"Fadervår inneholder store hemmeligheter, den er kort i sine ord og uttrykk, men umåtelig rik på ånd og kraft. Den er et kort sammendrag av den himmelske lære, og glemmer ikke en eneste ting som kan føres fram i våre bønner." - Slik innleder biskop Cyprian (ca. 200-258) i Kartago sine tanker om Fadervår.

Ordene på denne side kan bringe noe nytt inn i denne viktige tekst, for løsning på et problem som ser ut til å ha vært der fra første skriflige utgave, på gresk for omtrent 1950 år siden (og kanskje lenger).

Lysteksten du ser på bildet ble satt opp med en projektor mot tårnveggen til Helgerud kirke i forbindelse med en konsert. Nederst ved veien forbi kirken er teksten delvis skjult av trær, men fremkommer mer og mer klart og stor (den var ca. 4m bred) når man gikk gangveien oppover mot kirken. Når man kom innpå, kunne teksten forandre seg sterkt i virkning. Det er en symbolikk og opplevelse i dette, som gjenspeiler virkningen av evangeliets ord ellers; når man kommer nær ordene blir de meget sterkere, helt ulik ordene brukt hver for seg i andre sammenheng.

-

I ordene i Fadervår har de troende hentet styrke og visdom og mere til i snart 2000 år. Fadervår er et samlingspunkt i våre gudstjenester. Den har vært en viktig del av vårt lands kulturgrunnlag, kjent for de fleste - troende eller mindre troende. Med sitt universelle, gode innhold kan den brukes med et stort utvalg av religiøst ståsted eller gåsted...

-

Bønnen består av vakre, dype ord, til en livslang mulighet for stadig nye virkende erfaringer av ordene. Den begynner med en innledende tiltale til Gud, etterfølges av en 7-delt bønnedel (6-delt er også brukt med 6.- og 7. Bønnen som en bønn), og en lovprisningsdel til slutt som er lagt til senere, antagelig innen det første århundre.

- Men så: Den merkelige uforståeligheten med Fadervår; når man kommer til 6. Bønnen: I den tidligste skriftlige form som er bevart, ble Fadervår skrevet på gresk i Matteus 6:9-13, og i en noe annen, kortere utgave i Lukas 11:2-4 (se oversettelse fra 1978/85 eller tidligere; "Led oss ikke inn i fristelse"). Her ser ordene ut til å ha mistet sin mening, og kan ha skapt uoversiktlig store problemer for de kristne helt inn i vår tid!

-

Grunnteksten kan direkte oversatt skrives: "Og ikke (inn-) før oss inn i fristelse (prøvelse)" [3]. I teksten er det brukt et ord for fristelse (med latinske bokstaver); "peirasmos". Det kan ha flere betydninger på gresk, men uansett er det en uforståelig teologi med at Gud bes om å "ikke gjøre"; det er vanskelig å tenke seg, når Gud alltid gjør det gode. Den vanligste tolkningen av ordet er "fristelse", og det skal samsvare med hvordan ordet er brukt ellers i tekstene. Derfor blir det også ekstra dårlig teologi nå vi ber Gud: "ikke (inn-) før oss i fristelse", dvs. ikke gjør det onde mot oss! Bare "fristeren" i Bibelen ellers, og mennesker mot seg selv, og mot hverandre, kan knyttes til dette.

-

Et motsvar til den uforståelige teologien som dukket opp med den greske utgaven av Fadervår kan være ført i pennen av en som ser ut til å ha en viderekommende innsikt i temaet; Jakob:
Jakobs brev 1:13: "Ingen som blir fristet, må si: «Det er Gud som frister meg.» For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen", og han slår fast; "Hos ham er det ingen forandring eller skiftende skygger.

Jakobs innsikt viser seg også i hans stadiebeskrivelse av fristelsen, og når han setter opp et fullkomment mål for mennesket: "Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme"

-

Det kan vises at alle bønneleddene i utgangspunktet er satt sammen av deler fra jødiske bønner på den tiden, og at 6. Bønnen kan se ut til å ha et utgangspunkt i en kveldsbønn fra den "Babylonske Talmud" [6]. Slike bønner kunne formes slik på den tid at en "forsterket meningen" i først å benekte eller takke for noe som Gud uansett ikke gjør, for så å be om det som Gud kan gjøre.

Fadervår var forbeholdt de døpte i den første tiden av kristenheten, og ble undratt kritiske blikk og diskusjon ellers som kunne bedre synliggjort den merkelige teologien i 6. Bønnen.

Det kan videre ha virket meget mot sin hensikt at teologer gjennom lange tider har påtatt seg å skrive sine "forklaringer" til 6. Bønnen. Den første jeg har funnet er Tertullian (ca.160-220) i "Om, bønnen" kap. 8. [5] skriver han (min oversettelse): "Led oss ikke inn i fristelse, det vil si; ikke la oss bli ledet av fristeren." - Det er her det ser ut til at den første kvasiforklaring av 6. Bønnen ble gitt skriftlig, og kan ha blitt et utgangspunkt for alle de kvasiforklaringer som ble "tenkt" helt inn i vår tid!

Tertullian har forøvrig også en del ellers å svare for, med bl.a. sine kvinne- og jødefientlige skrifter og det latinske maktspråk han førte inn i teologien.

Martin Luther (1483-1546), i den Lille [10] - og Store katekisme, gir også sitt bidrag til å "forklare" og videre til den forrige paven; Joseph Ratzinger, i sin bok "Jesus fra Nasaret". De skrev gjerne ordrike "forklaringer", men som ikke hadde noe særlig sammenheng med ordene slik de står der i teksten. Denne avstand i "forklaring" av 6. Bønnen og det som faktisk står der, ble tilsynelatende ikke sett på som noe særlig problem? Folk følte seg kanskje som enkle og ulærde i dette når dette ble "forklart", og de likevel ikke hadde mulighet for å forstå, og det er også mye som ikke er enkelt å forstå i dette komplekse tema. Så ba de troende den 6. Bønnen videre i beste mening - mens et slør er blitt liggende i to tusener av år over denne delen av en lysende tekst.

-

Den 6. Bønnen har en vanskelighet i seg som kan folde seg ut i et større antall av historiske, teologiske og ellers mangfoldige undringsmuligheter; Den 6. Bønnens mysterium:

- Hva var de opprinnelige ordene Jesus talte til folket?
- Hvorfor ble det til en teologisk merkelighet i det spesielt viktige tema, i den greske skriftlige utgave den gang?
- Hvorfor er dette blitt en slik meget langvarig; "teologisk gordisk knute"?

En merkelig uforståelighet ble det i ordene akkurat der - akkurat der, i det spesielt viktige; om impulser til menneskets valg for tanke, til vilje og handling - med mulige fatale konsekvenser!

-

"Fristelse" kan defineres slik: [3] "Ytre og indre impulser til kortsiktig nytelse og glede som kommer i konflikt med langsiktige mål av høyere etisk og moralsk verdi." Den "kortsiktige nytelse og glede" kan også være respons på sider ved oss som vi vanligvis ikke har særlig bevissthet om. Ved å følge disse impulser, kan det skade det oss på flere måter. Det er med på å drive oss til overforbruk av jordas ressurser og er kilde til et utall av andre synlige og mindre synlige problemer i vår tilværelse. Med vår tids store utfordringer, særlig i å ta vare på skaperverket, trenger vi en mer fristelsesbestandig tenkeevne!

I 6. Bønnen kommer vi til det store møtet i teologi, filosofi og psykologi, og har i seg teologiske/eksistensielle spørsmål om Guds allmektighet i sammenheng med "menneskets frie vilje"; "det ondes problem" - og videre i psykologiens innsikt i menneskesinnet, som i uoversiktlig stor grad er styrt av impulser.

Dette handler om motstridene krefter i mennesket; beskrevet, og opplevd som "lys og mørke".

-

Det kan virke klargjørende å dele opp forløpet av en fristelse i 4 stadier:

1. stadiet er der hvor vi blir utsatt for ytre eller indre impulser, som kan være i form av sanseinntrykk og tanker som dukker opp, mer eller mindre forutsigelig.

Så vil det eventuelt få en reaksjon i oss;
2. stadiet der en kjenner en "behagelig forlokkelse" i disse impulser.

3. stadiet er en mer eller mindre bevisst valgsituasjon, som har med hvordan vi velger å forholde oss til denne "behagelige forlokkelse". Vår adferd kan sies å virke ved en rekkefølge i tanke, vilje og handling. Menneskets frihet til å velge er noe mange finner komplisert i sine konsekvenser, i forhold til en allmektig Gud. Jeg tenker at det kan dypere forstås som at mennesket har fått en storhet av Gud; i frihet og ansvar for sine valg.

- og så det som kan være vanskelig å forholde seg til: En "mørkeste kraft" kan her få inngrep i menneskesinnet - og forsterke det dårlige i våre dårlige valg. Mennesket er skapt med sanser som kan utvikles for en større virkelighet. Å bli "en seende" er for å kunne møte denne større virkelighet.

Dette er også om viktigheten av å ha forbindelse med, det indre tenkerom - som all verdens støyende impulser vil vanskeliggjøre for oss! Dette er tidligere benevnt i Bibelen som "lønnkammeret", nå benevnt som "rommet ditt" (Matteus 6:6), som også kan koples til en stor forståelse av Hebreerne 5:14.

I tanken er fornuften og samvittigheten, menneskets "indre hjelpere" til motstand for fristelsesimpulsen. Gamle, almengyldige tekster kan være til uvurderllg hjelp; De 10 bud, og det som er en sammenfatning i Den gyldne regel. Den sanne religionens virke i oss til kjærlighetens mange sider kan i dette stadiet være det som gir tanke til en vilje for å ikke gå videre inn i fristelsen.

I 4. stadiet er valget tatt (mer eller mindre raskt gjennom 3. stadiet) og man begynner en kreativ planlegging, i en vedvarende "behagelig forlokkelse" av fristelsenes gjerninger. Når man befinner seg i det som kan kalles et 4. stadium, kan fornuft og samvittighet blitt sløret, og viljestyrken til det gode kan ha blitt redusert - "Mystiske ting kan skje": Det mennesket, man trodde man kjente blir mye mer uoversiktlig - og et mørke kan senke seg.

I en rekkefølge av tanke - vilje - handling har man her kommet til handlingen som et resultatet av fristelsen i form av gjerninger og et mulig, nytt, langvarig tankesett, som kan være basert på en "flytting av grensestener" (Ordspr 22:28). Moralske og etiske grenser fra en eldre og dypere forståelse er utsatt. Det er spesielt farlig å ubevisst flytte disse, slik at de flyttet varig; til en ny "normaltilstand", Det er ikke så lett da å velge å gå tilbake gjennom 3. stadium i fristelsen, som man kanskje på vanlig, menneskelig vis, ikke brukte særlig tid på... Her trenger vi ord som lyser opp en vei ut av den langvarige virkning av fristelsen i dette stadiet. Med gode ord i bønnen har vi en bedre hjelp til å finne denne vei.

-

Her har jeg beskrevet en generell gjennomgang av forløpet av en fristelse. Jeg kunne dele opp fristelser i "alvorligshetsgrader", men det får bli opp til den enkelte å mene noe om dette. Det er forskjell på å kjøpe seg en sjokolade for mye (men som det likevel kan være viktig nok å motså fristelsen av), enn de mye mer alvorlige fristelser. Det man f.eks. gjør mot barn, er i følge Jesus noe helt spesielt alvorlig.

-

Vår tids bibeloversettere bruker en idiomatisk (meningsnær) oversettelse ved behov på deler av tekstene når de ser et behov for enn større frihet i oversettelsen, f.eks. ved språklige vendinger som ikke lenger er i bruk i resten av samfunnet. Dette er til forskjell fra en såkalt konkordant oversettelse, som er en betegnelse på en ord-for-ord- oversettelse; tettere til teksten. En kokordant oversettelse av 6. Bønnen har vist seg å være meningsløs, og ordene i 6. Bønnen ser også ut til å ha et behov for en oversettelse utover en idiomatisk type, for at dette skal ha mening. I 6. Bønnen ser det ut til å råde en "teologisk unntakstilstand": Oversetterne har ikke noe "verktøy" i sin "verktøykasse" for å løse dette med vanlige metoder for oversettelse. Hvis man f.eks. går bort fra å be Gud "ikke gjøre" dvs. lede oss (inn i fristelse), hvilken frihet har man da til å be Gud gjøre noe annet, som det er mer sannsynlig at Gud kan gjøre i forhold til fristelser?

Det er også en vanskelighet med forskjellen mellom Bibelens ord og vår tids (i hvert fall i vårt land) forståelse av ordet "fristelse", da "fristelse" i språket har også blitt til en "spennende impuls"; noe "krydder i hverdagen" - og hvem trenger ikke det? Det er synd... at vi ikke har et ord for noe som er en "positiv fristelse"; den gode impuls som inspirerer oss til å velge det gode. Kanskje det finnes på et annet språk?

"Så kalte han til seg folkemengden og disiplene og sa til dem:

Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg." (Mark 8:34)

Dette kan virke livsfjernt, men det er i motstanden av oss selv; motstanden av vår aksept for fristelser, vi kan finne livet som er i å gå "Veien"; det gamle navn på kristendommen.

Han skrev om en vei; (Lao Tse 500-600 f.Kr) - med en sammenheng i en senere vei -
For den veien "Tao Te Ching" skrev han:

Sterk er den som overvinner andre, men veldig er den som overvinner seg selv.


For det motsatte av fristelse; sa Hanna Winsnes (1789-1872) det slik:

Følg alltid din innskytelse når det gjelder å glede andre!

-

Jeg tror at utviklingen i tenkning om fristelsens mange komplekse sider ble forstyrret av den meningsløse utgave på gresk av 6. Bønnen, skrevet ned for omtrent 1950 år siden. De troende har ikke kunnet gå dypere inn i ordene, slik man kan med resten av ordene i Fadervår. Noen fikk senere for stor innflytelse på tenkningen innen kristenheten med kvasiforklariger, og det kan ha endret "tenkeklimaet" videre også for andre tema, og ikke minst; kan det ha gjort fristelsen mindre synlig for å legge til og endre tekstene av kopiskriverne den gang.

Paulus´ brev kan se ut til å ha fått et kvinnefientlig tillegg i 1. Korinterbrev der logikken brytes ved at kvinner for lov til og ikke for lov til å tale i forsamlingen. Flere brev kan være tillagt han i ettertid som også ble problematiske for kvinner - og menn!

Kvinnefientlig er også omskrivningen av navnet på den kvinnelige apostel Junia til mannsnavnet Junias (som ingen hadde på den tiden). I følge Paulus i Romerbrevet 16,7, ble Junia benevnt som "blant de fremste av apostlene", sammen med sin mann Andronikos, som også var apostel. Denne omskrivning til et mannsnavn har jeg første gang sett i Martin Luthers oversettelse av Bibelen i 1522 og er heldigvis i ferd med å rettes opp (rettet opp i 2011-oversettelsen fra Bibelselskapet). Mer om dette problemet i nettstedet Junia project

Evangeliet etter Markus kan ha fått et vesentlig og problematisk tillegg i avslutningen fra 16:9. Det er to varianter av tillegg...

Evangeliet etter Johannes, kan ha blitt omskrevet i Joh 1:18, der dette dukket opp i vår tid i funn av papyrusmanuskripter fra den såkalte "Aleksandrinske manuskriptfamilie". Endringen er å se fra 1930- til 1978-oversettelsen fra Bibelselskapet. En endring av Joh 1:18 kan se ut til å ha blitt en del av en teologisk strid, der uenighet i forståelse av Jesu natur ble i senter for oppmerksomheten. Det virker forøvrig å være en alvorlig teologisk og logisk brist der i sammenhengen av ordene i omskrivningen, med første del og resten av setningen, slik den ble i 1978-oversettelsen og er der nå.

Dette er om tenkningens historie, og resultatet av den også for jødene og (hvorfor, med en allmektig Gud) islams komme på 600-tallet?

"Forholdet mellom Faderen og Sønnen kjenner ingen, utenom Faderen og Sønnen." skrev Ireneus av Lyon (125-203). Det hadde vel vært et fint prinsipp å la det hele hvile i.

Jakobs kjente, spesielle drøm i GT (1 Mos 28;12) om Jakobsstigen synes jeg er et sterkt bilde på dette, med Jesus som et bindeledd mellom Himmel og jord.

-

En ny og mangesidig versjon av 6. Bønnen og tilbake til den tidligere 7. Bønnen - synlig i bildet øverst:

Først om 7. Bønnen: "fri oss fra det onde" i 1930-oversettelsen ble endret i 78-oversettelsen til noe som jeg synes er det mindre kommuniserende; "frels oss fra det onde"
. Det er også dessverre en uenighet rundt "frelse" i de forskjellige kirkesamfunn, som gjør at "fri oss " er noe alle kan bruke.


En løsning for 6. Bønnen bruker viktige "Led oss" sammen med hovedtemaet; "fristelse":

Led oss ut av fristelse

Paulus skrev om å "ledes ut av fristelse" i 1. Brev til korinterne 10,13: "når dere blir fristet, vil han vise en utvei,"

"og" i mellom 6. og 7. Bønn må brukes med denne oversettelse, da et "men" her blir meningsløst. brukt før (Wikipedia: "Fadervår") i andre kjente oversettelser i England.

"Led oss ut av fristelse" tar vare på den frihet mennesket har til å gå inn i fristelsen. Derfor er det i det 4. stadiet av fristelsen; etter at valgene er gjort (eller "hoppet over"...); der man har gitt etter for fristelsen, ofte med for lite viljestyrke, at "Led oss ut av" også er særlig riktig.

"Led oss ikke inn i fristelse" kan settes lik "Led oss ut av fristelse" ved å sette "ikke inn i "= "ut av", og det gir en (smart...) oversettelse som som gir den tilsynelatende meningsløse teksten mening forstått på denne måten. Hvis man tenker seg et komma etter "Led oss" (grunnteksten har ingen tegnsetting uansett), slik; "Led oss, ikke inn i fristelse" kan dette være enklere å se.

Mennesket kan sies å være utsatt for å ha gått inn i ubevisste, langvarige fristelser, som Gud kan synliggjøre; lede oss ut av. Det kan være holdninger og tankemønstre som har sine opphav i mer eller mindre bevisste valgsituasjoner vi har vært i. Det kan f.eks. være at vi en gang har laget oss en mening om et menneske som begrenser det for oss; som gjør det mindre. Å følge en fristelse til å sette mennesker i båser ser ut være et stort problem i vår tid.

Fristelser kan opptre i en stadig repetisjon som en kan gå inn i gang etter gang, og tilsvarende angre på i ettertid. "Led oss ut av fristelse" kan hjelpe oss med å komme ut av en slik repeterende svakhet.

Langvarige fristelser kan opptre i rekkefølge i generasjonsledd som en arvet kultur, og da er "led oss ut av fristelse" de riktige ord. "Led oss ut av fristelse" er defor en bønn om å bli ledet kollektivt ut av en tilstand av å være inne i fristelse; f.eks. hvordan vårt samfunn har påvirket oss til en begrensende, konsumrettet livsinnstilling.

"Led oss ut av fristelse" har også mulighet i seg til å gi deg styrke når du merker at du trenger det akkurat der og da, i en situasjon der en fristelse er spesielt påtrengende og vanskelig å stå i mot.

Barn (og voksne) bruker altfor mye tid på det som skjer på store og små skjermer. Dette er avhengighetsskapende fristelser, som er særlig farlige bl.a. i passiviserende virkning. Barna er avhengig av oss for å ledes ut av slike fristelser! I "Led oss ut av fristelse" erkjenner vi at Guds hjelp er av umåtelig stor verdi for oss, for å hjelpe barna med slike kompliserte fristelser, og er akkurat de ordene vi trenger nå. Vi kan bli mer mottagelige for ledelse fra Gud når vi ber - og vi voksne kan lede barna ut av det som kan være en stille, meget dårlig situasjon for barna nå. Hvor ble det av lyden ute fra de lekende barna? Vakreste lyder på jorden! Vi trenger å få se denne farlige situasjon for barna, med de gode ideer og vilje til å gi barna alternative muligheter, der de kan få brukt sine store sosiale, kreative og utforskende evner som kan lede de ut av vår tids store fristelser.

"Led oss ut av fristelse" kan være for mottagelighet til å ledes til en større bevissthet om fristelsen; en bevissthet over ordenes begrensning, og slik at vi kan "se og skjelne" fristelsen i en stor sammenheng.

-

"Lede" er et kjent ord for oss, og i likhet med ordet "tro" ikke enkelt å bruke også i åndelig sammenheng

Gud vil alltid lede oss på sin underfulle måte, som virker i vår mottagelighet.

Et annet vanskelig ord er "himmelen" brukt i åndelig sammenheng, som kan gjøre "stedet" der Gud er til et sted forstått med unødig stor avstand til oss, særlig for barn. Jeg bruker ordet "Himmel" videre for å bidra til en klarhet i dette.

Ordet "tro" kan være et spesielt farlig ord for troen! Dette ordet med bare 3 bokstaver, kan dessverre virke for lite i i innhold fordi det ofte koples til en begrenset, "jordisk" mening av ordet, og dermed medvirke til å holde de ikke-troende på avstand fra Gud. Jeg tenker at "åndelig tro" kan beskrives i to ord: "Tillit og innsikt". "Tillit" vet de fleste hva er, men "innsikt" har mange dimensjoner i seg, også i et Høyere Lys , som kan virke til en innsikt utover våre "vanlige evner".

Inderne har et eget språk, mye brukt for det åndelige; sanskrit, som gjør dette skillet mer tydelig.
Vi har ikke det, og må bruke en del like ord om begreper i to "verdener", og må være bevisst at det kan kan innebære uoversiktlige vanskeligheter.

-

Om ny oversettelse av 6. Bønnen i 2011-oversettelsen av Bibelen fra Det Norske Bibelselskapet:

I 2011-oversettelsen står det slik: "Og la oss ikke komme i fristelse". Jeg synes det er et steg fremover, og kan gi et større "teologisk handlingsrom" med en nødvendig frihet for et videre arbeid med teksten. Den nye oversettelsen kan likevel se ut til å være problematisk "under overflaten", selv om den høres riktig og bra ut med en gang. Det kan være vanskelig å tenke seg med denne ordlyden hvor i forløpet av fristelsen Gud skal gripe inn og "la oss ikke komme i fristelse". Kommer vi i fristelse fordi Gud "lar" oss komme i fristelse? - eller er det i vår frihet til å velge som gjør at vi kommer i fristelse? Ber vi her om at "Ikke tillat at vi i vår frihet til å velge, velger feil"? Ber vi Gud om å spare oss for livet selv?

Utrykket "komme i fristelse" kan, etter min mening, ha en utydelighet i seg: Det kan for noen se ut som å bety å bli "utsatt for fristelse". Jeg har fått ulike svar (og mange ikke-svar...) når jeg har tatt opp flere av problemstillingene med en del som bruker den nye oversettelsen, innbefattet teologer. Den kan forlede noen til å tro at vi kan spares for fristelser, generelt? Det blir med disse ordene også mer absolutt det man ber om, som kan forlede til å tenke at Gud skal lage en fullstendig hindring for at vi skal komme i fristelse. "Hva betyr "la oss ikke komme i fristelse"" er et meget vanskelig (og nok mer enn det...) spørsmål å svare på! Det er de store teologiske, filosofiske og eksistensielle problemstillingene i tema "fristelse" og hjelp fra Gud i sammenheng med dette som er den store utfordring med å finne de gode ordene.

"Led oss ut av fristelse" viser til at vi allerede kan være inn i et videre stadie av en fristelse, som vi kan være i også ubevisst, både individuelt og i en større sammenheng, skrevet om tidligere her. I " la oss ikke komme i fristelse" er det vanskeligere å tenke seg en slik mulighet.

Det bør være et betydelig problem at man med feil ord kommer i skade for å be mot Guds måte å virke på. Med den gamle oversettelse; "Led oss ikke inn i fristelse" var det (burde være) enkelt å se dette. I "Og la oss ikke komme i fristelse" er det vanskeligere å se dette. Håper at dette også kan virke til å tydeliggjøre en problemstilling med 2011-oversetttelsen til Bibelselskapet.

Å hanskes med fristelen er avgjørende for vår frihetsutvikling, individuelt og kollektivt.

-

Menneskets frihet til å velge kan sies å være et besværlig tankeproblem: Hvorfor er vi skapt slik da det bare ser ut til å volde oss problemer?

Den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij (1821-1881) formulerte et svar i en av sine romaner: "Bare det er godt som springer ut av vårt frie valg mellom det gode og det onde". Da må vi akseptere at vi også har frihet til å velge noe som er noe annet enn det gode. Her er et opptak, som også har innhold om dette temaet, fra dyktige professor Geir Kjetsaa (1937-2008) i et foredrag; "Dostojevskij og vår tid". Der kan du bl.a. høre om "Legenden om Storinkvisitoren", som omhandler dette tema spesielt.

-

Med en oversettelse av 6. Bønnen som også kan være til ledelse ut av fristelser som er blitt til langvarige, begrensende tankemønstre i oss , kan ordene være til en dyp, indre renselse -

Etter bønnen skal det være et "Amen" som betyr "La det bli slik". Det kan i tillegg være som et takkeledd der takknemlighet til Gud i innsikt og glede kan følge oss videre gjennom dagen!

-

Jeg har laget forslag til oversettelser på noen andre språk av 6. Bønnen over her, med landenes vanlige 7. Bønnen :

På engelsk:
Lead us out of temptation and deliver us from evil.

På tysk:
Führe uns aus Versuchung und erlöse uns von dem Bösen.

-

To ord kan enkelt sagt sies å være sentrale for menneskets gode sider; "snill" og "klok". Kombinasjonen av de er å være snill på en klok måte, og det er å være klok på en snill måte. Det snille og kloke kan forsterke hverandre, og bli løftet sammenføyet opp til et høyere plan - til Visdom. Visdommen er i trangen til det "snillkloke"; i hjerte og hode - forenet som Den hellige kjærlighetens forvandlende kraft.

Visdommen har de gode tanker for Gud i seg og vokser i en opplevende forståelse av Guds egenskaper - som vi må ha til vår store oppgave å finne mer ut av i våre liv.

-

Jeg har funnet noe symbolikk i utformingen av gamle kirke/katedral-gulv:
Den hellige gravs kirke i Jerusalem, også kalt Oppstandelseskirken, og mange katedraler, som f.eks. St. Pauls katedralen i London, har noe felles i gulvets, her i førstnevntes, dype symbolikk: Menneskets mulige, meget store, indre utviklingsvei - gjennom porter av livets valg - utfordret av mørket, vist med de sorte ruter. Her er 6. Bønnens ord til oss spesielt virksomme i disse porter, der mørket fra to sorte ruter utfordrer oss på hver side.

Å bevege seg over de sorte ruter, motsatt vei av de hvite, er å velge seg inn i ny rute der "normal"-grenser er flyttet, og er det spesielt farlige for mennnesket, også som en gruppe.

Å gå Veien, er mot et symbolsk Øst; mot Lysets kilde. Det er i retning mot alteret fysisk mot øst i de fleste kirker.
Det er å gå Veien over de hvite ruter - i Guds ledelse, med porter av livets valg vi må ta når det gjelder, ved å kunne se disse porter.

Det er å vandre til en mottagelighet for en skapelse av et indre byggverk - gjennom porter til et større utsyn; på et større landskap.

Med en lærevillig innstilling, har hver dag de egne sjanser til å være i mottagelighet for Guds ledelse - ved å verdsette vår gyldne tid - ved å bruke god vilje til lære noe nytt til en opplevende forståelse - med forstandige valg - i skapende evner med passe nok lek... og passe nok bønn.

Veien i dette fra Jesus i Matt 7:7:

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på så skal det lukkes opp for dere.

Det er i sammenheng med en gammel tenkning innen kristendommen som en vei i rekkefølge, som også en gudstjeneste kan følge i rekkefølge : Renselse (Syndsbekjennelsen) - Opplysning (bibeltekstene og prekenen) - Forening (Nattverden)

Det er for Veien til det forvandlede menneske - som kan "se og skjelne" - Det er i "det gode strev"; Hebr 12:14 - på Veien for helliggørelse.

Gud leder oss på en måte som ikke gjør oss passive; på en måte som er til vekst i oss, og kan være på en måte som vi ofte kan se klarere i ettertid. Jeg har laget meg en leveregel til bruk for livets mangesidige utfordringer:

Vi kan se veien, hvis vi går den.

-

Gud finnes ikke i noe helt klart tankemessig eller vitenskapelig bevis for sin eksistens, av kjærlighet til mennesket for friheten til å velge å tro. Det er opp til oss å ta sjansen - og når vi ser skjønnheten i universet - skjønnheten i naturen - og skjønnheten i et menneske, da ser vi noe av Guds egenskaper i en Himmelsk på jorden skjønnhet - slik Himmelsk sang løfter oss mot Himmelen

-

Jesus ser ikke ut til å ha brukt et navn på denne bønnen - denne samlende bønn som er rettet til Gud - som er både Faderen - Moderen - Lysets kilde.

Den 6. Bønnens mysterium ser ut til å forbli et mysterium i sitt opphav og merkelighet. Jeg håper og tror at "Led oss ut av fristelse" kan være til et større syn på Guds ledelse i de daglige livets prøvelser.

En spesiell takk til tidligere biskop Jacob Jervell (1925-2014) som hjalp meg på veien med å få tenkningen inn i en mer (hobby...) teologisk-faglig retning - En lærerik vei til forståelse av de sannheter og kraft det er i Fadervår - Herrens Bønn.

-


I denne bønn kan mennesker få en dypere kontakt med seg selv -

i denne bønn kan mennesker med ulik tenkemåte forenes -

i denne bønn kan mennesker få Lys på sin Vei -

fra den en over all forstand allmektige

- Skaperen - Livgiveren - Opprettholderen -

ved å be de lysende ord i ønskelighet og mottagelighet.


-

 

Noen kilder til kunnskap

Hele bønnen i en delvis bearbeidet utgave

-

Oppdatert 3.7.2020

Lasse Moer