Her har jeg forsøkt å sammenfatte de sentrale punktene for fotografering. Mulighetene for å utvide er enorme, så vi får se hva det blir til senere.
Fotografere stammer fra photo=lys og graphos=skrive, altså skrive med lys. Når du fotograferer, er det etter min mening tre faktorer som avgjør om resultatet blir vellykket:
At kameraet må stilles inn "korrekt" er neppe kontroversielt å hevde. At veldig mange bilder blir dårlige fordi det likevel ikke er gjort, er heller ikke spesielt sjelden. I prinsippet er det kun tre innstillinger på et kamera: lukkertid, blenderåpning og avstand. Disse kan i kombinasjon med hverandre brukes kreativt.
Kort lukkerhastighet muliggjør å fryse hurtige bevegelser. Lange lukker- tider kan brukes for å illudere fart. Blenderåpningen brukes for å endre den såkalte dybdeskarpheten: hvor stort område i dybderetningen av bildet tegnes skarpt på filmen. Her vil det ikke være noen brå overganger mellom det som tegnes skarpt og det som ikke tegnes skarpt. Overgangen er gradvis, og 100% skarpt blir det kun i den avstanden som er innstilt på kameraet. Ett lynskarpt punkt i et ellers uskarpt bilde blir et naturlig blikkfang, og da er det om å gjøre at det også er det naturlige interessepunktet i bildet. Hvis ikke, blir det et bilde der betrakteren ikke klarer å feste blikket.
Nyere kameraer har stort sett autofokus, noe som av gamle travere blir ansett som noe styggedom. Min personlige mening om autofokus er at det er OK så lenge du har kontroll på hva det blir fokusert på, og at du som fotograf bruker det bevisst. En ting som er helt klart er at de fleste moderne autofokussystemene fokuserer mer presist enn hva du gjør manuelt, forutsatt at du forsøker å fokusere på det autofokus-sensoren ser på. Problemet er bare at autofokussensoren ser på et lite punkt midt i bildet, og det forutsettes at du retter dette punktet mot det du vil fokusere på. Komposisjonsmessig er ikke dette alltid like heldig, så du må ofte peke på hovedmotivet, låse autofokusen og så komponere om bildeutsnittet. Og da spørs det om du tjener så mye på å ha autofokus likevel. Mange vektlegger de tekniske aspektene ved fotograferingen alt for mye. Man skal kjenne til prinsippene og bruke dem bevisst i et kreativt øyemed, men man skal ikke la de tekniske aspektene være hovedpoenget i bildet. Da blir det bare effekter for effektenes del, og det er kjedelig.
er alfa og omega for fotografen, og likevel det klart vanskeligste. Det vanligste er å kjøre utendørsbilder i klart solskinn bakfra og innendørsbilder med blitz rett forfra. Begge fører til at man ser helt klart og tydelig hva det er bilde av, og begge er like kjedelige. Hva med å være litt mer kreativ: Forsøk et motlysbilde utendørs. La lyset strømme gjennom løvverket på et tre, gjem sola bak hovedmotivet ditt, la sola være med i bildet og la eksponeringsautomatikken gjøre som den vil.
Innendørs er standardtrikset å sende blitz-lyset i taket hvis du har mulighet til å vinkle den opp. Men vær obs her: taket må være helt hvitt - trepanel vil gi veldig kraftig fargestikk. En annen mulighet er å sende lyset gjennom f.eks. en bit av et laken. Det vil "softe" lyset kraftig. Rett-fram-blitz er det du ikke bør gjøre: tenåringen blir enda mer kvisete enn i virkeligheten, kontrastene blir større og skyggene på veggen bak motivet blir bare helt forferdelige.
De færreste har tilgang til store studioblitzanlegg, men mange kjenner en som driver med fotografering, og noe man kan forsøke er en s.k. slaveblitz, d.v.s. at man har en blitz rett ved kameraet og en eller flere blitzer plassert rundt omkring i rommet, og lar disse blitzene utløses av en spesiell fotocelle. Her blir mulighetene med ett utvidet ganske kraftig. En slik slavecelle koster et par hundrelapper, og dobbeltstøpsel til blitz koster noen tiere. I den siste tiden har det også kommet blitzer med innebygget slavecelle som du skrur inn i stedet for pærer i en vanlig lampett. Batterier blir helt unødvendig, og slavecella gjør at du ikke trenger noen kabel. Jeg har ikke fått prøvd dette enda, men det høres ut som en nyttig ting, og så tror jeg de er overkommelige i pris.
Komposisjon går på dette med hvor i bildeflaten de ulike elementene befinner seg. Hovedregelen er å ha med så få elementer som mulig i bildet, og passe på at det er kun disse elementene som faktisk er med i bildet. Alt annet blir likevel bare forstyrrende fremmedelementer.
De som har lest litteraturen har også ofte støtt på uttrykket "det gylne snitt". Det kan forklares omtrent slik: tenk deg at du deler bildet i 9 likeformede deler med to vannrette og to loddrette streker. Regelen forteller da at hovedmotivet bør befinne seg i ett av de fire skjæringspunktene mellom linjene. Som alle andre regler er også denne kun en veiledning, men hvis man har den i bakhodet, så er den en hjelp til å heve den gjennomsnittlige standarden på bildene.
Hvordan beskrives bevegelse i et fotografi, som i sin natur er helt statisk? Man bruker lang lukkertid og lar enten motivet bevege seg mens lukkeren er åpen, eller man lar kameraet følge motivets bevegelse (panorering) og lar bakgrunnen flyte ut. Et annet moment når man skal beskrive bevegelse er at hvis bevegelsen er fra venstre mot høyre i bildet, så forteller det at motivet er på vei bort fra "noe". Hvis bevegelsen er fra høyre mot venstre, er motivet på vei "hjemover". Dette har sammenheng med vår naturlige leseretning.
Hvis du har kraftige linjer i bildet - trestammer er ett av de mest ekstreme tilfellene - så pass på at hvis linjene konvergerer, så må hovedmotivet ligge i det punktet som linjene konvergerer mot. Hvis det ikke ligger der, så glem hele bildet. Det blir uansett ikke noe bra.
Regi er av og til ønskelig, og av og til ikke ønskelig i det hele tatt. Situasjoner der regi ikke er ønskelig er typisk når man fotograferer unger. De er så godt som uten unntak best når de får stelle med sitt og du som fotograf kan sette på god avstand og ta de bildene du vil. En kort til middels tele er klart å foretrekke da. Men litt større unger og voksne kan av og til trenge litt regi. Hvis du merker at motivet ditt knyter seg med en gang du tar opp kameraet, så må du være hobbypsykolog. Den første erkjennelsen er at de første bildene går fløyten uansett, så bruk dem til oppvarming. Når du så har tatt 4-5 bilder, kan du forsøke deg med noen "kikk på fuglen"-øvelser, der du får motivet til å gjøre noe på kommando. Da oppnår du samtidig å avlede oppmerksomheten en smule. Og så må du alltid være oppmerksom på motivet, og selvsagt klar til å fyre av når du ser at bildet er slik du ønsker. Kanskje har du bare et par tideler av et sekund på deg før motivet er forandret igjen. Regissert spontanitet er alt annet enn lett, men dårlig regisserte bilder er uansett bånn i bøtta. Da blir det bare så alt for tydelig at både fotograf og motiv ikke behersker situasjonen.
Nå har jeg fortalt litt om det å ta bilder. Temaet er så godt som uuttømmelig, så ikke bli overrasket hvis det kommer noen påplusninger og reorganiseringer med tiden. Kanskje jeg til og med får ut fingeren og scanner inn noen av mine egne "åndsverk", så kan den som har lyst kontrollere om jeg selv følger de rådene jeg har gitt over.