Torstein Try, Kristiansand

Nei til demokrati og religionsfrihet?

 

Fædrelandsvennen 9. desember 2006

 

 

I den siste tiden har avisen brakt fram en del negative reaksjoner på at muslimene ønsker et nytt og større bønnehus i Kristiansand. Både Kleppe, Tegnander og Tumyr synes å fremme argumenter som slår tilbake på dem selv og sine egne holdninger til demokratiet. Det kan virke som om religionsfrihet er OK så lenge det ikke er muslimene som utøver denne rettigheten. Når muslimene ønsker et hus til å dyrke sin religion så skal visse løfter utkreves av dem. Løfter om at demokrati og religionsfrihet skal respekteres, løfter som selv ikke de nevnte moskémotstanderne synes å kunne overholde.

            Man synes å forutsette at majoriteten av muslimene har en konspiratorisk trang til å innføre både prestestyre, sharia og det som verre er på hvert sted de bosetter seg. Mye mer kan sies om de ensidige og krasse angrepene på våre muslimske landsmenn, men jeg vil her vektlegge sider som ofte ikke kommer fram i de dystre framtidsutsikter hvor Norge spås å være en muslimsk stat om ikke så altfor lenge.

            For det første avslører ensidige fryktscenarier rettet mot muslimene en mangel på kunnskap om opposisjonen i svært mange av de land hvor sharia er politisk rettesnor. Svært mange muslimer i vårt land er selv flyktninger fra slike land, fordi de har tatt del i motstandskampen mot religiøse og totalitære regimer. Majoriteten av norske muslimer uttrykker glede over at man i Norge både har demokrati og religionsfrihet. Selv om sharia står sterkt i mange muslimske land, og fundamentalistiske forgreninger av islam synes å fremme bruk av vold som politisk kampmiddel, finnes det også en sterk folkelig strøm som ønsker å skille mellom prestestyre, religion og politikk. Jeg har selv bodd i såkalte muslimske land hvor det er forbud mot både religiøse partier og prester som partiledere og hvor kristne fritt kunne utøve sin tro.

            For det andre vitner skrekken for et framtidig muslimsk overherredømme om liten tro på både dagens unge og på generasjonene etter oss. På fredager bringer bilaget innlegg fra ungdommer som vitner om et mye mer nyansert og positivt syn både på muslimer, innvandringen og dagens flerkulturelle samfunn. Troen på og kampen for demokratiet virker å ha gode kår også i framtida.

            For det tredje synes jeg den frykt som mange av mine kristne trosfeller har for at ytterliggående muslimer skal ”overta” landet vårt vitner om stor tro, men på en liten Gud. Selv tror jeg på en stor Gud som verner, beskytter og gir ny kraft til felles tverrkulturell kamp for felles verdier. Fredens Gud har kraft både til å kalle til frelse, til å bevare våre hjerter og til å fornye vår kjærlighet til vår neste, uansett om han er samaritaner, jøde, ateist, kristen eller muslim.