Lovdata

Høyesterettsavgjørelser


INSTANS: Høyesterett - Dom.
DATO: 1998-05-07
STIKKORD:

SAMMENDRAG: Saken gjelder krav fra førstavdødes ektefelles arvinger om skifte av uskiftebo, arveloven § 24 annet ledd.

SAKSGANG: Gulating lagmannsrett LG-1996-01026 - Høyesterett HR-1998-00038 B, nr 227/1997
PARTER: 1. Ingeborg Holmedal, 2. Mona Dolvik, 3. Per Johan Paulsen, 4. Irene Normann (Advokat Dag Saltnes - til prøve) mot Alf Andor Fosse (Advokat Dag Steinfeld)
DOMMERE: Gjølstad, Oftedal Broch, Lødrup, Bruzelius og Bugge

Saken gjelder krav fra førstavdødes ektefelles arvinger om skifte av uskiftebo, arveloven § 24 annet ledd.

Alf Andor Fosse, som er 85 år, sitter i uskiftet bo etter ektefellen, Ragna Pauline Fosse, som døde 26 desember 1992. De hadde vært gift siden 1956, men hadde ikke felles livsarvinger. Hun eide en eiendom på Askøy og han en hytteeiendom i Lindås. I ektepakt fra 1962 var det bestemt at de skulle ha særeie, men dersom hustruen døde først, skulle det forholdes som om særeie ikke var opprettet. I forbindelse med ektepakten opprettet Ragna Fosse testament, hvor hun uttrykte ønske om at Alf A Fosse skulle sitte i uskiftet bo etter henne, men bestemte at mannen ikke skulle ta arv etter henne, og at hennes slekt skulle arve det hun etterlot seg når også han var falt bort. Det er anslått at verdiene i boet utgjorde i underkant av en million kroner da hun døde. Partene er enige om at den største delen skrev seg fra eiendeler som hadde tilhørt henne.

Alf A Fosse har to særkullsbarn, en sønn i Norge og en datter i USA. Ragna Fosses arvinger er hennes søster og hennes avdøde brors tre barn. De fremsatte 14 desember 1995 krav til Midhordland skifterett om offentlig skifte av uskifteboet og gjorde gjeldende at Alf A Fosse hadde foretatt disposisjoner til fordel for sin sønn, Bjørn Alf Fosse, som medførte at boet var minsket vesentlig. Særlig ble vist til at sønnen hadde fått overført til sine bankkonti nærmere 500.000 kroner, men det ble også trukket frem at Alf A Fosse hadde brukt betydelig av midlene i uskifteboet ved reiser til utlandet, blant annet til sin datter.

Skiftetvisten ble overført til behandling i søksmåls former. Midhordland skifterett fant i dom 1 april 1996 at Alf A Fosse bevisst hadde forsøkt å tappe boet for verdier og at vilkårene for å kreve skifte etter arveloven § 24 annet ledd var oppfylt. Skifterettens dom har slik domsslutning:

Alf A Fosse påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som avsa dom 16 april 1997 med denne domsslutning:

Lagmannsretten bygde på at overføringene fra Alf A Fosse til sønnens bankkonti var proforma og at det heller ikke ellers forelå omstendigheter som ga grunnlag for å kreve uskifteboet skiftet.

Ragna Fosses arvinger har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Det er innhentet skriftlige forklaringer fra en av de ankende parter, fra ankemotparten og hans sønn og fra ytterligere to vitner, hvorav ett vitne er nytt for Høyesterett. I tillegg er det holdt bevisopptak for innhentelse av tilleggsforklaring fra ankemotparten. Det foreligger også enkelte nye dokumenter i saken.

De ankende parter - Ragna Fosses arvinger - har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:

Bestemmelsen i arveloven § 24 annet ledd må ses i sammenheng med bestemmelsene i § 13, § 19 og § 27, og gir arvingene et ikke ubetydelig vern. I et uskiftet bo disponerer gjenlevende ektefelle ikke bare over egne midler, men også over arven etter førstavdøde. Det stiller krav til forsvarlig forvaltning av boet og forutsetter tillit.

Som for de tidligere retter gjør Ragna Fosses arvinger prinsipalt gjeldende at Alf A Fosse har overført betydelige verdier av uskifteboet som gave til sitt særkullsbarn, Bjørn A Fosse. Gavetransaksjonene er fullbyrdet. Det er ikke godtgjort at overføringene skjedde proforma med den motivering lagmannsretten har bygd på. Tvert imot tyder alt på at overføringene var reelle. Først da pågangen fra Ragna Fosses arvinger ble for sterk, ble det anført at overføringene var proforma og foretatt tilbakeføring av midlene. En slik tapping av boet som her har funnet sted, gir grunnlag for krav om skifte etter arveloven § 24 annet ledd.

Subsidiært - for det tilfellet at det skulle bli lagt til grunn at det dreide seg om proforma - gjøres gjeldende at Alf A Fosses disposisjoner er brudd på den tillit uskifte forutsetter og at kravet om skifte av boet også da må gis medhold. Disposisjonene utsatte boet for risiko for å bli vesentlig minket, for eksempel ved endring av avtalen mellom far og sønn i fremtiden, som følge av fremtidig sviktende betalingsvilje eller betalingsevne fra sønnens side eller som følge av krav fra arvinger etter sønnen, dersom han skulle dø før faren. Slike proformadisposisjoner gir mulighet for å argumentere forskjellig alt etter situasjonen. En anførsel fra lengstlevende om proforma vil kunne avholde førstavdødes arvinger fra å kreve omstøtelse etter arveloven § 19. Hvis mottageren ved lengstlevendes død gjør gjeldende at disposisjonen var reell, vil fristen for omstøtelse være utløpt og mottageren vil kunne beholde det mottatte.

I helhetsvurderingen her må også boets negative økonomiske utvikling ha betydning og det må ses hen til at Ragna Fosse hadde anskaffet det meste av midlene i uskifteboet. Også overdragelsen av hytteeiendommen må tillegges en viss vekt. Det kan ikke legges til grunn at det var heftelser av betydning på eiendommen.

Det er et vesentlig moment at det dreide seg om disposisjoner som innebar risiko for forfordeling av en arving. Etter de ankende parters syn har gjenlevende ektefelle utvist en utilbørlig opptreden som strider mot forutsetningene for uskifte. Dersom den som sitter i uskifte vil foreta slike proformadisposisjoner, må vedkommende iallfall informere arvingene, slik at de vet hva de har å holde seg til. Det ble ikke gjort i dette tilfellet.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

Ankemotparten - Alf A Fosse - henholder seg til lagmannsrettens dom og har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:

Bakgrunnen for de pengedisposisjoner han har foretatt i forhold til sin sønn, er at han har hatt den oppfatning at formuen kunne være til hinder for tildeling av trygdeleilighet, eller iallfall ville føre til en høyere husleie dersom han fikk tildelt slik leilighet. Han har stått på søkerliste for trygdebolig i over 10 år, fra først av sammen med ektefellen, og har bodd i en leilighet på ett rom utskilt fra en større leilighet, uten adgang til bad og med toalett tvers over en gårdsplass.

Overføringene på bankkontiene til sønnen skjedde, som lagmannsretten korrekt har lagt til grunn, proforma. Pengene er tilbakeført, og disposisjonene har ikke ført til noen minsking av boet. Det beskjedne vederlag sønnen ytet for hytteeiendommen, må ses på bakgrunn av heftelsene. Overdragelsen av hytteeiendommen kan ikke ha betydning.

Vurderingen etter arveloven § 24 annet ledd av proformaoverføringene må skje i lys av den meget omfattende rådighet lengstlevende i uskifteboet har etter § 18 i loven, og for øvrig ut fra lovens øvrige sanksjonsmidler. Lovgivertendensen har vært å styrke rettighetene til den som sitter i uskifte.

I dette tilfellet har det ikke vært noen reell risiko for at disposisjonene kunne utsette boet for tap. Sønnen har hatt en velordnet økonomi. Disposisjonene har vært motivert av ønsket om trygdeleilighet, og har ikke hatt brodd mot førstavdødes arvinger. Noe mislig forhold foreligger ikke.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Før jeg går inn på de rettslige spørsmål, vil jeg redegjøre for de disposisjoner som danner bakgrunnen for kravet om skifte.

Den 27 oktober 1992 overførte Alf A Fosse 185.000 kroner fra en sparekonto han hadde, til en nyopprettet plasseringskonto i eget navn. Den 14 desember 1992, før hustruen døde, ble kontoen overført til sønnens navn, Bjørn A Fosse, men slik at både far og sønn hadde disposisjonsrett til kontoen. Sønnen oppførte kontoen i sin selvangivelse for 1992 og opplyste om mottatt arv eller gave med 189 000 kroner. Det ble ikke sendt melding til skattefogden.

I 1993 overdro Alf A Fosse sin hytteeiendom i Lindås til sønnen for 500 kroner. Det foreligger takst over hytteeiendommen, hvor verdien uten heftelser er oppgitt til 50.000 kroner. En heftelse om rett for hovedbruket til å forlange hytteeiendommen tilbake til gården ved salg til andre enn livsarvinger, ble slettet i 1979 i forbindelse med avlysing av tilsvarende heftelse på en annen utskilt hytteeiendom. Det er uenighet om heftelsen skulle vært slettet også på Fosses eiendom. For øvrig forbeholdt Alf A Fosse seg ved salget til sønnen livsvarig bruksrett til hytta.

I november 1994 solgte Alf A Fosse Ragna Fosses eiendom på Askøy. Nettoprovenyet - 395.000 kroner - ble satt inn på plasseringskontoen. I selvangivelsene for 1994 opplyste både far og sønn om eiendomssalget og om at oppgjøret sto på en "felles" konto.

Alf A Fosse solgte også to tomter som var fraskilt eiendommen på Askøy for ca 285.000 kroner. Oppgjøret for disse, som ble utbetalt i begynnelsen av 1995, satte han inn på sin egen sparekonto.

Den 31 oktober 1995 opprettet Bjørn A Fosse en ny konto med fastrenteavtale, etter det opplyste med høyere rente enn på plasseringskontoen, og overførte 300.000 kroner fra plasseringskontoen til den nye kontoen. Bjørn A Fosse hadde alene disposisjonsrett til innestående på denne konto.

Etter pågang fra Ragna Fosses arvinger tilbakeførte Bjørn A Fosse 14 desember 1995 både plasseringskontoen og fastrentekontoen til sin fars, Alf A Fosses navn.

Spørsmålet i saken er i første rekke betydningen av de disposisjoner som er foretatt over plasseringskontoen og fastrentekontoen, særlig disposisjonene etter salget av eiendommen på Askøy. For Høyesterett er Alf A Fosses eget forbruk ikke anført som selvstendig grunnlag for kravet om skifte, men bare som et moment i helhetsvurderingen. Eksklusive skatt på tomtesalget er forbruket fra uskifteboet beregnet til ca 95.000 kroner pr år. Utover dette har Alf A Fosse hatt lønns- og pensjonsinntekter på vel 100.000 kroner pr år. Heller ikke omstendighetene ved overdragelsen av hytteeiendommen har hatt noen sentral plass under forhandlingene for Høyesterett. Jeg nøyer meg med å bemerke at man etter forklaringene ikke uten videre kan legge til grunn at salgsforbudet utenfor slekten er falt bort. Lagmannsretten har dessuten pekt på at hytta er til "nedfalls" og ikke har vært benyttet til overnatting på mange år.

Etter arveloven § 24 annet ledd kan en arving kreve uskifteboet skiftet blant annet når gjenlevende ektefelle "fer misleg åt så buet minskar unødig eller blir utsett for vesentleg minking". Bestemmelsen avløste § 12 annet ledd i den tidligere uskifteloven, som anga at arvingene kunne kreve boet skiftet dersom "gjenlevende ektefelle ved å vanskjøtte sine økonomiske anliggender, ved misbruk av retten til å råde over boet eller ved annen util børlig adferd vesentlig forminsker boet eller utsetter det for å bli vesentlig forminsket". I utkast til ny lov fant man det tilstrekkelig å bruke som kriterium at gjenlevende ektefelle "ved utilbørlig adferd vesentlig minsker boet eller utsetter boet for å bli vesentlig minsket", jf Arvelovkomiteens utkast side 189 og side 268. Bestemmelsen fikk sin nynorske språkform under lovbehandlingen i Stortinget, men det er ikke noe som tyder på at noen realitetsendring var tilsiktet på dette punkt. Det finnes meget lite praksis om arveloven § 24 annet ledd og forløperen i uskifteloven § 12 annet ledd. Bare i enkelte underrettsdommer har krav om skifte av uskiftebo ført frem.

I den foreliggende sak har lagmannsretten funnet det godtgjort at overførslene til Bjørn A Fosse over plasseringskontoen og fastrentekontoen var proforma. Lagmannsretten har bygget på Alf A Fosses og sønnens forklaringer om at motivet var å hindre at formuen skulle få betydning ved tildeling av trygdeleilighet og eventuell husleie i slik leilighet. Videre er lagt vekt på at det ikke var foretatt noe som kunne tyde på at overføringene skulle være reelle. Alf A Fosse tok selv ut penger fra plasseringskontoen, blant annet i forbindelse med utenlandsreiser. Sønnen har ikke disponert av midlene, utover at han som godtgjørelse for forskjellig bistand og for skatt har mottatt 8.000 kroner. Lagmannsretten har også pekt på at sønnen, samme dag som skifte ble begjært, fraskrev seg disposisjonsretten til kontiene. Etter min mening er det et tilleggsmoment i denne forbindelse at han ikke bare tilbakeførte oppgjøret fra eiendomssalget, men også de 185.000 kronene som var blitt overført før Ragna Fosse døde, og som ikke var noen disposisjon fra uskifteboet. Selv om forholdet til datteren i USA er lite trukket frem i saken, nevner jeg endelig at dersom man skulle legge til grunn at det dreide seg om reelle overføringer, ville de ha innebåret en forfordeling av Alf A Fosses sønn i forhold til hans datter.

Alt i alt mener jeg at det ikke har kommet frem noe i ankesaken som kan gi grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisvurdering om at disposisjonene over de nevnte konti ikke representerte reelle overføringer til Bjørn A Fosse - en vurdering som også bygger på umiddelbar bevisførsel.

De ankende parter har subsidiært anført at kravet om skifte av uskifteboet må føre frem, selv om det skulle dreie seg om proformaoverførsler. Jeg er enig i at proformatransaksjoner vedrørende vesentlige deler av midlene i et uskiftebo kan skape en risiko for at boet kan bli minsket. Men vurderingen av om vilkårene for å kreve skifte er oppfylt, må bygge på en helhetsvurdering. Opphør av uskifte er en alvorlig reaksjon. Derfor vil også de øvrige sanksjoner arvingene har mot misbruk fra gjenlevendes side kunne ha betydning.

I den foreliggende sak står man overfor et tilfelle hvor det i slutten av 1995 kunne ligge an til et søksmål etter arveloven § 19 mot Bjørn A Fosse. Innen visse rammer gir denne bestemmelsen arvingene krav på omstøtelse dersom gjenlevende gir bort fast eiendom eller andre gaver som står i misforhold til boet. Et slikt søksmål var ikke lenger aktuelt da midlene ble tilbakeført til Alf A Fosse etter pågang fra førstavdødes arvinger. Når pengene ble tilbakeført slik det her skjedde, kan jeg ikke se at det som en tilleggsreaksjon overfor gjenlevende ektefelle er noen naturlig plass for et krav om skifte av uskifteboet på grunnlag av arveloven § 24 annet ledd. Boet er ikke lenger "utsett for vesentleg minking" som følge av disposisjoner fra gjenlevende ektefelles side. De ankende parter er ikke blitt påført eller utsatt for noe rettstap. Ved vurderingen har jeg også lagt en viss vekt på at de disposisjoner som var foretatt, var lagt helt åpne i Alf A Fosses og Bjørn A Fosses selvangivelser og bankens noteringer. Etter min mening kan således heller ikke det subsidiære grunnlag for å kreve skifte føre frem.

Lagmannsrettens dom blir etter dette å stadfeste. Selv om saken har bakgrunn i proformadisposisjoner foretatt av ankemotparten, finner jeg ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, og jeg mener at det må ilegges omkostninger for Høyesterett i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd. Jeg legger også ved omkostningsavgjørelsen vekt på at pengene ble tilbakeført da begjæringen om skifte ble innsendt. I samsvar med innlevert omkostningsoppgave settes omkostningsbeløpet for Høyesterett til 76450 kroner, hvorav 6450 kroner er utgifter.

Jeg stemmer etter dette for denne dom:



[INNHOLD][TOPP]

Sist oppdatert 18. mai 3898 av Lovdata