hele dokumentet utskriftsvennlig versjon

Høyesterett - dom


INSTANS:Høyesterett - dom
DATO:1972-12-02
PUBLISERT:Rt-1972-1255
STIKKORD:Opplysningsplikt m.v.
SAMMENDRAG:Et interessentskap med A som ansvarlig leder og B som stille interessent eiet en fabrikk, en forretning i Oslo samt bygninger. I 1967 ble partene enige om oppløsning av fellesskapet og at A skulle overta Oslobedriften, B bygningene, mens fabrikken skulle selges. Ved salget av fabrikken i 1970 førte A og B separate forhandlinger og inngikk separate avtaler med kjøperen. I salgsavtalen ble det vist til status pr. 30/6 1969, hvor Oslobedriften sto oppført med et beløp. A hevdet at avtalen var slik å forstå at B gjennom den hadde fått betaling for sin andel i Oslobedriften og krevet oppgjør i henhold hertil. Høyesterett frifant B for dette krav, fordi A hadde misligholdt sin opplysningsplikt og måtte bære følgene av dette.
SAKSGANG:L.nr. 179/1972
PARTER:Ivar Alme (advokat Erik Ova - til prøve) mot Laila Schou Nilsen (høyesterettsadvokat Arne Meltvedt).
FORFATTER:Roll-Matthiesen, Schweigaard Selmer , Stabel, Hiorthøy og justitiarius Ryssdal.



       Dommer Roll-Matthiesen: Ved stevning av 29. desember 1970 reiste Laila Schou Nilsen, Oslo, sak mot Ivar Alme, Hønefoss, med krav om å bli tilkjent kr. 80.561,33 + renter, utgjørende sluttoppgjør i forbindelse med fordeling og avhendelse av den bedrift
Side 1256

partene hadde drevet under navnet Splitkeinfabrikken Laila Schou Nilsen & Co. Ringerike byrett avsa den 16. august 1971 dom med denne domsslutning:

«1.Ivar Alme dømmes til å betale til Laila Schou Nilsen kr. 80.561,33 - kroneråttitusenfemhundreogsekstien 33/100 - med tillegg av 6 % renter fra 30.6.67 til betaling skjer.
2.Ivar Alme dømmes til å betale til Laila Schou Nilsen kr. 1.500,- - kronerettusenfemhundre 0/100 - i saksomkostninger.

       Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse. »

       Ivar Alme påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som pådømte saken den 13. mars 1972. Lagmannsretten var enig med byretten i hovedspørsmålet, men lagmannsretten fant at kravet måtte reduseres med kr. 21.895. Domsslutningen er sålydende:

       « Ivar Alme betaler til Laila Schou Nilsen 58.666,33 - femtiåttetusensekshundreogsekstiseks 33/100 - kroner med 6 - seks - prosent renter fra 30/6 1967 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

       Saksomkostninger tilkjennes hverken for byretten eller lagmannsretten. »

       Saksforholdet og partenes tidligere anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

       Ivar Alme har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har i det vesentlige anført det samme som for de tidligere retter. Hans standpunkt er fortsatt at han ved kontrakten av 30. juni 1970 med Bonna-Splitkein A/S bare solgte sin andel - en tredjepart - i skifabrikker. Han solgte ikke sin andel i Oslo -bedriften, denne del av den felles bedrift var allerede i 1967 overtatt av Laila Schou Nilsen, og det var Alme helt ukjent at posten « Oslo-bedriften » i status pr. 30. juni 1969 hadde noen forbindelse med hennes overtagelse av nevnte bedrift og Almes tilgodehavende i den anledning i henhold til tidligere avtale. Det kan heller ikke bebreides ham som uaktsomt at han ikke forstod dette.

       Han fikk - anfører han videre - ved forhandlingene kr. 800.000 for sin andel av skifabrikken, et beløp som var det minimum han ville ha ut fra en vurdering av skifabrikkens verdi på grunnlag av bedriftens inntjeningsevne. Han har således ikke fått noen betaling for sin tredjepart av Oslobedriften, denne betaling skulle han ha direkte fra Laila Schou Nilsen i henhold til tidligere avtale, senest rettsforliket av 14. november 1969. Herav følger at han nå ikke skylder den annen part noe etter at han har betalt kr. 53.171,67 eller differansen mellom det han skulle betale for overtagelsen av bygningene i Hønefoss - kr. 133.733,33 - og hans andel i Oslobedriften, kr. 80.561,66, jfr. taksten over denne bedrift, avgitt 15. april 1970.

       Men om man skulle komme til at det beløp han etter kontrakten av 30. juni 1970 fikk for skifabrikken, inkluderer helt eller delvis hans krav på Laila Schou Nilsen for andelen i Oslo-bedriften, kan han ikke under noen omstendighet pålegges å betale
Side 1257

mer. Laila Schou Nilsen hadde plikt til å redegjøre for og presisere sine spesielle forutsetninger, særlig med hensyn til oppgjøret for Oslo-bedriften, et oppgjør som i tilfelle avvek fra det partene tidligere hadde avtalt. Hun gav overhodet ikke noen opplysninger, og hun misligholdt derved sin opplysingsplikt. Hun må derfor alene bære risikoen for den misforståelse som oppstod og for det eventuelle tap dette førte til for Alme. Hvis han hadde fått vite hva som lå i posten « Oslo-bedriften », ville han under salgsforhandlingene ha krevd at hans mellomværende med Laila Schou Nilsen skulle holdes utenfor hans kontrakt om skifabrikken, og det er ingen grunn til å tvile på at dette ville ha blitt akseptert. Den differansen det her er tale om - i realiteten kr. 58.666,66 - var en meget liten del av den samlede kjøpesum for skifabrikken. I denne forbindelse har Alme fremhevet at mens han selv fikk kr. 800.000 for sin tredjepart, oppnådde Laila Schou Nilsen ved sine forhandlinger følgende: kontant kr. 500.509, 1 % provisjon av skisalg i 12 år, dog begrenset til kr. 100.000 pr. år i de siste fire år av perioden, samt en årlig livsvarig pensjon på kr. 175.000 for seg - hun er født i 1919 - eller for lengstlevende av hennes foreldre, indeksregulert på grunnlag av konsumprisindeksen. Alme var ubekjent med hva Laila Schou Nilsen fikk for sin andel inntil kontrakten mellom henne og Bonna-Splitkein A/S, datert 1. juli 1970, ble fremlagt som bilag til stevningen i nærværende sak.

       Ivar Alme har nedlagt denne påstand:

«1.Ivar Alme frifinnes.
2.Laila Schou Nilsen dømmes til å betale saksomkostninger til Ivar Alme for samtlige retter.»

       Laila Schou Nilsen har i det vesentlige anført det samme som for de tidligere retter. Hennes standpunkt er således at Alme solgte sin andel av skifabrikken på grunnlag av status pr. 30. juni 1969, hvor Oslo-bedriften står oppført som aktivapost med kr. 292.293,12. Dette beløp innbefattet kr. 176.000 for de verdier Alme hadde vært medeier i. Alme har fått oppgjør etter sin kontrakt, og dette innebærer en økonomisk realitet, uansett hva Alme har forstått. Laila Schou Nilsen har overfor kjøperen gjort opp for hele posten - inklusiv Almes andel - og Almes standpunkt nå innebærer at han hos henne vil ha betaling to ganger for samme verdier. Alme burde for øvrig ha forstått hva nevnte aktivapost inneholdt. Han kan ikke høres med at han under de seriøse forhandlinger som fant sted mellom ham og A/S Securus var ukjent med innholdet av posten, som har gått igjen i regnskapet, riktignok med varierende tall og betegnelser. Og under alle omstendigheter kunne han ha fått forholdet klarlagt om han hadde fremkommet med anmodning herom. Hans likegyldighet kan ikke gå ut over Laila Schou Nilsen, og hun kan ikke gjøres ansvarlig for hans eventuelle villfarelse. Hun hadde ingen plikt til å informere ham, og hun har ikke misligholdt noen opplysningsplikt. Alme har for øvrig ikke lidt noe tap, idet han ved forhandlingene med kjøperen fikk det høyeste beløp denne ville betale. I denne
Side 1258

forbindelse er det fremhevet at det er vanskelig å sammenligne det de to parter fikk for sine andeler, idet Laila Schou Nilsen solgte den bedrift som i det vesentlige var hennes livsverk, en bedrift hun alene ledet og hvortil hennes navn var knyttet.

       Laila Schou Nilsen har videre anført at hun mener å ha juridisk krav på hele det opprinnelige påstandsbeløp, kr. 80.561,33. Hun er således ikke enig med lagmannsretten i fradraget på kr. 21.895, utgjørende en tredjedel av differansen mellom taksten av 15. april 1970, kr. 241.685, og statusverdien kr. 176.000 av den overtatte Oslo-bedrift. Begrunnelsen for dette hennes standpunkt er at så vel hun som Alme så bort fra taksten, som først forelå da salgsforhandlinger var innledet og derfor ikke ble tillagt noen betydning under forhandlingene. På bakgrunn av at taksten indikerer at Laila Schou Nilsen har overtatt Oslo-bedriften noe billigere enn de faktiske verdier tilsier, har hun imidlertid ut fra rimelighetsbetraktninger funnet å kunne godta lagmannsrettens avgjørelser.

       Sluttelig har hun anført at hun foretrakk separate forhandlinger om salg av skifabrikken på grunn av det spente forhold mellom henne og Alme. Han kunne ha fått det forhandlingsopplegg han måtte ha ønsket. Det fremkom ikke noe ønske fra ham, han godtok separate forhandlinger. Han kan derfor ikke bygge noe på at dette opplegg ble fulgt.

       Laila Schou Nilsen har nedlagt slik påstand:

«1.Lagmannsrettens dom stadfestes.
2.Laila Schou Nilsen tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett. »

       Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Ringerike byrett og Oslo byrett med avhør av ankemotparten og fire vitner, blant disse høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud, som har vært Almes juridiske rådgiver og prosessfullmektig for ham i byretten og lagmannsretten. Alme har på grunn av svekket helbredstilstand ikke avgitt forklaring. Det er fremlagt et stort antall nye dokumenter, vesentlig korrespondanse mellom partene. Jeg kommer tilbake til noen av disse dokumenter, men jeg nevner her at Buttingsrud i et brev til høyesterettsadvokat Arne Meltvedt av 29. april 1970 opplyste at han i forhandlingsmøtet med A/S Securus den 8. april 1970 var blitt forelagt « en oppstilling vedrørende aktiva og passiva for Splitkein-fabrikken », hvoretter det anføres i brevet: « Der var medtatt en post som het Oslobedriften, og vi vil være takknemlig for å bli meddelt hvordan den oppførte aktivapost for Oslobedriften fremkommer. » Meltvedt sendte den 4. mai 1970 kopi av brevet til Laila Schou Nilsen, og uttalte at han « venter å høre fra Dem såsnart De er tilbake fra ferie ». Noe svar kom ikke, og hun har under bevisopptaket forklart at det var slendrian når brevet ikke ble besvart, og at hun ikke bevisst har unnlatt å besvare det. Buttingsrud purret ikke etter svar, og brevet ble glemt inntil gjenpart ble fremlagt under saksforberedelsen for Høyesterett. Etter Buttingsruds forklaring under bevisopptaket fremkom forespørselen fordi
Side 1259

posten etter Almes oppfatning dekket lån som Laila Schou Nilsen hadde opptatt av Splitkeinfabrikken. Alme ville ha dette klarlagt, og han ville kreve at hun betalte renter av beløpet.

       Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten og lagmannsretten.

       Partene ble i 1967 enige om at interessentskapet skulle opphøre derved at Alme overtok bygningene i Hønefoss, Laila Schou Nilsen overtok Oslo-bedriften, og skifabrikken skulle søkes solgt i løpet av en periode på to år. Prisen for bygningene og for Oslo - bedriften skulle fastsettes ved takst, og tidspunktet for overtagelse ble satt til 30. juni 1967. Takst over bygningene i Hønefoss ble holdt, og verdien ble satt til kr. 200.600. Det trakk imidlertid ut med taksten over Oslo-bedriften. Det er ikke grunn til å komme inn på årsaken hertil, idet dette spørsmål er uten interesse i nærværende sak. En oppnevnt revisor mente at verdien kunne settes til kr. 176.000, og den 12. juni 1968 skrev høyesterettsadvokat Carsten Mellbye på vegne av ankemotparten til Alme og bad ham innen 14 dager å innbetale det Alme skyldte ut fra en beregning på grunnlag av de to nevnte tall. Alme godtok ikke dette, og det ble reist sak ved Ringerike byrett, en sak som ble hevet etter at partene hadde inngått rettsforliket av 14 november 1969. Etter forliket skulle den tidligere overenskomst om bygningene i Hønefoss og om Oslo-bedriften stå ved makt. Alme skulle betale takstbeløpet kr. 200.600, og Oslo-bedriften skulle takseres av de samme takstmenn som hadde verdsatt bygningene i Hønefoss. Partene skulle belastes renter fra overtagelsesdagen den 30. juni 1967, men det ble i punkt 3 i forliket bestemt at oppgjør mellom partene først « skjer i forbindelse med salg av skifabrikken ». Det er enighet om at denne bestemmelse bare sikter til tidspunktet for oppgjøret. Om skifabrikken ble det i forlikets punkt 4 bestemt at den skulle selges til utenforstående, og videre: « Laila Schou Nilsen begynner straks arbeidet med salg av skifabrikken og forplikter seg til å forelegge ethvert kjøpetilbud for herr Alme til eventuell godkjennelse. »

       Taksten over Oslo-bedriften forelå den 15. april 1970 med det før nevnte resultat - kr. 241.685. Den 21. april 1970 skrev høyesterettsadvokat Buttingsrud til Alme og gjorde ham bekjent med taksten. I brevet - som først er fremlagt under saksforberedelsen for Høyesterett - satte Buttingsrud opp en beregning som viste at oppgjøret for bygningene i Hønefoss og Oslo-bedriften førte til at Alme skulle betale differansen kr. 53.171,67, eller det beløp som senere er betalt av Alme. På dette tidspunkt - den 21. april 1970 - hadde Alme og Buttingsrud vært i det første forhandlingsmøte med A/S Securus, et møte som fant sted den 8. april 1970. Resultatet ble at A/S Securus utarbeidet opsjonserklæring, som Alme underskrev og sendte tilbake til A/S Securus med brev av 15. april 1970. Opsjonserklæringen inneholder ikke noen henvisning til status pr. 30. juni 1969, men det er på det rene at det i møtet den 8. april 1970 ble fremlagt en av A/S Securus utarbeidet formuesoppstilling som blant aktiva hadde posten:
Side 1260

« Oslo-bedriften kr. 292.293 », en post som dog ikke ble berørt under drøftelsene i møtet.

       Ut fra det jeg har sagt mener jeg med sikkerhet å kunne slutte at Alme på dette tidspunkt gikk ut fra at salget av skifabrikken ikke influerte på det tidligere mellomværende mellom partene på grunnlag av overtagelsen av bygningene i Hønefoss og Oslo-bedriften. Det før nevnte brev av 29. april 1970 fra Buttingsrud til Meltvedt viser at Alme da hadde observert posten, men posten gav ham etter min mening ikke tilstrekkelig grunnlag for noen antagelse eller mistanke om at den hadde sammenheng med den avtale som var inngått i 1967. Alme må høres med at han gikk ut fra at posten refererte seg til personlig gjeld Laila Schou Nilsen hadde overfor skifabrikken. Brevet av 29. april 1970 ble som før nevnt ikke besvart, og det gikk i glemmeboken for begge parter. Dette må sies å være beklagelig, idet besvarelsen av brevet ville ha klarlagt forholdet, og nærværende sak ville ha vært unngått. Men noen ytterligere slutning ut fra brevet er det etter det opplyste ikke grunn til å trekke, verken i den ene eller den annen retning, dog bortsett fra et enkelt forhold som jeg senere nevner.

       I det neste forhandlingsmøte den 6. juni 1970 forelå utkast til kjøpekontrakt, og resultatet ble at A/S Securus utarbeidet endelig kjøpekontrakt, som Alme underskrev den 30. juni 1970. Kontrakten bar i punkt 6 bestemmelsen om at kjøperen overtar fabrikken « pa grunnlag av status pr. 30.6.1969 ». Verken i møtet den 6. juni 1970 eller i tidsrommet mellom møtet og Almes underskrift på kontrakten skjedde noe som hadde relasjon til nevnte statuspost. Jeg finner derfor at det må legges til grunn at Alme og Buttingsrud fremdeles ikke satte posten i forbindelse med den gamle avtale om oppgjør for bygningene i Hønefoss og for Oslo-bedriften, og at de fortsatt gikk ut fra at dette oppgjør skulle skje direkte, slik som tidligere avtalt, jfr. rettsforliket av 14. november 1969. Og jeg kan ikke se at det kan rettes noen bebreidelse mot Alme eller Buttingsrud for at de hadde denne oppfatning. Det var først gjennom skriftvekselen mellom Meltvedt og Buttingsrud - etter kontraktinngåelsen - at Laila Schou Nilsens oppfatning ble klarlagt. Skriftvekselen startet med et brev av 3. juli 1970 fra Meltvedt, hvori han forlangte innbetalt to tredjedeler av takstbeløpet for bygningene i Hønefoss. I denne forbindelse gjør jeg oppmerksom på at Laila Schou Nilsen underskrev sin kontrakt om salget av skifabrikken den 1. juli 1970. Forhandlingene om hennes salg var drøftet i fem møter, og forhandlingene med henne var i det vesentlige avsluttet før A/S Securus tok kontakt med Alme. Kjøpet av hennes andel var imidlertid gjort betinget av at kjøperen også fikk overta Almes part.

       Spørsmålet om i hvilken utstrekning Alme gjennom avtalen om salg av skifabrikken fikk betaling for sin andel av Oslo-bedriften, er noe uklart. På den ene side har jeg som før sagt lagt til grunn at Alme ikke hadde i tankene at kontrakten berørte det gamle mellomværende. Men på den annen side kommer man
Side 1261

ikke bort fra at salget skjedde under henvisning til status pr. 30. juni 1969, hvor Oslo-bedriften står oppført med et beløp som inkluderer kr. 176.000, hvilket beløp Laila Schou Nilsen etter regnskapet skyldte skifabrikken for overtagelsen av Oslo-bedriften. Objektivt sett synes Alme således å ha fått en tredjepart av dette beløp eller det beløp som nå er omtvistet. Postens betydning for kjøperens beregninger som grunnlag for det samlede tilbud kan bare formodes, men så stor betydning har vel ikke posten hatt, hensett til at kjøperen samlet betalte meget mer for skifabrikken enn det en beregning på grunnlag av status kunne føre til. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å gå mer inn på spørsmålet, idet jeg mener at Laila Schou Nilsen ikke under noen omstendighet kan kreve det omtvistede beløp av Alme.

       Laila Schou Nilsen hadde i rettsforliket av 14. november 1969 påtatt seg en informasjonsplikt overfor Alme i forbindelse med salget av skifabrikken. Selv om Alme uten kjennskap til forløpet og resultatet av de forutgående forhandlinger mellom Laila Schou Nilsen og A/S Securus godtok separate forhandlinger om salg av sin andel av skifabrikken, måtte Laila Schou Nilsen i det minste ha plikt til å gjøre Alme kjent med de virkninger den nye salgsmåte etter hennes forutsetninger ville få for oppgjøret dem imellom i henhold til den gamle avtale. Hun hadde ikke grunn til å gå ut fra at Alme forstod at salgssummen for hans andel av skifabrikken - helt eller delvis - ville inkludere det vederlag han etter avtalen av 1967, sammenholdt med taksten av 15. april 1970, skulle ha for Laila Schou Nilsens overtagelse av Oslo-bedriften. Jeg peker i den forbindelse på at hun som før nevnt hadde fått gjenpart av brevet av 29. april 1970 fra Buttingsrud til Meltvedt. Laila Schou Nilsen misligholdt sin opplysningsplikt, og hun må bære de økonomiske følger av at forholdet ikke var klarlagt da avtalen mellom Alme og A/S Securus ble inngått. Spørsmålet blir så om Alme har lidt noe tap. Herom skal jeg bemerke at jeg finner det lite tvilsomt at Alme i tilfelle ville ha forlangt at hans gamle mellomværende med Laila Schou Nilsen skulle holdes utenfor avtalen om salg av andelen i skifabrikken for kr. 800.000. Og jeg finner det sannsynlig at kjøperen ville ha akseptert dette, eventuelt etter nærmere forhandlinger mellom kjøperen og Laila Schou Nilsen. Det må i denne forbindelse understrekes at det beløp det her er tale om, utgjør en særdeles liten del av den totale kjøpesum for skifabrikken, og beløpet ville derfor neppe ha spilt noen rolle under de eventuelle forhandlinger herom. Den nevnte sannsynlighet er etter min mening stor. Og ankemotparten må under alle omstendigheter ha bevisbyrden for at Alme ville ha solgt sin andel for kr. 800.000, selv om han hadde vært fullt orientert om at salget medførte at hans gamle krav på Laila Schou Nilsen helt eller delvis falt bort. Bevis herfor er ikke ført.

       Mitt standpunkt blir etter dette at Alme må frifinnes.

       Jeg finner at Laila Schou Nilsen må betale saksomkostninger for alle retter.
Side 1262

       Jeg stemmer for denne

dom:

       Ivar Alme frifinnes.

       I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Laila Schou Nilsen til Ivar Alme 16.000 - seksten tusen - kroner.

       Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

       Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

       Dommerne Stabel, Hiorthøy og justitiarius Ryssdal: Likeså.

       Av byrettens dom (dommerfullmektig Jan Fredrik Ottesen):

       Splitkeinfabrikken, Laila Schou Nilsen & Co. var inntil det ble slettet høsten 1970, et stille selskap med Laila Schou Nilsen som fullt ansvarlig deltager og Ivar Alme som stille interessent. Sverre Brodahl var også med som interessent, men hans andel er overtatt av Alme. Ved overenskomst av 20/9 1967 avtalte partene at Laila Schou Nilsen skulle overta selskapets avdeling for sportskonfeksjon i Oslo, kalt Oslo-bedriften, mens Alme skulle overta selskapets bygninger, Almbro, i Hønefoss. Denne overenskomst ble kort tid etter supplert med to tilleggsavtaler av h.h.v. 26/9 og 24/10 1967.

       Etter at bygningene på Hønefoss var blitt taksert oppsto det uenighet mellom partene når det gjaldt takseringen av Oslo-bedriften. Uenigheten resulterte i søksmål ved Ringerike byrett. Under hovedforhandlingen ble saken forlikt. Forliket lyder således:

1.Partene er enige om at den tidligere overenskomst om at Laila Schou Nilsen skal overta Osloavdelingen og Alme husene på Almbro fortsatt skal gjelde. Til grunn for Almes overtagelse av husene legges den allerede avholdte takst, kr. 200.600,-. Til grunn for LS.N.'s overtagelse av Osloavdelingen avholdes takst av samme menn som takserte husene på Almbro, nemlig de av partene oppnevnte takstmenn og eventuelt den av Vogt Lorentzen oppnevnte oppmann, og med bistand av revisor Kjell Håve.

       Partene har anledning til overfor takstmennene å fremlegge det materiale de måtte ønske, likesom begge parter skal ha anledning til gjennom sine advokater å fremføre sitt syn med hensyn til takseringsprinsipper m.v. Partene kan også om de ønsker det, møte med revisor eller andre sakkyndige. Taksten holdes i Oslo og berammes etter avtale med partenes advokater.

2.Partene er berettiget til å kreve fremlagt alt regnskapsmateriale og til å la dette gjennomgå av sin egen revisor.
3.Oppgjør for partenes overtagelse av de i punkt 1 nevnte verdier skjer i forbindelse med salg av skifabrikken, idet partene hver blir å belaste med 6 % renter av det beløp de skal betale, fra 30/6 1967. Alme krediteres husleie med kr. 10.000,- pr. år for de hus han overtar fra 30/6.67 i den utstrekning ikke leien allerede er betalt eller kreditert ham.
Side 1263
4.Partene er enige om at skifabrikken skal selges til utenforstående. Laila Schou Nilsen begynner straks arbeidet med salg av skifabrikken og forplikter seg til å forelegge ethvert kjøpetilbud for herr Alme til eventuell godkjennelse. Såfremt salg ikke har funnet sted innen 1. mai 1970, kan hver av partene straks kreve drøftelser med henblikk på det fortsatte salgsarbeide.

       Alme har rett til på ethvert tidspunkt å kreve opplyst hva som har foregått med hensyn til salgsforsøk, og plikter på sin side på anmodning å meddele hvilken oppgjørsform han krever overfor den aktuelle kjøper.

5.Partene begjærer nærværende sak hevet som forlikt, idet hver av partene bærer sine omkostninger.
6.Forkynnelse av hevningskjennelse frafalles.

       Etter forliket ble det satt igang salgsforsøk av Laila Schou Nilsen og dette ledet til salg av fabrikken til det nystartede selskap Bonna-Splitkein A/S. Laila Schou Nilsen og Ivar Alme førte separate sluttforhandlinger med kjøperen og inngikk egne kontrakter ut fra sine respektive eierinteresser. Begge kontrakter er fremlagt i saken som dok. 1 bilag 6 og dok.5 bilag 1.

       Etter at skifabrikken var solgt ba Laila Schou Nilsen i brev av 3/7 1970 Alme om å foreta oppgjør for bygningene på Hønefoss med kr. 133.733,-. I svarbrev av 6/7 1970 hevdet Alme at beløpet måtte reduseres med 1/3 del av takstbeløpet for Oslo-bedriften, kr. 80.562,-. ---

       Saksøkeren har gjort gjeldende:

       Ifølge de inngått avtaler var det meningen at saksøkte og saksøkeren hver for seg skulle selge sin andel i Splitkeinfabrikken Laila Schou Nilsen & Co. Det var også forutsetningen at saksøkte skulle beholde bygningene på Almbro og at saksøkeren skulle beholde Oslo-bedriften. Bygningene i Hønefoss var nedskrevet til kr. 1,-. De var derfor tatt ut av regnskapet etter 30.06.67. Meningen var at partene skulle gjøre opp forskjellen i takstbeløpene seg i mellom. Oslo-bedriften måtte nødvendigvis bli stående oppført i regnskapet så lenge det ikke var gjort opp for denne.

       I saksøkerens kontrakt med Bonna-Splitkein A/S av 1/7 1970 i pkt. 4 heter det at aktiva og passiva overtas av kjøperen på grunnlag av status pr. 30.06.69. I status er Oslo-bedriften medtatt som en aktivapost og saksøkeren har derfor i kontraktens pkt. 1 annet ledd, fratrukket ca. kr. 250.000,- som betaling for Oslo-bedriften. Saksøkte har også solgt sin andel i Splitkeinfabrikken Laila Schou Nilsen & Co. i henhold til status pr. 30.06.69, hvor Oslo-bedriften er medtatt, jfr. kontraktens pkt. nr. 6. Saksøkte har derfor allerede fått oppgjør for Oslo-bedriften. Om han ikke har vært klar over at han har solgt Oslo-bedriften i henhold til status, må han selv være ansvarlig idet han hele tida l:ar hatt full adgang til regnskapene. Dersom saksøkte nå vil ha et fradrag for sin angivelige andel av Oslo-bedriften, vil det si at han beregner seg dobbelt vederlag for denne sin andel. Og det vil også si at han vil ha andel i aktiva, men ikke i passiva i Oslo-bedriften. Dette er et uholdbart standpunkt. ---

       Retten bemerker:

       Både saksøker og saksøkte har solgt sine andeler i Splitkeinfabrikken Laila Schou Nilsen & Co. i henhold til kontrakter med Bonna-Splitkein A/S. Og i begge kontrakter heter det at aktiva og passiva overtas
Side 1264

på grunnlag av status pr. 30.06.69 hvori Oslo-bedriften er medtatt. Det må derfor være på det rene at også saksøkte har fått betaling for sin andel av Oslo-bedriften ved sin kontrakt med Bonna-Splitkein A/S. Saksøkeren har også solgt i henhold til status pr. 30/6 1969, men har ikke fått betalt for Oslo-bedriften som hun skulle beholde i følge tidligere avtale med saksøkte.

       Saksøkte har solgt sin andel i henhold til status pr. 1969 for Splitkeinfabrikken Laila Schou Nilsen & Co. Om saksøkte ikke var kjent med at Oslo-bedriften var medtatt i denne, kan ikke legges saksøkeren til last. Saksøkte har i følge sin kontrakt full adgang til selskapets regnskap. Og vis-á-vis Bonna Splitkein A/S må saksøkte være den nærmeste til å være klar over hva som er solgt. Dersom saksøkte i oppgjøret med saksøkeren skal kunne trekke fra sin tredjedels andel av Oslo-bedriften, vil han i realiteten få dobbelt oppgjør, idet han allerede har mottatt godtgjørelse for sin andel ved salget til Bonna-Splitkein A/S. ---

       Av lagmannsrettens dom (lagmann R. Dick Henriksen, lagdommer Paul H. Vindhol og tilkalt dommer, hjelpedommer Ole Fosseide. ---

       Lagmannsretten bemerker:

       Ifølge interessentskapsavtalen var Laila Schou Nilsen anmeldt til Handelsregistret som eneinnehaver av Splitkeinfabrikken Laila Schou Nilsen & Co., og alle avgjørelser skulle treffes av henne alene. Det var ved de avtaler som var inngått i 1967 likeledes forutsatt at hun skulle arbeide med salget av fabrikken, og det samme var forutsatt i rettsforliket av 14/11 1969.

       Det kan videre nevnes at etter avtalene om at Alme skulle overta selskapets lagerskur på Almbro og Laila Schou Nilsen Oslo-bedriften med virkning fra 30/6 1967, måtte Alme ha grunn til å tro at Oslo-bedriftens varebeholdning og inventar pr. 30/6 1969 ikke lenger figurerte i selskapets bøker. Til dette kommer at det beløp Oslo-bedriften var oppført som debitor for i selskapets status pr. 30/6 1969, ikke ga noen pekepind om hva det omfattet. Det kan tilføyes at statsautorisert revisor Christian Blom opprinnelig hadde vært involvert i takseringen av Oslo-bedriften. Han hadde avgitt en uttalelse til Laila Schou Nilsen, og selskapets revisor, statstautorisert revisor Hans Osvold, har forklart at når Oslobedriften i selskapets regnskap ble debitert kr. 168.000,00 og kr. 8.000,00 for henholdsvis varer og inventar, var dette Bloms ansettelser og fordi man på det tidspunkt ikke hadde andre tall for verdiene.

       Under de således foreliggende omstendigheter, og spesielt når det skulle føres separate forhandlinger, kunne det synes naturlig at det fra Laila Schou Nilsens side før kontraktavslutningene var gjort oppmerksom på hva posten kr. 292.293,12 omfattet, og at det ville bli tale om en refusjon som ville redusere det beløp Alme ville få for sin andel.

       På den annen side hadde Alme etter interessentskapsavtalen rett til å kreve seg forelagt selskapets bøker og til å høres ved avslutning av regnskapene. Etter rettsforliket av 14/11 1969 hadde han dessuten rett til på ethvert tidspunkt å kreve opplyst hva som var foregått med hensyn til salgsarbeidet. Han aksepterte separate forhandlinger, og han hadde fått seg tilstillet selskapets status pr. 30/6 1969. Han hadde, så vidt skjønnes,
Side 1265

også engasjert statsautorisert revisor Francke til å gjennomgå denne. Han hadde derfor anledning til å få forholdet klarlagt, og det kan vel også sies at han hadde en viss oppfordring til det når han så at Oslo-bedriften, Laila Schou Nilsen, var oppført som debitor for et beløp på nærmere kr. 300.000,00, som åpenbart ikke kunne referere seg til skileveranser.

       Lagmannsretten er derfor, om enn under noen tvil, blitt stående ved at i den utstrekning posten omfatter verdier som Laila Schou Nilsen skulle gjøre opp for på grunn av sin overtagelse av Oslo-bedriften, har Alme ved salget til Bonna-Splitkein A/S fått sin andel.

       Forholdet er imidlertid, som før nevnt, at Oslo-bedriften i posten kr. 292.293,12 bare går inn med kr. 176.000, mens taken var kr. 241.685,00, og det er intet grunnlag for å tilsidesette den avtale som forelå mellom Alme og Laila Schou Nilsen om vilkårene for hennes overtagelse. Hvis Laila Schou Nilsen skulle ha vært av en annen oppfatning, er det i ethvert fall ingen tvil om at hun måtte ha gitt uttrykk for denne før salget av skifabrikken til Bonna-Splitkein A/S. Alme vil således bli å godskrive 1/3-del av differansen mellom kr. 241.885,00 og kr. 176.000,00, dvs. kr. 21.895,00.

       Laila Schou Nilsen vil etter dette bli tilkjent kr. 80.561,33 v kr. 21.895,00, altså kr. 58.666,33 med 6 % renter fra 30/6 1967 til betaling skjer. ---


Sist oppdatert 12. mai 2005