Lovdata

Høyesterettsavgjørelser


INSTANS: Høyesterett - Dom.
DATO: 1999-09-09
STIKKORD:

SAMMENDRAG: Saken gjelder spørsmålet om en oversetter har krav på tilleggshonorar fra forlaget når det oversatte verket en tid etter utgivelsen også ble markedsført av Den norske Bokklubben AS.

SAKSGANG: Oslo byrett Nr. 95-9188 A/13 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-03568 A/01 - Høyesterett HR-1999-00046 B, nr. 299/1998
PARTER: Ragnar Frislid, Hjelpeintervenient: Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (Advokat Eirik Djønne - til prøve) mot J. W. Cappelens Forlag AS, Hjelpeintervenient: Den norske Forleggerforening (Advokat Peter G. Nitter).
DOMMERE: Matningsdal, Coward og Skoghøy. Mindretall: Gussgard og Gjølstad.

Dommer Matningsdal: Saken gjelder spørsmålet om en oversetter har krav på tilleggshonorar fra forlaget når det oversatte verket en tid etter utgivelsen også ble markedsført av Den norske Bokklubben AS.

Ragnar Frislid og J. W. Cappelens Forlag AS - heretter Cappelen - inngikk 5. juli 1984 avtale om oversettelse av verket Verdens Dyr fra engelsk til norsk. Verket består av 13 bind, og oversettelsesarbeidet skulle gjennomføres i perioden august 1984 til desember 1987.

Ved oversettelser betales det etter bransjeavtalen et engangshonorar og ikke royalty. I denne saken var honoraret fastsatt til kr 1.170 pr. normalark på 16 sider. Frislid har totalt mottatt et honorar på kr 319.158 for arbeidet.

Partene benyttet en normalkontrakt utarbeidet i 1979 som "omfatter skjønn- og generell litteratur og gjelder for medlemmer av Norsk Oversetterforening og forlag som er tilsluttet Den norske Forleggerforening". Ved kontraktens punkt 1 overdro Frislid til forlaget "enerett til å offentliggjøre oversettelsen i trykt form og annen mangfoldiggjørelse". Videre fikk forlaget ved kontraktens punkt 2 rett til "å overdra sine rettigheter til oversettelsen til annen juridisk eller fysisk person" - med andre ord rett til å overdra bokretten. Honoraret ved overdragelse av bokretten var regulert i avtalens punkt 4.3:

"Overdrar forlaget retten til å offentliggjøre oversettelsen eller deler av den i bokform til annen juridisk eller fysisk person, har oversetteren, hvis oversettelsen tidligere har vært utgitt, krav på 50% av den godtgjørelse som forlaget krever for retten til slik offentliggjørelse av oversettelsen. Oversetteren har i dette tilfelle under enhver omstendighet krav på en godtgjørelse ikke mindre enn 25% av det honorar oversetteren opprinnelig var berettiget til for den tilsvarende tekstmengde, indeksregulert iflg. pkt. 4.7. Denne bestemmelse gjelder ikke ved avhendelse av forlaget som sådant eller av forlagets avdeling for utenlandsk litteratur.

For bruk av oversettelsen i bokklubbutgaver, har Norsk Oversetterforening inngått særskilt avtale med Den norske Bokklubb og Bokklubben Nye Bøker."

Bokklubbavtalen, som jeg kommer nærmere tilbake til senere, ble utarbeidet samtidig med forlagsavtalen, med Norsk Oversetterforening og Den norske Bokklubben AS som parter. Avtalen sikret oversetteren et noe høyere vederlag ved overdragelse til bokklubben.

I 1985 inngikk Cappelen og Bokklubben Bra Bøker avtale om at en del av opplaget skulle omsettes gjennom bokklubben. For øvrig ble det distribuert gjennom bokhandelen. Frislid har ikke krevd tilleggshonorar som følge av denne avtalen.

Cappelen og Den norske Bokklubben AS inngikk deretter forsommeren 1989 avtale om at Cappelen skulle produsere et regulerbart opplag av verket for omsetning gjennom bokklubben. Den avtalte prisen tok utgangspunkt i et opplag på 5.000. Opplaget fikk bokklubbens ISBN-nummer, ble utstyrt med dens logo, og tittelsiden er merket med Den norske Bokklubben. På colofonsiden var det opplyst at norsk utgave var ved J. W. Cappelens Forlag AS, og at det var tale om annen utgave. Vekten var noe lavere enn for første opplag. Cappelen forpliktet seg til ikke selv å markedsføre verket aktivt før tidligst høsten 1990.Vederlaget var "all inclusive", som innebærer at Cappelen - i tillegg til produksjonsutgiftene - var ansvarlig for eventuelle oppgjør med rettighetshaverne. Cappelen beholdt retten til å offentliggjøre oversettelsen - bokretten.

Partene inngikk i november 1991 ny avtale som sikret Den norske Bokklubben AS eksklusive bokklubbrettigheter frem til juni 1994. Verket fikk nå også ny omslagsside. Bokklubben har i alt solgt ca. 130.000 eksemplarer i henhold til disse avtalene.

I 1994 ble det foretatt et kompletteringsopptrykk for bokklubben. Cappelen trykket dessuten i 1997 et opplag på 6.800 eksemplarer som forlaget dels omsatte selv ved direct mail, og dels gjennom Nexus-kjeden, som er en bokhandlerkjede.

Ved brev av 19. november 1992 til Cappelen krevde Frislid under henvisning til bokklubbavtalen 50% av opprinnelig honorar. Da Cappelen avviste kravet, brakte Frislid høsten 1995 saken inn for Oslo byrett. For byretten erklærte Den norske Forleggerforening hjelpeintervensjon til fordel for Cappelen.

Oslo byrett avsa 2. september 1996 dom med slik domsslutning:

Frislid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. For lagmannsretten erklærte Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening hjelpeintervensjon til fordel for Frislid. Den norske Forleggerforening opprettholdt sin hjelpeintervensjon. Borgarting lagmannsrett avsa 24. april 1998 dom med slik domsslutning:

Dommen er enstemmig, men en av dommerne hadde en særbegrunnelse for resultatet.

Frislid har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I tillegg til at anken rettet seg mot lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse, ble det også anført at lagmannsrettens domsgrunner var mangelfulle. Den sistnevnte ankegrunnen ble ikke fulgt opp under ankeforhandlingen. Hjelpeintervenientene er de samme for Høyesterett som for lagmannsretten.

Til bruk for Høyesterett har 13 vitner avgitt skriftlige vitneforklaringer. Ett vitne er nytt. Partene har fremlagt noen nye dokumenter. For øvrig står saken i det alt vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Den ankende part, Ragnar Frislid, har i korte trekk anført:

Ragnar Frislid har krav på tilleggshonorar for den foretatte bruk i henhold til bokklubbavtalen, eventuelt ved utfylling av avtalen, anvendelse av reelle hensyn og bakgrunnsretten.

Tilleggshonorar er ikke betinget av at Cappelen overførte bokretten til Den norske Bokklubben AS. Reelt sett står man her overfor en overdragelse. Slik bokklubbutgaven fremtrådte ved at den bar bokklubbens ISBN-nummer, dens logo og at tittelsiden oppgav Den norske Bokklubben som utgiver, er likhetstrekkene med en overdragelse av bokretten betydelige. Dette bestyrkes av at det nye opplaget ble tilpasset bokklubbens behov ved lavere vekt, og ved at det i 1991 fikk ny omslagsside. Det må også legges vekt på de begrensningene Cappelen påtok seg i egen markedsføring og ved at Den norske Bokklubben AS i en periode fikk eksklusive bokklubbrettigheter til verket. At forlaget og Den norske Bokklubben AS på grunn av de kompliserte rettighetsforholdene ved oversatte verk og av økonomiske grunner har valgt ikke å overdra bokretten, kan ikke ha betydning for oversetterens honorar.

Videre fremheves det at begge avtalene er fremforhandlet av Norsk Oversetterforening som organiserer oversettere av skjønnlitterære verk. Når avtalene de første årene også ble anvendt for oversatt faglitteratur - herunder større verk med kompliserte rettighetsforhold - må man være forsiktig med å tolke ordlyden for strengt i oversetterens disfavør. Hensynet til opphavsretten tilsier tvert om at formuleringen "overdragelse" i bokklubbavtalen må tolkes snevert i oversetterens favør.

Videre må det legges vekt på at de to som fremforhandlet bokklubbavtalen, Ivar Eskeland og Knut T. Giæver, begge har forklart at avtalen hadde som formål å dekke enhver utnyttelse innenfor Den norske Bokklubben AS. Det kan ikke være avgjørende at Den norske Forleggerforening ikke formelt er part i avtalen. Cappelen var på denne tiden medeier i Den norske Bokklubben AS, og selskapets ledelse var velkjent med avtaleforhandlingene. Og selv om Eskelands og Giævers intensjoner ikke har kommet direkte til uttrykk i noe skriftlig dokument, er likevel avtalens formål så synlig at det må tillegges atskillig vekt ved tolkingen.

Subsidiært anføres det at dersom Frislid ikke har krav på honorar i henhold til bokklubbavtalen, kommer normalkontrakten mellom Norsk Oversetterforening og Den norske Forleggerforening punkt 4.3 til anvendelse slik at det skal forhandles om et honorar på minst 25% av det opprinnelige.

Atter subsidiært anføres det at dersom den foretatte bruken verken reguleres av bokklubbavtalen eller av normalkontrakten punkt 4.3, må det vurderes om utgivelsen gjennom bokklubben har skjedd i henhold til den eneretten til spredning som Cappelen har fått overført. Det bestrides at eneretten gav Cappelen rett til en så ekstensiv spredning som har skjedd uten at Frislids samtykke måtte innhentes. Forlaget har dermed brutt sin lojalitetsplikt slik at Frislid har krav på erstatning for krenkelse av sine opphavsrettigheter.

Ragnar Frislid har nedlagt slik påstand:

Ankemotparten, J. W. Cappelens Forlag AS, har i korte trekk anført:

Tilleggshonorar er betinget av at Cappelen har overdratt bokretten. Dette følger for det første av normalkontrakten punkt 4.3 som har overskriften "Overdragelse av bokretten". Videre fremgår det eksplisitt av bokklubbavtalen punkt 2 at tilleggshonorar ved bokklubbutgivelser forutsetter at forlaget har benyttet sin "overdragelsesrett" - noe som ikke er tilfellet i denne saken.

Normalkontrakten punkt 4.3 og bokklubbavtalen regulerer uttømmende når det kan kreves tilleggshonorar. Etter bokklubbavtalen punkt 3 fjerde ledd kan det ikke kreves tilleggshonorar når bokklubben kjøper "en andel av forlagets originalopplag". Ved tolkingen av dette kriteriet må det legges vekt på at man står overfor en langsiktig bransjeavtale. Bestemmelsen må derfor tolkes i lys av nye distribusjonsformer hvor det f.eks. kan være aktuelt å distribuere hele produksjonen, ikke minst ved bokverk, ved direct mail gjennom en enkelt bokhandel. Distribusjon gjennom bokklubben kan dermed ikke stå i en annen stilling. Reservasjonen i punkt 3 fjerde ledd må dermed omfatte alle tilfeller hvor et forlag avgir en del av sin produksjon til bokklubben uten at det gjøres innholdsmessige endringer. Dette styrkes av at det i den aktuelle bestemmelsen også er fastsatt at distribusjonen må skje uten at det foreligger "egne bokklubb-rettigheter til utgivelse". Denne formuleringen ville bli uten selvstendig betydning om Frislids tolking ble lagt til grunn.

Det kan ikke begrunne tilleggshonorar at normalkontrakten punkt 4.3 annet ledd nevner "bruk" i bokklubb. Overskriften til punkt 4.3 - "Overdragelse av bokretten" - viser at det ikke ligger noen realitetsforskjell i denne formuleringen.

Man må være forsiktig med å legge vekt på intensjoner hos Eskeland og Giæver som ikke fremgår av avtaleteksten. Forleggerne deltok ikke i forhandlingene, og man står overfor en avtale mellom to bransjeorganisasjoner, ikke mellom to enkeltpersoner. Tolking av en bransjeavtale bør dessuten så langt som mulig baseres på objektive tolkingsdata.

Utgivelsen gjennom bokklubben har ikke slike likhetstrekk med overdragelse at det er naturlig å likestille tilfellet med overdragelse. Det sentrale er at bokretten er beholdt. Bruk av bokklubbens ISBN-nummer skjedde av rene logistikkhensyn. De øvrige forhold som Frislid har fremhevet, bidrar heller ikke samlet sett til å gi utgivelsen karakter av en overdragelse som utløser krav på tilleggshonorar. Det er i realiteten tale om en løpende produksjon hvor samme sats er brukt hele tiden.

Det bestrides at unnlatelsen av å overdra bokretten er utslag av illojalitet eller et forsøk på omgåelse av oversetterens rettigheter. Når man ved utgivelse av verk - i motsetning til ved skjønnlitteratur - har valgt ikke å overdra bokretten, skyldes dette dels at bokklubben på grunn av de kompliserte rettighetsforholdene ikke ønsker å få bokretten overdratt. For forlagene representerer dessuten verkene en betydelig investering slik at de av økonomiske grunner ønsker å beholde bokretten.

J. W. Cappelens Forlag AS har nedlagt slik påstand:

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at anken må føre frem.

I normalkontrakten mellom Norsk Oversetterforening og Den norske Forleggerforening reguleres honoraret ved "Overdragelse av bokretten" av kontraktens punkt 4.3. Men annet ledd viser som nevnt til bokklubbavtalen "For bruk av oversettelsen i bokklubbutgaver". Jeg siterer derfor innledningsvis de bestemmelsene i bokklubbavtalen som har særlig interesse:

En isolert ordfortolking av bokklubbavtalens punkt 2 taler for Cappelens standpunkt om at tilleggshonorar er betinget av at det foreligger en formell overdragelse av bokretten. Jeg viser til at punkt 2 fastsetter at avtalen bare gjelder bokklubbens bruk av oversettelser i medhold av "den overdragelsesrett" som Norsk Oversetterforening har akseptert.

Men de to avtaletekstene må leses i sammenheng. Tolkingen svekkes dermed av at det i normalkontrakten heter at "For bruk av oversettelsen i bokklubbutgaver, har Norsk Oversetterforening inngått særskilt avtale med Den norske Bokklubb og Bokklubben Nye Bøker". Selv om denne bestemmelsen er plassert i punkt 4.3 under overskriften "Overdragelse av bokretten", gir formuleringen "bruk" i "bokklubbutgaver" en viss åpning for at tilleggshonorar ikke nødvendigvis er betinget av at det foreligger en formell rettighetsoverføring.

Dette støttes etter min vurdering av hvilken omsetningsform forlagene og Den norske Bokklubben AS praktiserte i 1979: Etter det som er opplyst for Høyesterett, var det først i 1982 at bokklubben startet salget av serier/verk. Første oversatte verk var Grimberg hvor avtalen med Cappelen ble inngått 15. november 1983. Bransjeavtalene ble med andre ord utviklet flere år før bokklubben startet omsetningen av oversatte verk hvor man av praktiske og økonomiske grunner har valgt ikke å overdra bokretten. Da avtalene ble inngått, hadde man ikke erfaringsgrunnlag for denne type utgivelser gjennom bokklubben, men utelukkende praksis for overdragelse av bokretten samt andeler av forlagets eget opplag med sikte på vervepremier o.l.

Avtalen med Frislid fra 1984 må tolkes i lys av dette, og av at normalkontrakten mellom Norsk Oversetterforening og Den norske Forleggerforening er utarbeidet med sikte på skjønnlitteratur og generell litteratur. Når den anvendes utenfor sitt direkte anvendelsesområde, bør det legges atskillig vekt på formålet med normalkontrakten punkt 4.3 og bokklubbavtalen: Etter min vurdering viser punkt 4.3 at når oversetterne har akseptert at forlagene kan overdra bokretten, og dermed gjøre et innhogg i deres opphavsrett, er kravet på tilleggshonorar begrunnet i at partene har funnet det riktig at forlaget avstår en andel av det økte inntektspotensialet som dermed oppstår. Og selv om det nok normalt bør legges stor vekt på ordlyden ved tolkingen av bransjeavtaler, bør man i dette tilfellet hvor avtaletekstene sett under ett ikke er helt konsistente og dessuten brukes på en annen omsetningsform enn de er utviklet for, gi rom for å velge løsninger som oppfyller avtalens formål.

Dette formålet, som er klart synlig, kan gjøre seg gjeldende med samme styrke selv om bokretten ikke overdras, men forlaget og bokklubben av praktiske og økonomiske grunner velger ikke å overdra bokretten slik at forlaget har ansvaret for produksjonen og eventuelle oppgjør med rettighetshaverne. Det kan ikke være avgjørende for oversetterens rettigheter at partene av ulike grunner har valgt denne avtaleformen ved bokverk. Avgjørende må derfor være om man står overfor "bruk" i en "bokklubbutgave", og ikke om man står overfor en overdragelse av bokretten.

Vurderingstemaet må på denne bakgrunn være om avtalen har størst likhetstrekk med en overdragelse av bokretten, eller om det er tale om å overdra enkelteksemplarer til bokklubben uten at dette utløser krav på tilleggshonorar, jf. bokklubbavtalen punkt 3 fjerde ledd. Etter min vurdering har den foreliggende avtalen størst likhetstrekk med en overdragelse av bokretten slik at Frislid har krav på tilleggshonorar: Eksemplarene ble produsert etter at avtalen mellom Cappelen og Den Norske Bokklubben AS var inngått i 1989 på bakgrunn av spesifikasjoner som var gitt av sistnevnte for å redusere vekten. Senere ble også omslagssiden endret etter ønske fra bokklubben. Verkene fremstod dessuten utad som bokklubbens ved at ISBN-nummereringen ble endret, ved at tittelsiden var merket med Den norske Bokklubben, og ved at eksemplarene bar bokklubbens logo. Jeg legger også vekt på at Cappelen i 1989 forpliktet seg til ikke å markedsføre verket aktivt før tidligst høsten 1990, og at Den norske Bokklubben AS i 1991 fikk eksklusive bokklubbrettigheter frem til juni 1994.

Selv om jeg ikke ser noe grunnlag for at avtaleformen er valgt for å omgå oversetterens rettigheter, har jeg etter dette kommet til at Frislid må gis medhold i sitt krav.

Partene er enige om at Frislids krav - når han gis medhold på ovennevnte grunnlag - utgjør kr 159.579. Frislid har i tillegg krevd forsinkelsesrente med utgangspunkt i avtaleinngåelsen i 1989 mellom Cappelen og Den norske Bokklubben AS. Etter forsinkelsesrenteloven § 2 løper forsinkelsesrenten fra forfallsdag "når denne er fastsatt i forveien", for øvrig én måned etter påkrav. Jeg kan ikke se at det er påvist noe grunnlag for forsinkelsesrente forut for påkrav. Forsinkelsesrenten tilkjennes etter dette med virkning fra 19. desember 1992.

J. W. Cappelens Forlag AS har tapt saken fullstendig for så vidt gjelder hovedstolen, men Frislid har ikke fått fullt medhold i sitt rentekrav. Utgangspunktet er dermed at hver av partene skal bære sine egne omkostninger, jf. tvistemålsloven § 180 annet ledd jf. § 174. Jeg er likevel kommet til at Frislid bør tilkjennes omkostninger for alle instanser, og viser særlig til at han har fått fullt medhold i sitt krav på hovedstolen.

Advokat Djønne har oppgitt sitt omkostningskrav for byretten til kr 70.970 og for lagmannsretten til kr 96.910. For Høyesterett er det krevd kr 108.012. Av ovennevnte beløp utgjør utgiftene henholdsvis kr 2.970, 18.910 og 23.012 - totalt kr 44.892. Det samlede omkostningskravet utgjør kr 275.892. Jeg har ikke noe å bemerke til disse omkostningene, som tilkjennes.

Det er videre krevd forsinkelsesrente. Når saksomkostninger for en tidligere instans først tilkjennes av ankeinstansen, følger det av Høyesteretts praksis at det ikke tilkjennes forsinkelsesrente for det mellomliggende tidsrom, jf. blant annet Rt 1997 1445. Omkostningene for de tidligere instanser må imidlertid beregnes på bakgrunn av at Frislid bare får dekket sine utgifter fullt ut når det tas hensyn til den tid som er gått siden byrettens og lagmannsrettens dom ble avsagt. Jeg er etter dette kommet til at det samlet må tilkjennes kr 295.000.

Jeg stemmer for denne dom:

Dommer Gussgard: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Etter min vurdering må lagmannsrettens dom stadfestes.

Som førstvoterende har redegjort for, bygger kontrakten mellom Frislid og forlaget på normalkontrakten. I punkt 4.3 om overdragelse av bokretten viser den til at det mellom Norsk Oversetterforening og blant andre Den norske Bokklubben AS er inngått en særskilt avtale for bruk av oversettelsen i bokklubbutgaver. På samme måte som førstvoterende ser jeg dette slik at bokklubbavtalen er en integrert del av normalkontrakten. Spørsmålet er da hva som er avtalt mellom oversetterforeningen og bokklubbene.

Bokklubbavtalen innleder med en konstatering av at avtalen er en særskilt avtale knyttet til normalkontraktens bestemmelse om overdragelse av bokretten i forbindelse med utgivelse i Den norske Bokklubben AS. I punkt 2 presiseres at avtalen bare gjelder oversettelser i medhold av den overdragelsesrett oversetterforeningen har akseptert i normalkontrakten. Punkt 3 regulerer selve honorarforpliktelsen - et honorar som bokklubben skal betale til det forlag som har "den opprinnelige forlagsrett til boken". Også her forutsettes i utgangspunktet overdragelse, men i fjerde avsnitt reguleres også et forhold som ikke forutsetter dette, et unntak jeg kommer tilbake til.

Det er enighet mellom partene om at forlaget ikke formelt overdro sine forlagsrettigheter til bokklubben. Slik jeg leser bokklubbavtalen, er det - med nevnte unntak - den formelle overdragelse den regulerer. Det er derfor etter min oppfatning ingen støtte i denne avtalens ordlyd for Frislids krav om tilleggshonorar. Integreringen av bokklubbavtalen i normalkontrakten medfører riktignok at de to avtalene må vurderes i sammenheng. Førstvoterende har tillagt ordvalget i normalkontrakten punkt 4.3 tredje ledd den betydning at tilleggshonorar ikke nødvendigvis er betinget av formell rettighetsoverføring. Isolert sett er ordvalget her ikke til hinder for det, men jeg kan ikke se tredje ledd som noe annet enn en henvisning til de rettigheter som måtte være hjemlet i bokklubbavtalen, uten at det sies noe om hva som følger av denne.

Frislid hevder at en reelt sett står overfor en overdragelse. De faktiske forhold det er pekt på i denne forbindelse, kan etter min mening ikke begrunne denne anførselen. Jeg nevner at det fremgikk av verket at forlaget var norsk utgiver. At bokklubber bruker eget ISBN-nummer er opplyst å være uavhengig av om det foreligger rettighetsoverdragelse.

Denne saken dreier seg om bransjeavtaler og gjelder spørsmål om ytterligere betaling av et utført oppdrag. Bokklubbavtalen binder også en tredje part som ikke var direkte representert under forhandlingene. Forlagene har, ved integreringen i normalkontrakten, akseptert de rettigheter som var hjemlet i denne avtalen. Etter min mening må en slik avtale tolkes objektivt. Fortolkningmomenter som f.eks. formålet med avtalen, kan først komme inn der avtaleteksten er uklar, eller der ordlyden synes å stå i klar motstrid til det partene må antas å ha ment.

Frislid har vist til det nevnte unntaket i bokklubbavtalen punkt 3 fjerde ledd som støtte for sitt vederlagskrav. Her sies ikke mer enn at det ikke skal betales vederlag der bokklubben med sikte på ekstratilbud til medlemmene, kjøper en andel av forlagets originalopplag, forutsatt at det ikke foreligger rett til utgivelse. Også her er det altså retten til utgivelse som forutsettes å gi rett til tilleggsvederlag. Hva som ligger i "originalopplag" er uklart og omstridt. Det er lite naturlig å forstå bestemmelsen slik at det skal betales vederlag dersom bokklubben gjør innkjøp til annet formål eller av et opplag som ikke er forlagets aller første, dersom det er det som ligger i "originalopplag". Dette blir særlig tydelig ettersom avtalen nøye regulerer satsene for de ulike utgivelser i bokklubbens regi.

Jeg kan ikke se at det er uklarhet ved de foreliggende avtaletekster. Når det gjelder formålet, vil jeg for øvrig bemerke at det er på det rene at de parallelle avtaleinngåelser i 1979 blant annet skulle regulere oversetternes rettigheter ved bokklubbutgivelser. Som førstvoterende har redegjort for, er det opplyst at den omsetningsformen saken gjelder, ikke var vanlig fra forlagenes side da bransjeavtalene ble inngått i 1979. Det kan derfor vanskelig legges til grunn at partene har hatt denne omsetningsform i tankene ved utforming av avtalen. At omsetningsformen var uvanlig, kan etter min mening ikke i noe tilfelle ha betydning for tolking av denne avtalen. Det hender ikke sjelden at det i avtaleforhold over tid oppstår endringer som medfører at det kan være grunn til å revurdere tidligere inngåtte avtaler om lønn, honorar e.l. Det tas da opp nye kontraktsforhandlinger. Så vidt jeg har oppfattet, har Norsk Oversetterforening i de senere år forsøkt å få bedre betingelser ved omsetningsformer som den saken gjelder, men uten å vinne gehør hos forlagene. Jeg nevner at det i 1985 ble inngått normalkontrakt mellom Den Norske Forleggerforening og Norsk faglitterær oversetterforening der det i punkt 5.3. om overdragelse av bokretter, i annet avsnitt heter at "For bruk av oversettelsen i bokklubbutgaver skal inngås egen avtale".

Jeg ser det slik at partene ved avtaleinngåelsene i 1979 regulerte oversetternes rett til tilleggshonorar ved bokklubbavtaler for de forhold en dengang var kjent med og anså som praktiske. I bokklubbavtalen er det nedfelt at oversetterne skulle få et tilleggshonorar ved bokklubbutgivelser etter overdragelse av bokretten. Lenger går ikke denne avtalen. Bokretten til Verdens dyr ble ikke overdratt, og avtalen hjemler dermed etter mitt syn ikke krav på tilleggshonorar fra forlaget.

Jeg kan heller ikke se at Frislids subsidiære anførsler kan føre frem.

Normalkontrakten punkt 4.3 første ledd gir ikke rett til tilleggshonorar når det ikke foreligger en overdragelse.

Jeg er enig med den samlede lagmannsrett i spørsmålet om Frislids samtykke var nødvendig for å inngå avtalen med bokklubben, og nøyer meg med å vise til rettens begrunnelse.

Forlaget kan ikke anses å ha opptrådt illojalt. Bakgrunnen for at bokretten ikke ble overført til bokklubben, er opplyst dels å være kompliserte rettighetsforhold, dels at utgivelse av bokverk krever store økonomiske ressurser, slik at forlaget ønsker å beholde retten til senere utgivelser, en rett det gjorde bruk av i 1997 for så vidt gjaldt Verdens Dyr.

Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Matningsdal.

Dommer Skoghøy: Likeså.

Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Gussgard.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:


[INNHOLD]

Sist oppdatert 17. september 1999 av Lovdata