Faculty of Theology
University of Oslo

Digital Archive


Tittel: Religion, livssyn og livsløp

Av Oddbjørn Leirvik (red.)

Kontekst: Kap I & VI, ss. 41-45 & 73-102 i Nansenskolens årbok 1993, Fellesskapsetikk i et flerkulturelt Norge (red. Inge Eidsvåg), Oslo: Universitetsforlaget 1993.

Resymé:

1.   Etiske spørsmål ved livets begynnelse

a.     Bioteknologi

b.     Abort

c.     Omstendighetene omkring fødselen

d.     Navngiving

e.     Omskjæring

f.       Prevensjon

2.   Barn, foreldre, familie

a.     Synet på barn og barndom i de ulike tradisjoner

b.     Barn og foreldre, frihet og grenser

c.     Ekteskap og skilsmisse, mann/kvinne

3.   Å bli gammel

4.   Livets avslutning

a.     Spørsmålet om euthanasi og en verdig død.

b.     Spørsmål vedrørende obduksjon og gravferd.


I. Prosjektet

Bakgrunn

I februar 1991 arrangerte Kommunaldepartementet, Utlendingsdirektoratet og Kommunenes Sentralforbund i samarbeid med Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter en konferanse om «Norge som flerkulturelt samfunn». Konferansen fikk stor oppslutning, og det var ønskelig med flere former for oppfølging. Blant annet avdekket konferansen et behov for et forum for samtaler mellom mennesker med ulik religiøs og livssynsmessig forankring.

Nansenskolen fikk i 1991 en økonomisk bevilgning fra Kommunaldepartementet for å sette igang et slikt samtaleprosjekt. Departementet har også hatt et medlem i den styringsgruppen som har forberedt prosjektet. Denne har bestått av: Tove Skodtvedt (Kommunal- og Arbeids-departementet), Oddbjørn Leirvik (prest i Den norske Kirke), Mia Langemyr (Nansenskolen), Inge Eidsvåg (Nansenskolen).

Nansenskolen

Nansenskolen, Norsk Humanistisk Akademi i Lillehammer ble grunnlagt i 1938 av Kristian Schjelderup og Anders Wyller bl.a. siktemålet å skape et rom for møter mellom ulike religioner, politiske ideologier og kulturer. Gjennom mer enn 50 år har skolen fungert som et slikt møtested. De siste årene har Nansenskolen - i samarbeid med Kirkeakademiet i Gausdal og Human-Etisk Forbund på Lillehammer - arrangert årlige livssynsseminarer. Hensikten har også her vært åetablere et møtested hvor viktige livssynsmessige og etiske spørsmål kunne drøftes i et åpent, trygt og inkluderende miljø.

På denne bakgrunn søkte Nansenskolen Kommunaldepartementet om midler til å gjennomføre et samtaleprosjekt med det formål å belyse de ulike livsynssretningenes bidrag til et felles verdigrunnlag i et flerkulturelt Norge. Søknaden ble innvilget, og planleggingsgruppen startet sitt arbeid på nyåret 1992.

Formål

Planleggingsgruppen ble enig om å fokusere på de praktiske sidene ved kulturell og religiøs sameksistens i Norge - men på en slik måte at også de underliggende livssynsmessige premissene for de ulike gruppenes standpunkter ble belyst.

I invitasjonsbrevet til deltakerne ble formålet definert slik:

Gruppen har hatt et vidt blikkfelt for sine samtaler, utifra et ønske om å ta opp et bredt spekter av etiske utfordringer. Den prosjektrapporten som skal presenteres i det følgende, er et arbeid av generalister mer enn av spesialister på de enkelte områder. Det er gruppens håp av rapporten vil stimulere til samtale og felles innsats på de mange områder der det flerkulturelle Norge står overfor nye og vidtrekkende oppgaver.

Deltakere og arbeidsform

Deltakerne i prosjektet har blitt utvalgt på personlig grunnlag, men i noen tilfeller i samråd med de aktuelle tros-og livssynssamfunn. Deltakerne representerer ikke sine ulike samfunn i formell forstand, men har likevel vært seg bevisst årepresentere et fellesskap, og ikke bare personlige meninger.

I deltakerlisten nedenfor har vi derfor angitt hvilket tros-og livssynssamfunn den enkelte tilhører, og ikke bare vedkommenedes religionstilhørighet.

Fire representanter for kristne trossamfunn i Norge:

Notto R. Thelle, Den Norske Kirke.

Oddbjørn Leirvik, Den Norske Kirke.

Gun Jeanne Wreden / Olav Rune Ekeland Bastrup, Den Katolske Kirke.

Tove Odland, Metodistkirken.

To representanter for islam:

Lena Larsen, Den Islamske Informasjonsforeningen.

Nasim Riaz, Islamic Cultural Centre.

To representanter for Humanetisk Forbund:

Levi Fragell,

Kjartan Selnes.

En repr. for jødedommen/Det Mosaiske Trossamfunn:

Kartine Jutrem Cohen / Liv London.

En repr. for Hinduismen:

Purneema Chawla / Maitray Sabaratnam / Nirupma Kumra / Ombir Upadhyay (de to sistnevnte fra Vishwa Hindu Parishad Norway).

Sikhismen:

Jagdish Kaur.

Buddhismen:

Rune Frøysa, Det Norske Buddhistforbund.

Baha'i-samfunnet i Norge: Gunnar Lange-Nielsen.

For øvrig har disse deltatt i arbeidet:

fra Nansenskolen: Inge Eidsvåg og Mia Langemyr.

fra Kommunal- og Arbeidsdepartementet: Tove Skotvedt.

Kommunal- og Arbeidsdepartementet har vært representert for åivareta at problemstillinger som forvaltningen opplever som vesentlige ble diskutert i gruppen, og for å bidra med saksopplysninger når det gjelder forvaltningens tilknytning til feltet. Departementet hefter ikke for gruppens fellessynspunkter.

Gruppens sammensetning, og den arbeidsform som har blitt valgt, har gjort den personlige prosessen til en vesentlig del av arbeidet. På den første samlingen ble tiden brukt til åfortelle den enkeltes historie, og presentere hver enkelts tro og livssyn. Til sammen har gruppen vært samlet fem ganger over to dager på Nansenskolen, og en dag i Oslo. Gjennom disse samlingene har gruppen personlig erfart mulighetene for å komme nærmere hverandre og nå en dypere forståelse gjennom samtaler ansikt til ansikt. I dette ligger dialogens hemmelighet, og gruppen vil oppfordre alle til å søke den rikdom og utfordring som livssynssamtaler i en vennskapelig ramme kan gi.

Gode samfunnsmessige rammer og ordninger for flerkulturell og multireligiøs sameksistens er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for at det nye Norge skal kunne bygges i fellesskap. Den dypere forutsetning for et virkelig fellesskap er at hver enkelt viser vilje til innlevelse og kontakt på tvers av det som skiller.


 

(s. 73-102:)

VI. Religion, livssyn og livsløp

Gruppen har valgt å konsentere en stor del av sine samtaler om spørsmål som har med livsløpet å gjøre: fra livets begynnelse til livets slutt, fra barndom til voksent ansvar.

1)Etiske spørsmål ved livets begynnelse

Livets begynnelse - fra unnfangelse til fødsel - er et mysterium som kaller på undring og ærefrykt. Alle religioner og livssynsbevegelser har seremonier ved livets begynnelse som feirer det nyfødte liv og løfter det inn i den store sammenheng.

Selv om livets under gjør oss små og ydmyke, har den medisinske vitenskap idag gjort mennesket istand til å påvirke livsprosessene helt fra unnfangelsen, og også til å utføre assistert befruktning. Disse mulighetene stiller oss overfor etiske utfordringer som er unike for vår tid.

a)Bioteknologi

Bakgrunn:

Det er allmenn enighet om at oppdagelsen av DNA - det arvestoff som kontrollerer prosessene i alle levende organismers celler - i 1953 varslet den største biologiske revolusjon i menneskehetens historie. Oppdagelsen har ført til en voldsomt ekspanderende forskningsaktivitet, som tar sikte på å kartlegge menneskets 100 000 forskjellige gener innen hundreårskiftet. Kombinert med dagens muligheter for fosterdiagnostisering og IVF-befruktning har de medisinske nyvinningene på dette området gjort det mulig både å forske på befruktede egg, å utføre genterapi på fostre, og eventuelt også velge bort fostre med arvelige misdannelser. Genteknologien reiser også fundamentale spørsmål om eiendomsretten til og innsynsmuligheten i utførte gentester.

Sosialdepartementets Stortingsmelding nr. 25 (1992-93) «Om mennesker og bioteknologi» inneholder en bred drøfting av de spørsmål som vårt samfunn nå må ta stilling til på dette området.

Gruppen konstaterer at Stortingsmelding 25 (1992-93) både åpner og stenger for ønsker som har framkommet i forskningsmiljøene. Meldingen sier ja til innsetting av befruktede egg, men på restriktive vilkår. Den sier ja til forskning på befruktede egg, men bare på «overskuddsegg» i forbindelse med kunstig befruktning, og innenfor en 14 dagers-grense. Det sies ja til terapi på det enkelte individs kroppsceller, men nei til terapi på overførbare kjønnsceller. Under Stortingsbehandlingen i juni 1993 ble de to sistnevnte forslag vedtatt, mens det ikke ble åpnet for eggdonasjon. Stortinget vedtok for øvrig å beholde anonymitetsprinsippet for sædgivning.

Gruppen innser at problematikken omkring fosterdiagnostisering og genteknologi ved livets begynnelse er komplisert og mangesidig, men vil likevel framholde at samfunnet må ta mål av seg til å styre forskningen på dette området, og det på et klart verdigrunnlag. Mange omfattende spørsmål som har med menneskesyn å gjøre aktualiseres, f.eks. spørsmålet om når et menneskeliv begynner, hva som skal gjelde som et menneskeverdig liv, og hvem som har rett til å bestemme over hvilke spirende individer som har livets rett. Gruppen ser at den nye medisinske teknologien kan brukes i livets tjeneste til å helbrede sykdom. Gruppen vil likevel på det sterkeste advare mot at utviklingen på dette området blir styrt av forskningsmiljøene eller økonomiske interesser - uten en klar grenseoppgang fra samfunnets side når det gjelder hva slags forskning som skal tillates og prioriteres utifra en etisk og ressursmessig vurdering.

Gruppen ser at Stortingsmelding nr. 25 intenderer en slik grenseoppgang. I det innledende sammendrag og i kapitlet om «Regjeringens mål» (s. 8f. og s. 28-31) slås det fast at «en planlagt genetisk forbedring av mennesket ikke er akseptabelt på noe plan». Meldingen viser til at «frihet og personlig integritet står sentralt i vår vestlige menneskeverds-tradisjon», men slår fast at det er nødvendig å finne «en balanse mellom vernet av det enkeltes integritet og frihet til å velge, og de grenser samfunnet bør sette for denne valgfriheten ut fra grunnleggende og overordnede verdinormer» (s. 8f.). Meldingen har også klare formuleringer om menneskeverdet, og slår fast at dette er «knyttet til mennesket som sådant og kan ikke avledes av det liv det lever. Menneskeverdet kan ikke knyttes til bestemte menneskelige egenskaper, evner eller arveanlegg. Ingen skal kunne avgjøre hva som er et godt og meningsfylt liv på vegne av andre. I et solidarisk samfunn skal det være plass for alle, og alle skal kunne kjenne seg som verdifulle medlemmer av fellesskapet» (s. 29).

Samtidig synes meldingen å ha innslag av en mer pragmatisk tilnærming, med resonnementer som at vi må akseptere den forskning på befruktede egg som ligger til grunn for prøverørsteknologien som vi allerede har akseptert som behandlingsmetode. Også henvisninger til at «Vi må forankre våre standpunkter i et verdisyn som har bred tilslutning i det norske samfunn, og som tar hensyn til muligheter og begrensninger i et langsiktig perspektiv», gjør det noe uklart hvilken status pragmatiske resonnementer (som hensynet til «bred tilslutning» eller forskningsmiljøenes «perspektiv») skal ha i forhold til de prinsipielle overveielser.

Generelt vil gruppen mene at de «grunnleggende og overordnede verdinormene» som meldingen viser til må utfoldes enda mer konkret, og anvendes aktivt også i diskusjonen om de enkeltsakene som meldingen tar stilling til. Med tanke på viljen til å styre utviklingen i samsvar med grunnleggende verdinormer, i de ulike saker som bioteknologien bringer på dagsordenen, gir det grunn til bekymring at Stortinget bare satte av noen få timer til behandlingen av de konsekvensrike spørsmål som Stortingsmeldingen reiser.

Gruppen anser at spørsmålet om fosterdiagnostikk må sees i sammenheng med diskusjonen om den gjeldende abortloven, til tross for at regjeringen uttrykker at «de spørsmål som drøftes i denne meldingen ikke gir grunnlag for å endre gjeldende lov om svangerskapsavbrudd, heller ikke når det gjelder tidsavgrensningen av kvinners adgang til selv å vurdere om hun ønsker å bære fram barnet eller avbryte svangerskapet». Samme hvilket syn man har på spørsmålet om avgjørelsesrett ved abort, ser gruppen at de verdimessige premissene for adgangen til få utført fosterdiagnostistikk, og muligheten for abort etter slik diagnostisering, må komme klarere til uttrykk i lovverket. På dette området kan ikke samfunnet gi individet ubegrensede valgmuligheter uten at livets hellighet og mangfold blir satt i fare. Stortingsmeldingen nøyer seg i denne sammenheng med å innføre restriksjoner som forhindrer kjønnsutvelging i de første 12 ukene.

Gruppen vil også advare mot at et reduksjonistisk menneskesyn får bre seg i kjølvannet av fosterdiagnostikk og genetisk forskning. Et menneskeverdig liv må ikke likestilles med fravær av sykdom eller funksjonshemning. Heller ikke må vi konsentrere all oppmerksomhet om kroppens smertefrie velvære til fortrengsel for menneskets evne til å modnes også gjennom lidelse.

Gruppen fastholder at det hører med til menneskets oppdrag å arbeide for helbredelse innenfor de rammer som er satt for menneskets råderett over liv og død. Imidlertid synes noen av de muligheter vi idag står overfor å dra så alvorlige konsekvenser med seg (med tanke på vår råderett over liv og død) at vi istedenfor å definere den fysiske og psykiske «normalitet» altfor snevert må framelske evnen til åleve med sykdom og begrensinger.

Felles synspunkt (jfr. drøftingene ovenfor):

Gruppen står samlet om de prinsipielle overveielser ovenfor i drøftingen av Stortingsmeldingen. Gruppen anser det som fundamentalt viktig at både trossamfunnene og samfunnsinstitusjoner som skolen oppmuntrer til samtale om de konsekvensrike spørsmål som den medisinske teknologien ved livetsbegynnelse reiser. Dette både for å holde samtalen levende om hva samfunnet i det hele skal tillate og oppmuntre, og for å hjelpe den enkelte til å foreta valg som er i samsvar med ens egen verdimessige overbevisning. Samfunnet må våge å sette klare grenser for forskning og praksis, og det på et tydelig verdimessig grunnlag. På dette området må individets ubegrensede valgmulighet vike for en kollektiv grensebevissthet, av hensyn til menneskets verd.

Stortingsmeldingen åpner for eggdonasjon på visse vilkår, og foreslår i den sammenheng at den samme anonymitet skal gjelde ved eggdonasjon som ved sæddonasjon. Når det gjelder spørsmålet om anonymitet ved sæd- og eggdonasjon har det ikke vært mulig å nå fram til full enighet i gruppen om hvorvidt det er en ubetinget rettighet å kjenne sitt biologiske opphav. Gruppen vil imidlertid samlet oppfordre til en fornyet diskusjon om anonymitetsprinsippet, med tanke på den betydning kjennskapet til sine biologiske foreldre kan ha for barnets identitetsutvikling.

De ulike trossamfunn vil ellers pålegge sine medlemmer ulike begrensninger når det gjelder å nyttiggjøre seg de tilbud for assistert befruktning som samfunnet tilbyr. F.eks. vil verken jødedommen, islam, baha'i-troen, hinduismen eller sikhismen tillate kunstig befruktning uten at det skjer innenfor ekteskapets rammer. Den katolske kirke vil ha en generelt restriktiv holdning til assistert befruktning, utifra en prinsipiell motstand mot inngrep i de naturlige skapelsesprosesser som også forbyr prevensjonsmidler (jfr. Encyclia av 1987 om «respect for human life in its origin and the dignity of procreation»).

De fleste av religionssamfunnene vil også ha en mer restriktiv holdning til forskning på befruktede egg enn det som Stortingsmeldingen åpner for, utifra det syn at det gudgitte liv begynner ved unnfangelsen. Det samme syn vil gi en restriktiv tilnærming til abortspørsmålet.

b) Abort

Bakgrunn:

Bak dagens abortlovgivning ligger følgende utvikling:

Før 1960 kunne abort bare forordnes av lege på rent medisinske kriterier. Den første abortloven av 1960 hadde relativt restriktive indikasjoner for innvilging av abort («alvorleg fare for livet eller helsa til kvinna», men også fare for «fysisk eller psykisk helseknekk»).

Avgjørelsen ble tatt av en nemnd med to leger. Det første framlegget til selvbestemt abort ble formulert på begynnelsen av 70-tallet, men ble nedstemt. I stedet ble det vedtatt en revisjon av indikasjonsgrunnlaget i liberaliserende retning i 1975, der abort nå kunne innvilges dersom det å føre fram barnet kunne føre til en «urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse» eller sette henne «i en vanskelig livssituasjon».

Parallelt med utvidelsen av indikasjonsgrunnlaget ble prinsippet om abort som rettighet for kvinnen fastslått, mens det før hadde vært tale om å «få tillatelse til».

I 1978 ble så skrittet tatt fullt ut til «selvbestemt» dvs. kvinnebestemt abort, slik at kvinnen nå selv kan avgjøre om hun skal ta abort eller ikke til og med 12. svangerskapsuke. Loven av 1978 slår likevel fast at det må være et mål at «antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig».

Den faktiske økningen i aborttall kom allerede under den restriktive loven av 1960, nærmere bestemt tidlig på 70-tallet. Tallene økte fra ca. 8 000 pr. år i 1970 til over 15 000 i 1974, og har siden stabilisert seg på mellom 15- og 16 000; uavhengig av den videre utvikling av abortloven. I den samme perioden som den store økningen kom det også signaler til helsevesenet om en mer liberal praktisering av 1960-loven.

I den allmenne opinionen synes det idag å være en utbredt enighet om at det må gjøres mer får å få ned aborttallene, mens synspunktene på abortloven fortsatt er forskjellige. Et nytt moment i diskusjonen er hvordan prinsippet om selvbestemt abort, og tidsavgrensningen for selvbestemt abort, forholder seg til de nye mulighetene for fosterdiagnostisering tidlig i svangerskapet.

Gruppen ser at abortspørsmålet må tas på alvor både på holdnings- og lovgivningsplanet. Utviklingen i aborttallene tyder på at holdningsendringene kommer først, og at de forskjellige abortlovene mer gir uttrykk for de allmenne holdningene i samfunnet enn prøver å forandre tilstanden.

Både hver enkelt, og samfunnet gjennom sine lover og ordninger er utfordret til å ta stilling til det fundamentale spørsmål i abortsaken: enten en økende aksept for abort på det nivå som dagens aborttall innebærer, eller en mer aktiv innsats for å gi oppmuntring og mulighet til å bære fram de liv som blir unnfanget.

Alle religioner kan i prinsippet samles i ærefrykt for livet og en tro på livets hellighet. Dette gjør at religiøse mennesker med et aktivt forhold til sine tradisjoner gjerne har et mer restriktivt syn på abort enn samfunnet for øvrig, og i prinsippet (moralsk sett) bare åpner for abort som en løsning når liv står mot liv. Også mange med et ikke-religiøst, humanistisk livssyn vil være restriktive moralsk sett i sitt syn på abort. Meningene i de fleste religions- og livssynsgrupper er likevel delte når det gjelder forholdet mellom moralske og politiske vurderinger: Skal samfunnet forby det som en moralsk sett ønsker å unngå, eller skal samfunnet akseptere abort som et faktum og regulere adgangen til svangerskapsavbrytelse for å unngå illegale aborter og nedverdigelse for kvinnen? Gruppen anser at en uansett hvor en ønsker å sette grensene må ta sitt etiske utgangspunkt i at abort (liksom andre spørsmål der det handler om liv og død) må drøftes ut fra nødrettsbetraktninger. Det er avgjørende at det politiske prinsippet om avgjørelsesrett for kvinnen ikke overskygger plikten til en moralsk stillingstagen til abortspørsmålet.

Det er ulike syn i gruppen på prinsippet om selvbestemt abort. Synspunktene varierer fra det mest restriktive - at abort bare kan tillates når liv står mot liv og således må defineres som et rent medisinsk spørsmål - til det prinsipielle syn at abort kan være moralsk forsvarlig i noen tilfeller, og at kvinnen er den som må ha den endelige avgjørelsen. Gruppen vil imidlertid framheve at samfunnet mye mer aktivt må tilby kvinnen og familiene alternativer til abort, og på den måten både signalisere at abort er en nødløsning, og gi kvinnen oppmuntring og muligheter til å bære fram barnet. Samfunnet må være med å ta ansvaret for barnets livsvilkår på en slik måte av kvinnen kan tro på at samfunnet vil stille opp.

Gruppen vil ellers på det sterkeste advare mot den praksis som synes å ha utviklet seg i deler av helsevesenet, og som innebærer at leger og helsepersonell ofte foreslår abort som løsning i situasjoner der det er tale om et ikke planlagt svangerskap; uten at det tilsvarende gis tilbud om hjelp til å finne alternativer til abort.

Felles synspunkt:

Allerede fra unnfangelsen spirer et nytt, selvstendig liv som har krav på beskyttelse. Selv om det i gruppen er ulike syn på abort som moralsk problem, er det enighet om at det må være en sentral målsetting å nå fram til en betydelig reduksjon av aborttallene. Samfunnet må gjennom lovgivningen og helsevesenets praksis gi tydeligere uttrykk for at abort er en nødløsning, og at fosteret er et selvstendig invidid som har krav på vern. Skolen må undervise om abort som et moralsk problem, og ikke bare som en praktisk mulighet. Helsevesenet og frivillige organisasjoner må aktivt arbeide for å gi vanskeligstilte gravide som ønsker å bære fram barnet, alternativer til svangerskapsavbrudd, og bygge ut en rådgivningstjeneste som kan tilbys alle som vurderer abort. I all samtale, undervisning og framtidig lovgivning om abort må spørsmålet om adgangen til svangerskapsavbrudd ses i sammmenheng med hvilke muligheter som faktisk tilbys for fosterdiagnostikk.

Som det allerede er antydet, er den prinsipielle tilnærmingen og vektleggingen i abortspørsmålet nokså forskjellig i gruppen. Den jødisk/kristne/muslimske tradisjonen (og i forlengelsen av denne, baha'i-troen) vektlegger at menneskelivet blir til ved unnfangelsen og allerede fra da av har krav på vern som et selvstendig individ, og vil derfor være kritisk til abort som prinsipiell mulighet. Livsynshumanismen, og noen representanter for hinduismen og buddhismen, vil ha et mindre restriktivt utgangspunkt og i større grad vektlegge kvinnens rett til åvurdere om hun vil sette barn til verden. Til tross for ulike utgangspunkt og vektlegginger står gruppen samlet om de overveielser og synspunkter som er angitt ovenfor, i et felles ønske om å hevde fosterets verd og styrke kvinnens mulighet til å bære fram det barn som blir unnfanget.

c) Omstendighetene omkring fødselen

Gruppen har inntrykk av at kulturelle og religiøse minoriteters tradisjoner omkring fødselen generelt blir respektert og lagt til rette for av norske sykehus, og at skolering av helsepersonell på dette området blir bra ivaretatt i de mest flerkulturelle strøk av landet.

d) Navngiving

De ulike religions- og livssynsamfunnene har sine egne tradisjoner vedrørende initiering. Nevnes kan den kristne dåp og barnevelsignelse, den muslimske skikken å si Allahs navn i barnets øre og legge noe søtt på dets tunge, den tilsvarende tradisjon hos hinduene med å si «Om» i barnets øre og la det smake honning, omskjæring av guttebarn i jødedom og islam osv. Også navngivningen er ofte omgitt av seremonier (jfr. foruten de religiøse ritualene Human-Etisk Forbunds navnefester).

Av religionssamfunnene i Norge savner ennå hinduene tempel og prester til å forestå de tradisjonelle ritene ved livets begynnelse, liksom de øvrige livsløpsriter.

Med tanke på navneregistrering har gruppen registrert de problemer som sikher kan oppleve i forhold til ulike registre på grunn av deres spesielle navngivingsskikker (alle jenter får Kaur som mellom- eller etternavn, alle gutter Singh - slik at barnets navn altså ikke følger av verken fars eller mors navn, men av kjønnet). Offentlige institusjoner må få bedre informasjon om denne skikken.

Gruppen er videre kjent med at pakistanske og somaliske innvandrere har støtt på visse problemer i møte med det norske samfunnet på bakgrunn av deres navnepraksis fra hjemlandet. I begge land er det vanlig at kvinnen bruker mannens fornavn som sitt etternavn, og at barnet likeledes får farens fornavn som etternavn. Etter norsk navnerett gis det i utgangspunktet ikke bevilling til dette, og søknader om å få mannens/farens fornavn til sitt slektsnavn har blitt avslått1. Gruppen konstaterer at den aktuelle skikken ikke er religiøst begrunnet, men vil oppfordre til fortsatt diskusjon om anvendelsen av norsk navnerett i minoritetssammenheng.

e) Omskjæring

Bakgrunn:

Det norske helsevesen åpner for omskjæring av gutter.

Rikstrygdeverket gav i 1976 uttrykk for at «utgiftene til omskjæring (på religiøse indikasjoner) som skjer i forbindelse med fødselen bør kunne dekkes pliktmessig av folketrygden som en ved nedkomsten forbunden utgift». Sosialdepartementet og Helsedirektoratet gav tidligere samme år uttrykk for at dekning bør skje også om omskjæringen skjer på et senere tidspunkt. Dette ble ikke godtatt av Rikstrygdeverket, og praksis idag er at omskjæring på et senere tidspunkt må betales som et kosmetisk inngrep2.

Kvinnelig omskjæring (i praksis: omskjæring av mindreårige jenter) i sine ulike former er ikke tematisert i lovgivningen, men et rundskriv fra Sosialdepartementet av 19803 konkluderer med at en anser at «omskjæring av kvinner, uansett omfang, er et inngrep av en slik art og medfører en slik grad av vansiring at man som utgangspunkt bør gå ut fra at det innebærer betydelig skade på legeme eller helbred i straffelovens forstand». Av de europeiske land har England, Sverige, Sveits og Frankrike uttrykkelig forbudt kvinnelig omskjæring ved lov, i Frankrike har også en omskjæringssak blitt ført for retten med domfelling av barnets mor som resultat.

I Norge har Helsedirektoratet i pressemelding av 16. sept. 1992 anmodet Sosialdepartementet og Justisdepartementet «om å vurdere et norsk lovforbud mot omskjæring av jenter og kvinner slik tilfellet er i enkelte andre europeiske land».

I norsk sammenheng har allerede Humanetisk Forbund fremmet et privat lovforslag om forbud mot kvinnelig omskjæring og fått bred støtte for dette både fra frivillige organisasjoner og offentlige organer.

Det har ellers nylig blitt klart at enkelte norske sykehus har foretatt igjensying etter fødsel, i et ønske om å respektere den omskjæring og igjensying som de aktuelle kvinnene har gjennomgått i sin barndom.

Mannlig omskjæring er religiøst (og til dels hygienisk) begrunnet innenfor jødedom og islam, og praktiseres også i noen andre kulturer. I Norge har muslimer ønsket at omskjæring skal kunne utføres av helseinstitusjonene, mens Det mosaiske Trossamfunn selv tar hånd om omskjæringen.

Kvinnelig omskjæring er ikke noe religiøst påbud innenfor noen av verdensreligionene, men praktiseres bl.a. i en del afrikanske land, derav også i noen land med muslimsk kultur (f.eks. Somalia, som er relevant i norsk innvandrings-sammenheng). Også i et land som Egypt er kvinnelig omskjæring svært utbredt - både i den muslimske og kristne/koptiske del av befolkningen - til tross for at både muslimske og koptiske ledere har tatt til orde mot denne tradisjonen. I flere land der kvinnelig omskjæring har vært utbredt har en innført lovforbud, uten at skikken dermed har blitt avskaffet.

I sin pressemelding av sept. 92 skriver Helsedirektoratet: «Helsedirektoratet mener det er viktig at norsk helsevesen tar hensyn til innvandrerkulturenes normer, men legger samtidig vekt på at ikke enhver norm er beskyttelsesverdig når den er undertrykkende, fysisk ødeleggende e.l. Direktoratet viser også til sosialantropologiske studier som konkluderer med at omskjæring av kvinner ikke er så tett knyttet til religionsutøvelse som tidligere antatt. Mens omskjæring av kvinner i Somalia begrunnes i islamsk tro, er slik praksis ukjent i mange av de store islamske statene, samtidig som det ikke er holdepunkter for at Koranen krever omskjæring av kvinner».

Felles synspunkt:

Det må gjøres klart fra det norske samfunnets side at kvinnelig omskjæring ikke er tillatt, og at slike inngrep overfor barn/ungdom bryter med fundamentale norske rettsprinsipper og overskrider de grenser for toleranse som det norske samfunnet ønsker å stå fast ved. Ingen av religionene og livssynssamfunnene tillater kvinnelig omskjæring, men omfanget av slik omskjæring er likevel så stort i mange samfunn at problemet må tas på alvor også av norske myndigheter. Gruppen vil derfor støtte framsatte forslag om et eget lovforbud. Gruppen anser også at helsestasjonene allerede nå må føre tilsyn med evt. tilfeller av omskjæring av jenter, liksom de er pliktige til å registrere og evt. rapportere enhver form for mishandling. Gruppen tar avstand fra den igjensyingspraksis etter fødsel som har forekommet ved enkelte norske sykehus. Helsevesenet må gjennom sin praksis gi klart uttrykk for at kvinnelig omskjæring bryter med fundamentale fellesskapsnormer i det norske samfunn.

f)Prevensjon

I global sammeheng er prevensjon et følsomt kulturelt tema, ikke primært på grunn av religiøse normer, men fordi det er en fundamental verdi i mange tradisjonelle kulturer å få mange barn. En stor familie er sikkerhetsnettet i samfunn uten utbygde velferdsordninger. Slike synspunkter finnes også i noen av innvandrerkulturene som er representert i Norge.

Det mest prof0ilerte religiøse forbudet mot prevensjon finnes i den offisielle katolske morallære, ut fra det syn at mennesket ikke skal gripe inn i skapelsesprosessen. Mange vil likevel mene at dette er en sak for den enkelte katolikks samvittighet.

I norsk sammenheng har spørsmålet om prevensjonsveiledning i skolen vært et kontroversielt tema. Flere religiøse grupper har sterke synspunkter på spørsmålet om prevensjonsveiledning i ungdomsskolen, og synspunktene går på tvers av religionsgrensene. For noen handler dette om grenseoppgangen mellom intimsfæren og samfunnet, for andre om de etiske rammene omkring en slik undervisning. Mange er redde for at en prevensjonsveiledning i skolen implisitt oppfordrer til sex før ekteskapet. På den andre siden vil noen innvandrere ønske en slik veiledning velkommen, med tanke på den relativt tidlige giftealder i enkelte innvandrer-grupper.

Mønsterplanen sier (under kapitlet Naturfag 7.-9. klasse; avsnittet «Kropp og helse» s. 246): «I særskilte tilfeller bør elevene få veiledning i prevensjon». I praksis har prevensjonsveiledning fått en økende plass i undervisningen.

Felles synspunkt:

Skolen må gå inn i en aktiv dialog med familier som har sterke kulturelle og religiøse synspunkter på prevensjonsveiledning.

Det er enighet i gruppen om at prevensjonsveiledning i ungdomsskolen er nødvendig. Men gruppen vil understreke at en slik orientering ikke må løsrives fra en moralsk samtale, men knyttes til en velfundert seksualetikk.

2)Barn, foreldre, familie

a)Synet på barn og barndom i de ulike tradisjoner

Gruppen har drøftet synet på barn og barndom i de ulike religiøse og livssynsmessige tradisjoner, og konstatert at mange holdninger er mer kulturelt enn religiøst betinget.

Jagdish Kaur, representanten for sikhismen i gruppen, sammenfattet i et innlegg mye av den felles bakgrunnen for innvandrere fra det indisk-pakistanske subkontinent, enten de nå er sikher, hinduer eller muslimer:

»Jeg har en flerkulturell og flerreligiøs bakgrunn, med nær tilknytning til hinduisme og islam. Sikhene har et storfamiliesystem, hvor besteforeldrene har et stort ansvar for barneoppdragelsen. Vi lærer mye av våre eldre gjennom en uformell barneoppdragelse. Historien om hellige personers liv er viktige som modeller for barna. Mat, klær, hus, trygghet, omsorg, kjærlighet - alt dette er viktig i barneoppdragelsen og hører med til formingen av en god identitet. I Norge sier barnet «jeg kan bestemme selv», men hos oss er det far og mor som bestemmer. Solidaritet er viktig for barna våre. Karma betyr: hvis dere gjør noe godt, får dere det godt. Dersom dere gjør ondt mot andre, kan det skje noe ondt med dere. Det er bare én Gud, han har skapt hele verden. Vi må respektere andre. Mitt barn må gjerne få gå i kirken eller være med i andre fellesskap - et barn blir ikke negativt påvirket når det er sikker i sin egen tro».

Innenfor både sikhismen, hinduismen og islam er det i dag en levende diskusjon om autoritet og frihet, og en prøver åskjelne mellom hva som hører med til de kulturelle og religiøse grunnverdiene og hva som er tidsbetingede kulturelle uttrykk. Et vakkert uttrykk for utviklingen av forholdet mellom foreldre og barn, hentet fra islamsk tradisjon, finnes i det følgende ord av Muhammed: «Lek med barna til de er syv år, oppdra dem mellom syv og fjorten år, og vær deres venn mellom fjorten og enogtyve år»4.

Innenfor den kristne tradisjon finnes det spenninger mellom den autoritære lydighetsetikken som har preget mange kristne oppdragelsesidealer, og de radikale Jesusordene om åvære mer tro mot sin egen overbevisning enn mot familiens forventninger. Jesu dramatiske ord om at «Jeg er kommet for åsette skille: sønn står mot far, datter mot mor ...» (Matteus 10,37) brytes mot det syn som er vanlig også i kristenheten, nemlig at familien er samfunnets grunncelle.

I synet på oppdragelse har den lutherske statskristendommen vært sentral i oppbyggingen av det norske skolevesen, noe som ennå speiles i skolens formålsparagraf. Idag tar Den norske kirke mer og mer hånd om sin egen dåpsopplæring, liksom de kristne frikirkene.

Som minoritetssamfunn i Norge har den katolske kirke vært opptatt av å forme sin egen barneoppdragelse, til dels gjennom egne skoler, og framfor alt i kirkens eget rom. Familie-symboler er sentrale i katolsk teologi, og forbildetenkningen er avgjørende for pedagogikken, noe som bl.a. reflekteres i den utbredte praksis å gi barnet tilknytning til et helgennavn.

I jødedommen er budet om at «Du skal fortelle dine barn ...» (2. Mosebok 13,8) helt sentralt i forståelsen av jødisk tro og praksis5, og Det mosaiske trossamfunn legger stor vekt på tradisjonsformidlende arbeid. Både Det mosaiske trossamfunn, og de fleste muslimske menigheter i Norge, har mottatt statlig støtte for religionsundervisning i egen regi.

Baha'i-samfunnet vil understreke at oppdragelsen må knyttes til en erkjennelse av barnets åndelige potensiale og utvikling. «Mennesket er som en gruve rik på edelstener. Oppdragelsens hensikt er å forløse de indre kreftene».

Humanetikken har som en ny bevegelse ikke så mange egne tradisjoner å trekke på i barneoppdragelsen, men har vært en drivende kraft bak utformingen av et livssynsalternativ i skolen, og i arbeidet for å formulere en allmenetisk basis for barnehagen og skolen.

Spørsmålet om religionsundervisningen i og utenfor skolen tas opp til drøfting i hovedkapitlet om skolespørsmål.

I dette avsnittet vil diskusjonen konsentreres om spørsmål som handler om autoritet og frihet mellom barn og foreldre, og samfunnets rett til å gripe inn i familiens indre liv. Som bakgrunn for gruppens arbeid med disse spørsmål har også FN-konvensjonen om Barnets rettigheter vært framlagt og drøftet. Det er gruppens felles utgangspunkt at ethvert barn har rettigheter som det er samfunnets oppgave å vokte.

b)Barn og foreldre, frihet og grenser

Et generelt problem som mange innvandrerforeldre sliter med er opplevelsen av at i Norge har barn bare «rettigheter» og ingen «plikter». For muslimer spesielt blir konflikten hvordan en skal kunne hjelpe barna til å leve i samsvar med en guddommelig lov (shar'ia) under den sterke påvirkningen fra et samfunn som en opplever er langt mer «ettergivende» enn grensesettende.

Problemet forsterkes fordi en del foreldrene er lite integrert i det norske samfunnet, i noen tilfelle også analfabeter, slik at avstanden til egne barn kan bli stor når barna kommer i skolealder. Foreldrenes bakgrunn kan vanskeliggjøre tilliten til storsamfunnet, og muligheten for konstruktive konfliktløsninger.

I gruppens arbeid med barn/foreldreforholdet har det stadig blitt framhevet at innvandrerbarn og -ungdom ofte kan slites istykker av følelsen av å bli dratt i to retninger. På den ene siden står lojaliteten til hjemlandets kultur og foreldrenes ofte restriktive holdninger. På den andre siden står vennenes forventninger, presset fra ungdomskulturen, «norske verdier og normer», og et samfunn som både lokker og skremmer ved sin mangel på grensesetting.

Med tanke på konflikten mellom foreldrenes verdinormer og barnas frihetstrang vil «de innfødte norske» understreke at dette i høyeste grad er et felles problem. Alle som har et tydelig verdisyn og som ønsker å sette grenser for destruktiv påvirkning, opplever dilemmaet mellom å gi rom for frihet og sette de nødvendige grenser. Det er et felles problem hvordan man finner ut av forholdet mellom de akseptable kompromisser og de faste grenser. Det er også en felles utfordring hvordan man kan motvirke voldstendensene i samfunnet, videovolden, den sløvende underholdningskulturen, alkoholkulturen, tilgangen til narkotika, seksualpresset i ungdomskulturen. På dette området vil alle verdibevisste foreldre oppleve lignende dilemmaer og stå overfor felles utfordringer.

Eksempler på spesielle konfliktspørsmål som innvandrerfamiliene står overfor kan være barns deltaking i burdsdagsfester, ungdommers (særlig jentenes) mulighet til åvære med i norske fritidsaktiviteter, og ikke minst alt som har med forelskelse og forberedelse til ekteskap å gjøre. Et annet omstridt spørsmål i forståelsen av foreldreautoriteten er muligheten for å bruke fysisk avstraffelse i grensesettingen.

Innvandrerne i samtalegruppen vil likevel understreke at mange av de nevnte konfliktspørsmålene har mer med kultur ågjøre enn med religiøse forskrifter. For eksempel: Noen muslimer (de mer folkereligiøse) feirer Muhammeds fødselsdag, men ikke barnas fødselsdag. Andre muslimer (de mer normativt orienterte) feirer ikke Muhammeds fødselsdag, men lar barna være med på norsk fødselsdagsfeiring fordi religionen ikke forbyr det, og fordi det bidrar positivt til integrering i det norske samfunnet.

Et mer dramatisk konfliktområde er arrangerte ekteskap, til dels også tvangsmessig bortgifting av ungdom i tenårene. Dette er et vanlig fenomen i noen tradisjonelle kulturer (f. eks. i India og Pakistan), som oftest i samband med slektsallianser. Selve tradisjonen med familie-ekteskap handler om økonomisk og sosial trygghet - sosial trygghet ved at familien kjenner den tilkommende, og økonomisk trygghet ved at verdier blir i slekten. For innvandrere kan enda et aspekt komme inn i bildet, nemlig å hjelpe familiemedlemmer til Norge.

Den tradisjonelle praksis på dette området er imidlertid under endring også i innvandrernes hjemland, i retning av mindre tvang fra foreldrenes side og høyere giftealder, særlig i byene. Fenomenet arrangerte ekteskap er imidlertid vanlig, og innebærer ikke nødvendigvis at det utøves tvang.

Normativt orienterte innvandrere fra disse kulturene vil generelt være kritiske til alle former for tvang i forbindelse med ekteskapsinngåelse. Både hiduismen, sikhismen og islam oppfordrer til foreldrenes medvirkning, men forbyr tvang i alle former.

Det norske lovverket tillater som kjent giftemål for umyndige med foreldrenes tillatelse, men utgangspunktet er de unges eget ønske. I merknadene til den nye Ekteskapsloven av 4. juli 1991 nevnes det at tilltaelse kan gis av hensyn til partenes religiøse overbevisning, men det understrekes at dispensasjonspraksisen for de under 17 år skal være «meget restriktiv». Den seksuelle lavalder er fortsatt 16 år.

Under revisjonen av ekteskapsloven ble for øvrig de gamle paragrafene som uttrykkelig forbød tvangsekteskap tatt bort.

Nylige tilfeller der tenåringer ser ut til å ha blitt utsatt for et utilbørlig press fra foreldrenes side har ført til at Barne- og Familiedepartementet nå vurderer å foreslå en ny formulering i ekteskapsloven som uttrykkelig forbyr tvangsekteskap, og foreskriver prosedyrer for å få oppløst ekteskap som er inngått under utilbørlig press. En herredsrett på Østlandet avsa i 1992 en dom der en 18 års pakistansk jente fikk omstøtt sitt ekteskap under henvisning til at det var inngått under tvang, på grunnlag av de generelle bestemmelser i straffeloven.

Felles synspunkt:

Både religionssamfunnene og skolen må oppfordre foreldre med ulik livssynsbakgrunn til å ha kontakt med hverandre og samtale om sine ulike syn på frihet og grensesetting, med sikte på å komme fram til størst mulig grad av enighet når det f. eks. gjelder felles regler for barn i samme skoleklasse. Gruppen ser det slik at de forskjellige tradisjonene, med sine ulike vektlegginger på grensesetting og frihet, vil kunne befrukte hverandre i de felles utfordringer som barn, unge og foreldre i dag står overfor. Vi bør være modne til å etablere foreldrenettverk på tvers av religioner og livssyn.

Gruppen vil på det sterkeste framheve at verdibevisste mennesker både kan og må gå sammen på tvers av grensene og aktivt utfordre samfunnet til å håndheve de grenser som allerede er satt for voldsunderholdning, pornografi, bruk av rusmidler og andre fornedrende og nedbrytende trekk ved dagens samfunn.

Samtidig bør religions- og livssynssamfunnene bidra til en mer levende debatt i hele samfunnet om grensene for tillatt atferd, og grensene for hva det skal være lov å tjene penger på. Her som på så mange andre områder er hovedfienden pengebegjæret og en «pengegud» som ikke kjenner moralbegreper. Vi tror at flertallet av medborgerne lider under dagens utglidning på disse områdene. Men vi har en dobbelhet i oss som gjør at samtidig som vi skremmes og opprøres er vi medspillere i destruksjonen, fordi vi lokkes til å delta, eller mangler mot til å leve i tråd med vår overbevisning. På denne måten må vårt strev som foreldre med å finne det rette forhold mellom frihet og grenser som foreldre først og fremst være en ærlig kamp med oss selv.

Ulike syn på forholdet mellom barn og foreldre må respekteres, men innenfor toleransegrenser som det må søkes bredest mulig aksept for. Gruppen anser at det norske samfunnet både har rett og plikt til å beskytte barn som blir utsatt for foreldrenes tvang når det gjelder spørsmål om forlovelse og ekteskap; utifra den fundamentale norm at ingen kan tvinges til ekteskap imot sin vilje. En slik norm kan finne sin legitimitet innenfor alle religioner og livssyn - på tvers av de ulike syn på foreldremedvirkning og ungdoms selvstendighet. Ingen religioner tillater tvangsgifting, og i den grad barn i Norge utsettes for tvangsmessig hjemsending og bortgifting, må dette utfordres og konfronteres.

Fysisk vold mot barn kan ikke tillates, og samfunnet har rett og plikt til å gripe inn der dette forekommer. Det samme gjelder omsorgssvikt. Når det gjelder organisering av barnevern og fosterhjem, er det viktig at representanter for innvandrerkulturene kommer enda mer aktivt med i utformingen av disse institusjonene. Dette vil kunne bidra til bedre konfliktløsning uten bruk av tvangsmidler fra samfunnets side. Når det gjelder fosterhjem, bør det være et mål å finne hjem som deler barnets kulturelle og religiøse bakgrunn.

c)Ekteskap og skilsmisse, mann/kvinne

Bakgrunn:

Formene for ekteskapsinngåelse og evt. skilsmisse varierer i det ulike kulturer og religionssamfunn. I noen samfunn har de religiøse minoritetene sin egen familierettslige jurisdiksjon. Norge har derimot en sterk tradisjon med en enhetlig lovgivning, og de ulike trossamfunn får bare vigselsrett i samsvar med den allmenne ekteskapsloven. Av de nye religionssamfunnene i Norge har de fleste muslimske trossamfunn, samt sikhene og baha'i-samfunnet, blitt tilkjent vigselsrett, mens skilsmisse administreres av det offentlige. Andre trossamfunn (f.eks. det mosaiske) har funnet seg vel til rette med en delt ordning, slik at ekteskap inngås innenfor det allmenne rammeverket, men suppleres med en seremoni i trossamfunnets egen regi.

Det synes for tiden å være noe uklart hva som kreves for å få tildelt vigselsrett der et trossamfunn ønsker dette, og hvilke dokumenter som kan/skal brukes. I en viss utstrekning har det skjedd at trossamfunnene har utformet egne versjoner av ekteskapsdokumentene. I noen tilfeller brukes det f.eks. et tradisjonelt pakistansk «nikahnama» (vigselsformular) der også medgiften/gaven til kvinnen defineres.

Det faktum at også trossamfunn uten vigselsrett i noen tilfeller har forestått «vielser», har satt enkelte innvandrerkvinner i en vanskelig situasjon.

Til spørsmålet om ekteskapets faktiske stilling i det norske samfunn konstaterer gruppen at «samliv uten vigsel» er en utbredt samlivsform. I noen tilfeller er samboerforhold uregisterte og kortvarige, i andre tilfeller kontraktsregulerte og i praksis ikke så forskjellige fra et formelt ekteskap.

Skilsmissetallene for offentlig registrerte ekteskap har vært stadig økende, fra vel 8000 i 1985 til over 10 000 i 1990. Statistiske beregninger med utgangspunkt i 25 års giftealder i 1990 antyder at over 40% vil kunne forventes å bli skilt før fylte 65 år, dersom de aldersavhengige skilsmisseratene vedvarer6.

Den nye ekteskapsloven aktualiserer for øvrig spørsmålet om hvem som skal kunne godkjennes som meklingsmenn.

Gruppens samtaler om de ulike ordningsmessige sidene ved ekteskap og skilsmisse har for en stor del konsentrert seg om forholdet mellom norsk ekteskapslovgivning og islamsk shari'a. Med tanke på de ulike syn på forholdet mellom mann og kvinne innenfor ekteskapet og i samfunnet generelt, vil muslimene i gruppen understreke at en må skjelne mellom de kjønnsroller som har sin bakgrunn i bestemte kulturer (f.eks. den tradisjonelle pakistanske), og det som den islamske shari'a foreskriver. Kvinners ofte tilbaketrukne og undertrykte posisjon i noen muslimske innvandrermiljøer er et utslag av innvandrerens sosiale og kulturelle bakgrunn, og ikke av religionens forskrifter.

Likevel har Islam regler for ekteskap og skilsmisse som kan være vanskelig å harmonisere med norsk ekteskapslovgivning, bl.a. fordi shari'a opererer med ulike (komplementære) rettigheter for mann og kvinne. Dette gjelder både vilkårene for ekteskap (f.eks. fastsetting av medgift/gave til kvinnen), retten til skilsmisse (forskjellig skilsmissegrunnlag for mann og kvinne, og ulik defininering av separasjonstid for de to kjønn) samt reglene for barnefordeling. For de muslimske trossamfunnene blir spørsmålet hvorvidt, og hvordan, de spesielle shari'a-reglene kan forenes med den norske ekteskapslovgivningen. Gruppens muslimske representanter vil påpeke at den nye norske ekteskapsloven på noen områder kommer nærmere islam enn den forrige, med sin understrekning av at begge parter skal få med seg ut av ekteskapet det som de enkeltvis brakte inn. Med hensyn til de spørsmål der norsk ekteskapslov og shari'a divergerer, finnes det eksempler på at det har blitt satt opp privatrettslige avtaler i samsvar med shari'a som et tillegg til de offentlige dokumenter som må underskrives i forbindelse med ekteskapsinngåelse og -oppløsning.

Medgiftsbegrepet hos hinduene har ingen religiøs begrunnelse, men har sin bakgrunn i at jentene ikke hadde arverett tidligere. Som en kompensasjon for arven fikk jenter til bryllupet smykker/gjenstander/dyr/pengegaver for seg selv og brudgommen. Etter at jentene fikk arverett (siden frigjøringen i 1947) er det ved lov forbudt å gi eller motta medgift, men skikken har fortsatt en viss kulturell utbredelse.

Norsk rettsvesen har en viss tradisjon med å ta «kulturelle hensyn» i familierettslige tvister, f.eks. når det gjelder barnefordeling. Spørsmålet er imidlertid hvilke hensyn som skal tas, og hvordan disse legitimeres. En skilsmissesak ved en byrett på slutten av 80-tallet vakte oppmerksomhet fordi domstolen gav etter for en tradisjonell oppfatning om at mannen har retten til barna, mens shari'a (i motsetning til avgjørelsen i den aktuelle saken) foreskriver at det er moren som skal ha omsorgen for barna til de er tolv år gamle. Byrettens kjennelse ble senere omgjort av en høyere rettsinstans, men da var skaden alt skjedd, fordi faren på grunnlag av rettens kulturelle fordom hadde kunnet ta barna ut av landet. Saken aktualiserer sterkt behovet for kvalifisering i islamsk rettslære i norsk rettsvesen, foruten det mer prinsipielle spørsmålet om hvilke hensyn som kan tillegges vekt; uten at det kommer i motstrid til fundamentale norske rettsprinsipper.

Et annet rettslig spørsmål som trenger avklaring er innvandrerkvinners rettigheter. Dette gjelder både deres sikkerhet for at et ekteskap er inngått i samsvar med norsk lov, deres mulighet til fortsatt opphold i landet i forbindelse med et ugyldig ekteskap eller etter en skilsmisse, og hvordan deres materielle interesser kan sikres etter bruddet med en familieøkonomi som i noen innvandrergrupper vil være sterkt preget av inntektene fra mannens familiebedrift.

Også holdningsmessig har de ulike religioner og livvsyn forskjellige syn på forholdet mellom mann og kvinne, kjærlighet og seksualitet, ekteskap og skilsmisse. Alle tradisjonelle religioner holder imidlertid ekteskapet - det livslange, trofaste og offentlig regulerte samlivet - fram som det etiske idealet, og den rette ramme for seksualitetens utfoldelse.

Ekteskapsinstitusjonen har lenge vært i krise; både av sosiale og moralske grunner. Kortsiktige forhold har blitt en akseptert del av den norske majoritetskulturen. Men også skilsmisseprosenten er stor, og ekteskapsinstitusjonen er i seg selv åpenbart ingen garanti for varige samliv.

Uansett syn på samliv og skilsmisse er det et faktum at de mange brutte parforhold gjør både barn og voksne rotløse, og bidrar til oppløsning av samfunnsnettverket. Likevel vil de fleste fastholde at ekteskap og parforhold ikke skal måtte opprettholdes for enhver pris. Et ekteskap mister sin verdi som trygg ramme hvis samlivet ødelegges av likegyldighet, avvisning, eller vold.

På tvers av ulike moralsyn er det et faktum at det som regel er stor avstand mellom ideal og virkelighet i alt som har med samlivsspørsmål å gjøre. Et samfunn som har strenge sanksjoner mot utenomekteskapelig samliv har ikke nødvendigvis en mer moralsk atferd enn et samfunn som godtar flere ulike samlivsformer. Også hos det enkelte menneske er virkeligheten mer sammensatt enn det idealene tilskriver. En ekte dialog om samlivsspørmål må derfor ha ærlighet som sitt første bud.

I mange religiøse tradisjoner er ekteskapet (forstått som livslangt samliv mellom mann og kvinne) betraktet som en hellig, gudvillet institusjon. I den katolske kirke er ekteskapet sett på som en sakramental engangshandling, med et tilsvarende forbud mot skilsmisse og gjengifte. I de samme tradisjoner som taler om ekteskapets hellighet hevdes også et prinsipielt moralsk forbud mot samleie før ekteskapet.

I ikke-religiøse livssyn, og hos grupper innenfor noen religionssamfunn, er synet på seksualliv før ekteskapet mer liberalt. Med hensyn til ekteskapet er det problematisk for sekulære livssyn å bruke ord som «hellig og ukrenkelig» om ekteskaps-institusjonen, men også mange human-etikere vil se på det livslange, ordnede samliv som en unik og varig institusjon som samfunnet må beskytte og oppmuntre.

I dagens kultursituasjon burde det derfor være mulig åoppnå en stor grad av overlappende enighet om styrking av det ordnede, livslange samliv, på tvers av ulikheter i perspektiv og begrunnelse.

Noen spesielle spørsmål:

Islam tillater i utgangspunktet polygami. De fleste norske muslimer har imidlertid en monogam kulturbakgrunn, og prinsipielt vil de fleste muslimer idag reservere den for unntakstilstander (f.eks. kvinneoverskudd etter krig). Gruppen anser ikke polygami for å være et stort problem i Norge.

Tradisjonelle religioner har avvist homofilt samliv.

De med et restriktivt syn vil hevde at homofili som fenomen i stor grad er historisk og sosialt betinget, og at aksepterende ordninger for homofilt samliv kan bidra ytterligere til de rådende oppløsningstendenser og svekke ekteskapsinstitusjonen. I kristen sammenheng vil noen likevel mene at det er mulig åanvende idealene om livslangt og trofast samliv også for de som har en homofil legning og som ønsker å leve sammen. Human-etikere aksepterer homofilt samliv, og har støttet den nylig vedtatte partnerskapsloven.

Holdningsmessige fellessynspunkter:

Gruppen vil framheve at ekteskapet og det ordnede, livslange samliv fortsatt må oppmuntres, styrkes og beskyttes av samfunnet. Idealet om det livsvarige samliv reflekterer verdier som er fundamentale i alt menneskelig samkvem; som viljen til å forplikte seg på kjærligheten, trofasthet, gjensidig ansvar.

Som et vern mot forbrukspregede holdninger til seksualitet og samliv må verdibevisste mennesker gå sammen på tvers av grensene og hevde det livslange samliv som den ideale ramme om kjærlighet og barneoppdragelse. Sammen må vi erkjenne vår medvirkning til avstanden mellom ideal og virkelighet og søke en fornyet forpliktelse overfor idealene - der også reelt likeverd mellom mann og kvinne holdes fram som en avgjørende forutsetning for gode samliv i vår tid.

Ordningsmessige synspunkter:

Gruppen vil sterkt framheve at det er behov for nærmere utredning og kompetanseutvikling når det gjelder trossamfunnenes og religionenes forhold til norsk ekteskaps- og skilsmisselovgiving. F.eks. er det avgjørende viktig å utrede likestillingstankens forhold til en komplementaritetstenkning med ulike rettigheter for mann og kvinne, med tanke på å avklare hva som må anses å stride mot fundamentale verdier som norsk lov ønsker å beskytte, og hva som kan godtas som frivillige tilleggsavtaler i forhold til norsk lov, og kulturbestemte variasjoner i tillempningen av denne. Både departementale utredninger, etterutdanning av advokater og prioritering av forskning er ønskelige tiltak på dette området. Gruppen vil også framheve at det er et stort behov for å informere om norsk familierettslig lovgivning i innvandrergruppene - blant annet for å unngå at folk i god tro handler i strid med norsk lov (f.eks. ved inngåelse av nytt ekteskap). Myndighetene må i større grad kontrollere hvilke skjemaer som brukes ved ekteskapsinngåelse, og innføre standardiserte oversettelser av ekteskapsdokumentene til alle de aktuelle innvandrerspråkene.

3)Å bli gammel

Gruppen vil framheve at mange av innvandrerkulturene har vesentlige verdier å tilføre det norske samfunnet når det gjelder omsorgen og respekten for de eldre. Innvandreres omsorg for den eldre generasjon minner oss også om verdier som inntil nylig ble holdt høyt i hevd i det norske samfunnet. Gruppen anser at institusjonaliseringen av norsk eldreomsorg er et tvetydig fenomen. På den ene side har det frigjort mange kvinner som ellers ville være bundet til livslang omsorg i hjemmet til et likeverdig yrkesliv, og for mange eldre gitt en bedre omsorg enn de ville kunne fått på privat basis. På den andre side har det ført til ensomhet og ansvars-fraskrivelse. Sammen med forbrukersamfunnets fokusering på det unge, vellykkede og «nyttige» menneske, har institusjonaliseringen ført til en marginalisering av de eldre i vårt samfunn. Det er en stor utfordring for samfunnet åfinne tilbake til respekten for de eldres verdighet, deres innsikt og visdom, og medbestemmelsesrett.

Selv om det er et mål at flere må kunne bo hjemme og få den hjelp de trenger i hjemmet, er det både nødvendig og ønskelig at en del av eldreomsorgen er institusjonalisert. Etter som innvandrere eldes i vårt samfunn, vil dette stille store krav til aldersinstitusjonene med tanke på hvordan en kan imøtekomme minoritetsgruppenes ønsker og normer med hensyn til f.eks. mat, bluferdighet, omgang mellom kjønnene - og deres religiøse behov.

4)Livets avslutning

a) Spørsmålet om euthanasi og en verdig død.

Bakgrunn:

Den medisinske teknologi har radikalt forandret menneskets muligheter til å bremse dødsprosessen, og aktualisert spørsmål som gjelder aktiv og passiv dødshjelp, samt hjelp til selvmord. Passiv dødshjelp i betydningen avslutning av pågående behandling, eller unnlatelse av å iverksette ytterligere livsforlengelse når livet ikke lenger står til å redde, praktiseres daglig ved sykehusene. Det vil da også trolig være en stor grad av samstemmighet om at en bør avstå fra livsforlengende behandling i de tilfeller der byrdene som følger av behandlingen er større enn ønsket om å leve. Derimot er aktiv dødshjelp, og hjelp til aktivt åavslutte sitt eget liv, ikke tillatt etter norsk lov. I senere tid har offentligheten blitt kjent med saker som aktualiserer grenseoppgangen mellom aktiv og passiv dødshjelp, f.eks. i tilfeller der tilføring av smertestillende midler vil kunne framskynde dødsøyeblikket.

En gruppe av tre framtredende norske jurister la i 1992 fram et privat lovforslag med sikte på forandring av straffelovens paragrafer 235 og 236, slik at sanksjonene mot medvirkning til «at nogen berøver sig selv livet» oppheves, og likeens at sanksjonene overfor medlidenhetsdrap kan bortfalle i de tilfeller «handlingen (er) foretatt for å imøtekomme en bestemt og veloverveiet anmodning»7.

Som en bakgrunn for den norske debatten har gruppen gjort seg kjent med diskusjonen om dødshjelp i Nederland, som er det land som har hatt den mest liberale praksis på dette området. Til tross for at lovgivningen også der inntil nylig var restriktiv, viser et anslag at 2000 av 17000 leger praktiserer aktiv dødshjelp. Det har ikke vært reist straffesaker siden 1986, og en ny lov av 9.2.1993 godtar dødshjelp på omtrent de samme premisser som i det norske lovforslaget. Remelink-rapporten, som bygger på en offentlig undersøkelse fra 1991, viser at bare 5% fikk hjelp til å avslutte livet på grunn av uutholdelig smerte, mens en tredjedel la avgjørende vekt på frykten for avhengighet og for å ligge andre til byrde, og en annen tredjedel overhodet ikke hadde gitt uttrykkelig samtykke. Prosenttall viser at 1,8% av de døde pr. år fikk dødshjelp på bakgrunn av en villighetserklæring; i 0,3% av tilfellene handlet det om assistert selvmord; mens det i O,7% av tilfellene ble utført dødshjelp uten uttrykkelig villighetserklæring («barmhjertighetsdrap»).

»Euthanasi» betyr «god død». Imidlertid viser den moralske samtale om euthanasi at det er ulike synspunkter på hva som skal gjelde som en «god død», og hvilken råderett mennesket har over livs- og dødsprosessene. Selv en fundamentalverdi som «enkeltmenneskets ukrenkelighet» kan trekke i to retninger: mot en mer aksepterende holdning til dødshjelp dersom en fokuserer på individets selvbestemmelse og den eventuelle retten til å velge «en verdig død»; mot et mer restriktivt syn dersom en fokuserer på den beskyttelse for individets ukrenkelighet som ligger i Guds enerett over liv og død.

Felles synspunkt:

Til tross for ulike vurderinger av det nederlandske eksempel, den norske situasjonen og det framlagte lovforslag, vil gruppen samlet påpeke at en mer liberal praksis og lovgivning kan føre med seg uoversiktlige konsekvenser. Det må advares mot en praksis som kan forsterke den utbredte forestilling at livet bare er verdt å leve så lenge en er uavhengig av andre og ikke ligger andre til byrde. Tvert imot må en framelske synet for at det hører til menneskelivets vilkår både å pleie hjelpeløse og selv kunne motta slik pleie. Fysisk smertelindring ofte vil være en vesentlig del av slik pleie. I et samfunn som er sterkt preget av lykkeideologier og løfter om helbredelse og lindring må vi likevel hjelpe hverandre til å fastholde at det hører med til menneskets vilkår å måtte bære smerte.

De fleste representantene for religionssamfunnene i gruppen vil sterkt advare mot at det norske samfunnet legaliserer aktiv dødshjelp eller medvirkning til selvmord, utifra det prinsipielle syn at mennesket ikke holder livet i sine egne hender. Det faktum at vi idag er istand til åforlenge livet må ikke føre til at vi tiltar oss retten til aktivt å avslutte det. Selv om det finnes vanskelige grenseoppganger f.eks. mellom smertelindring og aktiv dødshjelp, må prinsippet om at legevitenskapen bare skal stå i livets tjeneste stå fast. Samfunnet må ikke åpne for at helsepersonell eller nære pårørende aktivt kan medvirke til livets avslutning i de tilfeller slike ønsker måtte framkomme. Det faktum at suicidale tanker kan være en forbigående fase som senere overvinnes i en terminalfase skulle være grunn nok til å stille opp klare grenser på dette området.

Andre i gruppen vil ha et annet utgangspunkt for diskusjonen om euthanasi, og resonnere utfra individets rett til selv å avgjøre sin livsskjebne, og menneskets rett til åhjelpe sin neste til å oppfylle et ønske om avslutte livet når lidelsen er uutholdelig. Et slikt utgangspunkt er vanskelig åforene med et syn som legger råderetten over liv og død i Guds hender. En verdikonflikt synes uunngåelig på dette livsområdet, og både samfunnet og den enkelte står overfor vanskelige moralske valg.

Juristene Andenæs, Bratholm og Seyersted konstaterer i sitt private lovforslag (jfr. ovenfor): «Tillateligheten av såkalt dødshjelp er i våre dager gjenstand for diskusjon i de fleste vestlige land. Det er et område hvor etiske oppfatninger står sterkt mot hverandre. På den ene side står tanken om livets hellighet og ukrenkelighet. På den annen side hensynet til individets selvbestemmelsesrett - at det enkelte menneske skal ha muligheten til å gjøre slutt på et fortsatt liv i lidelse og hjelpeløshet».

b)Spørsmål vedrørende obduksjon og gravferd.

De forskjellige trossamfunn har ulike tradisjoner omkring gravferd8. Det mosaiske trossamfunn har arbeidet for å få en tilfredsstillende ordning som gjør at de religiøse tradisjonene omkring gravferd (stell av den døde, gravferd innen to dager osv.) kan ivaretas. Gode ordninger er etablert i Oslo i samarbeid med skifterett og begravelsesbyrå, og bør kunne gjøres til eksempel for andre.

Egne gravlundsplasser har en lang tradisjon i Oslo. Et problem har vært sykehusenes praksis med «automatisk samtykke til obduksjon», siden jødedommen bare tillater obduksjon i unntakstilfeller. Også muslimer og baha'ier vil ønske uttrykkelig tillatelse til obduksjon i hvert enkelt tilfelle. Når det gjelder gravferd for muslimer, er det også her etablert ordninger i Oslo som gjør det mulig å gjennomføre de tradisjonelle ritualene med stell av den døde osv., og gravlundsplass er avsatt. Behovet for egne gravlundsplasser vil øke etter hvert som muslimer i enda større grad etableres i Norge.

Hinduer og sikher har også et ønske om i større grad åkunne praktisere deler av sine skikker vedrørende gravferd. Den indiske tradisjonen foreskriver at den eldste sønnen tenner likbålet under åpen himmel, og at asken spres i Ganges. I Oslo har sikher fått gjennomslag for at eldste sønn setter igang prosessen ved krematoriet. Også når det gjelder seremoniene i samband med gravferd framholder hinduene at mangelen på templer i Norge er et problem for denne innvandringsgruppen.

Human-Etisk Forbund har i lang tid framsatt ønsker om en mer fleksibel utsmykning i de offentlige gravferdslokaler, og at det i alle kommuner er tilgjengelige gravferdslokaler også for ikke-religiøse.

Felles synspunkt:

Livets avslutning er en fase hvor ritualer er viktige.

Storsamfunnet bør strekke seg langt for å legge forholdene til rette for praktisering av egne skikker og tradisjoner, og gå inn i en direkte dialog med tros- og livssynssamfunnene om dette.


Fotnoter:

1 Justisdepartementets Rundskriv G-150/91 «Lov om personnamn» drøfter aktuell norsk navnerettspraksis i forhold til spesielle skikker i ulike andre land.

2 Dokumentasjon av Sosialdepartementets og Rikstrygdeverkets standpunkter finnes i Helsedirektoratets hefte «Religion og kulturer - om skikker og tradisjoner», 1989.

3 Rundskriv I-1030/80 fra Sosialdepartementet, av 24.3.1980.

Se Helsedirektoratets veiledningshefte fra 1989.

4 Sitert fra heftet «Muslimer og barn», utgitt av Den islamske Informasjonsforeningen (udatert/1992).

5 Se hundreårsskriftet om «Jødisk liv i Oslo gjennom 100 år» med samme tittel,

utgitt av Det mosaiske trossamfunn i 1992.

6 Kilde: Statistisk Årbok 1992, tabell 45 og 46.

7 Se tidsskriftet «Humanist», nr. 6/92.

8 Jfr. også til dette punkt Helsedirektoratets hefte «Religioner og kulturer - om skikker og tradisjoner. En veileder for helsepersonell», 1989.


Oddbjørn Leirvik Copyright 1998