Donna Haraway, vitenskapspørsmålet i feminismen og det partielle perspektivets forrang.

Donna Haraway, født i 1944, er professor i feministisk teori, filosofi og teknologisk vitenskap. Hun innehar også en doktorgrad (Ph.d.) i biologi.

Jeg ble ganske fasinert og irritert når jeg begynte å lese denne teksten om “situerte kunnskaper”. Hun skriver om teknologi og vitenskap fra et feministisk ståsted. Teknologien, mutanter og science fiction legger jeg lite vekt på.

Fasinert ble jeg fordi hun skriver forståelig, sarkastisk og alvorlig om et ganske ømtåelig tema. Irritert ble jeg fordi jeg fort fant ut at det ville bli vanskelig å forklare denne teksten i et kort foredrag. Etter å ha lest teksten noen ganger, og fått en e-post fra Hilde Bondevik, var det bare å starte fra skratch.

Problemstillingen i teksten er det Haraway kaller situerte kunnskaper. Forskeren skal som et nøytralt medium fokusere sitt objektive blikk, og vitenskapen skal gjengi naturen, i vårt tilfelle kvinnen, slik kvinner ER. Men, forskeridealet har vært den mannlige, europeiske, maskuline vitenskapsmannen helt siden 1600-tallet. Hvor objektiv kan denne vitenskapen, og forskeren, være?

Idag posisjonerer feministiske teoretikere seg ved å snakke og reflektere om kjønn, rase, etnisitet, sosial og økonomisk status, og hvilke resultater man da får med sin forskning. Haraway snakker om posisjoneringen som en nøkkelaktivitet for å bygge opp kunnskap. Hvis man ikke posisjonerer seg, mener Haraway at man inbiller seg at man har en kapasitet som allvitende og allmektig, noe hun kaller “gudetrikset”. Gudetrikset betyr at man seer alt fra ingensteder, og Haraway mener derfor at siden vi IKKE er guder, må vi innrømme at vi ser på kunnskapen fra et sted, somewhere/anywhere, og at dette har betydning for hva slags kunnskap vi produserer. Men selv om lokalisering og posisjonering er viktig, så er ikke det nok for at kunnskapen skal situeres, man må forholde seg aktiv til lokalisering og posisjonering gjennom hele forskningsprosessen, først da kan man faktisk redegjøre for hvilke kunnskaper man har tillagt seg. Dette betyr fremdeles ikke at kunnskapen er den hele og fulle sannhet, Thomas Laqueur har skrevet at “forskere lager seg sin egen sannhet”, og Fox Keller har skrevet at “vitenskapelige tanker er mannlige tanker, for eksempel maling, skriverier og forskning, hovedsakelig gjort av menn”, mens Haraway sier at feministisk objektivitet er ganske enkelt situert kunnskap. Men hvor mye av tidligere “feministisk” vitenskap og forskning kan vi regne som situert kunnskap? Sansynligvis svært lite. Feministisk vitenskap er ikke den samme idag som for 10, 20 eller 60 år siden, og vil sikkert ikke være den samme i morgen. Kanskje Haraways lidenskap for feminisme, teknologi og biologi i fremtiden kan frigjøre kvinnen fra å være en “menneskelig inkubator”, slik at “den lille forskjellen” ikke behøver å holde igjen kvinnen i hennes ønsker om trancendens?

Som en avslutning vil jeg prøve å gjennomgå noen av Haraways refleksjoner over objektivitet. Kjønn opptrer jevnlig som et objekt for biologisk kunnskap, som da blir oppfattet som biologisk determinisme, men dette er en trussel for kjønn som en sosial konstruksjon, og kjønn som en biologisk oppfatning. Men biologisk kjønn er kun materiale for en forståelse for sosialt kjønn. Haraway sier at feministiske fortellinger om objektivitet og kroppsligjøring, krever enkle manøvre i vestlige analytiske tradisjoner. Dette startet i dialektikken, men stoppet grunnet mangel på nødvendige revideringer. Situerte kunnskaper krever at kunnskapsobjektet fremstilles som en medspiller og aktør, ikke som ett grunnlag eller ressurs.

Haraways enkle manøvre er ikke noe nytt innen vestlig filosofi, men har en spesiell feministisk vinkling i forhold til vitenskapspørsmålet i feminismen, og til kjønn som situert forskjell.

Påstander om biologisk determinisme kan aldri bli de samme som tidligere,. Kjønn er gjennomgått på hvert eneste nivå, helt ned til gener og kromosomer, og forskjellen biologisk regnes om situasjonsbestemt, ikke som medføldt.

Hvordan bør fremtidig feministisk forskning kunne oppfattes som hel og sannferdig, uten at den biologiske forskjellen vektlegges? Hvordan bør forholdet mellom objekt og subjekt være? Bør forskningen være kvalitativ eller kvantitativ?

--The end--