Lars Gule (Generalsekretær, Human‑Etisk Forbund):

 

Dogmatikk vs. pluralisme

 

Dagbladet, 15. januar 2004


I sitt innlegg skriver­ Oddbjørn Leirvik at i et moderne perspektiv inneholder religiøse tradisjoner både «undertrykken­de» og «frigjørende» elementer. Det er sant – og det er også sant at de undertrykkende elementene har vært mer dominerende enn de frigjørende. Det må det være lov å påpeke, og dette er et vesent­lig trekk i religionskritikken.

 

Leirvik påpeker også at den hu­manistiske tradisjonen har sine mørke flekker. Det er også sant ‑det har humanister et kritisk sø­kelys på, jf. tidsskriftet Humanist nr. 1/03 som er viet humanis­mens mørke sider. I forbindelse med l00 året for HEFs grunnleg­ger Kristian Horns fødsel arrangerte forbundet også flere kritis­ke seminarer hvor utviklingen av humanismen i norsk sammen­heng ble belyst (jf. Humanist nr. 4/03).

 

Mens humanister kan ha et kritisk‑rasjonelt og udogmatisk forhold til sin tradisjon, har reli­giøse alltid problemer fordi de må finne ut hva  guden(e)har ment. Det er her religionenes fundamentale undertrykkende karakter ligger: den irrasjonelle underkastelse under en ytre au­toritet, selv om de står i en aldri avsluttet dialog med egen tradisjon. Om Leirvik da sier at dialogen foregår med tok­ningene og tradisjonen, aldri med Gud direkte, han jo rett; men da spiller ikke Gud noen rolle lenger i hans «religion»

 

At slike påstander skulle være mer arrogante enn de som ligger i Den norske kirkes trosbekjen­nelser – om arvesynd, frelsen og fortapelsen for de ikke‑troende, jomfrufødsel og, oppstandelse etc., standpunkter Leirvik er forpliktet på som prest –, er selvføl­gelig ikke riktig.  Det gjensidig utelukkende i forskjellige livssyn har ikke hindret praktisk livs­synspolitisk samarbeid mellom HEF og en rekke livssynsgrupper, inkludert Kirken. Vi har bidratt substansielt til en rekke konkrete allianser og markeringer: KRL, demonstrasjoner mot nazisme, minnemarkering for terro­rofre osv.

 

I min tid som generalsekretær har jeg bidratt til å tydeliggjøre at HEF ikke står for en slags absolutt sekularisme eller statshumanis­me. HEFs posisjon i dag er en an­erkjennelse av det livssynsmessi­ge mangfolds egen verdi. Sam­men med menneskerettighetene er dette det prinsipielle grunnla­get for HEFs konsekvente forsvar for alles livssynsfrihet. Om ikke dette er ”inkluderende” nok, er det kanskje fordi Leirvik ønsker at humanister også skal oppgi sin kritiske rasjonalisme og begynne å tro på hans gud?