Alasdair MacIntyre


Sammendrag av After Virtue (Kap. 15: The Virtues, the Unity of Human Life and the Concept of tradition).

Forestillingen om at moralfilosofene kan studere moral bare ved refleksjon er ufruktbar. Ethvert forsøk på å se hvert menneskeliv som en helhet, hvis fortreffelighet sørger for egnede dyder, møter vanligvis to vanskeligheter: et sosialt og et politisk. Moderniteten deler livet opp i segmenter som alle har sine egne normer og handlingsregler. Filosofiens problemer kommer av at analytisk filosofi tenker atomistisk om mennesket og analyserer komplekse handlinger fra enkeltfenomener. Handlingene blir ikke satt inn i sin kontekst. Livet er mer enn en sekvens av individuelle handlinger og hendelser. Filosofiens andre problem kommer av sosiologisk teori (Goffman) og eksistensialisme (Sartre). Enheten i menneskelivet blir usynlig både når men skiller mellom individet og dets roller, og når man skiller mellom de enkelte rollene til hvert individ. Dette andre problemet er typisk ved modernitetens praksis. Det er ikke overraskende at selvet ikke kan v‘re b‘rer av aristotelisk dygd. Den sartriske metoden fører til at individet mister sin sosiale arena, hvis aristoteliske dyder har sitt virkeområder på. Den goffmanske metode medfører at individet ikke får mulighet til å trene opp dydene sine (?). En som har dyd evner å bruke den i mange sammenhenger. Vi skal ikke betegne oppførsel uavhengig av intensjonene. Videre skal vi ikke beskrive intensjonene uavhengig av konteksten som gjør intensjonen forståelig. Konteksten kan berøre flere historier, dvs flere tings historie berøres. For å kunne beskrive en aktørs handling må vi kjenne handlingens kontekst, intensjon og intensjonens kontekst. Vi må finne intensjonen på bakgrunn av handlingens kontekst; både langsiktig og kortsiktig. Aktørens intensjon settes i 1) kausal og tidmessig sammenheng, i 2) forhold til sin historie og i 3) forhild til kontekstens historie. Forskjellen på mennesker og andre levende vesner er at mennesket kan holdes ansvarlig (forklare seg) for det de er opphavelig til. Når vi i praksis står ovenfor en situasjon hvor vi ikke kan identifisere en intendert handling blir vi fullstendig forvirret. Vi trenger en kontekst for å forstå en aktørs handling. Den vanligste kontekst til en talehandling er samtalen Også samtalen har innledning, hoveddel og avslutning. Samtale, vidt forstått, er den viktigste formen for menneskelig samhandling. For å forstå hva andre gjør må vi søke å plassere den enkelte episode i kontekst til narrative(som angår handlingsgang) historier. Hostorien til både personer som er involvert og omgivelsene. Livet kan betraktes som en narrativ forteling. Hver enkelt av oss blir hovedpersonen i et drama, og vi blir rolleinnehavere i andres dramaer. Alle personers dramaer er samlet sett veldig forskjellig fra ett enkelt drama - helheten er større enn delene. Tese: Mennesket er ved sine handlinger og praksis, og også i sin oppdiktning, et historiefortellende (story-telling) dyr. Mennesket blir til gjennom sin historie, dvs mennesket er i utgangspunktet ikke, men blir gjennom sin historie. Fortellingen gjør krav på å være sannhet. Det er gjennom eventyr, sagn, myter og legender barn l‘rer hvilken roller de skal spille i der drama de er født inn i. Mytologi er essensen av alle ting, mytene har en nøkkelrolle i å lære oss dyder. Forestillingen om en handling, er forestillingen om et øyeblikk i en faktisk eller mulig historie og som er trukket ut med hensikt. Forestillingen om en person er forestillingen om en karakter som er trukket ut av historien. Historien er ikke en rekke handlinger. På samme måte som en person ikke er en samling personer. Forestillingen om selvet er todelt. På den ene side er jeg hva andre tar meg for å være i den story jeg lever ut. På den andre siden er andre personer del av min story; dette er den samsvarende selvforståelsen. Enheten i det individuelle liv er en enhetlig fortelling legemliggjort i et enkelt liv. Å spørre hva som er godt for meg er å spårre hvordan jeg best kan leve ut og fullføre denne enheten. Å spørre hva som er godt for mennesket er å spørre hva alle svar til spørsmålet "hva er godt for meg" har felles. Å systematisk stille disse to spørsmålene, og å forsøke å besvare dem både i ord og gjerning gir det moralske livet dets enhet. Enheten i menneskelivet er enhet i et narrativt spørsmål. Det eneste kriterie for vellykkedhet eller mislykedhet i et menneskeliv som helhet er hvorvidt det narrative spørsmålet man stiller gjennom livet er vellykket eller ikke. Det er i vår søken etter det gode vi får tilgang til flere goder, og en forestilling om Det Gode vil få oss til å forstå behovet for rettskaffenhet og trofasthet i livet. Det Gode kan ikke oppdages og hentes fram slik man kan fx med olje, men det gode forstås bare ved å hanskes med farer, fristelser m.m. Søken etter det gode blir alltid en undervisning om seg selv. En liste over dyder vil inneholde de dyder som kreves i en husholdniing og i politisk fellesskap. Konklusjon: Det gode liv for mennesket er et liv brukt på å søke etter det gode liv. Videre, dydene som er nødvendig for å søke etter det gode liv muliggjør forståelsen av at det gode liv for mennesket består av flere ulike goder. Å leve det gode liv varierer fra situasjon til situasjon, delvis fordi man ikke kan søke det gode eller praktisere dyd alene. Jeget må finne sin moralske identitet i og gjennom sitt medlemskap i et samfunn (familie, naboer, venner, stamme). Søken etter det gode må starte med slike partikulariteter. Flukten fra det partikulære inn i universelle maksimer (Kant og moderne analytisk filosofi) er en illusjon med smertefulle konsekvenser. Når mennesket identifiserer partikul‘re fenomener som universelle prinsipper handler de vanligvis værre enn de ellers ville gjort. Hva jeg er, er hovedsakelig hva jeg arver fra fortiden (som fremdeles er tilstede). Jeg er bærer av en tradisjon. Alt vi gjør skjer innenfor en tradisjon. I teksten (kap. 15) har MacIntyre forsøkt å argumentere for en forståelse av det sosiale liv som tradisjonen og dyden krever.


Innledning på gruppeundervisning i filosofi grunnfag, 13. Feb. 1997.

MacIntyre søker å fremme en etikk som tar utgangspunkt i det partikulære, som tar utgangspunkt i hverdagslige situasjoner.

Hvordan gjør han dette? MacIntyre kritiserer modernitetens menneskesyn for ikke å behandle mennesket helhetlig. Analytisk filosofi er atomistisk i sin måte å analysere menneskers handlinger på. Sartres eksistensialisme fremmer et skille mellom individet og dets roller. Sosiologisk teori skaper et skille mellom individets ulike roller. Samlet sett blir livet oppstykket og uhelhetlig. MacIntyre kritiserer også universialistiske teorier for å gjøre mer skade enn gavn i det praktiske liv. MacIntyre mener mennesket må sees som en helhet og i sin rette kontekst for å forstås. Alle mennesker er hovedpersoner i sitt drama, og har biroller i andres dramaer. Vi lever alltid våre liv i forhold til og i samspill med andre, ikke under noen omstendigheter kan vi v‘re fullt ut individualister. Vi er bærere av en tradisjon ved at vi fødes inn i bestemte roller. De rollene vi settes til er gitt av myter. Gjennom livet skaper mennesket sin egen identitet i samvær med andre. Samvære med andre krever bl.a. rettskaffenhet og standhaftighet, to dyder vi forstår viktigheten av når vi søker det gode. En dyd er den evnen vi har til å tåle hverdagen, til å søke det gode, til å overkomme farer og fristelser, som gir oss selvinnsikt, og som gir økt innsikt i det gode. I og med at mennesket skaper sin egen identitet gjennom livet, og livet aldri vil slutte å endre seg, er ikke Det Gode noe som kan avdekkes en gang for alle. Det Gode er forskjellig fra situasjon til situasjon, og det gode liv er derfor et liv i søken etter det gode liv. I denne søken vil dydene få oss til å innse hvor variert Det Gode er.

Dyd.
Dyd består av 1) praksis, 2) narrativ (som angår handlingsgang) orden og 3) moraltradisjon. Nr. 2 forutsetter nr. 1 og nr. 3 forutsetter nr. 1 og 2. Praksis er den sosialt etablerte standard for utførelsen av det arbeid som gir ære (tilfredshet) til aktøren, dvs. som gir "internal good".


Magnes Lille Leksikon
Tekst av: Magne Antonsen 19©97

Kilde(r): Alasdair MacIntyre - After Virtue; London 1981. Tom L. Beauchamp - Philosophical Ethics; New York 1991.

Dato: 11. februar 1997

www.uio.no/~magnea/mll