hele dokumentet utskriftsvennlig versjon

Høyesterett - dom


INSTANS:Høyesterett - dom
DATO:1981-11-11
PUBLISERT:Rt-1981-1305
STIKKORD:Straffeloven §135a - lovanvendelse og straffutmåling.
SAMMENDRAG:En 61 år gammel kvinne ble i herredsretten dømt til 120 dagers betinget fengsel for uttalelser fremsatt i 3 løpesedler som hun forfattet og lot distribuere som hovedaksjonsleder i « Organisasjonen mot skadelig innvandring i Norge ». Hennes anke over lovanvendelsen ble forkastet, men straffen ble under dissens (3-2) nedsatt til 60 dagers betinget fengsel. Også når det gjaldt lovanvendelsen hadde flertallet og mindretallet en noe forskjellig begrunnelse for å forkaste anken. Det var enighet om at uttalelser med skarpe angrep mot religionen Islam, mot forholdene i islamske stater og mot norsk innvandringspolitikk ikke ledet til straff etter §135a. Selv om disse uttalelser måtte føles krenkende, kunne meningsytringer av denne karakter ikke rammes. Når det gjaldt de utsagn som mer direkte rettet seg mot den islamske innvandrergruppe, fant flertallet at hvert utsagn vurdert isolert nok kunne ha en negativ følelsesmessig appell, men at dette ikke var nok for straffellelse etter §135a, da det måtte gis en rommelig margin for uheldige og smakløse ytringer, jfr. Rt-1978-1072. Når flertallet allikevel fant at §135a var overtrådt, var det fordi utsagnene samlet og på bakgrunn av løpesedlenes innhold forøvrig inneholdt et så massivt og ensidig fordømmende angrep at det ikke kunne aksepteres. - Det ble enstemmig gitt uttrykk for at det ikke var et straffbarhetsvilkår etter §135a at de påklagede uttalelser var uriktige, men at holdbarheten var et moment i helhetsvurderingen. En anførsel om undskyldelig rettsvillfarelse førte heller ikke frem.

Henvisninger: lov-1902-05-22-10-§135a (Strl §135a),

SAKSGANG:L.nr. 134B/1981
PARTER:Statsadvokat Ole Haugstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Erik Gjems-Onstad).
FORFATTER:Schweigaard Selmer, Endresen, Bølviken. Mindretall: Aasland, Holmøy.

Henvisninger i teksten: lov-1814-05-17-§100 (Grl §100), lov-1887-07-01-5 (Strpl), lov-1902-05-22-10-§142 (Strl §142), lov-1902-05-22-10-§52 (Strl §52)





hyper-til

       Dommer Aasland: Asker og Bærum herredsrett avsa 7. mai 1981 dom med slik domsslutning:

«1.A, født *.*.1919, dømmes for overtredelse av straffelovens §135a til fengsel i 120 - etthundreogtyve - dager. Straffens fullbyrdelse blir å utsette i medhold av straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 2 - to - år.
2.Saksomkostninger ilegges ikke.»

       Domfellelsen gjelder uttalelser som A fremsatte som hovedaksjonsleder i «Organisasjonen mot skadelig innvandring i Norge» i tre løpesedler som hun forfattet og lot distribuere blant allmennheten i tiden januar til juni 1980. Løpesedlene ble spredt i et samlet antall på ca. 16.000 eksemplarer. De inneholder kraftige angrep på religionen Islam, det tas sterkt til orde mot innvandring i Norge av islamske fremmedarbeidere, og det gis en negativ omtale av disse.

       Om saksforholdet for øvrig og domfeltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens dom.

       Domfelte begjærte prinsipalt fornyet behandling for lagmannsrett, subsidiært erklærte hun anke. Påtalemyndigheten, som mente at det ikke forelå tvist om bevisspørsmål av betydning for skyldspørsmålet og at fornyet behandling derfor ikke var anvendelig, forela dette rettsmiddelspørsmål for herredsretten i medhold av straffeprosesslovens §403 annet ledd. Ved herredsrettens kjennelse av 2. juni 1981 ble domfeltes begjæring om fornyet behandling avslått. Domfeltes kjæremål over denne avgjørelse ble forkastet ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 3. juli 1981, og et videre kjæremål ble ved kjennelse av 31. juli 1981 forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg.

       Anken gjelder lovanvendelsen og straffutmålingen.

       Etter domfeltes oppfatning har herredsretten anvendt straffelovens §135a uriktig når retten har funnet at hennes uttalelser rammes av denne bestemmelsen. Hun fremhever at formålet med hennes uttalelser var å forfekte det politiske syn at innvandringen av fremmedarbeidere fra islamske land bør stanses, å bekjempe utbredelsen av religionen Islam og herunder å motvirke planene om bygging av en moské i Oslo. Det er tale om ytringer vedrørende vesentlige samfunnsspørsmål. Straffelovens §135a må anvendes med Grunnlovens §100 som bakgrunn og rettesnor, og kan da ikke ramme slike ytringer. Dette må gjelde selv om ytringene er krasse og polemiske i sin form, jfr. Høyesteretts avgjørelse i Rt-1978-1072.

       Det må, hevder domfelte, legges til grunn at de ytringer hun er tiltalt for, er sanne. Herredsrettens vurderinger i motsatt retning er uriktige. I og med at domfelte er nektet fornyet behandling, må det høre under Høyesterett å ta stilling til uttalelsenes sannhet. Straffelovens §135a kan ikke være slik å forstå at den rammer sanne uttalelser. Under enhver omstendighet må bestemmelsen i så fall anvendes med stor forsiktighet, og kan ikke brukes til å kriminalisere slike ytringer om samfunnsspørsmål som det her er tale om.

       Domfelte har for øvrig vist til at hennes uttalelser først og fremst retter seg mot religionen Islam. Slike uttalelser kan under ingen
Side 1307

omstendighet rammes av straffelovens §135a. De kan overhodet ikke anses straffbare, men en vurdering av straffbarheten måtte i tilfelle knytte seg til blasfemibestemmelsen i straffelovens §142. Påtalemyndigheten har tatt det standpunkt at det ikke bør reises tiltale etter denne bestemmelsen, idet allmenne hensyn ikke krever tiltale.

       Det er etter domfeltes oppfatning ikke det hun har uttalt, men Islams lære og særlig den kvinnebehandling og de straffer som i islamske stater er blitt og blir praktisert i Islams navn, som er egnet til å skape uvilje mot denne religion og dens utøvere. Hun har for øvrig vist til kritiske uttalelser både i faglitteratur og i pressen om utøvelsen av Islam, om forholdene i islamske stater og om problemer i tilknytning til innvandring av islamske fremmedarbeidere, og hevder at løpesedlene ikke er mer belastende for islamske innvandrere enn hva som ellers er kommet offentlig til uttrykk.

       Subsidiært hevder domfelte at hun må frifinnes på grunnlag av unnskyldelig rettsvillfarelse. De tre løpesedler tiltalen gjelder, skiller seg verken i innhold eller form vesentlig fra tidligere uttalelser i løpesedler og i pressen, som hun stod ansvarlig for og ble anmeldt for. Hun mottok underretning om at riksadvokaten hadde henlagt disse anmeldelser fordi han ikke anså forholdet straffbart, og om begrunnelsen for avgjørelsen. Etter denne begrunnelsen hadde hun ikke noen grunn til å forstå at hun gjennom disse tidligere uttalelser hadde beveget seg på grensen av det straffbare, slik herredsretten har funnet.

       Aktor har i det vesentlige henholdt seg til herredsrettens dom.

       Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

       Jeg behandler først anken over lovanvendelsen.

       I tiltalebeslutningen er gjengitt åtte utsagn fra tre løpesedler domfelte forfattet og lot distribuere. Det fremgår at disse utsagn er nevnt som eksempler, og at tiltalen omfatter disse utsagn « samlet og sett i sammenheng med løpesedlenes form og innhold for øvrig ». Slik tiltalebeslutningen er formet, må det ved vurderingen av om domfeltes forhold er straffbart, også legges vekt på de øvrige deler av løpesedlenes innhold i den utstrekning disse deler er egnet til å utdype, modifisere eller forsterke de særskilt fremhevde utsagn. Også herredsretten har trukket løpesedlenes fullstendige innhold inn i sin vurdering på denne måten.

       Ved prøvingen av herredsrettens lovanvendelse må det altså etter min oppfatning tas hensyn til løpesedlenes fulle tekst innenfor de rammer jeg nå har angitt. I forbindelse med domfeltes subsidiære anførsel om at hun må frifinnes på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse, må det videre ses hen til de tidligere uttalelser hun ble anmeldt for og til riksadvokatens begrunnelse for å henlegge anmeldelsene. Ingen av de tekster jeg har nevnt, er gjengitt i herredsrettens domsgrunner. De er imidlertid fremlagt for Høyesterett, på samme måte som for herredsretten, og jeg finner det klart at de må anses for å supplere herredsrettens domsgrunner som grunnlag for Høyesteretts prøving av lovanvendelsen.

       Da jeg, slik jeg kommer tilbake til, legger betydelig vekt på at de enkelte utsagn tiltalebeslutningen nevner, må ses i sammenheng med de tre løpesedlenes innhold for øvrig, finner jeg det nødvendig å gjengi
Side 1308
innholdet i sin helhet. Jeg fremhever de utsagn som er særskilt nevnt i tiltalen, og viser til det nummer de der har fått.

       Den første løpeseddel oppgir å skrive seg fra styret i Organisasjonen mot skadelig innvandring i Norge, og har følgende innhold:

       « Kjære medlemmer, og alle andre, som føler ansvar for Norges fremtid. Godt Nytt År! Vi fortsetter vår felles kamp mot skadelig inn vandring!

       Vår appell er: Kjemp med alle lovlige midler, hver på sin plass i samfunnet!

       La ikke en dag gå uten at Dere agiterer og opponerer for det vi vet er rett. Dere kan se vi har fått rett i alt vi har sagt, og flere innrømmelser og enda verre avsløringer vil komme. For innvandringen stinker av bestikkelser, løgn og korrupsjon, menneskesmugling, narkotikahandel med mere. Mange går på akkord med innvandrernes trusler om å angi skammelige og ulovlige forhold

       Vi må be alle å tenke over hva kampen gjelder: Miljøet i boligområder og i skoler, på arbeidsplasser, i gatene og på resauranter og spisesteder, hvor folk vil finne trygghet, ro og orden. Vi må bekjempe narkotika, hver i sitt miljø. Vi må kjempe for vår frihet, fra nød, kaos og overbefolkning. For kvinnenes rett til å bestemme selv over seg og sitt. Og vi må kjempe for positiv utvikling av et sunt og moderne industrisamfunn, med trygghet og vern om alle våre nasjonale rettigheter.

1.Vi er alt i den situasjon at vi må kjempe for vår egen kultur i vårt eget land. Om vi ikke tar kampen opp, vil vi om få år med ukontrollert, skadelig innvandring, utvikle det samme samfunnsmønster, med kaos og nød, narkotika og sultedød, som er vanlig i den tredje verden. Det er det vi må kjempe for å unngå. Og for å unngå det må vi også bekjempe selve årsaken, nemlig Islam og andre nødspredende,barbariske religioner.

       Verden har nok av bevis for at religionsfanatisme er årsak til overbefolkning og nød. Religionens bud er « fyll jorden » med nye menneskeliv, selv om matfatene er tomme. Islam er på fremmarsj i hele verden. Til tross for at det er kjent, at den verste tortur mot kvinner og barn (omskjæring) skjuler seg bak disse bastioner av barbari på de kontinent som domineres av Islam. At Islam likevel får lov å bre seg, sier ikke så lite om den forskruede verden vi lever i.

       Det lovpriste Islamske « broderskap » basert på terror, er religionsfanatisk politikk. Som vederlag for å underkaste seg regimet Islam, får menn full frihet til å kjøpe og utnytte kvinner som de selv lyster. Derved har nettopp denne religion særdeles stor tiltrekning på millioner av primitive menn. Mannsreligionene bruker kvinneundertrykkelse som lokkemat og belønning for blind underkastelse.

       Det de Islamske ledere frykter mest, er utvikling til moderne samfunn som frigjør kvinnene. For kvinneslaveriet er jo selve forutsetningen for at Islam får tilslutning.

2.Islamittenes horder i vår hovedstad, fremmedarbeiderne, vil bygge moské. Det er intet mindre enn et frekt forsøk på å innføre barbari i et sivilisert land.

       Vi ønsker ikke å diskutere om hver enkelt islamitt har barbarisk eller kriminell innstilling. Men etter som de ønsker å bygge moské, og underkaster seg den Islamske religion, så må vi ha rett til å regne med, at de ikke har lagt igjen deler av sin religion på våre landegrenser når de vandret inn i Norge.

       Norsk presse og massemedia, som står bak de partier, som mener det er
Side 1309
riktig å innføre billig arbeidskraft fra den tredje verden, prøver å skjule skadevirkningene, ved å påpynte den Islamske religion, med benevnelsen « fremmedarbeidernes kultur », en slik fortolkning er bevisst misvisende, og er et misbruk av ordet kultur. Da kultur og kulturell utvikling bare kan brukes om foredling og positiv utvikling.

       Ingen kan hjelpe de mange u-land ut av bakevje og politisk uføre, om de ikke vil befri seg fra de primitive, barbariske religioner. Og vi hjelper dem ikke ved å godta og utbrede disse religioner også til siviliserte og kultiverte nasjoner.

       Det er ikke spørsmål om å gi avkall på guddommelige begreper. For Gud eller Allah er ikke religionene. Religionene er bare menns ynkelige forsøk på å sette det guddommelige på papiret, og derfor er religionene spekket med primitive menns uhyggelige egoisme.

       La oss bekjempe barbarismens utbredelse, selv når den kalles religion og kultur. »

       Den annen løpeseddel har overskriften « Protest mot moské », oppgir å skrive seg fra Organisasjonen mot skadelig innvandring i Norge, er underskrevet av domfelte og har denne tekst:

       « Vær med å bekjemp barbari-religionen Islams utbredelse i Norge!

       Religionen Islam er verdens råeste mannsreligion. Fanatisk politikk og lovverk som nådeløst utøver rå totalitær-diktatur. Terror og tortur utføres efter Koranens bud. Disse bud og lover er i strid med norsk lov på alle de mest betydelige og avgjørende områder. Derfor er det absurd, ulogisk og totalt fornuftstridig å bringe Islam inn i Norge ved å tillate bygging av moskéer. Det er bevisst å gå inn for å innføre kriminalitet.

       Oslo Bystyre tillater seg å la sine egne borgere lide nød, for å bruke enorme beløp til utbygging for de islamittiske fremmedarbeidere. Denne uverdige og geskjeftige trang til å hjelpe frem selv negativ utvikling, er misforstått og feil plassert humanitet.

       Islams lover og ideologi krenker menneskerettighetene, og er en skjensel mot alle siviliserte verdier. De Islamske kontinenter er bastioner av barbari. Islam er en tragedie for verden som helhet, men for den tredje verden i sær.

       Islamittene kommer for å gjøre krav på våre rettigheter, for etter Koranens bud er det ikke synd å stjele fra den hvite rase.

3.La oss ikke sove mens barbariene invaderer vårt fedreland!

       Befolkningen i Oslo har bedt vår organisasjon å samle protester mot moské.

       Send oss dertor din protest, og vi bringer alle protester samlet videre til Oslo Bystyre. Skriv et kort eller brev, eller skriv bakpå innmeldings-postgirokortet.

       O.b.s. Det er ikke nødvendig å være medlem av vår org. for å sende protest mot moské. Medlemskontingenten i år er kr. 25.-. Medlemskapet er hemmelig for alle som ønsker det. »

       Baksiden av denne løpeseddel er sålydende:

       « Realiteter og appell til sunn fornuft!

4.Vårt fedreland trues av horder av fremmedarbeidere, som
Side 1310
kommer med sine storfamilier for å utnytte våre sosiale goder. De fleste tilhører Islam, religionen som skaper nød.

       Islam kalles religion, lovverk og kultur, men er faktisk betegnelse for terrorisme, rå mannsreligion og kvinneundertrykkelse, hensynsløs overbefolkning og enorm nød.

5.De Islamske kontinenter er bastioner av barbarisme, og det er denne form for skjensel og skam for hele den siviliserte verden, som nå skal få utbredelse i Norge.

       Bygging av moské støttes av våre egne utnyttere, som er behjelpelig med agitasjon og påpynting med fine benevnelser. Aftenposten, som også stadig agiterer for import av «billig» arbeidskraft, benevner tiltaket som «berikende kultur», og Oslo's Høyreordfører er «glad for at islamittene mener noe med sin religions-fanatisme»

6.Fremmedarbeiderne erobrer vårt arbeidsmarked ved hjelp av bestikkelser. I sær ved å tilby sin arbeidskraft billig. 1 program for fremmedarbeidere i radio og T.V. har de fått god anledning til å agitere for sin « billige » arbeidskraft.

       Men baksiden av medaljen, av denne generøse gave til grådige arbeidsgivere er, at mange fremmedarbeidere må be om sosialhjelp fordi de ikke makter sine forsørgelsesplikter. For ingen kan leve av å gi bort sin arbeidskraft billig i Norge.

       Staten har nå fått alvorlige finansieringsproblemer, da sosialbudsjettet ikke strekker til for våre egne nødvendige utgifter, til gamle og syke, uføre og minstepensjonister.

       Kan man vente annet, når sosialbudsjettet skal subsidiere den billige importerte arbeidskraft, som foræres disse mange-millionærer som driver de store hotell og restaurant-kjeder, og ellers andre griske og kyniske bedriftseiere.

       I realiteten er det ikke bare fremmedarbeiderne, men i høy grad deres arbeidsgivere som får sosial støtte, ved på den måte å skaffe seg billig og lønnsom arbeidskraft.

       Spekulanter i « billig » importert arbeidskraft, bruker fremmedarbeiderne til å presse de norske arbeidstakere ut av sine bedrifier. for derved kan de få inn den « billige » arbeidskraften som ikke stiller krav til bedrifien, men til sosiale støtteordninger.

       Det er også oppsiktsvekkende at fremmedarbeider, til tross for lav lønn og store familier å forsørge, kan sende store beløp ut av landet. Det burde være en oppgave for våre myndigheter å undersøke hvor meget av disse penger som er tjent på ærlig arbeid.

7.Det vi vet er, at enorme kvanta av narkotika produseres i fremmedarbeidernes hjemland, og omsettes i hele den vestlige verden. Og at fremmedarbeidere over hele Europa kan sende milliarder av kroner hjem, som ikke kan være tjent på bare ærlig arbeid.

       Skadelig innvandring, i sær fra den tredje verden, stinker av bestikkelser.

       Bispemøtet i høst, bestemte at Kirken skal sette i gang storaksjon for disse fremmedarbeidere for at de skal få presset sine storfamilier inn i Norge, uhindret av noen innvandrerbestemmelser, uten hensyn til husnød og arbeidsledighet.

       Aksjonen begrunnes med at Kirken ønsker å hjelpe Islam inn i Norge, mot at Kirken får lov å drive misjon i de land som domineres av Islam. Mange har
Side 1311
gjort veldedighet til en levevei for seg selv. Legg merke til at religionene ønsker ikke å forhindre at nød oppstår, på grunn av overbefolkning, som er årsak til all håpløs nød.

       Veldedighetsmakerne vil ha nød, og har bruk for nød for å kunne ha påskudd til å fortsette med tigging og veldedighet. Det er deres vei til selvgod glorifilering.

       Om de virkelig syntes synd på de som lider, nettopp på grunn av den overbefolkning som skyldes religionene, så skulle de nok være med på å forhindre at millioner av barn kommer til verden, bare til sult, sykdom og lidelser.

       Bekjemp religioner som skaper nød! Bekjemp barbarienes utbredelse i vårt fedreland! »

       Den siste løpeseddel har samme overskrift, samme kildeangivelse og følgende tekst:

       « Vær med å bekjemp religionen Islam! La den ikke få utbredelse i Norge!

       Religionen Islam er verdens råeste mannsreligion. Fanatisk politikk og lovverk som nådeløst utøver totalitær diktatur. Terror og tortur utføres efter Koranens bud.

       Islam's bud og lover er i strid med norsk lov på alle de mest betydelige og avgjørende områder. Derfor er det absurd, ulogisk og fornuftstridig å bringe Islam inn i Norge ved å tillate bygging av moskéer. Det er, bevisst å gå inn for å innføre kriminalitet. Bygging av moské er hyllest og stor ærespris til barbari, og til et av verdens verste totalitærsystemer.

       Massemedia varsler nullvekst i Oslo kommune, fordi den økonomiske situasjon er prekær. Både de eldre og andre grupper lider nød, og byens befolkning er rystet over utviklingen. Sparingen i helsesektoren er en skandale, og det er krise i helse- og sosialvesenet.

       Likevel har Oslo kommune råd til å gi bort en verdifull tomt til moské.

       Misforstått og feil plassert humanitær edelmodighet er tydeligvis en sykelig trang som angriper folkevalgte når de får makt og skal forvalte andres skattepenger.

       De folkevalgte, og politikere ellers, nevner aldri sitt ansvar for den norske befolkning (og om noen nevner det kalles det straks rasisme), men bevilgninger til u-hjelp og innvandrere begrunnes stadig med at våre politikere føler ansvar for å hjelpe. NORAD ruller milliarder av norske kroner ut av landet, til bistand for land som er rikere enn Norge, men som bare ødelegger for seg selv eller herjes av regimer. Det bør bli slutt med å overføre andre lands problemer til Norge.

       Er Norge tjent med å styres av politikere som er mest opptatt av å hjelpe andre nasjoner? Mange av disse som figurerer i de folkevalgtes rekker mener tydeligvis også at det er likegyldig om Norge er befolket med nordmenn eller med asiatere og afrikanere. Og nettopp denslags holdninger er livsfarlige for et lite land som Norge. Det er på høy tid å få bedre kontroll og kritisk vurdering av de som skal velges til å styre landet. Tilfeldighet og planløst svermeri preger norsk politikk nå, og er grunnen til uro og engstelse i hele folket.

8.Islamittene (som formerer seg eksplosjonsaktig og er tallrike som havets sand) kommer for å gjøre krav på våre rettigheter, for efter Koranens bud er det ikke synd å stjele fra den hvite rase. Islams lover og ideologier krenker menneskerettighetene,
Side 1312
og er en skjensel for alle siviliserte verdier... De islamske kontinenter er bastioner av barbari. Religionen Islam er en tragedie for verden som helhet, og for disse land som benevnes som «den tredje verden» i særdeleshet.

       Vær derfor med på underskriftskampanje mot moské i Norges hovedstad. Skriv på baksiden av dette opprop, eller på kort eller brev, og send protesten til vår organisasjon, og vi sender alle protester samlet til Oslo bystyre. (Få med naboer og bekjente).

       O.b.s. Det er unødvendig å være medlem av organisasjonen for å være med på vår kampanje mot moské. Men for de som ønsker å bli medlemmer er kontingenten kr. 25,-. Medlemskapet er hemmelig for alle som ønsker det (dersom noen frykter å bli utsatt for politisk mobbing) som også er en følge av skadelig innvandring. »

       Løpesedlene fremtrer som agitatoriske appeller med en samling av sterkt følelsesladede og fordømmende utsagn. I utgangspunktet knytter de seg til norsk innvandringspolitikk og til religionen Islam. Men også islamske innvandrere i Norge blir gjort til gjenstand for en krass og ensidig negativ omtale.

       Straffelovens §135a setter blant annet straff for « den som ved uttalelse eller annen meddelelse som framsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse ». Bestemmelsen legger altså for så vidt et bånd på ytringsfriheten, begrunnet i hensynet til å beskytte de grupper det er tale om. I prinsippet er det klart at denne begrensning av ytringsfriheten ikke kommer i strid med trykkefrihetsbestemmelsen i Grunnlovens §100. Men det vern grunnlovsbestemmelsen oppstiller for « Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand », må tillegges vesentlig betydning for tolkingen og anvendelsen av straffelovens §135a, jfr. Rt-1977-114 og den såkalte leserbrevdommen i Rt-1978-1072. Det må her foretas en avveining som volder problemer. Jeg finner det mest praktisk å gjøre rede for mitt syn på straffebestemmelsens rekkevidde i tilknytning til en nærmere gjennomgåelse av de utsagn vi står overfor i den foreliggende sak.

       Som allerede nevnt, er det et sentralt synspunkt i løpesedlene at Islam er en primitiv og skadelig religion, som det er nødvendig å ta skarpt avstand fra, og som ikke bør få noen utbredelse i Norge. Det fremheves i sterke ordelag at Islam har en kvinneundertrykkende karakter; den betegnes blant annet som « verdens råeste mannsreligion », og det hevdes at den øver tiltrekning på primitive menn ved at de får frihet til å utnytte kvinner som de selv ønsker. Videre beskrives islamske stater som « rå totalitær-diktatur », og knyttes til terror og barbari. Det heter også at disse stater på grunn av Islam befinner seg i en tilstand av overbefolkning og nød.

       Domfelte har under henvisning til en omfattende dokumentasjon søkt å påvise at slike og lignende uttalelser er sanne. Jeg ser ikke grunn til å gå nærmere inn på hvordan man skulle kunne måle agitatoriske og følelsesladede uttalelser om spørsmål av denne karakter med sannheten
Side 1313
som målestokk, idet jeg er enig med herredsretten i at denne side ved løpesedlenes innhold under ingen omstendighet kan anses for å være i strid med straffelovens §135a. Selv om domfeltes uttalelser om den islamske religion og kultur utvilsomt må føles krenkende av islamske innvandrere, og selv om uttalelsene indirekte kan tenkes å ramme denne folkegruppe på en slik måte som er beskrevet i straffelovens §135a, kan bestemmelsen etter min oppfatning ikke forstås slik at den gjør meningsytringer av denne karakter straffbare. Likeledes er det klart at løpesedlenes meget krasse karakteristikk av samfunnssystemene i de islamske land, uansett om disse uttalelser kan ha skadelige følger for islamske innvandrere her i landet, ikke kan rammes med straff.

       Angrepene på Islam danner en premiss for det som fremtrer som løpesedlenes hovedsynspunkt, at innvandringen til Norge fra islamske stater må bekjempes. Tankegangen, fremstilt i mer nøkterne ordelag enn i løpesedlene, synes å være at den kultur innvandrerne bringer med seg, representerer en fare for det norske samfunn. Innvandrernes antall vokser raskt, og det er grunn til å frykte for at innvandringen vil lede til at vi her i landet får en utvikling henimot diktatur og materiell nød, som karakteriserer samfunnsforholdene i innvandrernes hjemland. Videre hevdes innvandringen å medføre en rekke sosiale problemer ved at fremmedarbeiderne representerer billig arbeidskraft, at de opptar boliger på bekostning av nordmenn, at de belaster våre sosialbudsjetter osv.

       Uttalelser med denne tendens vil nok kunne skape eller nøre opp under uvilje og fordommer mot innvandrerne. Uansett hva man måtte mene om det saklige grunnlag for slike uttalelser, kan det likevel vanskelig bli tale om å reagere mot dem med straff, jfr. også her leserbrevdommen i Rt-1978-1072. I den foreliggende sak er uttalelsene særdeles krasse og aggressive i sin form; det appelleres i agitatoriske vendinger til latent misnøye som kanaliseres i retning av de islamske fremmedarbeidere. Så langt det er tale om politiske meningsytringer om innvandringsspørsmål, kan jeg likevel ikke se at det er grunnlag for straff etter straffelovens §135a.

       Løpesedlene begrenser seg imidlertid ikke til uttalelser om Islam og om norsk innvandringspolitikk; de inneholder også sterkt negative uttalelser som retter seg mer direkte mot de islamske innvandrere her i landet, deres egenskaper og atferd. Denne type uttalelser ligger sentralt innenfor hva straffelovens §135a tar sikte på å ramme. Men bestemmelsen kan ikke anvendes på enhver negativ omtale av en befolkningsgruppe. Lovforarbeidene tar den i og for seg selvsagte reservasjon at den saklige og objektive kritikk av en folkegruppe m.v. ikke skal rammes. (Ot. prp. nr. 48 (1969-70) side 9-10 og side 16). I leserbrevdommen, Rt-1978-1072, ble det videre lagt til grunn at det av hensyn til ytringsfriheten må innrømmes en rommelig margin for den som savner evnen til å ikle sine ytringer en saklig og uklanderlig form. Avgjørelsen av om straffelovens §135a er overtrådt må, slik det særlig fremheves i Rt-1977-114. bero på en konkret avveining i det enkelte tilfelle.

       Før jeg med dette utgangspunkt går over til en nærmere vurdering
Side 1314
av enkeltutsagn i løpesedlene, finner jeg det nødvendig med noen generelle bemerkninger om vurderingsgrunnlaget.

       Jeg har i det foregående stilt opp mot hverandre på den ene side uttalelser om Islam som religion, om forholdene i islamske stater og om norsk innvandringspolitikk, som etter min oppfatning ikke kan rammes av straffelovens §135a, og på den annen side uttalelser som mer direkte angriper de islamske innvandrere her i landet, og som etter omstendighetene vil være straffbare. Selv om jeg tillegger denne sondringen en avgjørende betydning, er jeg klar over at det både generelt og i den konkrete sak kan være vanskelig å trekke en skarp grense mellom utsagn som faller i den ene og i den annen kategori. Ved den strafferettslige vurdering av de utsagn som retter seg mot de islamske innvandrere, må man dessuten i noen grad se hen til løpesedlenes innhold for øvrig. I den sammenheng utsagnene om innvandrerne fremtrer, tar de sikte på å underbygge domfeltes angrep på norsk innvandringspolitikk, og denne sammenhengen med politiske ytringer tilsier et noe videre spillerom for hva som kan aksepteres. På den annen side må det etter min oppfatning ved helhetsvurderingen - noe jeg kommer tilbake til - legges vekt på den voldsomme og fordømmende språkbruk som preger løpesedlene, og det er da vanskelig å se helt bort fra at de deler som isolert sett ikke kan rammes av straffelovens §135a, virker til å forsterke angrepene på innvandrerne.

       Straffelovens §135a rammer, som allerede nevnt, sterkt nedsettende uttalelser om en folkegruppes egenskaper, dens atferd og handlingsmønster. Ved avgjørelsen av hvorvidt de enkelte negative utsagn om islamske innvandrere har vekt for straffbarhetsvurderingen, kan det imidlertid etter min oppfatning ikke legges ensidig vekt på hvordan utsagnene er å forstå på grunnlag av en reflektert, logisk analyse av innholdet. Løpesedlene inneholder, som allerede fremhevet, en sterkt følelsesladet appell, og innbyr ikke sine lesere til rolig og ettertenksom analyse. Det må, slik jeg ser det, legges vesentlig vekt på det meningsinnhold de enkelte utsagn umiddelbart formidler til den ikke helt spesielt ettertenksomme leser. Ved avgjørelsen av om et utsagn innebærer en forhånelse eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt, kan det heller ikke ensidig legges vekt på om utsagnet formidler et konkret meningsinnhold. Også en følelsesladet fordømmelse uten slikt konkret innhold vil etter omstendighetene kunne vare straffbart isolert sett, og vil da enn mer kunne tillegges betydning når den kommer i sammenheng med mer konkrete nedsettende utsagn. Dette fører over til hva jeg anser som et kjernepunkt ved vurderingen av denne sak; de enkelte utsagn kan ikke ses isolert, men må bedømmes samlet og i sammenheng med løpesedlenes innhold for øvrig.

       En vurdering etter disse linjer må etter min oppfatning lede til den konklusjon at straffelovens §135a er overtrådt. Jeg finner det ikke nødvendig å gå inn på alle åtte utsagn i tiltalebeslutningen, men fremhever dem som etter min oppfatning er av spesiell betydning for straffbarhetsvurderingen.

       Flere av utsagnene forbinder - om enn mer gjennom antydninger og insinuasjoner enn gjennom direkte tale - islamske innvandrere med kriminell atferd. Jeg finner særlig grunn til å fremheve utsagn nr. 7
Side 1315
som, lest i sammenheng med avsnittet umiddelbart foran, vanskelig kan forstås på annen måte enn som en generell insinuasjon om at islamske fremmedarbeidere her i landet tjener betydelige midler ved narkotikahandel. Utsagn nr. 6 knytter fremmedarbeiderne til bestikkelser. Selv om det gjøres en tilføyelse som kan tyde på at ordet er brukt i en noe spesiell betydning, vil selve bruken av et så belastende ord være egnet til å fremkalle eller styrke fordommer og avstandtaken hos den ureflekterte leser. Også utsagn nr. 8, hvor det heter at islamittene kommer for å gjøre krav på våre rettigheter, da det etter Koranens bud ikke er synd å stjele fra den hvite rase, bidrar på en nokså underfundig måte til å assosiere islamske innvandrere med kriminalitet. Utsagn av denne karakter forekommer også for øvrig i løpesedlene. Jeg viser således til den uklare, men sterkt insinuerende uttalelse i det innledende avsnitt av den første løpeseddel om at mange « går på akkord med fremmedarbeidernes trusler om å angi skammelige og ulovlige forhold ».

       Enkelte andre utsagn, som retter seg direkte mot islamske innvandrere, omtaler dem på en så usaklig fordømmende måte at utsagnene etter min oppfatning må telle med i den strafferettslige vurdering. Jeg viser således til utsagn nr. 2. hvor fremmedarbeiderne omtales med det sterkt belastende uttrykk « islamittenes horder i vår hovedstad », og hvor deres planer om å bygge moské karakteriseres som « et frekt forsøk på å innføre barbari i et sivilisert land ». Uansett hvilke forbehold man måtte ha overfor Islam som religion, må det etter min oppfatning reageres mot en slik fordømmelse av medlemmer i et trossamfunn for at de praktiserer sin grunnlovfestede rett til fri religionsutøvelse. Et annet sterkt nedvurderende utsagn som jeg også finner grunn til å nevne, er utsagn nr. 4, som synes å innebære at fremmedarbeiderne fremstilles som snyltere på våre sosiale goder.

       De utsagn jeg her har nevnt, må anses rettet mot islamske innvandrere i sin alminnelighet. Riktignok inneholder den første løpeseddel den nokså betingete reservasjon at « Vi ønsker å diskutere om hver enkelt islamitt har barbarisk eller kriminell innstilling ». Men utsagnene må iallfall oppfattes slik at de egenskaper og det atferdsmønster det refereres til, må anses typiske for denne folkegruppe.

       Jeg må også i denne sammenheng gå inn på domfeltes anførsel om at hennes uttalelser er sanne. Etter ordlyden i straffelovens §135a er det ikke noe ledd i gjerningsinnholdet at de påklagede uttalelser er uriktige, og det er heller ikke grunnlag for å innfortolke dette som et generelt straffbarhetsvilkår. Likevel vil holdbarheten av uttalelsene kunne være et moment i den helhetsvurdering som avgjør om bestemmelsen er overtrådt i det enkelte tilfelle. Jeg kan imidlertid ikke se at generelle nedsettende uttalelser av den grove karakter denne sak gjelder, rettet mot en folkegruppe, kan forsvares på et slikt grunnlag. Når det gjelder slike uttalelser, har det for øvrig - slik jeg ser det - liten mening å tale om sannhetsbevis.

       Når utsagnene om de islamske innvandrere skal vurderes i sammenheng og på bakgrunn av løpesedlenes innhold for øvrig, legger jeg også, som før nevnt, vekt på den voldsomme og sterkt fordømmende språkbruk som gjennomsyrer dem, og på den intensitet og de mange
Side 1316
gjentakelser som preger domfeltes organiserte agitasjon. Herredsretten har ansett løpesedlene for å inneholde en hetspreget kampanje mot en bestemt folkegruppe. Jeg finner at dette er en dekkende karakteristikk.

       Domfeltes uttalelser rammer en gruppe som er lett identifiserbar, og som på grunn av sin fremmedart er særlig utsatt for fordommer og nedvurdering. De mennesker det gjelder, befinner seg på mange måter i en utsatt stilling, omplantet til en annen kultur og et annet verdisystem, med kontaktproblemer og språkbarrierer. Deres muligheter for å forsvare seg mot en slik kampanje som ble drevet gjennom løpesedlene, er høyst begrenset, rent bortsett fra at det er vanskelig å argumentere mot en slik suggestiv appell til fordommer.

       Utsagnene utsetter etter min mening den folkegruppe det gjelder, for hat og ringeakt. Riktignok må straffelovens §135a anvendes med forsiktighet, men den ville - slik jeg ser det - ikke gi en utsatt minoritetsgruppe det vern lovgiveren har tilsiktet dersom den ikke skulle anvendes i et tilfelle som det foreliggende.

       Jeg går så over til domfeltes subsidiære anførsel om unnskyldelig rettsvillfarelse. Anførselen bygger, som før nevnt, på at de løpesedler tiltalen gjelder, ikke skiller seg vesentlig fra tidligere uttalelser hun hadde spredt og var blitt anmeldt for, og som riksadvokaten uttalte at han ikke anså straffbare.

       Jeg finner det ikke påkrevd å gjengi domfeltes tidligere ganske omfattende uttalelser. Av riksadvokatens uttalelse, avgitt 20. februar 1980, finner jeg grunn til å gjengi et avsnitt. Riksadvokaten drøfter først enkelte uttalelser som siktede benekter å ha avgitt, og finner at anmeldelsene, for så vidt gjelder disse uttalelser må henlegges etter bevisets stilling. Deretter fortsetter riksadvokaten:

       Når det gjelder det øvrige materialet som ligger til grunn for anmeldelsene har A vedkjent seg dette. Innholdet kan kort summeres opp slik at A gir uttrykk for at Norge bør forbeholdes nordmenn. Videre uttaler hun seg kritisk om muhamedanismen. Uansett hva man måtte mene om disse synspunkter, er det klart at det ikke rammes av strl. §135a å gi uttrykk for slike så lenge man holder seg innenfor en noenlunde anstendig ramme. Rammene er ikke overskredet i det materialet jeg har hatt til vurdering. Anmeldelsene mot A med unntak av det som er henlagt etter bevisets stilling henlegges derfor idet intet straffbart foreligger. »

       Avgjørende for henleggelsen var altså at siktedes uttalelser ble ansett for å referere seg til Islam som religion og til det syn at Norge bør forbeholdes nordmenn. Selv om disse synspunkter også er sentrale i de senere løpesedler som tiltalen gjelder, finner jeg at disse løpesedler - foruten at de er krassere i formen - også retter seg mer direkte mot islamske fremmedarbeidere her i landet. På samme måte som herredsretten kan jeg derfor ikke se at domfelte hadde grunnlag i riksadvokatens uttalelse for å regne med at de senere løpesedler ikke ville rammes av straffelovens §135a.

       Slik jeg vurderer omstendighetene ved den straffbare handling, er jeg enig i den straffutmåling herredsretten har foretatt.
Side 1317

       Jeg stemmer for at anken forkastes, men da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

       Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er enig med førstvoterende i at domfelte har overskredet grensen for det straffbare etter straffelovens §135a, men ser ellers noe annerledes på saken.

       Jeg bemerker først at jeg er enig med førstvoterende i at de åtte utsagn som er tatt med i tiltalen, må vurderes samlet og ses i sammenheng med løpesedlenes form og innhold for øvrig, men uten at jeg finner det nødvendig å gå inn på tiltalebeslutningens utforming på dette punkt. Videre er jeg enig med førstvoterende i at det ved prøvningen av herredsrettens lovanvendelse når det gjelder spørsmålet om rettsvillfarelse, må ses hen til de tidligere uttalelser som domfelte var anmeldt for, og til riksadvokatens begrunnelse for å henlegge disse anmeldelser, slik herredsretten har gjort.

       Domfeltes utsagn er i første rekke rettet mot norske myndigheters innvandringspolitikk og religionen Islam. Jeg er enig med førstvoterende i at straffelovens §135a ikke er anvendelig på denne side av domfeltes utsagn, og kan i det vesentlige slutte meg til det førstvoterende uttaler om dette. Sitt syn på religion og politikk må domfelte ha adgang til å gi uttrykk for. I denne relasjon må hennes uttalelser ses som slike frimodige ytringer som grunnlovens §100 beskytter, selv om uttalelsene er krasse og ensidig fordømmende og utvilsomt kan virke sårende og krenkende på dem som bekjenner seg til den islamske religion. For så vidt angår angrepet på Islam som religion, ser jeg det for øvrig på samme måte som herredsretten. Den aktuelle bestemmelse ville i tilfelle være straffelovens §142. Tiltale etter denne bestemmelse kan imidlertid bare skje når almene hensyn krever det. Og det har riksadvokaten ikke funnet er tilfelle her.

       Når det gjelder spørsmålet om domfeltes utsagn, til tross for at de primært retter seg mot norsk innvandringspolitikk og religionen Islam, likevel rammes av straffelovens §135a, skal jeg bemerke:

       Spørsmålet er om utsagnene samtidig som de angriper Islam, forholdene i de stater som bekjenner seg til denne religion, og norske myndigheters behandling av innvandringsspørsmål, også er slik direkte rettet mot den islamske innvandrergruppe i Norge at grensen for det tillatte etter straffelovens §135a er overskredet.

       De åtte utsagn som tiltalen gjelder, er iallfall delvis rettet mot islamske innvandrere i Norge, men de er uklare. Innholdet er uklart, og hvem det er rettet mot. I utsagn nr. 6 i tiltalen er for eksempel ordet « bestikkelser » brukt om det forhold at fremmedarbeiderne tilbyr billig arbeidskraft, mens angrepet i det følgende avsnitt er rettet mot « grådige » arbeidsgivere som nyttegjør seg denne billige arbeidskraft. Sammenhengen i utsagn nr. 8 om innvandrere som bor og arbeider i Norge og dermed nyter godt av våre sosiale goder, og domfeltes påstand om at det etter Koranens bud ikke er synd å stjele fra den hvite rase, er meningsløs og fornuftstridig. Jeg finner også grunn til å trekke frem utsagn nr. 7 som omhandler narkotikaomsetning i den vestlige verden. Direkte er utsagnet rettet mot « fremmedarbeidere over hele Europa » som kommer fra narkotikaproduserende hjemland. I løpesedlenes
Side 1318
forutgående avsnitt, som ikke er tatt med i tiltalebeslutningen, er det imidlertid gitt uttrykk for at norske myndigheter burde undersøke hvordan fremmedarbeidere her i landet har tjent de store pengebeløp som de sender hjem. Sett i sammenheng inneholder disse to avsnitt i løpesedlen en insinuasjon om ulovligheter som begås av norske fremmedarbeidere. Men tiltalens utsagn alene er langtfra klart.

       I det hele er det for hvert av de åtte utsagn, vurdert isolert, ikke uten videre åpenbart hva meningsinnholdet egentlig er. Utsagnene er usammenhengende, overdrevne, urimelig generaliserende og kan ha en negativ følelsesmessig appell, men som det særlig fremgår av førstvoterendes uttalelser i leserbrevdommen, inntatt i Rt-1978-1072, er dette ikke nok for straffellelse etter straffelovens §135a. Denne straffebestemmelse må, som der fremholdt, tolkes med Grunnlovens §100 som bakgrunn og ledetråd, og slik at hensynet til ytringsfriheten må tillegges vesentlig vekt. Dette innebærer etter min mening at det må gis en rommelig margin for uheldige og smakløse ytringer. Noe annet ville også bety en urimelig preferering av de velutdannede og reflekterte som vet å belegge sine ord.

       Når jeg i dette tilfelle er kommet til at straffelovens §135a er overtrådt, er det fordi de åtte utsagn som er tatt inn i tiltalebeslutningen, må vurderes samlet og på bakgrunn av løpesedlenes innhold for øvrig. Slik betraktet mener jeg de inneholder et så massivt og ensidig fordømmende angrep på den islamske innvandrergruppe i Norge at det ikke kan aksepteres. I denne forbindelse legger jeg - som herredsretten - vesentlig vekt på at det her ikke dreier seg om enkeltstående uttalelser eller spontane meningsytringer, men om en organisert kampanje, hvor utsagnene gjentas i forskjellige variasjoner og hamres inn gjennom løpesedler som er distribuert i stort antall.

       Når det gjelder den organiserte kampanje og de stadige gjentakelser, skiller nærværende sak seg fra leserbrevsaken, inntatt i Rt-1978-1072.

       Jeg finner således at domfeltes utsagn utsetter de islamske innvandrere for ringeakt, og at utsagnene er fremsatt på slik måte at de rammes av straffelovens §135a.

       Jeg er for øvrig enig med førstvoterende når det gjelder betydningen i relasjon til straffelovens §135a av at utsagn er sanne, men mener som han at det har liten mening å snakke om sannhetsgehalten i uttalelser av den art som denne sak gjelder.

       Jeg er videre, som førstvoterende, kommet til at domfeltes subsidiære anførsel om unnskyldelig rettsvillfarelse ikke fører frem.

       Domfelte har også anket over herredsrettens straffutmåling. Etter mitt syn på domfeltes straffbare forhold finner jeg at straffen passende kan settes til betinget fengsel i 60 dager.

       Jeg stemmer for denne

dom:

       I herredsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til betinget fengsel i 60 - seksti - dager.

       Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Aasland.
Side 1319

       Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Schweigaard Selmer.

       Dommer Bølviken: Likeså.

       Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

       Av herredsrettens dom (dommer Olaf Hagen med domsmenn):

       Statsadvokatene i Eidsivating har den 9. desember 1980 satt A, født *.*..1919 under tiltale ved Asker og Bærum herredsrett til fellelse etter straffelovens §135a - - -

       ved i tiden januar til juni 1980 som leder for « Organisasjonen mot skadelig innvandring i Norge » å ha forfattet og latt mangfoldiggjøre og distribuere blant almenheten 3 løpesedler i et stort antall eksemplarer, bl.a. i Oslo, hvor islamske innvandrere i Norge ut fra sin religion og sin opprinnelse fremstilles sterkt nedsettende og/eller grovt fortegnet og/eller delvis uriktig, hvor det eksempelvis finnes formuleringer og innhold som

1.«Om vi ikke tar kampen opp, vil vi om få år med ukontrollert, skadelig innvandring utvikle det samme samfunnsmønster, med kaos og nød, narkotika og sultedød, som er vanlig i den tredje verden. Det er det vi må kjempe for å unngå. Og for å unngå det må vi også bekjempe selve årsaken, nemlig Islam og andre nødspredende, barbariske religioner.»
2.«Islamittenes horder i vår hovedstad, fremmedarbeiderne vil bygge moské. Det er intet mindre enn et frekt forsøk på å innføre barbari i et sivilisert land.»
3.«La oss ikke sove mens barbariene invaderer vårt fedreland.»
4.«Vårt fedreland trues av horder av fremmedarbeidere som kommer med sine storfamilier for å utnytte våre sosiale goder.»
5.«De Islamske kontinenter er bastioner av barbarisme, og det er denne form for skjensel og skam for hele den siviliserte verden, som nå skal få utbredelse i Norge.»
6.«Fremmedarbeiderne erobrer vårt arbeidsmarked ved hjelp av bestikkelser. Især ved å tilby sin arbeidskraft billig.»
7.« Det vi vet er, at enorme kvanta av narkotika produseres i fremmedarbeidernes hjemland, og omsettes i hele den vestlige verden. Og at fremmedarbeidere over hele Europa kan sende milliarder av kroner hjem, som ikke kan være tjent på bare ærlig arbeid. »
8.«Islamittene (som formerer seg eksplosjonsartig og er tallrike som havets sand) kommer for å gjøre krav på våre rettigheter, for etter Koranens bud er det ikke synd å stjele fra den hvite rase. Islamske lover og ideologier krenker menneskerettighetene, og er en skjensel for alle siviliserte verdier,» som samlet og sett i sammenheng med løpesedlenes form og innhold for øvrig, utgjør en forhånelse av islamske innvandrere i Norge, og/eller utsetter dem for hat eller ringeakt, på grunn av sin tro eller nasjonale eller etniske opprinnelse, eller å ha medvirket hertil.

       A er født *.*. 1919, har ingen utdannelse utover grunnskolen, er uføretrygdet med inntekt ca. kr. 39.000,-, er uformuende, gift, har ingen å forsørge, - - -, er tidligere ikke straffet eller bøtelagt. ---

       Retten skal bemerke:

       Tiltalte A var i 1978 med på dannelsen av en organisasjon under navnet
Side 1320
« Organisasjonen mot skadelig innvandring i Norge ». Det ble vedtatt lover og regler for denne organisasjon, og dens formål fremgår av reglenes §3 som er sålydende:

       « Formål og arbeidsopplegg: Vi vil forhindre skadelig innvandring i Norge.

       b. Konstatere og fremstille resultat og virkning av de ulemper som har oppstått i forbindelse med å flytte store folkegrupper over landegrenser, også fra kontinent til andre fjerntliggende kontinenter.

       c. Vi vil opplyse om andre lands erfaringer med særlig fremmedartede innvandrere, språk - hindringer og kulturproblemer, uenighet om rettigheter, og også innvandrere som press- og terrorgrupper.

       d. Vi vil diskutere innvirkninger på vårt samfunn ved fri utøvelse av de fremmede religioner, som på vesentlig område er i strid mot norsk lov. I særlig grad er det av interesse å ta opp enkelte religioners kvinnediskriminerende lære, og betenkeligheter med innvandringen av store skarer menn som har grov kvinnediskriminering som religions-statutter.

       e. Vi vil også diskutere og planlegge mottiltak mot de skadevirkninger et for stort innslag av fremmedarbeidere har hatt på arbeidsmiljøet i de enkelte yrker. Innvandrere som årsak til arbeidsledighet, især tap av arbeidsplasser i typiske kvinneyrker.

       f. Vi vil også diskutere innvandrernes rolle i « det politiske spill om vårt arbeidsmarked », som vi mener tar sikte på å undergrave norske arbeidstakeres rettigheter og eksistens. Vi vil også ta opp spørsmål om vår hovedstads-kommune kan tillate seg å bygge et « kulturhus » for muhammedanere, med moské hvor kvinner ikke har adgang. Vi vil derfor ta opp spørsmål om vi kan tillate utøvelse av religioner i Norge, dersom religionene krenker de vedtatte menneskerettserklæringer.