Debatt mellom Trygve Wyller og Jan-Olav Henriksen, Morgenbladet august-september 2006



Geistlig og kirkelig hierarki er verre

Den rådende diskursen om ordninger sperrer for en grunnleggende viktig diskusjon
om forholdet mellom religion og samfunn.

 

Av Trygve Wyller, professor ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo

 

Diskusjonen om forholdet mellom stat og kirke i Norge er ofte en diskusjon på byråkratiets premisser. Den blir et spørsmål om "ordninger". Jeg mener at den rådende diskursen om ordninger sperrer for en grunnleggende viktig diskusjon om forholdet mellom religion og samfunn, både i et teologisk og i et allment perspektiv.
Gjønnes-utvalget har i form av NOU 2006:2 levert sin forutsigbare fremstilling av forholdet mellom kirke og stat i fremtidens Norge. Konklusjonen er tre ulike forslag til "ordning". Flertallet vil ha "mellomløsningen", en ordning der statskirken tas ut av Grunnloven, men får en fastsatt særlov av Stortinget. Et mindretall vil ha et fullt brudd uten særlov, og et spinkelt mindre mindretall vil at alt skal være som det er.
En statskirke som symbolet på enhetssamfunnet og den lutherske homogene kultur lar seg selvsagt ikke føres videre med nye samfunnsformer. Mitt poeng er imidlertid at denne byråkratiske argumentasjonen ikke nødvendigvis er teologisk uttømmende.

En av de viktigste begrunnelsene for en eller annen form for "statskirke" er tanken om "Kongen", eller staten, som en motvekt til den geistlige arroganse og det indrekirkelige hierarki. Den konkret historiske utviklingen av statskirken i Danmark/Norge etter innføringen av reformasjonen overførte jo mye av den kirkelige makt både over skolen og helsevesenet til "Kongen", det vil si maktsfæren utenfor den geistlige. Og Kongen skulle utnevne superintendenter, dvs. biskoper. Ut fra en rent historisk betraktning er det fort gjort å se på dette som en styrking av Kongens makt over kirken, og dette er jo som regel stadig hovedbegrunnelsen for å oppløse statskirken. Den må bli såkalt fri fra staten. Problemet med dette argumentet er at det ikke tar det allmenne prestedømme på teologisk alvor.

Det gyldige teologiske argumentet er at det geistlige hierarki og den indrekirkelige makt fortsatt trenger et korrektiv. Det er som sagt en rekke ubestridelige, historiske maktargumenter som gjorde at reformatorene flyttet den geistlige makten til Kongen. Men den teologiske grunnen var jo at geistligheten og kirkehierarkiet ikke kunne representere kirken i en luthersk tenkning om kirken. I en luthersk kirke er det kirkelige og geistlige hierarki et problem. Problemet er selvsagt ikke at det finnes et slikt hierarki, alt annet er utopisk. Problemet er at dette hierarkiet har innflytelse ut over det det er satt til å ha innflytelse over.
Da reformatorene overførte ansvaret for skole og helse til Kongen, var det for å vise at ansvaret for samfunnet, fra et kirkelig perspektiv, skulle ligge hos borgerne, ikke hos presteskapet. Og på samme måte kan man argumentere for at overføringen av bispeutnevnelser fra Paven til Kongen, innebærer å forankre kirkens ledelse i det allmenne prestedømme og ikke i geistlig-heten. Det allmenne prestedømme er et sentralt punkt i luthersk teologi og innebærer at det ikke finnes noen privilegert posisjon overfor Gud. Alle døpte har det samme privilegium. Og derfor kan ikke geistlighet eller kirkehierarki være noen egen stand i samfunnet. Slik sett er både overføringen av ansvaret for skole/helse til Kongen og avvisningen av det geistlige hierarki et viktig bidrag til de egalitære og demokratiske tradisjoner som finnes i vårt land.

Historisk vet jeg som alle andre at det også finnes en rekke maktpolitiske grunner til at en slik overføring av makt skjedde. Men det kan ikke forhindre oss i dag fra å tolke hendelser teologisk eller gi en teologisk argumentasjon ut fra dagens situasjon. Og slik det kan se ut i dag, er det gode grunner til hele tiden å være bekymret for at det kirkelige hierarki og geistlighet stadig vil ha tilbake noe av den makten de faktisk mistet med reformasjonen og ved statskirken i Danmark/Norge. De tradisjonelle norske statskirke-motstanderne har i mer enn hundre år hevdet at statskirken må oppløses fordi staten ikke lenger kan representere det allmenne prestedømme. I 1536 var Kongen og staten "kristen". Det er den ikke lenger, og da kan ikke staten lenger representere noe den ikke er. Dette er grunnen til oppbyggingen av en ny struktur innenfor Den norske kirken, den såkalte rådsstrukturen. Menighetsråd, bispedømmeråd og til slutt Kirkeråd og Kirkemøte skulle være de aktive kristnes måte å utøve kirke og bygge fellesskap med. Selv om et overveldende flertall døper sine barn, bør innflytelsen gis til de aktive gjennom rådsstrukturen.
Men igjen glipper poenget: Når det er så viktig med demokrati i en luthersk kirke, er det først og fremst for å gjøre tanken om det allmenne prestedømme til en sosial realitet. Det allmenne prestedømme svinner fort hen til å bli en rent åndelig størrelse uten noen sosial forankring. Men reformatorene i Danmark/Norge endret ikke bare "kirken" i 1536. De endret hele samfunnet for å vise at den nye kristendommen hadde klar samfunnsmessig betydning.

Det er "Kongen" som verner av det allmenne prestedømme som er det teologisk signifikante og viktige i en teologisk diskusjon om statskirken. Og dette argumentet er større enn spørsmålet om å gi de døpte innflytelse. Det handler om å gi kropp til en radikalt åpen institusjon som alltid trues av tendensen til å reduseres til en tradisjonell hierarkisk organisasjon. Statskirkemotstanderne trekker igjen og igjen frem argumentet om at regjeringen i dag ikke har mange og aktive kirkemedlemmer. Det er helt klart snusfornuftig sant og riktig. Men jeg har hittil ikke sett noen andre forslag som ivaretar det allmenne prestedømme på den radikale måten man må kunne forvente i en reformatorisk kirke. Det kirkelige rådshierarki gjør det i alle fall ikke, og da står vi i en situasjon der de forhastede beslutninger ikke må tas. Det er verre å miste det allmenne prestedømmes kropp enn å leve med en diskusjon om hvem som er personlig kristen.
På denne bakgrunnen handler dermed stats/kirke-diskusjonen i Norge om innholdet i det flerkulturelle samfunnet. Men det betyr slett ikke at man kvikt må legge statskirken ned for å forsvare det flerkulturelle. Med tanken om religioners offentlige betydning skal man i alle fall finne ut hvilken rolle det allmenne prestedømmet spiller for det flerkulturelle. Jeg mener at tanken om det allmenne prestedømmet og kroppsliggjøringen av det, også er et viktig perspektiv på religioners bidrag til et flerkulturelt samfunn. Det allmenne prestedømme innebærer et samfunn der færre har privilegerte posisjoner og flere får anerkjent sine subkulturer som like berettigete og like viktige.

Det er jo ikke slik at et åpent, flerkulturelt og ikke-diskriminerende samfunn bare vedvarer av seg selv og ikke trues av noen. Fortsatt er det slik at alle tilløp til å gjøre bestemte religiøse hierarkiske posisjoner til særlig privilegerte posisjoner, er autoritære og svekker åpenheten i et samfunn. I den mindre dramatiske hverdagen i Norge fører det til at man legger mer bånd på seg i offentlig ordskifte slik at de med privilegerte posisjoner ikke skal bli "såret". Man må ikke ta ytringsfriheten for kraftig i bruk, for da mister noen ære. Man må ikke tolerere alle typer subkulturer, fordi de bryter for mye med det bestemte religiøse hierarkier ser på som ærbart, et cetera.
Mitt poeng er: Det er ganske mye mer som står på spill enn "ordninger", når temaet er stat/kirke i Norge. Kirken trenger selvsagt ikke å være statskirke. Men kirken trenger en kropp der det allmenne prestedømme er forankret. Så langt har "Kongen" gitt et godt bidrag til en slik kropp. Ingen av dagens foreslåtte alternativer gir noen overbevisende innspill til hvordan de skal ivareta det allmenne prestedømmes sosiale forankring.
Jeg synes derfor ikke noen former for drastisk brudd skal skje nå. Kloke politikere må hjelpe kirken til å innhente og sosialt forankre hva det allmenne prestedømmet i en flerkulturell tid er. Det kan ta tid, men det er det verd. Kirken tjener på det, og i alle fall staten.


Publisert 11. august 2006

 

 

Diktert av luthersk teologi?

Av Jan Olav Henriksen, professor ved Det teologiske Menighetsfakultet

 

Trygve Wyllers kronikk i Morgenbladet 11.-17. august reiser mange spørsmål, både av teologisk og mer generell politisk art. Det fører for langt å kommentere alle, men noen ting kan med fordel kommenteres.

Wyller har et godt poeng når han peker på at debatten om forholdet mellom stat og kirke også handler om forholdet mellom religion og samfunn. Han har utvilsomt også rett i at det vil være behov for et korrektiv til det kirkelige og geistlige hierarki, selv om han mener det er urealistisk å tenke seg at man noen gang kan leve uten det. Men jeg kan likevel ikke forstå annet enn at han roter det hele til når han gir bestemte teologiske, nærmere bestemt lutherske, grunner for at staten (omtalt av TW som "Kongen") skal ha bestemte funksjoner i forhold til et bestemt kirkesamfunn. At "kloke politikere må hjelpe kirken til å innhente (hva nå det betyr, JOH) og sosialt forankre hva det allmenne prestedømmet i en flerkulturell tid er" kan vanskelig oppfattes som annet enn at et bestemt trossamfunn fremdeles skal være under politikeres spesielle oppmerksomhet. At denne sammenblanding av stat, politikk og ett spesielt kirkesamfunn skal ha legitimitet i et samfunn som vårt, finner jeg mer og mer ubegripelig.

Jeg tror ikke at fremtidens løsning er å privilegere noe kirkesamfunn med slike spesielle ordninger, eller å teologisk kvalifisere politikerne slik Wyller gjør. Statskirken trenger å avvikles slik at alle tros- og livssynssamfunn likebehandles, og denne avviklingen trenger – så langt jeg ser det – neppe noen spesiell teologisk begrunnelse. Den eneste begrunnelse som trengs for det, er at tros- og livssynssamfunn i et moderne, sekulært samfunn politisk må likebehandles på en slik måte at ingen av dem kan innkalle politikere til å ivareta spesielle funksjoner for nettopp sitt samfunn. Nettopp det "vern av det allmenne prestedømme" som Wyller mener Kongen ivaretar, bidrar til å fortsette privilegeringen av ett kirkesamfunn fremfor andre. En enkel øvelse vil være å spørre hvordan representanter for andre trossamfunn vil oppfatte det dersom man med teologiske argumenter innkaller politikere til slike funksjoner for bestemte aktører.

I stedet for å fortsette denne linjen, trenger vi å anerkjenne at politikere – og enhver annen borger – har både rett og plikt til å diskutere, kritisere og utfordre både kirkelig og geistlig hierarki, men også imamer, fundamentalister, og andre en måtte mene at står for uakseptabel religiøs maktutøvelse eller praksis. Dette har de rett til som borgere, helt uavhengig av den teologiske status noen eventuelt vil tilkjenne dem. Hvis politikerne allerede er bundet opp i spesielle oppgaver for et bestemt kirkesamfunn, vil deres kritikk av andre slike samfunn raskt oppfattes som partsinnlegg. Det vil være til hinder for en generell kritisk refleksjon om forholdet mellom religion og samfunn, og den vil Den norske kirke fremdeles trenge å være gjenstand for, slik som den nå (som statskirke) allerede trenger den. Den norske kirke er imidlertid ikke alene om å ha dette behovet – nettopp det flerkulturelle samfunnet innebærer at vi må sikre betingelsene for slik kritisk refleksjon best mulig i forhold til alle tros- og livssynssamfunn. Det vil man neppe oppnå under de betingelser Wyller skisserer, som i hovedsak er basert på en bestemt for lutherdom. For å sette det på spissen: det er neppe spesielt bra at betingelsene for religion – og for kritikk av religion – skal bestemmes av teologien i et majoritetskirkesamfunn som har en lang historie for allianser med staten – og dermed med makten.

Til sist, mer teologisk: At "det allmenne prestedømme" skulle trenge et spesielt statlig vern, annet enn det som kan utvikles gjennom kritisk diskurs i og rundt kirken, har jeg mine tvil om. Jeg har større tro på medlemmene av det prestedømmet enn som så. Jeg må også – mer teologisk – si at jeg ikke forstår hva Wyller mener med at "Kongen" har gitt et bidrag til en kropp der dette prestedømmet er forankret. Det allmenne prestedømmet er kirkens kropp. Den er ikke forankret i noe annet. At det allmenne prestedømmet vil "miste sin kropp" under andre ordninger av forholdet mellom stat og kirke må nok også høres merkelig ut fra ståsteder i andre kirker, som ikke har Kongen som sin særlige beskytter.

Publisert 18. august 2006

 

 

Statskirken som uro mellom modernitet og (cool) postmodernitet?

Av Trygve Wyller

 

Det er positivt at Jan Olav Henriksen (Morgenbladet 18. august) og jeg er enige om at diskusjonen om stat/kirke i mye større grad bør føres som en mer omfattende diskusjon om forholdet mellom religion og samfunn enn som et byråkratisk spørsmål om "ordninger".
Henriksen selv bidrar i sin replikk med en argumentasjon forankret i en kombinasjon av maktstrategi og Habermas. Alle (religiøse) parter skal ha samme mulighet til å artikulere seg i en kommunikativ, borgerlig offentlighet.

Slike argumenter fikk meg til å tenke at debatten om statskirken kanskje kan føres som en norsk variant av debatten om Habermas. I den sosialfilosofiske diskusjonen er det jo ikke mangel på Habermas-kritikere. Kanskje vi skulle starte med nok en Habermas- kritikk med utgangspunkt i problemet statskirke?

I min kronikk tidligere i august lanserte jeg uttrykket "statskirken som det allmenne prestedømmes kropp". Henriksen ser ikke noe annet i dette uttrykket enn en slags arrogant luthersk teologi og mener man ikke trenger teologi for å snakke om statskirken. Det er jo et sterkt synspunkt av en professor i teologi, men om kollega Henriksen vil ha en allmenn variant, vil jeg gjerne ta det via Habermas-kritikken. Den er i alle fall ikke "diktert av luthersk teologi".

Kritikken av Habermas har jo hele tiden vært at det ikke er mulig at alle parter i en kommunikativ handling har samme privilegerte posisjon. Troen på at slikt er mulig beror på normativ blindhet og en slags snusfornuftig rasjonalitet, avvist av alt fra kjønnsforskere til Foucault og Derrida, bare for å nevne noen av de mest berømte.

I likhet med denne kritikken er jeg kanskje ikke bare og monotont opptatt av at religionslederne skal snakke sammen i alle mulige fora. Jeg er mer opptatt av at den tause, skjulte og ikke-artikulerte troen skal ha et rom, en "kropp". Det er bra at religiøse ledere møtes, men vi glemmer at det er religiøse ikke-ledere som har det vanskelig. Den norske varianten har det vanskelig fordi våre egne ledere sjeldnere og sjeldnere gir rom og kropp til deres nedarvede og snart språkløse protestantiske arv: det finnes en praktisk hverdagshellighet, den er ikke høyrøstet, ikke kristianiserende og ikke spektakulær. Hvem forsvarer den?

Det er debatten om dette tema jeg synes skal stå i sentrum når vi diskuterer statskirken som forholdet mellom religion og samfunn i Norge. Kan det rett og slett tenkes at Habermas-argumentet mot statskirken må møtes offensivt på samme måte som i den filosofiske diskusjonen om kommunikativ handling: den tar ikke hensyn til de underprivilegerte, ser bort fra praksis og mangler forståelse for nedarvede dyder og holdninger?


Publisert 01. september 2006

 

 

Om teologi for statskirken

Av Jan-Olav Henriksen

 

Trygve Wyller vil tydeligvis ikke snakke om statskirkens problematiske sider i sin replikk til meg i Morgenbladet 1. september, men fremsetter i stedet en påstand jeg synes er drøy: At jeg bidrar med en argumentasjon "forankret i en kombinasjon av maktstrategi og Habermas".

Ettersom jeg ikke har skrevet et ord om Habermas i mitt innlegg, kan enhver vurdere hvor sakssvarende den påstanden er. Alvorligere er det at jeg – i kraft av å ville ta hans argumentasjon på alvor og forsøke å drøfte dens konsekvenser – skulle utøve en maktstrategi. Den påstanden tillater jeg meg å be om at blir dokumentert. Hvis det å diskutere teologi og religion offentlig med en gang skal rammes av slike beskyldninger, sier det mer om det dårlige nivået for teologisk samtale i Norge enn jeg trodde var tilfellet. Hva er maktstrategien, Wyller? Hva vil jeg tvinge igjennom? Hvem vil jeg undertrykke?

Jeg har selvsagt teologiske argumenter mot statskirken. Men jeg mener de i liten grad er vesentlige for en norsk offentlighet, og for en regulering av offentlig religionspolitikk. Wyller imøtegår ikke mitt hovedpoeng: at man, dersom man legger opp en religionspolitikk etter hans linjer, lar denne politikk bestemmes av ett bestemt kirkesamfunn. Han overser dessuten igjen at dette kirkesamfunnet i sin allianse med statsmakten har hatt en privilegert stilling i Norge. Hvis han vil fortsette å forsvare at det skal ha det, så gjerne for meg – jeg gjør det ikke.

For øvrig anbefales å foreta følgende øvelser: Teologisk kan man spørre seg hvordan Wyllers svært uklare uttalelser om at Kongen skal gi kirken og det allmenne prestedømme "kropp" (i siste artikkel "kropp og rom") skal forstås av troende mennesker i andre kirkesamfunn uten samme relasjon til statsmakten. Hvordan ser Wyllers forståelse av forholdet mellom statsmakt og det allmenne prestedømme ut i økumenisk perspektiv?

Fra andre religioners og livssynssamfunns ståsted: Hvorfor skal norske myndigheter ha et særlig forhold til ett kirkesamfunn, og garantere for at ting går ordentlig for seg der, på en måte de ikke kan og skal gjøre av religionsfrihetsgrunner overfor andre slike samfunn? Hvorfor skal ikke Den norske kirkes forhold til makt, homofile, kvinner, fattigdom osv. kritiseres på samme måte som ethvert medlem av offentligheten må kunne gjøre overfor ethvert religiøst samfunn? Er medlemmene av Den norske kirke på særlig vis i behov av en spesiell, religiøst begrunnet statlig formynder? Selv er jeg sterkt i tvil om at religiøst formynderi av den typen på sikt vil gi oss en levende, åpen og inkluderende folkekirke.

Statskirken er en politisk konstruksjon og en politisk overlevning. Den kan selvsagt underbygges med ulike former for ideologi og teologi. Trygve Wyllers bidrag er hittil et av de mest desperate jeg har sett i så måte.


Publisert 15. september 2006