Den rette vei

Islam ifølge Koranen

 

Oppstilling ved Oddbjørn Leirvik.

Norsk tekst etter Einar Bergs oversettelse av Koranen (unntatt «Sjelekampens veg »).

Versereferansar: 1989/2002-utgåva

 

 

 

Islam - bønnens vei

(Sure 1, ”åpningsbønnen:)

 

I Guds, den Barmhjertiges,

den nåderikes namn.

Lovet være Gud, all verdens Herre,

Ham, den Barmhjertige, den nåderike,

Ham, Herren over Dommens dag.

Deg tilber vi, vi søker hjelp hos deg.

Led oss på den rette vei!

Deres vei, som du har beredt glede,

ikke deres, som har vakt Din vrede,

eller deres, som har valgt den falske lei.

 

Islam - lovprisningens vei

Sure 2:256/255, «tronverset»:

 

Gud! Der er ingen Gud uten Ham,

den levende, Den som er.

Ham griper hverken tretthet eller søvn.

Ham tilhører alt i himmel og på jord.

Hvem kan vel utøve innflytelse hos Ham,

uten Hans tillatelse?

Han kjenner det som var før dem,

og det som efter dem kommer,

men av Hans kunnskap griper de intet,

unntatt det Han vil.

Hans trones herredømme

omfatter himmel og jord,

og å bevare dem koster ham intet besvær.

Han er den Opphøyde, den veldige.

 

Islam – enhetens vei

Sure 112, «enhetsbekjennelsen»:  

 

Si, «Han er Gud, Én» [jf. 5. Mosebok 6: 4].

Gud, den Evigvarende.

Ikke har han avlet noen,

ei heller har Han selv blitt avlet.

Ingen er hans like.

 

Islam - fromhetens og rettferdighetens vei

(Sure 2:172/177)

           

Fromheten  [eller: «rettvisheten»]

består ikke i at dere vender ansiktene (i bønn) mot øst eller vest.

Sann fromhet er:

Å tro på Gud og på Dommens dag, på englene,

på Skriften og profetene,

og gi bort av det man har, om det enn er kjært,

til slektninger, faderløse og fattige, veifarende og tiggere,

og til frikjøping av slaver,

å forette bønnen, å utrede det rituelle bidrag,

å overholde inngåtte avtaler,

å være tålmodig i ulykke og nød

og i trengselens tid.

Disse gjør troen sann.

Disse er de sanne gudfryktige.

 

Islam - troens vei

Sure 8:2-4:

 

Troende er de hvis hjerter skjelver,

når Guds navn nevnes, og som tiltar i troen

når Hans ord leses for dem,

- de som forlater seg på Herren,

som foretter bønnen,

og gir av det Vi har gitt dem .

Disse er de rette troende.

De står høyt i rang hos Herren,

med tilgivelse og verdig omsorg.

 

Inkluderende tro?  

(Sure 2:59/62 = 5: 73/69)

 

Men, de troende, og  jøder, kristne og sabéere,

alle som tror på Gud og på Dommens dag, 

og som gjør det som er rett,

de har lønn i vente hos sin Herre,

Over dem skal ingen frykt hvile, ei heller sorg .

 

Eller ekskluderende? (Sure 5: 76f/72f)

 

Vantro er de som sier: ”Gud det er Kristus, Marias sønn!”

... Vantro er de som sier: ”Gud er den tredje av tre”.

Det er ingen Gud unntatt én Gud.

Hvis de ikke opphører med det de sier,

så vil en smertelig straff ramme de vantro blant dem.

 

Islam - tilgivelsens vei

 

Overskriften over alle surer (÷ sure  9):

 

I Guds, den Barmhjertiges, den nåderikes navn.  

 

Sure 4:110:

 

Men den som handler ondt eller pådrar seg skyld for urett,

og så søker Guds tilgivelse,

han vil finne at Gud er tilgivende, nåderik.

 

Sure 57:21:

 

Kappes om Herrens tilgivelse,

og et paradis, like vidt som himmel og jord,

som er gjort klart for dem,

som tror på Gud og Hans sendebud [flertall]!

Dette er Guds godhet ,

Han gir den til dem Han vil.

Gud er full av godhet!

 

Islam - en overkommelig vei Sure 2:286:

 

Gud forlanger ikke mer av noen

enn det han kan makte.

Han godskrives det han har fortjent,

og belastes det han har fortjent.

 

Herre, ta oss ikke fatt

om vi glemmer eller feiler!

Herre, legg ikke på oss slike byrder,

som Du gav dem å bære

som har gått foran oss!  

Herre, gi oss ikke å bære

det vi ikke har krefter til!

Forlat og tilgi og forbarm Deg over oss.

Du er vår Herre og Mester.

Hjelp oss mot vantroens folk.      

 

– men også den trange vei

Sure 90.10-17:

 

Har vi ikke vist ham de to veier?

Men han gav seg ikke i kast med den trange og bratte.

Vet du da hva den trange vei er?

Det er å skaffe en slave frihet,

og på hungerens dag å gi mat til en foreldre-løs slektning,

eller til en fattig stakkar,

- og så være av den som tror,

og som anbefaler hverandre standhaftighet,

og råder hverandre til medfølelse.

 

Islam – på vei mot Dommens dag

Sure 81:

                                                                       

Når solen formørkes,

når stjernene fordunkles,

når fjellene settes i bevegelse,

når kameler som skal føde forsømmes,

når villdyrene flokker seg,

når havene syder,

når sjelene forenes (med kroppene?)

når småpiker som ble levende begravd spørres for hvilken synd de ble drept

når skriftrullene (regnskapsbøkene) åpnes,

når himmelen flås vekk,

når det fyres opp i helvete,

når paradiset bringes nær,

da skal enhver få vite hva han har prestert.

 

Islam – maktkritikkens vei 

Sure 107:

 

Du har vel sett ham som fornekter Dommen?

Det er han som støter bort den foreldreløse,

og ikke oppfordrer til å gi den fattige mat.

Vé dem som holder bønn,

men som ikke samler seg om den,

som bare gjør det for syns skyld,

og som nekter å gi en håndsrekning!

 

Sure 104:

Vé over hver ivrig baktaler,

som samler rikdom, og teller og teller,

og tror at hans rikdom har gjort ham udødelig!

 

Sure 102:

Eie-mest mentaliteten opptar dere

til dere går i gravene!

Nei, sandelig, dere skal få å vite!

Så sandelig, dere skal få å vite!

Nei, sandelig,

om dere bare visste med visshets kunnskap!

Dere skal visselig se helvete!

Ja, sandelig skal dere se det

med sikkert blikk!

Og så, på den Dag,

skal dere visselig få svare for velstanden.

 

Islam – kampens vei (Sure 4:77/75:)

                    

Hva er det med dere?

At dere ikke vil kjempe for Guds sak,

og for de svake, - menn, kvinner og barn, som sier,

«Herre, før oss ut fra denne by av illgjerningsmenn,

send oss fra Deg en som kan ta seg av oss, en hjelper!»

 

Kamp for «de svake»,

eller mot «de vantro»? (Sure 8:61f/59f)

 

De vantro må bare ikke tro at de kan komme unna.

De kan ikke forpurre noe.

Gjør klart mot dem alt dere makter av stridskrefter og rytteri,

så dere kan sette skrekk i Guds fiende og andre i tillegg,

som dere ikke vet om.

Men Gud kjenner dem.

Alt dere legger ut for Guds sak, får dere fullt igjen.

Dere skal ikke lide urett.

Men ønsker de fred, så skal du gjøre det samme.

Forlat deg på Gud! Han hører, -vet.

 

«Sverdverset» (Sure 9:5)

 

Men når de fredlyste måneder er til ende,

så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem,

pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt!

Men hvis de omvender seg,

forretter bønnen og betaler det rituelle bidrag,

så la dem dra sin vei.

Gud er tilgivende, nåderik.

 

På den andre sida: ”ta det vonde med det gode,

det er ingen tvang i religionen”:

(Sure  23: 98/96 og 2: 257/276)

 

Avvis det onde med det som er bedre.

 

Det  er ingen tvang i religionen. Rett vei er tydelig skilt fra vilfarelse.

 

Islam – sjelekampens veg

Sure 12.53 (sjela som  tilskundar det vonde):

 

(Yusuf/Josef:) Eg frikjenner ikkje mi sjel. 

Sanneleg, sjela tilskundar det som vondt er,

om ikkje min Herre viser miskunn.

Visseleg, min Herre er tilgivande og miskunnsam.

                                                                       

Sure 75.2 (sjela som går i rette med seg sjølv):

 

Eg gjer eid ved Oppstodedagen, 

og ved sjela som går i rette med seg sjølv.

 

Sure 89.28 (sjela som har funne ro):

                 

Du sjel, som har funne ro,

vend tilbake til din Herre tilfreds og godtatt.

 

Islam - mystikkens vei

Sure 24:35, «lysverset»:      

 

Gud er himmelens og jordens lys.

Hans lys kan lignes med en nisje

hvor der er et bluss.

Blusset er omgitt av glass,

som var det en funklende stjerne.

Det tennes med brenne

fra et velsignet tre, et oljetre,

som ikke hører hjemme hverken i øst eller vest,

hvis olje nesten lyser uten at ild kommer den nær.

Lys over lys!

Gud leder dem han vil hen til Sitt lys.

Han lager lignelser for menneskene.

Gud kjenner alle ting.

 

Islam – og andre på veien               

Sure 5:52f/48 + 56/51:

 

Hver og en har Vi gitt en norm og en praksis!

Om Gud hadde villet,

kunne han gjort dere til et samlet trossamfunn,

men Han ønsket å stille dere på prøve

ved det Han har gitt dere.

Så kappes i å gjøre det gode!

Til Gud skal dere alle vende tilbake.

Han vil redegjøre for det dere var uenige om.

...

Dere som tror, slutt dere ikke til

jøder og kristne! De henger sammen.

Den som slutter seg til dem, blir en av dem.

Gud leder ikke urettferdige!

 

«Det beste folk» – og andre folk

Sure 3.106/110 + 109-111/113-115:

 

Dere er det beste folk som er sendt ut til menneskene.

Dere forordner det som rett er, og forbyr det urette, - og tror på Gud.

Om Skriftens folk [= jøder og kristne] hadde trodd,

hadde det vært bedre for dem.

Noen av dem tror, men de fleste av dem er ugudelige ...

 

Men de er ikke alle like.

Blant Skriftens folk [= jøder og kristne] finnes en rettferdig gruppe,

som resiterer Guds ord i nattens timer,

og faller ned i bønn,

som tror på Gud og Dommens dag,

som forordner det som rett er, og forbyr det urette,

som kappes i å gjøre gode gjerninger.

Disse er rettskafne.

Det gode de gjør vil aldri savne anerkjennelse.

Gud kjenner de gudfryktige.

 

 

Muhammad og Koranen

 

 

Sure 96:1-5 (den første åpenbaringen):

 

Forkynn i din Herres navn!

Han som skaper,

skaper mennesket av en liten seig klump.

Forkynn!

Se, Herren er den store Velgjører,

som ved (å la føre i) pennen har undervist,

undervist mennesket om ting det ikke kjente.

 

Sure 53:1-12 (tidlig, fra Mekka)

 

Ved stjernen når den går ned!

Deres bysbarn farer ikke vill,

og han tar ikke feil!

Ei heller taler han av eget påfunn!

Dette er intet annet enn en åpenbaring

som er åpenbart!

En veldig makt har undervist ham.

Begavet med innsikt.

Han [Gabriel] stod der majestetisk

i den høyeste horisont.

Så nærmet han seg og svevet

på to buelengders avstand eller nærmere.

Så åpenbarte han for sin tjener

det han åpenbarte.

Ikke har fantasien oppdiktet det han så!

Hvordan kan dere tviste med ham

om det hans selv har sett?

 

Sjangervariasjon,

 

fra poetiske trøsteord (sure 93):

 

Ved formiddagens glød!Ved nattens stillhet!

Ikke har din Herre forlatt deg,

og ikke er han misnøyd med deg!

Enden skal bli bedre for deg enn begynnelsen.

Herren skal gi deg så du blir tilfreds!

Fant han deg ikke foreldreløs, og gav deg ly?

Han fant deg villfarende, og veiledet deg!

Han fant deg trengende, og gjorde deg uavhengig!

Så vær ikke hård mot den faderløse,

og vis ikke bort den som ber.

Og hva Herrens godhet angår, så gjør den kjent!

 

via oppbyggelige fortellinger

 

(obs. sure 12 om Josef og brødrene, og mange fortellinger om Abraham, Moses, Jesus ...)

 

til juridisk språk (sure 4:12/11):

 

Gud bestemmer vedrørende deres barn:

En mannlig arving tilkommer to kvinneliges andel.

Hvis der er flere enn to kvinnelige (og ingen mannlig) arving,

skal de dele to tredjedeler av arven,

og er der bare én kvinnelig (under samme forutsetning),

skal hun ha halvparten.

Hver av avdødes foreldre skal ha en sjettepart av arven,

hvis han efterlater barn.

I motsatt fall arver foreldrene fullt ut,

og moren får en sjettepart ...

 

”Åpenbaring” = ?

 

Sure 17: 107/106

(”sendt ned ... i mange åpenbaringer»):

 

Koranen har Vi delt opp,

slik at du kan fremlese den i ro og mak for folk.

Vi har sendt den [tanzîl) i mange åpenbaringer (eller ”gradvis”).

 

Sure 42: 50f/51f

(”ved åpenbarings inspirasjon”)

 

Det er ikke for et menneske at Gud skulle tale til ham,

unntatt ved åpenbarings inspirasjon [wahy],

eller fra bak et slør,

eller ved at Han sender et sendebud, s

om med Hans gode vilje inspirert meddeler det Han vil.

Han er opphøyet, - vis.

Således har Vi inngitt deg vår Ånd av Vår ordning.

 

Sure 25: 34f/32f

(gradvis, situasjonsrelatert åpenbaring):

 

Den vantro sier:

‘Hvorfor er ikke Koranen åpenbart ham, alt på en gang?’

Men det ble gjort som det ble gjort,

for at vi dermed kunne styrke ditt hjerte,

og Vi har meddelt den med omhu [heller: «i velordnede deler, gradvis»].

Og de forelegger deg intet problem

uten at Vi gir deg Sannheten og det beste til forklaring.

 

 

Ei bok med indre samklang, hard og mjuk ...

 

Sure 39: 23/24:

 

Gud har åpenbart det skjønneste budskap,

en Bok med indre samklang i sin hovedsak,

som får den som frykter Gud til å grøsse.

Så blir huden og hjertene myke ved tanken på Gud.

Dette er Guds ledelse. Ved denne leder Han dem Han vil.

Den Gud lar seile sin egen sjø har ingen veileder.