en natt har tolv timer-
og så blir det dag.


Vestkanten sosialistiske kor ønsker velkommen til en Brecht/Eislerforestilling.

Temaet er fornedrelse og foriævlighet og menneskets kamp for å overleve. Temaet er krig og ødeleggelse, de uskyldiges lidelser. Men temaet er også visjonen om engang å få slutt på utbytting og undertrykkelse - håpet om fred.

Bertolt Brecht skrev tekstene vi fremfører over 30 år fra de tidlige 1920-åra og fram mot sitt dødsår 1956; det er altså "gammelt" stoff, som imidlertid stadig har sin aktualitet.

Og på hvilken måte er det aktuelt stoff? Hva er det som gjør Brecht interessant og aktuell - for oss - i dag?

Brecht lar oss aldri glemme hvor hjerteløst mennesket er når krig utfordrer medmenneskeligheten; han lar oss ikke glemme hvordan krig ødelegger og degenererer mennesket. For Brecht var de viktig å peke på sannheten: alltid å ha krigens virkelige ansikt for øye.

Det dreier seg for det første om å se og å gjenkjenne det jævlige, men like viktig er det å forstå det grusomme, det onde. Å forstå betyr ikke å godta. Tvert imot betyr det å stille stadig nye spørsmål, det betyr å være på vei. Ved å forstå og å stille spørsmål kan vi unngå å bli forgiftet av det onde - vi unngår å tape vår medmenneskelighet.

Tekstene vi fremfører idag er dypest sett uttrykk for dette viktige: medmenneskelighet.

Aktualiteten i tekstene er klar. Okkuperte folk kjemper idag for sin frihet, i deler av verden "fjernt" fra oss. Men også i Europa - et Europa i forvandling. I Midt-Østen brenner jorda etter en meningsløs maktkamp om herredømme.

Dette er ingen panegyrisk hyllest til en av de største dikterne i vårt århundre. I Brechts ånd "trekker vi ham ned" og gir et bilde av en motsetningsfylt, sammensatt person. Det var det Brecht var, og han levde med og i motsetningene. Dermed blir programmet vårt også et prograin om oss alle. Vi gjenkjenner tematikken og motsetningene i Brechts tekster, og gjennom dem blir vi gjort oppmerksom på motsetningene i oss sjøl.

Kunnskap er nødvendig for å forebygge at det verste skal skje - kunnskap om historien, om igår, kunnskap om vår egen tid, idag. Samtidig må vi ha en visjon om fremtiden, om imorgen. I kampen mot de ødeleggende krefter trenger vi en overlevelsesstrategi - en visjon om noe bedre. Hvis vi ikke hadde håpet, troen på en bedre verden ville vi være fortapt. I dette ligger menneskets styrke. Menneskets evne til å kjempe mot uretten, menneskets ukuelige livsvilje og overlevelseskraft - en styrke som får mennesket til, gang etter gang, å reise seg igjen, stable seg på beina og gå videre. Menneskets evne til å se at til tross for elendigheten finnes håpet, gleden, lykken. Evnen til å erkjenne dialektikken, gjensidigheten i motsetningene.

-en natt har tolv timer -

og så blir det dag!

Eli Sylta


Bertolt Brecht - i går og i dag

Når Vestkanten sosialistiske kor nå framfører sanger av Bertolt Brecht og Hanns Eisler, skjer ikke dette for første gang. Fra kampen mot nazismen ble aktuell, la Brecht tekstgrunnlaget for en rekke samlende sanger og marsjer som har stått sentralt i repertoarene til alle kor på venstresida. Det er nok her å nevne "Fredssang", "Solidaritetssang" og "Enhetsfrontsang". De to første sangene tatt med i dagens program. Men vi har også forsøkt å finne fram til andre tekster vi mener har relevans for den tida vi lever i nå. Krigstrusselen er ikke overvunnet selv om Europakartet ser svært så annerledes ut enn for bare få år tilbake. Noen tekster leses som dikt, andre framføres tonesatt av en av de komponister hvis navn er uløselig knyttet til Brechts: Hanns Eisler. Det vises til egen omtale av komponisten. Også andre komponister har på tilsvarende vis i perioder stått Brecht svært nær, både personlig og kunstnerisk. Også disse har gjennom melodier udødeliggjort hans tekster. Dette gjelder blant annet Kurt Weill ("Tolvskillingsoperaen "Mahagonny" og "Happy End" som alle inneholder ballader som er vel kjent) og Paul Dessau ("Den kaukasiske krittringen", "Mor Courage", "Det gode menneske fra Sezuan").

Brecht: Uroktåken, teatermannen (som startet som kritiker, deretter ble han dramatiker og dramaturg for til sist å ende som praktiker og teaterteoretiker), dikteren, forfatteren, livselskeren som elsket kvinner, storbyen, kafeliv, alkohol, tobakk - og som mislikte naturen der trærnes "utøy" (les: fuglene) forstyrret trøtte folk på vei hjem fra rangel.

Født i februar 1998,døpt Berthold Eugen Friedrich Brecht. Seinere i livet hardnet han klangen av navnet sitt ved å endre skrivemåten Berthold til Bertolt. Han var en mann opptatt av detaljer når det gjaldt fasaden mot verden: De aller billigste ståltrådbriller, kortklippet hår, slitt "mekaniker" -skinnjakke og tilsvarende skyggelue av skinn. Han skulle virke lurvete og likeglad - og brukte daglig en god stund på sitt utseende for å oppnå den rette shabby stilen, uvasket og ubarbert. På sine eldre dager la han om utseendet noe, og kan på bilder mer virke som en blanding av fabrikkarbeider og straffange.

De første dikt og teaterstykker

Brecht ble overbevist pasifist i skoletida, en holdning som ble ytterligere utviklet gjennom pliktmessig lasarettjeneste ved slutten av første verdenskrig. Etter noen års medisin- og naturvitenskapelige studier i München, kom han kom etter hvert til Berlin (1924). Her levet han i noen år på sultegrensen etter å ha brutt med sin borgerlige familiebakgrunn. Hans dikt og skuespill fra denne tida er krasse og realistiske om menneskers utbytting av hverandre, og med advarsler om ikke å la seg forføre av verdens glans. Flere av disse tekstene er medtatt i vårt program. Noen vei ut av uføret så han imidlertid ikke. Både hans livsholdning og en analyse av tekstene fra denne tida er preget av en anarkistisk mistro til det aller meste. For å lindre det smertefulle ved livet, dro han rundt på kaféer og kneiper og framførte egne og andres ballader. Han skrev også enkelte melodier selv, og noen av disse er ennå i bruk (for eksempel Balladen om Maria A). Han var allerede på denne tida en formsikker lyriker som bevisst blandet stilarter, laget språklige nydannelser preget av stilistisk (selv-)sikkerhet. Han stal uhemmet idéer og bilder fra andre diktere og transformerte stoffet slik at det passet inn i hans tidlige teaterstykker. Da koret vårt var i Berlin i mai 1990, ble hans første stykke "Baal" spilt på hans "eget" teater (Theater am Schiffbauerdamm); et stykke som nettopp bærer preg av grunnstemninga typisk for hans produksjon de første ti år, på tross av at det var hans første stykke, skrevet i München-tida (1922).

Brecht var ingen beskjeden mann. Allerede i 1927 gav han ut sin egen "hus-postille" til erstatning for de religiøse tekster som mange hadde liggende på nattbordet. Her er diktene delt inn etter liturgisk mønster, og to av tekstene vi framfører i dag er allerede medtatt i denne samlingen. Det gjelder den store Litanei vom Hauch som framføres i en seinere, noe endret utgave. Dessuten er Sangen om soldaten medtatt i huspostillen. Den er basert på en engelsk soldatvise, typisk for Brechts evne til å omdikte og transformere andres stoff. Når han siden skrev skuespillet om "Mor Courage og barna hennes" (1939), stjal han diktet fra seg selv og flettet det inn i skuespillet. Dette dramaet henter sitt stoff fra elleve trange år under de tyske bondekrigene og viser hvordan nøden og krigen forråder menneskene og ødelegger muligheten for nærhet mellom dem. Det er den samme krigen som er utgangspunktet for en serie av Käthe Kolwitz sterke bilder av utsultede og utslitte mennesker.

Denne perioden avsluttes med et kunstnerisk og publikumsmessig gjennombrudd med "Tolvskillingsoperaen" og "Mahagonny", begge med musikk av Kurt Weill. Oppfølgingen av suksessen med syngespillet "Happy End" ble derimot en sørgelig affære, og Brecht mistet sitt nære forhold til "Theater am Sehiftbauerdamm" der han hadde gjort så stor suksess med Tolvskillingsoperaen. Storyen i Tolvskillingsoperaen - og enkelte av persontegningene - er en fri bearbeidelse av John Gays "The beggar's opera" fra 1728.

Læreår og lærestykker

Brecht ble opptatt av marxismen gradvis utover 1920-tallet. Han utviklet sitt politiske syn parallelt med forståelsen av at også praksis måtte endres. Sammen med andre samfunnsengasjerte kunstnere produserte han stoff til de tallrike atbeiderkor og teater-grupper som ble dannet blant fagorganiserte og arbeidsløse. Målsettingen var å sette inn et kulturelt og politisk motstøt til den framvoksende nazismen. I dette arbeidet dugde ikke hans gamle beskrivende teaterstykker; de gav ikke grunnlag for å diskutere hva som er gode og dårlige (eller bedre: riktige og gale) handlinger. I denne tida ble det politiske og kunstneriske samarbeidet med Eisler grunnlagt, og sammen laget de flere såkalte lærestykker. Disse tok ikke bare sikte på at framvisinga skulle rettes mot publikum. Snarere var formålet at utøverne selv skulle engasjeres i de etiske og politisk vanskelige handlingsvalg som personene i lærestykkene sto overfor. Framføringa ble derfor alltid etterfulgt av en diskusjon om disse handlingsvalgene - derav navnet "lærestykker".

Denne spesielle bakgrunnen til lærestykkene gjør at enkelte av sangene i dag virker som en ubetinget tilslutning til voldsbruk ut fra en tese om at den politiske hensikten helliger ethvert middel. Det mest kjente stykket fra denne perioden er "Forholdsregelen" (1930). Men det ble også arbeidet med selve framføringa, både tekstlig og musikalsk, hvor Eisler presiserte i sine instruksjoner: "Først og fremst må man bryte med det "vakre foredrag" som er så typisk for sangforeninger. Bassenes følelsesfylte sus, tenorenes bløte lyriske klang (for ikke å si klynking) - disse og lignende fenomener er absolutt uhensiktsmessige når det gjelder Forholdsregelen". Også "Moren" (fra 1931) kan sees som et stykke fra denne transformeringstida. Stykket er basert på den russiske dikter Maxim Gorkis roman med samme navn. Handlingen er lagt til tida etter 1905-opptøyene og fram mot 1917 - i tsarens Russland. Personene i stykket gjennomgår en sterk personlig og politisk utvikling, der de blant annet innser at også intellektuelt arbeid er nødvendig for å forstå hvilke motsetninger som finnes i samfunnet. Forstår man ikke motsetningene, kan man heller ikke forstå hvordan disse kan overvinnes. "Hyllest til læringen" og "Den fillete frakken" er hentet fra dette stykket.

Brecht og Eisler så tidlig at også filmteknikken kunne brukes i den beinharde politiske kampen. "Kuhle Wampe" er et eksempel på dette; en proletarfilm som ble produsert i 1932 med tallrike arbeidsledige som statister, og med kjente skuespillere fra Brecht/Eislers omgangskrets som deltakere og sangsolister (Ernst Busch, Helene Weigel). Solidaritetssang ble laget til denne filmen.

Politikk og emigrasjon

Brecht sto allerede på 1920-tallet, ved det mislykkede Münchenkuppet til Hitler, på nazi-partiets liste over rikets fiender. Han så tidlig faren ved nzrismen, og hvordan Europa på ny ubønnhørlig ville utvikle seg til en slagmark på grunn av nazismens iboende ekspansjonstrang. Det var da heller ikke rart at slike dype politiske motsetninger ga støtet til gatekamper, og at slik åpen motstand ble legitime våpen mot den militariseringa og oppdressinga av arbeidsløse som skjedde i nasjonalsosialismens ånd.

Balinden om jødehoren Marie Sanders er skrevet på denne tida. Sangen handler om en tysk kvinne som hadde en elsker som tilhørte feil rase. Mobben som den ene dagen ikke hadde reagert på forholdet, var ikke sene om å kaste de første stein: Hitler talte i natt.

Etter Riksdagsbrannen i 1933 var Hitler den ubestridte leder i Tyskland; muligheten for å vinne hegemoniet i samtida var tapt for venstresida. For Brecht gjensto bare én mulighet for å beholde livet: emigrering. I 15 år var han, familien og enkelte nære arbeidskamerater i landflyktighet med følgende reiserute: Prag, Wien, Paris, London, Danmark. Sverige, Finland, Sovjet, USA. - I disse årene gjorde han nesten ingen iscenesettelser, men han skrev en rekke av sine mest kjente skuespill ("Mor Courage", "Det gode menneske fra Sezuan", "Puntila", "Den kaukasiske krittringen".

Han utgav flere diktsamlinger i eksiltida, og lyrikken måtte bli preget av eksildikteres drøm om en annen verden der de kan vende tilbake til hjemlandet, - og der det er fred. Men også hans kamp mot krigen preger disse diktene fra eksiltida.

Kampen mot krigen

Grunnlaget for en menneskeverdig tilværelse og for å kunne utøve menneskelighet er at folk er frie fra krig og umiddelbar nød. Allerede i ungdomsskuespillene sto dette klart for Brecht. Hans produksjon er derfor preget av den konkrete anti-fascistiske kampen, men enda mer av en enda dypere holdning: kampen mot krig er den viktigste kampen. Hans knappe og skarpe stemningsbilder utgitt under tittelen "Tysk Krigs-ABC" skildrer krigens sanne ansikt. Tekstene står renskåret uten overflødige ord. Diktene i sluttdelen av vårt program er tatt fra denne samlingen. Samme kyniske og skarpe situasjonsbeskrivelse - samtidig fylt av en fortettet stemning - preger "En gledespikes sang" (fra skuespillet "Rundhoder og spisshoder", 1934) der den nesten utslitte hora oppsummerer sin livsvisdom etter årene på gata.

Teaterstykket "Schweyk i annen verdenskrig" (1943) ble skrevet for å vise hvordan krigen gjør det unormale normalt , og resultatet blir at en anti-helt lett kan bli helt. En tragikomisk sang fra dette stykket er "Han gir kanonen fyr", om soldaten som bokstavelig talt ofrer alt for fedrelandet. Også den mer truende og tankevekkende "Sangen om Moidau" er hentet herfra.

Brechts siste år

Feiret som dramatiker, hardt arbeidende, eget teater med flotte skuespillere og medhjelpere som hadde stått hos gjennom utlendigheten: Forholdene syntes vel tilrertelagt ved hjemkomsten til Øst-Berlin i det så skarpt oppdelte Tyskland. Noen riktig storartede teaterproduksjoner ble da også resultatet av de første etterkrigsårene, produksjoner som ble en inspirasjonskilde for dramatikere verden over. Vår egen så underkjente dramatiker Jens Bjørneboe står i stor gjeld til Brecht.

Seinere stivnet forestillingene, som så mye annet i Øst-Europa, og de produksjonene som opprinnelig ble utprøvd et hundretalls ganger gjennom alles rett til å bidra og delta i skapelsesprosessen, ble ansett for å være "ferdig-gjort" en gang for alle. Teatret utviklet seg ikke. Dette var langt fra i Brechts ånd, som alltid hadde oppfattet teatret som en levende og enhetlig organisme: Teatret måtte skue framover, produksjonsstaben skulle sammen arbeide fram en forestilling, teatret skulle underholde. Publikum derimot skulle ha en viss avstand til handlingen og ikke så lett kunne identifisere seg med de opptredende. Derfor tok Brecht i bruk verfremdungs-teknikker som kommenterende musikkinnslag, skuespillere som trer ut av forestillingen, innføring av "forteller"-roller mv.

Som for Eisler ble det til tider grått også for Brecht å være regjerings-dikter, som blant annet i en tilspisset situasjon avgav en støtteerklæring til Ulbricht-styret. Stalins fredspris og internasjonal berømmelse kunne ikke dekke opp for at ånden iblant måtte føle seg klemt, jfr. omtalen av "Den standhaftige grågåsa" i omtalen av Eisler.

Brecht skrev en gang et lite dikt, som passer slik avslutningsvis, her i oversettelse av Georg Johannesen:

Jeg trenger ingen gravskrift, men
hvis dere trenger en gravskrift over meg
skulle jeg ønske at der stod:
Han kom med forslag. Vi
har prøvd dem.

Med en slik innskrift ville
vi alle bli æret.

Da koret under sitt Berlin-besøk våren 1990 sto på kirkegården i Berlin - ved graven til Brecht - var det lett å tenke: Når koret vårt nå setter opp en hel forestilling med stoff av Brecht og Eisler; da ærer vi oss selv fordi stoffet er både viktig og vanskelig. Og vi ærer to av pionerene innen den moderne arbeiderkultur. Men framfor alt har vi ønsket å produsere en tenksom stund - for publikum og for oss selv: "En natt har tolv timer" -og så blir det dag. - Eller?

Aslak Syse


Fra Tysk krigs-ABC.

Panserbilen din, general, er sterk.
Den meier ned en skog og knuser hundre
mennesker.
Men den har en feil:
Den trenger en fører.

Bombeflyet ditt, general, er sterkt.
Det flyr fortere enn en storm og bærer
mer enn en elefant.
Men det har en feil:
Det trenger en montør.

Mennesket, general, er meget brukbart.
Det kan fly, og det kan drepe.
Men det har en feil:
Det kan tenke.

(gjendiktning: Kjell Askildsen)

De som har makt
har samlet seg i et værelse.
Mann i gata
la alt håp fare.

Regjeringene
skriver ikke-angrepspakter.
Lille mann
skriv ditt testamente.

Når marsjen begynner
er det mange som ikke vet

at fienden marsjerer i spissen.
Stemmen som kommanderer dem
er fiendens stemme.
Han som snakker om fienden
er selv fienden.

På muren stod det med kritt:
De ønsker krig.
Han som skrev det
er allerede falt.

De sultendes brød er spist opp.
Kjøtt vet de ikke lenger hva er.
Forgjeves
har folket utgytt sin svette.
Laurbærlundene
er hugget ned.

Fra ammunisjonsfabrikkenes skorsteiner
stiger røyken.

Føreren vil fortelle dere:krigen
vil vare i fire uker. Når høsten kommer
er dere hjemme igjen. Men
høsten vil komme og gå
og komme og gå mange ganger, og dere
er ikke kommet hjem.
Malersvennen vil fortelle dere:
Maskinene
vil gjøre arbeidet. Svært få
vil måtte dø.
Når jeg får høre at dere er på Nordkapp
og i India og i Transvaal, vet jeg bare
hvor gravene deres vil bli å finne.


Frem fra glemselen

Et brev til Vestkanten Sosialistiske Kor fra Kjell Skyllstad

Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv.
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme.

Kjære korvenner.

Takk for sist og for programmet og oppfordringen. Noen hver synes å være plaget av dårlig hukommelse for tiden. Også vi forskere, som nedtegner musikkhistorien. Det finnes komponister vi helst glemmer i våre oversikter, og det finnes biografiske data, komposisjoner og uttalelser som vi mener bare kan forvirre den som søker livets mål og mening i denne reneste og skjønneste av alle kunster.

Forvirre eller holde våken? - Glemsel eller manipulasjon?

Ville det skade bildet av romantikken om vi tok med følgende facts om for eksempel Franz Liszt?

Etter silkevevernes oppstand i Lyon 1831-1834 komponerte Liszt en "Allegro energico" med mottoet "Å leve arbeidende, å dø kjempende". Han skriver samtidig et reisebrev til "Gazette musicale" der han beskriver elendigheten i Lyon, "hensatt i en så skrekkelig lidelse, en så grusom elendighet, at hele min rettferdighetssans ble opprørt og mitt hjerte fylt av usigelig sorg. Hvor pinefullt å måtte stå med armene i kors foran en hel befolkning som forgjeves kjemper mot en nød som ødelegger sjel og ånd - å måtte se hvordan alderdommen er uten ro, ungdommen er uten håp, barndommen er uten glede. Hvordan alle lever trangt sammen i forpestede hull. Å, de sosiale forholds strenge bud: Når vil verdens engel bryte dine hårde tavler. Å, folkets tårer, sukk og stønn: Når vil dere ha fyllt den avgrunn som ennå skiller oss fra rettferdighetens rike." - Så appellerer Liszt til kunstnerne: "Lenge nok har man sett oss som hofftjenere og parasitter i palassene. Lenge nok har vi forherliget de mektiges eskapader og de rikes gleder. Nå er tiden kommet til å gjenopprette de svakes mot og til å lindre de undertryktes lidelse."

Noen år senere komponerte han en kantate "Le forgeon" som beskriver undertrykkelsen av proletariatet og artikulerer frihetshåpet. For første gang i musikkhistorien oppfordrer et arbeiderkor massene til å befri seg selv.

Eksemplet avslører kanskje at jeg skriver dette på arbeidernes kampdag, 1. mai. Kan det være at vi også glemmer dem som med stor innsats arbeidet for å fremme den sosialistiske musikkbevegelse slik som Anton Webern, gjennom ti år leder for Wien Arbeidersangforening og orkester. Og sentralt i denne bevegelsen står selvfølgelig Hanns Eisler, en komponist det offisielle musikkliv synes å ha flere grunner til å "glemme". For noen få år siden hadde jeg gleden av å arrangere et norsk Eisler-seminar sammen med fru Luise Eisler som da gjenså Skandinavia for første gang siden flukten fra Hitler med sin mann og Brecht. Også vår virkelighet trenger stadig påny å konfronteres med Brechts tekster og Eislers gjennomtrengende og klargjørende tonespråk. Vestkanten sosialistiske kor har akseptert utfordringen.

Lykke til

Kjell Skyllstad


Dirigent:

Ida Baalsrud er utdannet ved musikkhøgskolen på fiolin 1981. Hospitert i komposisjon 1986-88. Ida har dirigert kor og orkester siden 1978, deriblant Vestkanten Sosialistiske Kor fra starten 1979. Hun arrangerer kormusikk, og har skrevet og arrangert korverk basert på tekster av Jaques Prevert, som vi framførte sommeren 1990. Hun arbeider som freelance musiker på saksofon, bassgitar og fiolin.

Instruktør:

Preben Faye-Schjøll er utdannet ved Statens teaterhøyskole - instruktørlinjen -1989-91. Preben har i flere år arbeidet som regissør for barneteater, frie teatergrupper og kor. Han er en av initiativtakerne til Bergen internasjonale Teaterfestival.

Pianist:

Einar Rusten har 5-årig musikkpedagogisk utdannelse ØMK 1983. Einar har studert klaver med E.H. Smedbye, S. Knor og J.H. Bratlie. Solist med Harmonien i Bergen, og turnert med Rikskonsertene. Han har deltatt i en rekke musikkteaterprosjekter, og spilt inn CD-plate med Elsa Kvamme i 1990, som pianist og arrangør.

Til dem som er født etter oss.
Ja, eg lever virkelig i dystre tider!
Harmløs tale er dårskap. Et fredfult ansikt
Er tegn på ufølsomhet. Den som ler
Har bare enda ikke mottatt
De fryktelige nyheter.

Hva er det for slags tid, hvor
En samtale om trær nesten er en forbrytelse
Fordi den betyr taushet om så mange ugjerninger.
Han som går rolig over gaten der borte.
Han kan vel ikke lenger nås av sine venner
Som er i nød?

Det er sant: jeg tjener stadig til å livnære meg.
Men tro meg: Det er en ren tilfeldighet. Intet
Av det jeg gjør, berettiger meg til å ete meg mett.
Tilfeldigvis blir jeg skånet (Når hellet er slutt,
er jeg fortapt).
Man sier til meg: Et og drikk! Vær glad at du kan!

Men hvordan kan jeg ete og drikke, når
Det jeg spiser, rives ifra den sultende, og
Mitt glass vann fratas den som tørster ihjel?
Allikevel eter og drikker jeg.

Jeg vil gjerne eie visdom.
I gamle bøker står hva visdom er:
Å holde seg borte fra verdens strid og tilbringe
Sin korte tid uten frykt
Men klare seg uten vold,
Gjengjelde ondt med godt,
Ikke oppfylle sine ønsker, men glemme dem
Gjelder for visdom.
Alt dette kan jeg ikke.
Ja, jeg lever virketig i dystre tider!

Dere, som stod opp av den sump
Som vi gikk under i.
Betenk
når dere taler om våre svakheter
Også den mørkets tid
Som dere har unnsluppet.

Vi gikk dog, men vi skiftet land oftere enn sko,
Gjennom klassens krig mot hinannen, og vi fortvilte
Når vi bare fant urett og intet opprør.

Men allikevel vet vi:
Også hatet mot det nedrige
Forvrenger trekkene.
Også vreden over uretten
Gjør stemmen hes. Akk, vi
Som ville berede jorden for vennlighet
Kunne selv ikke være vennlige.
Måtte dere, når man er kommet så langt
At mennesket er mennesket en hjelper,
Tenke på oss
Med tilgivelse.

(gjendiktning: Georg Johannessen)


Sagt for Brecht:

"Den utålmodige dikteren Brecht skrev de første dikt og skuespill i det tredje årtusen"
Lion Feuchtwanger

"Men Brecht er den eneste som ville forstått hvorfor jeg skriver om ham så kort og så fort. Han ville forstått at jeg ville skrive om ham mellom to arbeider. Han likte setningen: Livet er opptatt."
Anna Seghers

"Brecht var av de menneskene om hvem han selv har sagt i et dikt: "De forbedrer dem som de ser på og dem som ser på dem. Og de bruker oss, mest ved at vi vet: slike finnes og de forandrer verden"
Hubert Witt

"Likevel går det ikke en dag og jeg hører ikke om noen stor eller liten begivenhet uten at jeg tenker: den burde Brecht ha beskrevet... Jeg er trist over at det over hans grav uopphørlig strømmer en virkelighet som han ikke lenger kan gjengi... Så beskjeden som han var er ingen"
Anna Seghers

Sagt mot Brecht:

"Ny" og "forskjellig" er de to golde, abstrakte og hultklingende ordene han har gjentatt i det endeløse gjennom 29 år uten å klare å legge til et tredje adjektiv.
Encounter 1956

Etter at Brecht slo seg ned i Øst-Tyskland har han ikke offentliggjort en eneste linje som vil få en plass i hans diktning.
Encounter 1956

En kan ikke nekte Brecht den tvilsomme ære å ha brakt den stalinistiske prosas lyriske kraft inn i tysk litteratur.
Encounter 1956

Vi kjenner ingen som i så steinharde ord har støpt ut kaldere og mer evighetsfiendtlig bolsjevisme.
Menighetsblad 1932

Bert Brecht er det apokalyptiske dyret i tysk litteratur.
Tysk naziprofessor til sine studenter. München 1944

Var han berre ein kynisk revolusjonær, eller var han verkeleg den humanist og fredsvenn han gav seg ut for? Eller kanskje han var eit villført lam som vart misbrukt......
"Vinduet" 1957


Die haltbare Graugans. /Den standhaftige grågåsa.
Herren gikk på enga
og skjøt opp i lufta.
En grågås datt ned. Ja, ja!
Den datt ned i seks år.
Din kjerring og min kjerring
har plukket fjær i seks år. Ja, ja!

Måtte steke den i seks år.
Måtte sette den fremfor herren på bordet.
Han stakk gaffelen i den.
Han kastet den til purka.
Purka kunne ikke spise den.
Hun fikk ødelagt kjeften sin. Ja, ja!

Herren kastet den istedet i mølla,
og møllehjulet ble sprengt istykker. Ja, ja!
Til slutt ble den endelig sett, flyvende på vei mot øst,
og seks unger fulgte etter østover
med kvæk-kvæk.
Ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja!
(oversatt av Anette Scheich)


Men fuglene tier

Hvis diktelskere verden rundt skulle gjøre noe så urimelig som å kåre verdens beste dikt

giennam alle tider, er det trolig at et lite vers av Johann Wolfgang Goethe ville gå helt til topps.

Über allen Gipfeln
ist Ruh,
in allen Wipfeln
spürest du
kaum einen Hauch.
Die Vögelein schweigen im Walde.
Warte nur, balde
ruhest du auch.
Over alle tinder
er fred.
All skogens vinder
tones ned
i åndløs kveld
og fuglene tier blant graner.
Vent, før du aner
stilner du selv.
(André Bjerkes oversettelse 1978)

Diktet er rett og slett et lite mesterverk. Det engelske uttrykket "minor masterpiece" er bedre idet det både sier noe om versets lille omfang og dets mollstemte tone. Ikke en stavelse er med som ikke hører hjemme her. Rimene merker du nesten ikke: Hele diktet er som et rolig åndedrag, og vokalene mørkner mer og mer i verset som vi merker kvelden kommer.

Goethe var rundt 27 år gammel da han skrev "Wanderers Nachtlied". Noen år før hadde han utløst en ren selvmordsepidemi blant unge lesere med romanen "Den unge Werthers lidelser". En oversettelse av boken ble forbudt i staten Danmark-Norge. Oversatt er derimot til overmål "Wanderers Nachtlied". I en konkurranse i 1932 om den beste oversettelse, kom det inn 1147 bidrag! Diktet er også blitt utsatt for de mest respektløse fortolkninger, for eksempel:

Fred over fjell
og vidder
fra skogen ikke et kvidder,
ikke et kvekk
Borte er kråke og hare
vent bare -
snart er óg du borte vekk

Rundt 27 år - 150 år senere - var også Bertolt Brecht da han ga ut "Litanei vom Hauch". Her herjer han skikkelig med Goethes dikt. Han setter det inn i en sammenheng med sult, overgrep og nedslaktning av uskyldige.

Brecht synes nok som oss andre at diktet var vakkert, men reagerte på den bevisstløse overleveringen av det gjennom generasjoner. Millioner av mennesker har pugget dette diktet på skolen som var det tyske preposisjoner. Han ville vekke og kanskje sjokkere publikum, skape distanse og appellere til fornuften ("Verfremdungseffekten").

Litani (litanei på tysk) er en kirkebønn som ofte blir sunget vekselsvis av prest og meninghet. I "Litanei vom Hauch" kommer Goethes tekst inn via solo-partiene. Noen ganger vart og fint, men en gang med kommandersersjantstemme.

Knut Stubbraaten

Litanei vom Hauch. Vindens (Åndens) sang.
En gammel kjerring kom en gang langs veien,
hun hadde ikke lenger brød å spise.
Det hadde det militæret spist
Hun falt i den våte og kalde rennesteinen.
Da var hun ikke sulten lenger.
Over alle fjelltopper er det stille.

Det kom engang en feltskjærer,
som sa: "Kjerringa vil ha sin egen dødsattest."
Så begravet de den sultne, gamle kjerringa.
Da sa ikke kjerringa mer.
Bare feltskjæreren lo ennå av henne.
Over alle fjeiltoppene er det stille.

Det kom engang en mann langs veien.
Han hadde ikke sansen for denne samfunnsordning.
Han skjønte at noe ikke stemte.
Han var en slags venn av kjerringa.
Han sa: "Et menneske må kunne spise noe,
ja nettopp,et menneske."
Etter det ble fuglene i skogen tause.
Over alle fjelltoppene er det stille.
Du kan knapt se tretoppene bevege seg.

Det kom en politimann langs veien.
Han hadde med seg en gummikølle.
Han banket mannens bakhode til mos.
Da sa heller ikke denne mannen noe mer.
Men politimannen sa at det lød:
"Så!
Nå tier fuglene i skogen.
Over alle fjelltopper er det stille.
Du kan knapt se tretoppene bevege seg."

Plutselig kom det mange røde menn.
De ville snakke med militæret.
Men militæret svarte med maskingevær.
Og da sa ikke de røde mennene mer.
Men i pannen hadde de fremdeles en rynke.
Over alle fjelltoppene er det stille.

Så kom det en stor, rød bjørn
Den visste ingenting om skikkene her,
for den kom fra den andre siden av havet.
Den spiste fuglene i skogen.
Da var fuglene ikke lenger tause.
Over alle fjelltoppene er det ikke lenger stille.
Nå føler du et vindpust over alle tretoppene

(oversatt av Anette Scheich)


Hanns Eisler (1898-1962)
Vi har denne gangen valgt å bruke musikk utelukkende skrevet av Eisler, fordi han har betydd enormt mye både for Brecht, og for utviklingen av progressiv musikk etter ham. Hans virke falt sammen med en av de verste krisetider i Europas historie. Brecht og Eisler arbeidet sammen like fra de møtte hverandre i annen halvdel av 1920-tallet og frem til Brechts død i 1956. De delte den politiske hverdag som nære venner helt fra Weimarrepublikkens siste år, under flukten fra Hitler-Tyskland i 1933, eksilår i USA, forvisning fra USA i 1947 og som statsborgere i det nye Tyskland, DDR, i den kalde krigens mest uforsonlige år. Begge brukte marxismen som et utgangspunkt for skapende, kunstnerisk arbeid.

Avgjørende for Eislers kompositoriske utvikling var årene som elev hos Arnold Schönberg i Wien. Tolvtoneteknikken ble således grunnlaget for mange av hans komposisjoner. Han skjønte imidlertid snart at denne typen musikk ikke nådde frem til det brede lag av folket som så absolutt trengte skolering både musikalsk og politisk. Han søkte ut av konsertsalen med sin kunst; det var de store arbeidermasser han ville kommunisere med. Han var selv leder for, bl.a. "Karl Liebknecht-Chor". For den endelige overgang til kampmusikk ble 1927 et viktig år for Hanns Eisler, både musikalsk og politisk.

Omreisende politisk gateteater, agitasjons- og propagandagrupper ble viktige. En slik agitatorgruppe, "Das rote Sprachror", var det Eisler sluttet seg til nettopp i 1927. Musikalsk sett representerer Eislers kampsanger en radikal forenkling i forhold til den musikk han hadde skrevet i sine studieår hos Schönberg. Han uttaler selv om dette: Det er, for Guds skyld intet universalmiddel, men det er historisk nødvendig.

1932 ble et avgjørende år i den politiske kamp. Over 7 mill. tyskere var arbeidsløse, mer enn 17 millioner tyskere levde på den såkalte forsorgen. Ved valget i 1932 hadde nazipartiet nesten 38 % av stemmene. Hitler ble Tysklands nye rikskansler. "Sangen om SA-mannen" er skrevet i l93l-32. Den viser oss et menneske som drevet av sult og arbeidsløshet, er forført inn i nazipartiets stormavdeling, SA. I 1933 flykter Eisler. Han ender opp i USA, fjernt fra den politiske kamp i hjemlandet. Som gjest i et kapitalistisk land må han også være litt forsiktig. Men han skriver masse musikk for skrivebordskuffen. Han skriver en god det tolvtonemusikk igjen, og han skriver musikk til ca. 40 filmer. Balladen om jødehoren Marie Sanders er fra 1935. Teksten skildrer det tyske jødehat. Marie, en "ekte" tysk kvinne, er glad i en jødisk mann - men hans hår er for svart. Marie trakasseres av gatens pøbel, i et samfunn sykt av inflasjon og militær opprustning. I 1947 ble Eisler dømt til forvisning av "Komiteen for uamerikansk virksomhet". Han reiste først til Wien, men i 1950 tok han den beslutningen å flytte til Øst-Berlin; han valgte DDR som sitt nye fedreland.

Fra midten av l930-tallet hadde sosialrealismen for alvor vunnet plass også i musikken. Modernisme ble fordømt. Sovjetsamveldet under Stalin viste vei. Den "musikalske dekadens" i Vest ble brakt som vektig argument for oppbyggingen av en ren, nasjonal, tonal og enkel - sosialreatistisk - musikk. Denne forenklingen ble for Eisler et dilemma: Hvem skulle sette normene for denne forenkling - Eisler selv eller sovjetstyrte. østtyske kulturbyråkrater? Dette uløselige spørsmål førte til nye konflikter og ny kamp. Både Brecht og Eisler møtte i DDR en type uforstand og direkte motstand som de på forhånd aldri hadde ventet seg. Sangen Die haltbare Graugans - De holdbare (les:ukuelige) grågjessene - er sannsynligvis en reaksjon fra Brecht og Eisler på deres endrede situasjon i DDR. Temaet i Brechts tekst er de forfulgte, de "uspiselige". Men aldri lar de seg knekke, selv om de stadig drives på flukt, mot nye mål og nye horisunter: "Ostwärts mit Quong, Quong, ja, ja, ja, ja"

Ida Baalsrud


Bertolt Brecht (10/2 1898 - 14/8 1956)

En biografi

1904 -17 Folkeskole og realgymnaset i Ausburg, hans fødehy

1917

Startet medisin- og naturfagstudier ved Universitetet i München

1919

Teaterkritiker (svært kritisk) i «Der Volkswille», kommunistavis i München.

1922

Giftet seg med Marianne Zoff

1924

Flyttet til Berlin.

1926

Starter studier i marxisme, fra å ha vært pasifist og alminnelig venstreorientert.

1927

Første versjon av «Mahagonney» framført. Skilles fra Marianne Zoff.

1928

Premiere på «Tolvskillingsoperaen». Gifter seg med Helene Wiegel.

1929

Var nådd fram til et klart marxistisk standpunkt, som han forsøkte å formulere og bearbeide gjennom sine «Lærestykker».

1932

Premiere på «Moren» i Berlin.

1933

Må forlate Tyskland etter Riksdagsbrannen. Flytter via Wien og Sveits til Frankrike. Senere samme år til Danmark (1933 - 39).
1939 - 47 Bor i Sverige, Finland og USA (1941 - 47). Fikk ikke framført noe verk, men skrev sine mange skuespill i den «episke» stilen.

1947

Må vitne for Komiteen for Uamerikansk Virksomhet i Washington. Flytter tilbake til Europa.

1949

Grunnlegger «Berliner ensemble» og slår seg ned i Øst-Berlin

1950

Østerriksk statsborgerskap

1953

Opprør i Øst-Tyskland. Brecht offentliggjør en lojalitetserklæring til Ulbricht

1954

Premiere på «Den kaukasiske krittring».

1955

Blir tildelt Stalins Fredspris i Moskva.

1956

Bertolt Brecht dør av hjerteinfarkt den 14. august.
   

EN LESENDE ARBEIDERS SPØRSMÅL
Hvem bygde Theben med de sju portene?
I bøkene står noen kongenavn.
Har kongene slept på murblokker?
Og Babylon, ødelagt så mange ganger:
Hvem gjenreiste Babylon så mange ganger?
Lima strålte av gull: Hvor bodde
bygningsarbeiderne i Lima?
Den kinesiske mur ble endelig ferdig:
Hvor gikk murerne da?

Det store Roma er fullt av triumfbuer:
Hvem satte dem opp? Over hvem triumferte de?
Og i sangenes Bysantz: Bodde alle i slott?
Selv i sagnenes Atlantis brølte de drukne
på sine slaver den natten da havet kom.

Den unge Alexander tok India. Han alene?
Caesar slo gallerne
Hadde han ikke engang med seg en kokk?
Filip av Spania gråt da hans armada
gikk under: Var det ingen andre som gråt?
Fredrik den andre seiret i sjuårskrigen. Hvem
seiret bortsett fra ham?

På hver side: en ny seier.
Hvem kokte seiersmaten?
Hvert tiår: en ny stor mann.
Hvem betalte regningen?

Så mange historier.
Så mange spørsmål


PROGRAM

Lørdag 1. juni 1991 kl 15.00 i Scenehuset, Bogstadveien 49, Oslo.
Dirigent: Ida Baalsrud
Piano: Einar Rusten
Regi: Preben Faye-Scjhøll

  1. SOLIDARITETSSANG (1932)
    Fra filmen "Kuhle Wampe".
    Tekst: Bertolt Brecht. Musikk: Hanns Eisler
    Arr. John Persen
    Solistkvartett: Siri Hass Gjermundsen, Eli Sylta, Svein Olav Naas og ØrnuIf Haugsrud
  2. Sagt om Brecht (publisert 1977)
    Fra Jens Bjørneboe: "Om Brecht"
    Fremført av: Ørnulf Haugsrud og Svein Olav Naas
  3. SOLIDARITETSSANG (siste refreng)
    Tekst: Bertolt Brecht. Musikk: Hanns Eisler
  4. Fra "Historier om hr. K" (1947)
    Fra "Kalenderhistorier"
    Tekst: Bertolt Brecht. Norsk tekst: Georg Johannesen
    Lest av: Aslak B. Syse
  5. Fra "Om den stakkars Bertolt Brecht" (1927)
    Fra "Huspostill"
    Tekst: Bertolt Brecht. Norsk tekst. Georg Johannesen
    Lest av: Erik Hansen
  6. Om å forføre en engel (1948)
    Fra "Sonette"
    Tekst: Brecht. Norsk tekst: Preben Faye-Schjøll og Eli Sylta.
    Lest av: Eli Sylta.
  7. EN GLEDESPIKES SANG (1934)
    Fra "Rundhoder og spisshoder"
    Tekst: Bertolt Brecht. Musikk: Hanns Eisler
    Arr.: Ivar Thomassen
    Solist: Kirsten Voje
  8. Født seint(1920)
    Tekst: Bertolt Brecht. Norsk tekst: Georg Johannesen
    Lest av: Ingvild Svendsen
  9. Alabama-sang (1927)
    Fra Mahagony
    Tekst: Bertolt Brecht. Norsk tekst Jens Bjørneboe
    Lest av: Annette Sund
  10. Da jeg gikk (1942)
    Fra "Gesichte der Simone Machard"
    Tekst: Bertolt Brecht. Norsk tekst: Preben Faye-Schjøll
    Lest av: Randi Kveine
  11. DEN FILLETE FRAKKEN (1931)
    Fra "Moren"
    Tekst: Bertolt Brecht. Musikk: Hanns Eisler.
    Norsk tekst: Geir Johnson
  12. Alabama-sang (1927)
    Lest av: Inga Skjånes
  13. Født seint (1920)
    Lest av: Ingvild Svendsen
  14. Fra "Tysk krigs-ABC" (1935-40)
    Tekst: Bertolt Brecht. Norsk tekst: Kjell Askildsen.

    Lest av: Eli Sylta og Ivar Sekne

  15. FREDSSANG (1951)
    Tekst: Bertolt Brecht og Pablo Neruda. Musikk: Hanns Eisler
    Norsk tekst: Georg Johannesen. Arr.: John Persen
  16. Utdrag fra Siste tale (1930)
    Fra "Unntak og regel" / "Den hellige Johanna av slakteriene"
    Norsk tekst: Georg Johannesen
    Lest av: Ivar Sekne
  17. Panserbilen (1935-40)
    Fra "Tysk krigs-ABC"
    Lest av: Eli Sylta
  18. SANGEN OM SOLDATEN (1927)
    Fra "Huspostill" / "Mor Courage"
    Tekst: Bertolt Brecht. Musikk: Hanns Eisler
    Norsk tekst: Ole Grepp Arr.: Ida Baalsrud
  19. Om den stakkars Bertolt Brecht (1927)
    Fra "Huspostill"
    Lest av: Ingvild Svendsen
  20. Fra "Historier om hr. K"
    Lest av: Aslak B. Syse
  21. SANGEN OM SA-MANNEN (1932)
    Tekst: Bertolt Brecht. Musikk: Hanns Eisler
    Norsk tekst: Sigve Bøe
  22. Man skulle ikke være for kritisk (ca. 1922)
    Fra "Psalmen"
    Tekst: Bertolt Brecht.
    Norsk tekst: Preben Faye-Schjøll og Eli Sylta
    Lest av: Ørnulf Haugsrud
  23. HAN GIR KANONEN FYR (1943)
    Fra "Schweyk i den 2. verdenskrig"
    Tekst: Bertolt Brecht. Musikk: Hanns Eisler
    Norsk tekst: Aslak B. Syse. Arr. Horst Zimmermann
  24. Forlang ikke for mye vett (1935)
    Tekst: Brecht Norsk tekst: Georg Johannesen
    Lest av: Eli Sylta
  25. DIE HALTBARE GRAUGANS (etter 1940)
    Tekst: Bertolt Brecht. Musikk: Hanns Eisler
  26. Det vil jeg si (ikke tidligere utgitt)
    Norsk tekst: Georg Johannesen
    Lest av Øystein Moe
  27. HYLLEST TIL LÆRINGEN (1931)
    Fra "Moren"
    Tekst: Bertolt Brecht. Musikk: Hanns Eisler
    Arr.: John Persen
  28. Jeg vil gå med den jeg elsker (1940)
    Fra "Det gode mennesket fra Sezuan"
    Norsk tekst: Preben Faye-Schjøll
    Lest av: Lisbeth Nordli
  29. Kjærlighetsundervisning (ca. 1945)
    Fra "Reisen des Glückgotts"
    Norsk tekst: Preben Faye-Schjøll og Eli Sylta
    Lest av: Kirsten Voje
  30. JØDEHOREN MARIE SANDERS (1935)
    Tekst: Bertolt Brecht. Musikk: Hanns Eisler
    Norsk tekst: Georg Johannesen Arr.: Ida Baalsrud
    Solist: Randi Kveine
  31. Fornøyelser(1954)
    Norsk tekst: Preben Faye-Schjøll
    Lest av: Hilde Ibsen
  32. Über allen Gipfeln ist Ruh
    Tekst: Johann Wolfgang Goethe
    Lest av: Knut Stubbråten
  33. Dårlig tid for lyrikk (1939)
    Fra "Dikt fra Svendborg"
    Norsk tekst: Georg Johannesen
    Lest av: Helge Horvei
  34. LITANEI VOM HAUCH (1927)
    Fra "Huspostill"
    Tekst: Bertolt Brecht. Musikk: Hanns Eisler
  35. Etterkommeren (1920)
    Norsk tekst: Olav H. Hauge
    Lest av: Inga Skjånes
  36. Fra "Historier om hr. K."
    Lest av: Aslak B. Syse
  37. SANGEN OM MOLDAU (1943)
    Tekst: Bertolt Brecht. Musikk: Hanns Eisler
    Fra "Schweyk i den 2. verdenskrig"
  38. Om den stakkars Bertolt Brecht (1927)
    Lest av: Erik Hansen
  39. SANGEN OM MOLDAU
    Tekst: Bertolt Brecht. Musikk: Hanns Eisler.