra den historiske og kulturelle kontekst den kommer til syne i, samtidig som den stadig pågår i alle kulturer. Åpenbaringen kan også betraktes som et kall til å forbedre konteksten ved etisk refleksjon, kulturell omforming og sosial forandring. En slik måte å tolke åpenbaringen kan ses på som Guds fortsatte skapelse, hvor menneskene medvirker. For om vi alle er skapt av den samme Gud med de samme forutsetninger til å følge det gode, så må det få den konsekvens at Guds godhet også gjenspeiles i andre religioner enn vår egen. Enhver kultur og dermed religion, kan være både god og dårlig avhengig av hvordan den brukes og hvordan den utvikles. Å tro på Gud som Skaperen kan også bety at vi kan se på skapelsen ikke kun som noe ferdig, men også noe som stadig pågår i enhver kultur med fortsatt kamp mot kaos og ondskap. På denne måten kan møtet med annerledestenkende og -troende mer få preg av livsførsel; enn av bevisførsel og diskusjoner om sitt eget livssyns etiske fortreffelighet.

Under begynnelsen av min misjonstjeneste blant muslimene i Nord-Afrika var jeg ofte så ivrig etter å overbevise muslimene om evangeliet at jeg overså mange muligheter til å vise kristen nestekjærlighet i praksis. Til min overraskelse oppdaget jeg at blant disse muslimene gikk vennskap og gjensidig respekt på tvers av store meningsforskjeller. Hjertets fellesskap overvant mangelen på trosfellesskap. Noe av det viktigste dialogen kan bidra med er etter min mening gode relasjoner. Den kan hjelpe oss å se forbi fordommer og posisjoner, og se menneskene som Guds skapninger under de samme kår. Ingen av oss kan leve uten dialog og nærhet. Vennskap på tvers av overbevisning og kulturforskjeller er et viktig redskap i å skape en holdningsendring som vil influere menneskers syn og handling i enhver konfliktsituasjon.

 

©Fædrelandsvennen