Den norske skautdebatten:

kulturelle, religiøse og menneskerettslege perspektiv


Til innføring:

 

Sjå reportasje i Dagsavisen 11. januar 2004: Historien om et lite stykke tøy (m.a. med intervju av unge muslimske kvinner).

Sjå også Sapideh Sadeghi: Kvinne for sitt skaut (Klassekampen 19. januar 2004).

 


TRE NORSKE KVINNER SER PÅ SKAUTET


 

Berit Thorbjørnsrud:

 

Det omstridte tøystykket

 

(Dagbladet 24. desember 2004)


 

Sløret er et tøystykke med en formidabel historie på mer enn 2000 år. Det har vært, og er, elsket og hatet; omdiskutert og omstridt; påbudt, forbudt – og selvvalgt. Litteraturen om sløret kan fylle hele bibliotek, og stadig nye bidrag kommer til. ”Sløret” har i løpet av sin lange historie fått mange utforminger, og blitt tillagt enda flere meninger. Bare i dag finner vi ”sløret” i form av for eksempel burqa, chador eller skaut. ”Sløret” kan være heldekkende eller bestå av et florlett stoff som fremhever mer enn det  skjuler. Det kommer i luksuriøse designerutgaver og i svært beskjedne varianter. Blant noen grupper kan sløret ha et uni­formspreg: alle skal være like. Mer vanlig er det at kvinner, innen visse rammer, gir sløret sitt per­sonlige preg. Sløret kan være hipt og endre seg i takt med motens luner eller det kan ha en puritansk utforming. Sløret kan spare kvinner fra å bruke tid og ressurser på hår og klær, eller det kan tvert i mot kreve både tid og penger for­di det skal uttrykke en bestemt personlig stil.

 

Dette sløret som representerer så mye forskjellig for så mange, er det altså man nå vil forby i franske skoler. For å forsvare republik­kens sekulære idealer har man vedtatt et forbud mot alle «iøyne­fallende» religiøse symboler, der­iblant skaututgaven av sløret. Muslimske jenter som ikke adly­der vil bli utvist. Også i Tyskland diskuteres forbud mot skaut; flere delstater ønsker å forby muslim­ske lærerinner å bære skaut på jobb. Muligens vil forbudet bli ut­videt til å omfatte alle i offentlig 9eneste. I Tyskland ønsker man imidlertid ikke å forby kristne og jødiske symboler. Det fokuseres bare på det muslimske skautet fordi dette er politisk og skaper kulturelle skiller. Ideen om at skautet er kvinneundertrykkende er imidlertid felles for tilhenger­ne av forbud i begge land. Dette synspunktet deles også av Hu­man Rights Service som ønsker et forbud mot det muslimske skau­tet i norske skoler. I likhet med de franske forbudstilhengerne øns­ker også Human Rights Service et generelt forbud mot alle religiøse symboler i skolen, for å bremse opp for «den konservative religiø­siteten som blomstrer opp i Euro­pa».

 

Det franske forbudet har naturlig nok vakt sterke reaksjoner blant muslimer. Men det blir også skarpt kritisert av blant annet The International Helsinki Federation for Human Rights, som hevder at forbudet strider mot de, mest grunnleggende menneskerettig­heter. «For mange muslimske kvinner er det å bære skaut ut­trykk for et dypt personlig valg og et symbol på deres religiøse over­bevisning». Et forbud «kan føre til at store antall jenter og kvinner avslutter sin utdanning». Human Rights Service hevder imidlertid at kvinners rett til likestilling må overordnes prinsippet om religionsfrihet. Det vil si at de oppfat­ter skautet som et hinder for like­stilling. Men er det slik?

 

I enkelte land, for eksempel Iran og Saudi-Arabia, er slør påbudt. Det er innlysende at for de kvinner som ikke ønsker å bære slør, er dette undertrykkende. Men man skal likevel ikke glem­me at mange kvinner, også i disse landene, ønsker å bære slør. Å hevde at sløret fungerer under­trykkende for dem, innebærer å overprøve deres oppfatninger. Det er problematisk. Hvis frigjø­ring defineres som kvinners rett til selv å bestemme over egen kropp, blir det selvmotsigende å kreve at de først må' avlæres egne ønsker. Dermed er det prinsipielt vanskelig å konkludere med at sløret enten er kvinneundertryk­kende eller ikke. Men for tilhen­gerne av forbud i Europa synes det umulig å akseptere at sløret kan være frivillig. For dem synes det utelukkende å representere et overgrep mot kvinner. Dette står i ,skarp kontrast til hva forskningen på feltet viser.

 

En lang rekke studier viser at muslimske kvinner selv ønsker å definere sin klesdrakt. Der denne reguleres gjennom uønskede på­bud og forbud skaper dette oppo­sisjon. For øvrig oppfatter svært mange det å bære slør som et dypt personlig valg. Den norske antro­pologen Guro Korsnes Kristen­sen viser for eksempel i sin studie fra Oslo, at unge muslimske jen­ter omtaler egen bruk av skaut i termer som «mitt valg», «jeg ville» eller «da jeg bestemte meg». At de også kan bli, påvirket av gruppe­press er ikke usannsynlig, men det er vel i så fall ikke spesielt for muslimsk ungdom? Kristensen viser dessuten at slett ikke alle velger likt.

 

Det hevdes at mange muslim­ske foreldre tvinger sine døtre til å bære skaut Det er beklagelig, men kan dette løses ved et lovforbud? Det er vel heller ikke uvanlig at foreldre bestemmer over sine barns klesdrakt? De fleste foreld­re ville trolig reagere hvis staten utstedte direktiver for hvordan de

skal kle sine barn. Klesdrakt er noe dypt personlig for alle; det er gjennom klær, hår og diverse tilbehør at vi kommuniserer vår identitet.

 

Og hvis staten skulle inn i dette intime feltet, hvor skulle grense­ne gå? Motebransjen diskuteres ofte som kvinneundertrykkende, men ingen ønsker likevel å forby den.

 

I følge den franske modellen skal alle iøynefallende religiøse symboler ut av skolen. Da blir det ironisk at elevene kan komme til skolen som omvandrende rekla­meplakater for kommersielle ak­tører.

 

I Tyskland vil man forby skaut fordi det er et politisk symbol. Men vil man da vurdere å forby al­le politiske symboler? Ønsker man å nekte T‑skjorter med poli­tisk tekst?

 

Det er ikke uvanlig at ikke­-muslimske kvinner i blant bruker skaut, turban el. l. fordi de synes det er stilig. Skal man forby også dette, eller er det bare hvis en muslim bærer det? Kan det inne­bære at skaut skulle være forbudt for min muslimske kollega, men ikke for meg? I en nær fortid ble samiske barn forhindret i å bruke kofte. Dette betraktes i dag som en skam, men hva er forskjellen?

 

Påbud og forbud skaper oppo­sisjon; det bekrefter også slørets historie. I 1936 forbød for eksem­pel Reza Shah sløret i Iran; kvin­nene skulle moderniseres gjennom europeisk klesdrakt. Politiet ble utstyrt med en type fiskesten­ger som skulle vippe sløret av op­posisjonelle kvinner. Dette vakte reaksjoner som bidro til at sløret ble et sentralt symbol på politisk motstand, hvilket ble særlig tyde­lig forut for revolusjonen i 1979. ­Men etter at det nye regimet på­bød sløret, ble naturlig nok det å vise hår et symbol på opposisjon.

 

I Frankrike kan man forvente at flere nå vil ta i bruk skaut, og at de vil etablere arenaer hvor dette til­lates. Som en 14-årig muslimske Oslo‑jente sa: «Blir det forbud i Norge, må jeg begynne med slør.» Man må ikke overse at også mus­limske jenter betrakter det som sin rett å vise motstand mot hva de oppfatter som urettferdig bruk av makt.

 


Ingvill Plesner:

 

Tilslørt diskriminering

 

Dagbladet 23. desember 2003

 


En lov som forbyr elever å bære åpenbare religiøse symboler vil være et inngrep i

retten til religionsutøvelse, skriver Ingvill Thorson Plesner, stipendiat ved Norsk senter for menneskerettigheter

 

Frankrikes president Jaques Chirac uttalte 17. desember at han ønsker å forby elever å bære ”åpenbare religiøse tegn” når de er på skolen. Dette vil i praksis bety at for eksempel muslimske jenter ikke lenger får gå med skaut (”hijab”), og at jødiske gutter vil måtte ta av seg sin lille lue (”kipa”). Mer ”diskrete religiøse tegn” kan derimot aksepteres, mener Chirac. Dermed vil for eksempel elever kunne gå med små kors rundt halsen eller andre mindre smykker med religiøse tegn.

 

Presidentens forslag er i samsvar med anbefalingen fra den kommisjonen Chirac oppnevnte i sommer og som 11. desember la fram sin innstilling om den franske sekulære statens framtid. Kommisjonen gikk inn for å forby elever ved lov å bære åpenbare religiøse tegn når de er på skolen. Bakgrunnen for at presidenten nedsatte kommisjonen var de siste års opphetede franske debatt hvorvidt muslimske jenter skulle få gå med skaut på skolen.

 

Med henvisning til det franske forslaget har den siste tiden Hege Storhaug fra stiftelsen ”Human Rights Service” tatt til orde for at også Norge bør innføre et slikt forbud mot skaut og andre ”åpenbare religiøse tegn”. I et debattprogram på TV 2 hevdet hun blant annet at det er uttrykk for tvang og kvinneundertrykking når muslimske jenter går med skaut på skolen. Et forbud som blant annet begrenser barnas rett til å gå med slike hodeplagg vil derfor være et nødvendig statlig inngrep, mener Storhaug.

 

Mange muslimske jenter og kvinner i Norge har etter Storhaugs utspill gitt uttrykk for at de opplever dette som et angrep på deres religiøse identitet. Dessuten ser de det som stigmatiserende og misvisende at noen framstiller det som entydig hva det betyr å bære skaut. En rekke muslimske kvinner i vestlige land har de siste årene vist til at det å bære skaut for dem er et uttrykk for frigjøring som samtidig gir beskyttelse mot seksuell trakassering. Dette var blant poengene da tusentalls muslimske kvinner demonstrerte mot president Chiracs lovforslag i Paris i helgen.

 

Også den tyske forfatningsdomstolen har nylig understreket at det å bære skaut kan ha en rekke ulike betydninger, og at det for muslimske kvinner blant annet kan sees som et tegn på frigjøring. 

 

Nobelprisvinner Shirin Ebadi uttalte på et seminar ved Norsk senter for menneskerettigheter 12. desember at et forslag som innebærer forbud mot at muslimske jenter og kvinner går med skaut vil virke kjønnsdiskriminerende. Hun uttalte blant annet at jenter og kvinner skal ha rett til å velge om de vil bære skaut, og det derfor er like uheldig med lovpåbud som det er med lovforbud.

 

Retten til å uttrykke sin religion eller sitt livssyn er en sentral del av religions- og livssynsfrihet som menneskerettighet. FNs menneskerettighetskomité har understreket at denne inkluderer retten til å uttrykke sin religiøse identitet visuelt, for eksempel ved å bære bestemte hodeplagg. FNs barnekonvensjon understreker at retten til å gi utrykk for sin religion eller sitt livssyn gjelder også for barn.

 

Det er kun dersom det foreligger tungtveiende grunner at retten til å uttrykke sin religion i bestemte tilfelle kan begrenses. Det er vanskelig å se at de strenge krav menneskerettighetene stiller til eventuell begrensning av religions- og livssynsfriheten gir grunnlag for et generelt lovforbud mot at elevers religiøse identitet kommer til uttrykk for eksempel gjennom hodeplagg eller smykker.

 

Det er ingen grunn til å forby alle elever å uttrykke sin religiøse eller livssynsmessige identitet selv om det skulle finnes enkelte tilfelle der unge jenter blir utsatt for tvang til å gå med skaut. Dersom det oppdages slike tilfelle bør dette selvsagt tas opp i dialog mellom skole og foreldre. Dersom det avdekkes forhold som etter myndighetenes oppfatning er til skade for barnet, bør dette tas opp i hvert enkelt tilfelle etter alminnelige regler for barnevern.

 

Det er underlig at en stiftelse som i navnet henviser til menneskerettigheter foreslår et så omfattende inngrep i religionsfriheten som det vil være å forby barn å uttrykke sin religiøse identitet på skolen.

 

”Human Rights Service” har dessuten som et uttalt mål å fremme kvinners integrering. Det er grunn til å tro at Storhaugs lovforslag ville bidra til det motsatte. I tillegg til de menneskerettslige problemene knyttet til en begrensning av barns rett til å uttrykke sin religion eller sitt livssyn, vil et lovforbud rettet mot elever sannsynligvis føre til økt antall muslimske privatskoler. Dette vil kunne gjøre det vanskeligere for muslimske jenter å bli integrert i det norske samfunnet.

 

I Frankrike er det allerede forbud mot at lærere i offentlig skole bærer åpenbare religiøse symboler. I talen den 17. desember sa president Chirac at det også bør innføres et generelt forbud mot å bære åpenbare religiøse tegn på arbeidsplassen, i offentlig så vel som privat sektor.

 

Lovforbud mot å bære plagg eller andre symboler som kan sees som uttrykk for religiøs identitet vil i praksis virke sterkt begrensende på en rekke kvinners muligheter til å være yrkesaktive. Blant annet vil det ramme de muslimske kvinner som bærer skaut. Dette vil neppe fremme deres integrasjon i storsamfunnet. I tillegg til å krenke religions- og livssynsfriheten vil et slikt forbud dermed kunne komme i konflikt med FNs kvinnekonvensjon. Konvensjonen understreker kvinners rett til deltakelse i arbeidslivet på likeverdig grunnlag. 

 

Forslaget om lovforbud mot åpenbare religiøse uttrykk i skolen har fått blandet mottagelse i Frankrike. Talspersoner for de største kristne kirkene (katolikker, protestanter og ortodokse) gikk ut allerede før kommisjonen leverte sin rapport og sa at de tok sterk avstand fra ideen om å forby elevers religiøse uttrykk i skolen. Et slikt forbud mente de ville krenke religionsfriheten. ”Unionen av muslimske organisasjoner” og ”Det franske rådet for muslimer” tar avstand fra lovforslaget som de mener har til hensikt å begrense friheten og vil virke ekskluderende. Også jødiske representanter har kritisert lovforslaget.

 

Det er den særegne franske forståelsen av hva en sekulær stat er (”laïcité”) som er hovedbegrunnelsen for forbudene. Laïcité-prinsippet har lenge vært en sentral del av den franske stats identitet, men kan tolkes ulikt. I følge Chirac utelukker prinsippet at enkeltpersoners religiøse identitet kommer klart til uttrykk i offentlige så vel som en del private institusjoner. ”Vi kan ikke tolerere at religionsfriheten brukes som påskudd for å undergrave republikkens lover og prinsipper”, sa Chirac i sin tale (gjengitt i Le Monde 18. desember).

 

Det er verken grunn til å forvente eller ønske at president Chiracs forståelse av hva en sekulær stat er får støtte i andre land. En stat basert på liberale prinsipper bør nettopp verne om de grunnleggende menneskerettigheter, herunder religions- og livssynsfriheten. Denne menneskerettigheten forutsetter ikke at religiøse uttrykk utestenges fra den offentlige arena, men innebærer tvert imot at det gis rom for det mangfold som menneskerettighetene har til hensikt å verne om.

 


Hege Storhaug (Human Rights Service):

 

Det begynner med sløret

 

Dagbladet 7. januar 2004


 

Vi står alle fritt til å leve med våre fordommer og iherdig motarbeide «indre åpenbaringer». Men uansett hvordan man vrir og vender på islams slør, så viser his­torien at all negativ islamisering – og dermed blant annet systema­tiske brudd på menneskerettighe­ter og fravær av demokrati – først synliggjøres i det offentlige rom ved økt tildekning av kvinnekjønnet.

 

Kulturrelativister er en seiglivet rase, jf. innlegg i Dagbladet 22. og 23. desember. Hver gang de mener å ha en god mulighet til å ufarliggjøre undertrykkende tradisjoner og praksiser, som ikke berører dem selv, stormer de barrikadene «for den gode sak». Så også når Frankrike nå fo­reslår å innføre forbud i skolen mot at barn skal bære prangende religiøse symboler, en grunntan­ke Human Rights Service støtter. Symbolene omhandler jødedommen, kristendommen og islam. Det er ingen grunn til å underslå at Frankrikes forbud først og fremst er et svar til islamistenes mer og mer klamme grep om muslimers hverdag og levekår. Den segregeringen av ulike be­folkningsgrupper etter religiøs tilhørighet, som vi ser ved blant annet økende gettodannelser der jenter og kvinner ikles sløret, kan på sikt viere en trussel mot både demokrati og velferdsstat. For sløret går hånd i hånd med poli­tikk. Det «vet vi alle» som har fulgt Iran, Afghanistan, Sudan, Pakistan, og, ja, faktisk også Bos­nia. Dette europeiske muslimsk­dominerte landet, som i all over­veidende grad har levd med en gjennomfolkelig islam, har fatt føle den negative pusten i nakken fra islams vugge de siste årene. Saudi‑Arabia, utspringet for den ekstremt konservative wahhabis­men, har sendt hopetalls av mi­sjonærer til Bosnia, som arbeider særlig med å bryte ned landets se­kulære tradisjon. Bosniske kvin­ner var generelt slørfrie i gatebil­det.. Et islamistisk knep ble der­med å tilby utarmede enker etter krigen Om lag 40o kroner per må­ned for å ikle seg nettopp sløret ‑et nærmest svimlende beløp i bosnisk sammenheng. Estimat sier at rundt io ooo kvinner har mottatt tilbudet (Berlingske Ti­dende, 2.desember 2002).

 

Islam er både religion og poli­tikk. Klesdrakt er en del av sharia; islams lovverk – og dermed poli­tikk. Et grunnleggende sosialt ele­ment innen islam er kontroll av seksualitet. Seksualitet i islam­styrte stater er altså et anliggende mellom staten og enkeltindividet Knapt noe annet tema er mer ut­førlig behandlet i islamsk littera­tur enn seksualitet.

 

«Et arabisk ordtak sier at når en mann og kvinne er tilstede samti­dig, er det også samtidig en tredje person tilstede, nemlig djevelen. Fellesskapet må derfor beskytte kjønnene mot seg selv … Hvorfor er den (seksualitet, min merknad) farlig? Jo, fordi kvinnen er farlig. Enhver kvinne er fitna. Fitna har en dobbel betydning. Det betyr kaos, uorden og det betyr femme fatale. Djevelen er i kvinner, og menn må beskytte seg mot dem. Kvinner avleder menn fra deres religiøse sysler og andre viktige oppgaver, og de kan føre menn bort fra dyden og over i det skjen­dige liv. Menn må dessuten be­skytte sine kvinner, slik at de be­varer sin respektabilitet og ære, og dermed også mannens ære.»

 

Dette står å lese i boken til den anerkjente professoren Tove Stang Dahl, «Den muslimske fa­milie», når hun utreder synet på segregering av kjønnene og sløret. Hvor ubehagelig det enn er, så er det faktisk dette synet som ligger til grunn for at barn ned i seksårsalderen dekkes til i dagens nors­ke grunnskole. Det er ikke til å bli forundret over at den pakistanske imamen i Norges største moske sier at han har ingen respekt for en kvinne som ikke bærer slør (VG 18.desember 2003). Det er langt mer forundringsverdig at Norsk senter for menneskerettigheter i debatten om hvorvidt barn i sko­len skal væte bærere av foreldres religiøse og politiske overbevis­ning, svarer med å henvise til at «en rekke muslimske kvinner i vestlige land har de siste årene vist at det å bære skaut for dem er et uttrykk for frigjøring som sam­tidig gir beskyttelse mot seksuell trakassering» (Dagbladet 2.2.de­sember 2002). Som om kvinner i kraft av sitt kjønn automatisk er sannhetsvitner. Som om kvinner ikke også kan være religiøse og politiske hjernevaskere, ja, også selvmordsbombere.

 

En faglig langt mer relevant henvisning hadde kanskje vært meningsmålingen som viser at 53 % av muslimske kvinner i Frank­rike applauderer forbudet? Men langt mer alvorlig er det når innlegget fra det offentlige instituttet er kjemisk fritt for analyse av slø­ret både i en kjønnsdimensjon og i en politisk kontekst.

 

Det problematiseres ikke at barn tolkes inn i en seksuell ram­me, heller ikke om hvorvidt slø­ret signaliserer lojalitet overfor sharia og dermed overfor et sam­funnssystem som setter musli­mer over ikke‑muslimer, menn over kvinner og teokrati over de­mokrati. Konklusjonen er tvert om at religionsfrihet er en hellig og dermed urørlig dyd. Denne «friheten» gjelder også for foreld­re og religiøse/politiske ledere som vil bruke barna i deres kamp for et samfunnssystem fjernt fra opplysningstidens idealer og grunnlaget for den frihet de fleste av dagens 'europeere nyter godt av.

 

Av og til må man ta prinsipielle valg. Menneskerettighets­konvensjonene står ofte i strid med hverandre. Vi mener prin­sippet om likestilling bør stå over religionsfrihet. Vi mener barns rettigheter til å utvikle seg til selv­styrende individ, også bør stå over religionsfriheten (til foreldrene). Dette vil støttes av pro­gressive jurister innen feltet. At vi i Norge ikke synes å ha et pro­gressivt menneskerettighetsinsti­tutt er beklagelig, særlig innen det samfunnsfeltet som antakelig vil få størst betydning for Europas demokratiske fremtid; innvand­ring/integrering. Flere og flere slår alarm i ulike europeiske land; den økende tildekkingen av både jentebarn og kvinner må ses i sammenheng med udemokratis­ke krefters sterkere og sterkere grep om vanlige menneskers hverdag og frihet.

 

Tro det eller ei: HRS er ikke særlig glad i verken forbud eller påbud. Derfor hadde vi sansen for barneminister Laila Dåvøys ut­spill da Lindex presenterte mini­-BHer til jentebarn. Hun oppford­ret foreldre til å boikotte Lindex, og konsernet flernet dette seksua­liserende plagget øyeblikkelig. Kanskje Norge kan begynne her: Barneminister Laila Dåvøy og skoleminister Kristin Clemet oppfordrer foreldre til å sende barna på skolen uten prangende religiøse symbol? Og tas oppfor­dringen til etterretning, så er de­batten om slør på barn i grunn­skolen død.