Vi trenger flere som Kadra

 

Av Vebjørn L. Horsfjord

generalsekretær, Religioner for fred/Det europeiske religionslederrådet

 

Trykt i VG 23. april 2007


 

Diskusjonen om religion må skje på mange arenaer: En fri offentlig samtale er helt nødvendig. Den må legges til rette slik at alle kommer til orde med hva de egentlig mener. I tillegg trengs det fora for den åpne og prøvende samtalen: i familien, på arbeidsplassen og blant religiøse ledere. Konfrontasjon er ikke noe alternativ til samtale.

 

Kadra Yusuf er en modig kvinne. Hennes oppgjør med ukultur i det miljøet hun kommer fra avtvinger respekt. Allerede før overfallet i forrige uke hadde hun tatt store belastninger på grunn av sine ytringer. Det gjøre volden mot henne til noe mye mer alvorlig enn alminnelig gatevold. Angrepet på Kadra er et angrep på demokratiet. Vi vil ikke ha det sånn.

 

Det finnes flere som Kadra, og samfunnet vårt trenger dem. Det gjør også religionene. I alle religioner er det fortellinger om helter, helgener eller profeter som tok et oppgjør med ukultur i sin samtid, som utfordret makten, som sto rake der andre bøyde av. Til slutt vant de fram og innledet en ny æra. Ikke alle opprørere har rett, men svaret blir ofte kjent først i ettertid. Derfor må de ikke tvinges til taushet. Vi trenger flere som Kadra.

 

Kadras kritikk av sider ved muslimsk praksis kommer innenfra og er derfor viktig. Mye Islam-kritikk er ikke det. Hvite norske menn som prøver seg i rollen som Kadra er ikke helter, men patetiske, enten de er tidligere politikere, forfattere eller rockefestivalledere. De liker å framstille seg som kontroversielle, som ”varslere” overfor ”det politisk korrekte”. Sannheten er at det er politisk korrekt å være politisk ukorrekt. Det ulmer av islamfrykt i deler av det norske folk. Det er ingen heltemodig handling å spre fordommer.

 

De siste dagene har kritikken haglet mot Islamsk råd, særlig i VG. Påstander om mafiavirksomhet, fundamentalisme og til og med at rådet skulle stå bak volden mot Kadra, bringes villig videre. Rådets helt entydige fordømmelse av volden vinkles slik at budskapet blir mistenkeliggjort. Enkelte muslimske ledere har selv bidratt til dette, men VG og andre har hjulpet godt til. Noe forsøk på å forstå, høre etter, prøve å få fram hva ledende muslimske representanter egentlig mener, har vi ikke sett.

 

Jeg har hatt regelmessig kontakt med Islamsk råd i mange år, og vet at beskyldningene mot dem er urimelige. Jeg er også overbevist om at det bildet som tegnes av islam i enkelte kretser baserer seg på fordommer heller enn på fakta. Det store flertall av muslimer representerer ingen fare for Norge eller Europa.

 

Men la oss likevel tenke oss at de som frykter at islamister vil få økende makt i Europa har litt rett. Hva gjør vi i tilfelle med det?

 

Noen forslag til svar finnes i diskusjonsforum for eksempel på VG-nett: Skjær hue av dem! Sett dem på en flåte i Nordsjøen! En rockefestivalleder anbefaler å slå ut tenna på dem. Men det store flertallet ønsker ikke slike løsninger. De skjønner at demokratiske verdier vernes av demokratiske verdier. Svaret er ikke vold, men ord, samtale.

 

Ordskifte om religion må legges til rette slik at det blir rom for en ekte samtale, ikke bare enveiskjørt belæring fra et hvitt, halvsekularisert flertall. Et klassisk feilgrep i situasjoner med ulmende uro i et samfunn, er å sette hardt mot hardt. I Norge vil det i tilfelle si å drive det overveldende flertall av fredelige muslimer i hendene på fundamentalister. Jeg tror ikke det vil skje, men måten å gjøre det på, er å fylle mediene med negative og unyanserte karakteristikker.

 

Marginalisert religion er farlig religion. Når man kaster seg over Islamsk råds ledere, tar man et skritt i den retningen. Islamsk råd kan bli en av de viktigste tilretteleggerne for den nødvendige intra-muslimske samtalen om vanskelige spørsmål. De er helt sentrale for samtaler om religionsmøte. Under karikaturkrisen sist vinter spilte Islamsk råd en avgjørende rolle for dialog i Norge, og resultatet var at det ikke kom til vold eller voldsomme demonstrasjoner her i motsetning til i andre land.

 

Den offentlige samtalen er ikke tjent med at muslimske ledere stadig føler seg stilt til veggs for ting de ikke egentlig mener. De på sin side må være mer åpne enn de kan oppfattes for at samtalen om religion ikke kan begrenses til bestemte miljøer, men må skje på mange arenaer. 

 

Men medieoffentligheten er ikke den eneste arenaen der religiøse spørsmål bør diskuteres. Det bør skje i familien, på arbeidsplassen og i nabolaget. Og det er nødvendig at ledere for ulike trossamfunn snakker sammen. Det trengs møteplasser der man i det stille kan bygge opp tillit og forståelse; der det er tid til sammenhengende resonnementer, til å spørre ”jeg skjønner ikke helt hva du mener” heller enn straks å si ”du tar feil”. Ledere trenger møteplasser der de kan lufte tvil og usikkerhet, der nyanserte synspunkter og prøvende argumentasjonsrekker får rom uten at man straks skal stilles til ansvar for dem. På slike arenaer blir det også mulig å framføre kritikk uten at samtalepartneren straks låses fast i selvforsvar.

 

Slike samtaler kalles religionsdialog. Islamkritikkens hvite riddere er gjennomgående like kritiske til oss som driver med slikt, som de er til konservative muslimske ledere. Påstander om naivisme, snillisme og ettergivenhet sitter gjerne løst. Sjelden hører man slike påstander fra noen av de mange som selv har deltatt i åpne samtaler på tvers av religioner.

 

Men, altså, sett at disse kritikerne av islam har litt rett i sin frykt for framtiden. Hva vil de sette i stedet for samtaler med det store flertallet av ikke-fundamentalistiske muslimer, ledere og andre? Det finnes ikke noe alternativ til dialog.