hele dokumentet utskriftsvennlig versjon

Høyesterett - dom


INSTANS:Høyesterett - dom
DATO:1981-06-20
PUBLISERT:Rt-1981-809
STIKKORD:(Krigsskadedommen) Fastsettelse av pensjonsgrunnlag etter lov av 13. desember 1946 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell (sivilloven) §21 nr. 1 første og annet ledd.
SAMMENDRAG:Pensjonisten som da var havnearbeider, ble henved 30 år gammel arrestert av tyskerne og satt i fangenskap til frigjøringen. Etter krigen var han sykmeldt til januar 1946 og hadde deretter vekslende arbeid frem til 1960, da han ble sykmeldt på grunn av senvirkninger av krigspåkjenningene og fikk invalidepensjon. Etter sykmeldingen i 1960 hadde han en kort tid arbeid i en attføringsbedrift og arbeidet deretter fra 1961 til 1965 i et firma hvor han avanserte til inspektør. I 1966 ble invaliditetsgraden satt til 100 %. Pensjonisten mente at sivilloven §21, nr. 1 første ledd måtte forståes slik at pensjonen skulle beregnes ut fra hans antatte inntekt på pensjonsfastsettelsestidspunktet, og at utgangspunktet derfor måtte være hans inntekter i årene 1961-1965. Subsidiært påberopte han seg §21, nr. 1 annet ledd om yngre personer og hevdet at denne bestemmelse ga adgang til å ta hensyn til utviklingen i hans inntektsforhold etter 1946. Rikstrygdeverket fikk imidlertid medhold i at pensjonsgrunnlaget skulle fastsettes på basis av det han måtte antas å ville ha tjent i 1946 som havnearbeider.

Henvisninger: lov-1946-12-13-22-§21 (Kps §21),

SAKSGANG:L.nr. 97/1981.
PARTER:Anker Thorsrud (advokat Jon Lyng - til prøve) mot Rikstrygdeverket (regjeringsadvokaten v/ høyesterettsadvokat Tore Schei).
FORFATTER:Sinding-Larsen, Endresen, Schweigaard Selmer, Løchen, Mellbye.

Henvisninger i teksten: lov-1931-06-24-6-§24 (Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere §24), lov-1966-12-16-9-§23 (Trrl §23), lov-1966-12-16-9-§37 (Trrl §37), lov-1968-03-22-2 (Kpt)





hyper-til

       Dommer Sinding-Larsen: Saken gjelder tvist om fastsettelse av pensjonsgrunnlag etter lov av 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell m.v. (sivilloven) §21 nr. 1 første og annet ledd. Rikstrygdeverket har i vedtak av 8. mars 1972 med tilslutning av Trygderetten i kjennelse av 4. november 1975 lagt til grunn at pensjonsgrunnlaget for Anker Thorsrud skal fastsettes på basis av det han måtte antas å ville ha tjent i 1946 som havnearbeider, som var det yrket han hadde før han ble satt i fangenskap. Thorsrud mener at pensjonen skal beregnes ut fra hans antatte inntekt på pensjonsfastsettelsestidspunktet og at utgangspunktet derfor må være hans inntekter i årene 1961-65.

       Thorsrud har anlagt sak til prøvelse av lovmessigheten av Rikstrygdeverkets og Trygderettens avgjørelser, jfr. §23 i lov av 16. desember 1966 nr. 9. Oslo byrett avsa den 4. april 1979 dom med slik domsslutning:

« 1.Rikstrygdeverket frifinnes.
2.Saksomkostninger tilkjennes ikke. »

       Thorsrud påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som den 2. juli 1980 avsa dom med slik domsslutning:

       « Byrettens dom stadfestes.
       Saksomkostninger for lagmannsretten ilegges ikke. »

       Thorsrud har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen.

       Når det gjelder sakens faktiske sammenheng og partenes anførsler fra de tidligere instanser, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Side 810

       Den ankende part, Anker Thorsrud, har i det vesentlige anført:

       Sivillovens §21 nr. 1 første ledd må forstås slik at basis for fastsettelsen av pensjonsgrunnlaget er den arbeidsinntekt som det må antas at den skadede, hvis skaden ikke var inntrådt, ville ha hatt på den tid da pensjonen fastsettes. Utgangspunktet må da være Thorsruds inntektsforhold slik de hadde utviklet seg frem til arbeidsuførhet inntrådte. Subsidiært hevdes at Thorsrud går inn under bestemmelsen i annet ledd om « yngre personer », og at denne bestemmelse gir adgang til å ta hensyn til utviklingen i Thorsruds inntektsforhold etter 1946, herunder også hans inntekter i årene 1961-1965.

       Med pensjonsfastsettelsestidspunktet mener den ankende part det tidspunkt da den aktuelle pensjonsfastsettelse ble foretatt. En tidligere fastsettelse av pensjonsgrunnlaget vil ikke være avgjørende i pensjonistens disfavør dersom pensjonssaken på et eller annet grunnlag tas opp til ny vurdering. Det pekes på at en sak kan tas opp igjen på grunn av endrede forhold eller nye opplysninger og vises i denne forbindelse til lovens §37. Når pensjonssaken tas opp til vurdering, må trygdemyndigheten vurdere også om det er grunn til å endre pensjonsgrunnlaget.

       Etter ordlyden i §21 nr. 1 første ledd må det antas at det er antatt inntekt på pensjonsfastsettelsestidspunktet det skal tas utgangspunkt i. Loven bygger på en helt ordinær erstatningsrettslig differansebetraktning. Det avgjørende er inntektstapet på grunn av skaden. Det må anses som fast praksis at en slik vurdering skjer ut fra forholdene slik man kjenner dem på fastsettelsestidspunktet. At det, fordi loven opererer med inntekt målt i kroner, må skje en omregning til 1946-nivå, er ingen avgjørende innvending mot denne forståelse. Det vises for så vidt til byrettens dom. Annet ledd i §21 nr. 1 kan ikke gi grunnlag for noen innskrenkende tolking av §21 nr. 1 første ledd.

       Innstillingen fra krigsskadekomiteen viser tvert imot at det skulle legges vekt på « hva den enkelte måtte antas å ha hatt i arbeidsinntekt på den tid pensjonen fastsettes om han ikke var blitt skadet ». At foranledningen til denne bemerkning var hensynet til de pensjonister som var blitt skadet tidlig under krigen og dermed hadde falt utenfor den senere lønnsutvikling, gir ikke grunnlag for å begrense virkeområdet for denne helt generelt formede uttalelse. Det må ses hen til at komiteens innstilling lest under ett viser at hensikten var å gi erstatning for lidte tap etter en individuell vurdering, og at pensjonsordningen skulle inneholde et element av belønning for aktiv innsats. Også de videre forarbeider - Ot.prp. nr. 111 (1945-46), Innst. O XVI (1946) og forhandlingene i Odelstinget viser at formålene å avbøte tap og belønne innsats stadig har vært fremhevet. På denne bakgrunn skal det sterke grunner til for at loven skal kunne tolkes innskrenkende til skade for de pensjonsberettigede.

       Det er uriktig når lagmannsretten har lagt til grunn at man i 1945-46 ikke var kjent med senvirkningsproblematikken. Det pekes på at uttalelser i forarbeidene til foreldelsesbestemmelsen i §35 viser at man har vært oppmerksom på muligheten for senvirkninger av krigsskader. Det vises også til at Norsk Samband av Politiske Fanger, Erstatningskomiteen, i et brev til Stortingets sosialkomité av 15. september 1946 tok opp spørsmål om ettersykdommer for konsentrasjonsleirfanger.
Side 811

       Endelig vises til møtereferater fra Samordningsutvalget for krigsskadesaker fra oktober-november 1946 der slike spørsmål ble tatt opp. Disse dokumenter, som er nye for Høyesterett, viser - hevdes det - at ettervirkningsproblemene var kjent også den gang, selv om omfanget senere har vist seg å være vesentlig større. Professor Eitinger har i sin uttalelse for Høyesterett etter den ankende parts oppfatning modifisert den uttalelse lagmannsretten har referert. Det fremgår at visse typer senvirkninger var kjent. Det som er sagt i forarbeidene om pensjonsfastsettelsestidspunktet som basis for fastsettelsen av pensjonsgrunnlaget, må således antas å være sagt med kjennskap til at pensjonsfastsettelsen i en del tilfelle først ville finne sted etter 1946, og det er derfor ikke grunnlag for å innfortolke en reservasjon om at det er inntekt i 1946 det er ment.

       Etter den ankende parts mening er det ikke grunnlag for å se det slik at forarbeidene til de senere endringer av krigspensjoneringslovgivningen eller behandlingen i Stortinget underbygger Rikstrygdeverkets standpunkt. Det vises for så vidt til byrettens premisser. Spørsmålet om det kunne tas hensyn til pensjonistens inntekter etter 1946 ved fastsettelse av pensjonsgrunnlaget, har aldri vært forelagt Stortinget, og det har heller ikke vært fremstilt på en slik måte at Stortinget hadde oppfordring til å ta det opp. Det kan heller ikke legges noen vekt på at Krigsinvalideforbundet som høringsinstans ikke tok spørsmålet opp i forbindelse med tilleggsloven av 1968. Det var den gang helt andre spørsmål man var opptatt av, og tolkingsspørsmålet var heller ikke kommet på spissen i noen sak. Spørsmålet har fått en langt større betydning etter hvert som man blant annet med bakgrunn i 1968-loven har fått et økende antall pensjonister på grunnlag av senvirkninger.

       Mens det således ikke er noe i disse lovforarbeider som med særlig vekt underbygger Rikstrygdeverkets standpunkt, gir på den annen side de synspunkter som er kommet til uttrykk under lovbehandlingen om krigspensjonslovgivningens karakter og generelle formål en sterk støtte for den ankende parts syn på hva som må være utgangspunktet ved tolkingen av lovens bestemmelser. Den praksis som foreligger fra Rikstrygdeverket, Ankenemnda for krigspensjonering og Trygderetten, kan etter den ankende parts mening likevel ikke tillegges noen vekt ved tolkingsspørsmålet. Det bestrides ikke at det i praksis er inntekt i 1946 som har vært lagt til grunn. Første gang spørsmålet har vært gjenstand for en mer grundig vurdering, var imidlertid først ved Trygderettens kjennelse av 15. november 1974. Forvaltningspraksis kan heller ikke være avgjørende dersom den ikke har tilstrekkelig støtte i loven og dens forarbeider, jfr. Rt-1972-511.

       Det avgjørende for tolkingsspørsmålet må etter den ankende parts mening være hvilken tolking som ut fra lovens formål og karakter gir den beste og rimeligste løsning. Et hovedpoeng her er at det etter hvert er blitt et meget stort antall pensjonister på grunn av uførhet som skyldes senvirkninger av krigsskade. I dag utgjør disse den klart største gruppe av pensjonistene. Dette har skapt en helt ny situasjon, som må tillegges betydelig vekt. Denne situasjon hadde man ikke tenkt seg da loven ble utformet. Man må finne frem til en løsning som er rimelig for
Side 812
disse pensjonister. Herunder må det ses hen til at lovens hovedformål er å avbøte det tap som følger av krigsskaden. Tapet blir ikke avbøtet hvis det ikke tas hensyn til det inntektsnivå pensjonisten har nådd når han må gå ut av arbeidslivet på grunn av senvirkninger av påkjenningene under krigen. Det må også tas hensyn til at det er tilsiktet mer enn en ren erstatning. Pensjonene skal også ha et element av ærespensjon. Stortinget har gjentatte ganger presisert at krigspensjonsordningen ikke kan sammenlignes med andre pensjonsordninger.

       Man kan ikke unnlate å ta hensyn til senvirkningspensjonistenes inntekter etter 1946 ut fra den betraktning at dette nå representerer en forskjellsbehandling i forhold til de pensjonister som har vært uføre siden 1946. Loven bygger på en individuell vurdering av inntektene, og for senvirkningspensjonistene har man et bedre grunnlag for vurderingen, og dette bør man bygge på. De skader som er oppstått, er heller ikke likeartet for de to grupper. De som har vært uføre siden 1946, har stort sett fysisk-somatiske lidelser, mens senvirkningene vesentlig er av psykisk art. Ved vurderingen av forskjellsbehandlingsspørsmålet må det også legges vekt på at senvirkningspensjonistene nå er i klar overvekt, og at det må være vesentlig å finne frem til en rimelig ordning for dem. Heller ikke hensynet til å unngå forskjellsbehandling mellom senvirkningspensjonistene innbyrdes kan ses å være av slik vekt at det ikke bør tas utgangspunkt i det inntektstap som kan påvises for den enkelte pensjonist.

       Hvor store økonomiske konsekvenser det vil ha om Rikstrygdeverket nå omlegger sin praksis, er det vanskelig å ha noen sikker mening om, men verken økonomiske hensyn eller hensynet til det merarbeid Rikstrygdeverket vil få med fornyet gjennomgåelse av tidligere avgjorte saker, kan være avgjørende.

       Når det gjelder den subsidiære anførsel om at §21 nr. 1 annet ledd må komme til anvendelse, anføres:

       Hvis det er riktig, som Rikstrygdeverket hevder, at 1946 er det avgjørende tidspunkt etter §21 nr. 1 første ledd, må dette året også være avgjørende etter annet ledd. Thorsrud, som var 33 år i 1946, måtte den gang anses som yngre person, og han kommer dermed inn under den adgang til revisjon av pensjonsgrunnlaget hvert femte år som der er hjemlet. Det kan ikke være noen grense for hvor mange revisjoner som kan foretas. Det avgjørende må være om det er en inntektsmessig fremgang fra 1946-nivået. En slik tolking må være berettiget ut fra lovens formål, og det vises for så vidt til det som er anført under det prinsipale ankegrunnlag. Det vises ellers til at annet ledd i praksis er brukt som grunnlag for endring av pensjonsgrunnlag i alle fall for pensjonister på ca. 40 år.

       Den ankende part, Anker Thorsrud, har nedlagt slik påstand:

« 1.Trygderettens kjennelse av 4.11.1975 oppheves.
2.Rikstrygdeverket betaler saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett til Anker Thorsrud. »

       Ankemotparten, Rikstrygdeverket, mener at lagmannsrettens dom er riktig, og har i det vesentlige anført:
Side 813

       Ordlyden i §21 nr. 1 første ledd kan leses slik at det er den arbeidsinntekt pensjonisten hadde på det tidspunkt da skaden førte til arbeidsuførhet, som skal være grunnlag for pensjonsberegningen. Bestemmelsen må imidlertid fortolkes på bakgrunn av forarbeidene, som klart viser at meningen er en annen, nemlig at den inntekt det må antas at pensjonisten uten skaden ville ha hatt i 1946, skal være utgangspunktet.

       Også lovteksten inneholder imidlertid formuleringer som gir holdepunkter for denne forståelse. Uttrykket arbeidsinntekt den skadede « måtte antas å ha hatt » viser at det dreier seg om inntekt på et tidspunkt i fortiden, og at det ikke kan tas hensyn til antatte fremtidige inntekter. For den som fikk pensjon i 1946, måtte pensjonen fastsettes ut fra 1946-nivået, og likhetsprinsippet taler for samme løsning for alle pensjonister.

       Loven skulle gjelde for personer som ble skadet i løpet av en begrenset periode, nemlig krigsårene. Siden det dreide seg om skader fra et avgrenset og tilbakelagt tidsrom, regnet man med at oppgjøret kunne gjennomføres relativt raskt. Forutsetningen om en kort avviklingsperiode for oppgjøret er kommet til uttrykk både i forarbeidene og i loven.

       At det ble fastsatt faste pensjonsgrunnlag i loven, tyder også på at 1946-inntekten skulle være avgjørende. Hvis man hadde tenkt seg at inntekter på andre tidspunkt skulle kunne danne basis for pensjonsberegningen, ville det vært naturlig om loven hadde hatt regler om omregning.

       Det kan være riktig at man har regnet med at noen pensjonister kunne komme til på et senere tidspunkt, men det er ikke noe som tyder på at reglene er utformet med sikte på disse tilfelle, som ut fra forutsetningene den gang måtte anses atypiske. Den dokumentasjon som den ankende part har påberopt til støtte for at senvirkningsproblematikken var kjent, dreier seg vesentlig om oversykelighet i den første tid etter fangenskapet eller andre påkjenninger, og om at kjente skader kunne få alvorligere følger i fremtiden. Den tilleggserklæring fra professor Eitinger som den ankende part har vist til, endrer ikke dette bilde og innebærer heller ikke noen modifikasjon av det hovedsynspunkt som lagmannsretten har gjengitt. Professor Eitingers uttalelser til Høyesterett viser at man i 1946 på medisinsk hold ikke regnet med senvirkninger av påkjenninger ved fangenskap e.l. uten « brosymptomer », det vil si symptomer « som hele tiden har demonstrert at det eksisterer en overgang mellom den første, stressutløste patologiske reaksjon og de senere sykelige tilstander ». Stortinget og lovkonsipistene må antas å ha bygd på det som den gang ble antatt av den medisinske sakkunnskap.

       Forutsetningen var således at det for praktisk talt alle skadede ville skje en fastsettelse av pensjonsgrunnlaget i løpet av en relativt kort periode. Dette ville fastlåse pensjonsgrunnlaget til 1946-nivå. Tanken om en rask avvikling har man måttet fravike, men dette nødvendiggjør ikke fravikelse fra regelen om å la inntekten i 1946 være avgjørende.

       Den bemerkning i krigsskadekomiteens innstilling som den ankende part bygger på om « arbeidsinntekt på den tid pensjonen
Side 814
fastsettes », må ikke trekkes ut av sin sammenheng. Som påpekt både av byretten og lagmannsretten, er det spørsmål komiteen drøfter, hvorledes det skal skapes likhet mellom pensjonister som er skadet på forskjellig tidspunkt under krigen. Hensikten var således å skape likhet. Om Thorsrud skulle få medhold, ville man få en ordning som skapte ulikhet.

       Selv om loven og dens forarbeider har innslag av erstatningsrettslig terminologi, fravikes vanlig erstatningsrett på så mange punkter at det ikke er grunnlag for å trekke noen slutninger ut fra synspunkter om at loven ikke er en trygdelov, men en erstatningslov. Det er helt på det rene at de påførte økonomiske skader ikke ble erstattet fullt ut. I den økonomiske situasjon landet var i etter krigen, var det begrenset hva som kunne ytes.

       Det kan ikke sluttes noe av de mer generelle synspunkter om loven og dens formål og karakter som er kommet til uttrykk i forarbeidene og under Stortingets lovbehandling. Det gås her ikke inn på teknikken for fastsettelse av pensjonsgrunnlag. De generelle uttalelser som er gitt, er uegnet som rettesnor for løsning av dette spørsmål.

       Etter ankemotpartens mening må det legges meget stor vekt på forarbeider til og stortingsbehandling av senere endrings- og tilleggslover. Det vises på dette punkt til lagmannsrettens bemerkninger. Av proposisjonene har det fremgått hvilken teknikk som er fulgt ved fastsettelse av pensjonsgrunnlagene. I 1968 ble bestemmelsen i §21 nr. 1 om høyeste pensjonsgrunnlag endret, og det er rimelig å anta at det da må ha vært et vesentlig moment hvorledes man kom frem til de grunnlag det var spørsmål om å forhøye. Stortinget må antas å ha hatt bestemte forutsetninger om beregningsprinsippene. Man må se det slik at det her foreligger en autoritativ lovfortolkning fra Stortingets side.

       Også Rikstrygdeverkets, ankenemdas og Trygderettens praksis må tillegges vekt. Praksis er omfattende og konsekvent, og bør da kunne utfylle en lovtekst som ikke er entydig. Det tilføyes at praksis har klar støtte i forarbeidene til 1946-loven og til senere endringslover.

       Det bestrides at reelle hensyn taler for den ankende parts forståelse av loven. Denne tolking av §21 nr. 1 første ledd vil føre til forskjellsbehandling mellom dem som fikk sitt pensjonsgrunnlag fastsatt i tiden etter lovens ikrafttreden og senvirkningspensjonistene og mellom senvirkningspensjonistene innbyrdes. Det er ikke noe ubetydelig antall pensjonister som har fått sitt pensjonsgrunnlag fastsatt på et relativt tidlig tidspunkt. De pensjonister som ville nyte godt av en adgang til å ta hensyn til inntekter etter 1946, er de som tross de påkjenninger de har vært utsatt for, har klart seg bra i en årrekke.

       De uttalelser i Stortinget om en romslig og liberal tolking av loven, som den ankende part påberoper, gjelder konkrete tolkingsspørsmål, og kan ikke gi grunnlag for en antagelse om at pensjonistene bør gis rett i enhver tolkingstvist. Det foreligger ingen uttalelser hvor det i Stortinget tas avstand fra praksis ved beregning av pensjonsgrunnlag.

       Man har ved flere anledninger bedret pensjonistenes økonomiske stilling. Det ble gitt dyrtidstillegg i 1951, pensjonsgrunnlagene ble knyttet til klasser i statens lønnsregulativ i 1964, grensen for høyeste pensjonsgrunnlag ble satt opp til kr. 10.000,- i 1968, og i 1980 ble de
Side 815
laveste grunnlag sløyfet. Man kunne isteden ha valgt å endre reglene om beregning av pensjonsgrunnlaget, men denne fremgangsmåte ble ikke valgt. En endring i praksis på dette punkt ville føre til at en del pensjonister fikk « både i pose og sekk ».

       Når det gjelder den ankende parts subsidiære grunnlag, erkjennes at Thorsrud kunne anses som « yngre person » i 1946. Sivillovens §21 nr. 1 annet ledd må imidlertid forstås slik at det bare kan skje endring i pensjonsgrunnlaget ut fra inntektsutviklingen i den periode den pensjonerte fortsatt er å anse som yngre. Hensikten med bestemmelsen i annet ledd er å rette opp den skjevhet som ville oppstå hvis man måtte bygge på inntektsforholdene i 1946 også for dem som var så unge at de hadde mindre inntekter enn det måtte regnes med at de ville få med en regulær inntektsutvikling ut fra deres forutsetninger. Hensikten har ikke vært å favorisere de yngre i forhold til pensjonistene for øvrig.

       Ankemotparten anfører avslutningsvis at det under enhver omstendighet beror på et skjønn om det skal gis tillegg etter annet ledd. Det må antas at Rikstrygdeverket, selv om det etter loven skulle være adgang til å anvende annet ledd, ville avslå Thorsruds krav. En eventuell feil ved lovforståelsen vil derfor være uten reell betydning.

       Ankemotparten, Rikstrygdeverket, har nedlagt slik påstand:

« 1.Lagmannsrettens dom stadfestes.
2.Rikstrygdeverket tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett. »

       Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er det avhørt tre vitner hvorav ett er nytt. Professor Leo Eitinger, som var sakkyndig for lagmannsretten, har også vært oppnevnt som sakkyndig for Høyesterett og har avgitt en skriftlig uttalelse. Saken står i alt vesentlig i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

       Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten.

       Etter lovens §21 nr. 1 første ledd skal pensjonsgrunnlaget fastsettes « under hensyn til den arbeidsinntekt den skadede... måtte antas å ha hatt om han ikke var blitt påført skaden eller sykdommen ». Denne ordlyd trekker i retning av at det skal tas utgangspunkt i den arbeidsinntekt den skadede var kommet opp i på det tidspunkt da skaden førte til arbeidsuførhet. Jeg finner imidlertid i likhet med de tidligere instanser at loven ikke kan tas på ordet her.

       Jeg legger vekt på at den situasjon man nå er kjent med, at det for et stort antall skadede dukker opp meget alvorlige skadefølger etter at de i en årrekke hadde vært fullt arbeidsføre og hatt anledning til å forbedre sine inntektsforhold gjennom en yrkesmessig karriere, overhodet ikke var forutsett da loven ble gitt. Lovteksten er derfor ikke utformet med sikte på denne situasjon. Når det gjelder de forutsetninger man gikk ut fra i 1946, finner jeg det tilstrekkelig å vise til det som er uttalt av professor Eitinger, særlig i hans uttalelse for Høyesterett. Det omfattende materiale som ligger til grunn for den viten man i dag har om senvirkninger, ble først innsamlet og vurdert i slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene. Den medisinske
Side 816
sakkunnskap regnet i 1946 ikke med muligheten av at personer som tilsynelatende hadde kommet igjennom tortur, konsentrasjonsleiropphold og andre sterke påkjenninger uten skadevirkninger, på et langt senere tidspunkt kunne bli rammet av psykiske ettervirkninger som kunne føre til arbeidsuførhet. De ettervirkninger man regnet med, var slike hvor det forelå såkalte « bro-symptomer ». Det må legges til grunn at lovkonsipistene og Stortinget i 1946 bygde på det som de medisinske autoriteter den gang gikk ut fra. Jeg kan for øvrig vise til innledningen i Ot. prp. nr. 3 (1967-68), der det heter:

       « Krigspensjoneringslovene av 13. desember 1946 bygger på en forutsetning om at så vel fysiske som psykiske skadevirkninger av forskjellige former for krigspåkjenninger lar seg fastslå ved legeundersøkelse av vedkommende person kort tid etter at påkjenningene er opphørt. - - -

       Tiden har vist at nevnte forutsetning ikke alltid har vært holdbar. »

       Jeg legger videre vekt på det som kan utledes av lovforarbeidene om hva som ble tilsiktet med formuleringen i §21 nr. 1 første ledd. Den midlertidige krigspensjonsordning, som ble avløst av lovene av 1946, gav ikke hjemmel for å gradere pensjonene etter inntekt for sivile tilskadekomne. Under forberedelsen av 1946-loven ble det reist krav om en gradering av pensjonene slik at de tilskadekomne kunne begynne sitt liv etter krigen med omtrent samme levestandard som før. Krigsskadekomiteen kom til at de pensjonister som nå omfattes av gruppe 1 a i sivilloven, burde få pensjoner gradert etter arbeidsinntekt. Det ble vist til at dette prinsipp ble fulgt i syketrygdloven og ulykkestrygdlovene og til at det i lov om ulykkestrygd for industriarbeidere - lov av 24. juni 1931 nr. 6 - ble bygd på siste årsinntekt. Denne ordning kunne imidlertid etter komiteens syn ikke uten videre overføres til krigspensjoneringen fordi lønnsinntekten hadde vært sterkt stigende i krigsårene, slik at resultatet om ulykkestrygdlovens system ble fulgt helt ut, ville bli at de som var kommet tidligst til skade, ville få de laveste pensjonsgrunnlag. For å rette opp dette måtte man modifisere ulykkestrygdlovens system, og valgte da formuleringen i §21 nr. 1 første ledd. På denne bakgrunn finner jeg det lite tvilsomt at man med « den arbeidsinntekt den skadede måtte antas å ha hatt » siktet til inntekten i 1946. Det var forutsatt at skadefølgene kunne endre seg i tiden etter at skaden var påført. Jeg viser her til lovens §37, som gav adgang til å fastsette en midlertidig uføregrad og til å ta en endelig uføregradsfastsettelse opp igjen ved vesentlig endring i de forhold som hadde vært avgjørende. Denne bestemmelse tilsvarer §24 i lov om ulykkestrygd for industriarbeidere. Jeg antar at man på samme måte som etter industriarbeiderloven forutsatte en ordning hvoretter pensjonsgrunnlaget var gitt i og med skadetilfellet, men hvor pensjonen kunne reguleres i takt med uføregraden. Det er dette syn som, så vidt jeg forstår, har vært fulgt i praksis, og praksis etter sivilloven har for så vidt vært den samme som den som fulgte av ulykkestrygdlovene.

       Når forutsetningene bak §21 nr. 1 første ledd har vært disse også for de typer ettervirkninger man hadde oversikt over i 1946, nemlig
Side 817
slike som alt da gav symptomer, kan jeg vanskelig se at det kan være grunnlag for noen annen ordning for den type senvirkninger som i de senere år er blitt mer og mer dominerende.

       Det er riktignok så at det for den enkelte som rammes av senvirkninger, kan virke urimelig at han ikke skal få sin pensjon beregnet ut fra den arbeidsinntekt han hadde da skadevirkningene meldte seg, slik at han så vidt mulig kan bevare den tilvante levestandard. Det kan imidlertid også anføres rimelighetsgrunner i motsatt retning. Hvis det skulle tas hensyn til inntektsforhold lenge etter 1946, vil dette skape en forskjellsbehandling til fordel for de pensjonister som tross de alvorlige påkjenninger de har vært utsatt for, har klart å gjøre en yrkesmessig karriere før skadevirkningene for alvor meldte seg. Disse har i alle fall i denne henseende allerede hatt en fordel framfor dem som har vært invalidisert helt fra de første etterkrigsår og fremfor de senvirkningspensjonister som ikke har klart seg i yrkeslivet. Jeg viser i denne forbindelse til det professor Eitinger har opplyst om at ca. 25% av tidligere konsentrasjonsleirfanger antas å ha hatt en yrkesmessig tilbakegang.

       Jeg finner ellers grunn til å nevne at det ikke er noen prinsipiell forskjell på de rene senvirkningspensjonister og de pensjonister som har hatt en påviselig skade alt fra 1946, som da fikk fastsatt et pensjonsgrunnlag, men som likevel en lengre periode har klart seg i arbeidslivet.

       Jeg er enig med ankemotparten i at de generelle uttalelser som er gitt om lovens formål og karakter i lovforarbeider og stortingsforhandlinger, ikke gir noen veiledning om hvorledes den foreliggende tolkingstvist bør løses. Ingen av disse uttalelser har tilknytning til det foreliggende spørsmål. Dels er de gitt i tilknytning til behandlingen av andre spørsmål og dels rent generelt.

       Derimot finner jeg at de tilleggs- og endringslover som er gitt etter 1946, og Stortingets behandling av disse, må tillegges en helt avgjørende vekt når man skal vurdere spørsmålet om rettigheter etter krigspensjoneringsloven slik de i dag foreligger.

       Som alt nevnt, har Rikstrygdeverket og ankeinstansene fra første stund konsekvent lagt til grunn at det er den arbeidsinntekt pensjonistene hadde eller ville ha hatt i 1946 som skulle være grunnlaget. At det var dette system som ble fulgt ved fastsettelsen av pensjonsgrunnlag, har kommet klart til uttrykk i de proposisjoner hvor det ble foreslått endringer i pensjonssatser eller endringer i de rammer som i §21 nr. 1 var oppstilt for fastsettelse av pensjonsgrunnlag - opprinnelig kr. 5.000 til kr. 8.000. Jeg viser i den forbindelse til Ot.prp.nr.74 (1958) side 1 og side 40 og Ot.prp.nr.3 (1967-68) side 6. Sistnevnte proposisjon og behandlingen av den må tillegges særlig vekt. Det var her samtidig foreslått en ny lov om tillegg til lovene om krigspensjonering - lov av 22. mars 1968 nr. 2 - som ved en lempning av beviskravene gjorde det vesentlig lettere å bli godkjent som ettervirkningspensjonist, og en forhøyelse av det maksimale pensjonsgrunnlag etter §21 nr. 1 første ledd fra kr. 8.000 til kr. 10.000. Av bemerkningene til forslaget om forhøyelse fremgikk det også at det dreide seg om forhøyelse av et pensjonsgrunnlag beregnet ut fra 1946-inntekter. Stortinget fikk seg
Side 818
således samtidig forelagt ettervirkningsproblemene og et spørsmål om forhøyelse av pensjonsgrunnlagene.

       Man må etter min mening se det slik at alle de endringer i pensjonene Stortinget har vedtatt for å bedre krigspensjonistenes økonomiske situasjon, er utformet med utgangspunkt i den praksis som Rikstrygdeverket har fulgt ved fastsettelsen av pensjonsgrunnlagene, og som er gjort kjent for Stortinget. Pensjonene er således bygd opp på et system hvor den arbeidsinntekt pensjonisten hadde eller må antas å ville ha hatt i 1946, er basis for beregningen, og på denne basis er også alle senere endringer på grunn av pris- og velstandsutvikling beregnet.

       Den ankende parts subsidiære anførsel om at Thorsrud, fordi han var « yngre » i 1946 og da gikk inn under §21 nr. 1 annet ledd, skulle ha krav på at hans faktiske inntektsforbedringer i en ubegrenset fremtid skal kunne tas i betraktning, kan åpenbart ikke føre frem. Bestemmelsen i annet ledd tar sikte på personer som på grunn av ung alder og fordi de ennå ikke var etablert i arbeidslivet hadde beskjedne inntekter, men som måtte påregnes å ville ha nådd opp i den arbeidsinntekt som deres forutsetninger gav grunnlag for innen en overskuelig fremtid. Jeg er enig i Trygderettens lovforståelse når den bygger på at bestemmelsen bare kan brukes så lenge pensjonisten kan anses som « yngre ».

       Saken er av prinsipiell og spesiell karakter, og jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

       Jeg stemmer for denne

dom:

       Lagmannsrettens dom stadfestes.

       Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

       Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

       Dommerne Schweigaard Selmer, Løchen og Mellbye: Likeså.

       Av by rettens dom (byrettsdommer Tor Holmøy): - - -

       Sakens faktiske forhold, som ikke er omstridt, er følgende:

       Anker Thorsrud er født *.*..1912. Etter avsluttet folkeskole begynte han som bud ved Melkeforsyningen og var der til han i 17-års alderen fikk arbeide som hjelpegutt på lastebil. Han tok sertifikat 18 år gammel, og drev lastebilkjøring til 1937, da han begynte som havnearbeider. Han gjennomgikk tre-årig aftenskole på handelslinjen i årene 1937 til 1941. Han fortsatte som havnearbeider frem til han ble arrestert 22.6.1942, nær 30 år gammel. Han satt i fangenskap i Tyskland til frigjøringen.

       Etter krigen var han sykmeldt til ut januar 1946. Han kom først i arbeide ved Bladsentralen. Fra januar 1947 kom han inn i jernindustrien, som platearbeider hos Viig og Vraalsen. I 1949 ble han ansatt som hjelpearbeider ved Kverner Brug, hvor han arbeidet med sveising og platearbeide. Han arbeidet i denne bedrift til 1960, og gjennomgikk i årenes løp en del kurs.

       I 1960 ble Thorsrud sykemeldt på grunn av senvirkninger av
Side 819
krigspåkjenningene og fikk invalidepensjon som krigspensjonist. Det første pensjoneringsvedtak ble fattet i 1960, visstnok med en viss tilbakevirkning fra 1959. Til å begynne med fikk han en kortere tid godkjent 100% invaliditet, men invaliditetsgraden varierte senere mellom 20 og 100%, inntil den i 1966 definitivt ble satt til 100%. Etter sykemeldingen i 1960 hadde Thorsrud en kortere tid ansettelse i en attføringsbedrift inntil han i 1961 ble ansatt i Thiis & Co som lagerarbeider. Han ble etter hvert forfremmet til inspektør ved skipsteknisk avdeling, og hadde denne stilling frem til oktober 1965. Etter en kortere ansettelse i firma Dokk og Dørk ble han utmeldt som arbeidstager 7.3.1966 og har senere ikke vært i noe registrert arbeidsforhold.

       Krigspensjonering som følge av krigen 1939-45 er regulert i lover av 13.12.1946 nr. 21 og 22 for henholdsvis militærpersoner (militærloven) og hjemmestyrkepersonell m.v. (sivilloven), supplert med tilleggslov av 29.6.1951 nr. 34 hvor selve pensjonene er nærmere fastsatt, og tilleggslov av 22.3.1968 nr. 3 hvor det er lempet på reglene for å bli godkjent som krigspensjonist på grunn av senvirkningsskader.

       Ved siden av disse lover er det også gitt en lov av 26.11.1954 nr. 3 om stønad ved krigsskade på person. Denne lov er imidlertid bare forutsatt å gjelde som en beredskapslov om krigspensjonering som følge av senere krig, selv om forholdet mellom denne lov og de foran nevnte lover ikke fremgår direkte av lovtekstene. Thorsruds pensjon reguleres således av sivilloven og tilleggsloven av 1951 ettersom den grunner seg på skade fra krigsfangenskap under siste verdenskrig. Tilleggsloven av 1968 har ikke hatt direkte betydning for Thorsruds tilfelle, siden han er blitt godkjent som krigspensjonist allerede før 1968.

       Etter sivilloven inndeles pensjonistene i tre forskjellige grupper. Thorsrud er plassert i gruppe i a) som omfatter det man har kalt « innsatspersonell ». Pensjonen beregnes på basis av et såkalt « pensjonsgrunnlag » som fastsettes etter bestemmelser i lovens §21. De aktuelle bestemmelser for Thorsruds gruppe er §21, pkt. 1, første og annet ledd, som lyder slik:

       « Pensjonsgrunnlaget for personer i gruppe 1 a fastsettes skjønnsmessig under hensyn til den arbeidsinntekt den skadede eller avdøde måtte antas å ha hatt om han ikke var blitt påført skaden eller sykdommen, dog slik at grunnlaget skal være minst kr. 5.000 og ikke overstige kr. 10.000.

       Når det gjelder yngre personer kan det også tas hensyn til hva de måtte antas å ville ha oppnådd i framtidig arbeidsinntekt. Grunnlaget kan endres hvert femte år. »

       Opprinnelig ble selve invalidepensjonen fastsatt etter lovens §9 direkte ut fra det beløp pensjonisten hadde fått som sitt pensjonsgrunnlag uten noe tillegg, slik at full pensjon utgjorde 75% av grunnlaget. Etter hvert gjorde imidlertid pengeverdiens fall og den generelle inntektsøkning det nødvendig å oppregulere pensjonene. Reguleringen har skjedd i henhold til tilleggsloven av 1951, som har vært endret en rekke ganger. Etter det system man har fulgt for reguleringen har beløpsrammen for pensjonsgrunnlagene i sivillovens §21, pkt. 1, og de individuelt fastsatte grunnlag, vært beholdt på 1946-nivå, bortsett fra at det ved en lovendring av 22.3.1968 ble innført en nytt høyeste grunnlagstrinn på kr. 10.000,-. Reguleringen ble de første år fra 1951 gitt som prosentvise tillegg til pensjonsbeløpene, og deretter noen år som en kombinasjon av slike prosenttillegg og like kronetillegg til de formelt uforandrede pensjonsgrunnlag. Fra 1964 knyttet man grunnlagssatsene til bestemte
Side 820
pensjonssatser i Statens pensjonskasse, med videre regulering i takt med statspensjonene. Høyeste daværende grunnlag, kr. 8.000,- ble knyttet til pensjonen i lønnsklasse 20, og det nye grunnlag på kr. 10.000,- fra 1968 ble knyttet til pensjonen i lønnsklasse 22.

       Thorsrud har fått fastsatt sitt pensjonsgrunnlag på basis av sin antatte arbeidsinntekt som havnearbeider i 1946. Grunnlaget ble opprinnelig, i 1960, satt til kr. 6.000,-. Senere er det forhøyet et par ganger, men hver gang bare på basis av nye antagelser om hva som var hans havnearbeiderinntekt i 1946. Rikstrygdeverkets siste fastsettelse av grunnlaget skjedde i vedtak av 8.3.1972, da grunnlaget ble satt til kr. 8.000,-. Vedtaket ble påanket til Trygderetten, som i kjennelse av 4.11.1975 stadfestet Rikstrygdeverkets vedtak.

       Thorsrud mener at det ved fastsettelsen av hans pensjonsgrunnlag skulle ha vært tatt hensyn til det inntektsnivå han oppnådde i 1961-65, dog med en omregning tilbake til 1946-nivå i forhold til den generelle inntektsutvikling i de mellomliggende år. Han mener at han selv med en slik omregning vil komme over kr. 8.000,-, fordi han i 60-årene kom inn i stillinger med lønn over havnearbeidernivå. Det er på det rene at både Rikstrygdeverket og Trygderetten har ansett det uberettiget å trekke inn Thorsruds inntekt i disse senere år. Man har bygget på den rettsoppfatning at økning av pensjonsgrunnlaget utover 1946-inntekten som følge av en senere faktisk inntektsøkning, bare kan skje dersom den faktiske inntektsøkning har funnet sted innenfor det tidsrom da den pensjonsberettigede enda kunne betegnes som « yngre person » og kunne få tillegg etter sivillovens §21, pkt. 1, annet ledd. Man har videre bygget på at dette tidsrom var passert for Thorsrud i 1961, da han var 48 år gammel.

       Hvilken arbeidsinntekt Thorsrud faktisk oppnådde i årene 1961-65, og hvordan denne lå an i forhold til kr. 8.000,- i 1946 etter en rimelig omregning, er ikke nærmere klarlagt. Det er imidlertid erkjent av Rikstrygdeverkets prosessfullmektig at det er reelle muligheter for at Thorsruds arbeidsinntekt i 1961-65 kan tilsvare mere enn kr. 8.000,- i 1946, og at trygdemyndighetenes avgjørelse må kjennes ugyldige på grunn av feil rettsanvendelse, dersom 1961-65-inntekten skulle vært trukket inn. Trygdemyndighetene må i så fall foreta en ny undersøkelse av Thorsruds arbeidsinntekt og en ny beregning av pensjonsgrunnlaget, på basis av den rettsoppfatning domstolene gir anvisning på. Thorsruds prosessfullmektig har sagt seg enig i dette. Temaet i rettssaken blir således bare det rettslige spørsmål om hvorvidt 1961-65-inntekten skal legges til grunn ved fastsettelsen av pensjonsgrunnlaget. Temaet omfatter ikke spørsmålet om hvor høy denne inntekt faktisk har vært og hvordan den skal omregnes til 1946-nivå, idet det her foreløpig ikke foreligger noen forvaltningsavgjørelse som kan være gjenstand for domstolsprøvelse. Det Rikstrygdeverkets prosessfullmektig har erkjent om Thorsruds inntektsforhold, antar retten må være tilstrekkelig til å fastslå at han har den nødvendige rettslige interesse i å få prøvet saken slik som angitt. - - -

       Rettens bemerkninger:

       Ordlyden i sivillovens §21, pkt. 1, første ledd, hvoretter pensjonsgrunnlaget skal fastsettes skjønnsmessig « under hensyn til den arbeidsinntekt den skadede eller avdøde måtte antas å ha hatt om han ikke var blitt påført skaden eller sykdommen », synes umiddelbart å tilsi at senvirkningspensjonistenes faktiske inntektsøkning etter 1946 må trekkes inn. Er pensjonisten kommet over i annet og bedre betalt arbeide enn det han hadde i 1946, må det være inntekten i dette arbeide som representerer hans tap på grunn av invaliditeten,
Side 821
forutsatt at det ikke dreier seg om en for usikker eller midlertidig inntekt.

       Rikstrygdeverket har reist den innvending at den senere oppnådde inntekt i tilfelle må omregnes til 1946-nivå, og at loven ikke har noen bestemmelse om slik omregning. Dermed har Thorsruds standpunkt likevel ingen fullgod dekning i lovteksten. Retten finner ikke å kunne legge noen særlig vekt på dette argument. Behovet for omregningen skyldes den form man har valgt for oppregulering av pensjonene på grunn av den generelle inntektsøkning. Som det er redegjort for tidligere, har man gjennomført oppreguleringen ved å beholde grunnlagene fra 1946, men knytte stadig høyere pensjonssatser til de samme grunnlag. Den opprinnelige regel i lovens §9, om full pensjon lik 75% av grunnlaget, er i realiteten satt til side selv om lovbestemmelsen ikke er opphevet. Under disse omstendigheter må det være tillatt å se det slik at en omregning av senvirkningspensjonistenes senere inntekt i og for seg må kunne inngå som en del av den skjønnsmessige grunnlags-fastsettelse som §21, pkt. i hjemler. Det kan tilføyes at trygdemyndighetene selv i visse tilfelle neppe har kunnet komme utenom en slik omregning, nemlig for « yngre personer » etter pkt. 1, annet ledd, dersom disse har hatt en faktisk inntektsøkning etter 1946 som også etter trygdemyndighetenes syn skal tas i betraktning.

       Det kan så spørres om ikke det forhold at det er gitt en særbestemmelse i §21, pkt. 1, annet ledd om tillegg for fremtidig arbeidsinntekt spesielt for « yngre personer », motsier at det gjøres slike tillegg også for andre personer etter første ledd. Noe er det nok i dette resonnement. Men det har begrenset vekt fordi særbestemmelsen i annet ledd opprinnelig tok sikte på tillegg for en tenkt inntektsutvikling for « yngre personer » som var invalidisert allerede i 1946. Bestemmelsen beholder sin selvstendige betydning for disse tilfelle selv om man åpner adgang til tillegg for faktisk inntektsutvikling etter første ledd.

       Av langt større betydning er imidlertid det inntrykk lovmotivene gir. Det synes helt klart at man ikke tenkte på senvirkningstilfellene i 1946. Retten anser det for så vidt tilstrekkelig å henvise til det som er anført fra Rikstrygdeverkets side. Dermed blir det også klart at Thorsruds påberopte motiv-uttalelser om at inntekten på fastsettelsestiden skal tillegges vekt, ikke er holdbare som støtte for hans standpunkt. Man har her åpenbart bare hatt for øyet tiden omkring 1946 som fastsettelsestid. Av særlig interesse er det videre å konstatere at ordlyden i sivillovens §21, pkt. 1, ikke bare er valgt uten tanke på senvirkningstilfellene, men positivt med tanke på et helt annet forhold. Det fremgår av Krigsskadekomitéens innstilling, side 16, første spalte nederst og annen spalte øverst, at det man har villet oppnå med den valgte lovtekst, er å skape en rettferdig ordning for de pensjonister som fikk sin ordinære inntekt avbrvtt på et tidlig tidspunkt under krigen, altså flere år før 1946, på grunn av sin innsats. Hvis pensjonene uten videre bare skulle fastsettes på grunnlag av den enkelte pensjonists siste ordinære inntekt, hvilket var den alternative ordning man overveide, ville det kunne oppstå en klar forfordeling fordi man ikke fikk tatt hensyn til den generelle inntektsøkning frem til 1946. Det var for å unngå denne skjevhet at man gikk inn for regelen om at pensjonsgrunnlaget skulle fastsettes under hensyn til den inntekten vedkommende « måtte antas å ha hatt om han ikke... » osv. Det er således et rent utilsiktet sammentreff at loven har fått en ordlyd som også kan gi utseende av å være en hjemmel for å trekke inn senvirkningspensjonistenes inntektsøkning etter 1946. Dette må i vesentlig grad svekke den vekt man kan tillegge selve lovteksten på dette punkt.
Side 822

       Den senere behandling av krigspensjoneringsbestemmelsene i Stortinget bringer etter rettens oppfatning ikke avgjørende nye momenter i noen retning inn i saken. Som påpekt av Rikstrygdeverket har Stortinget, bl.a. i forbindelse med lovendringene i 1968, ikke reagert på uttalelser i stortingsdokumentene om at praksis har vært å fastsette pensjonsgrunnlagene på basis av faktisk eller antatt inntekt i 1946. Å tolke dette som en positiv tilslutning til at 1946-inntekten skal legges til grunn også for senvirkningspensjonistene, er likevel vanskelig, fordi dette spesielle spørsmål ikke har vært forelagt Stortinget til noen form for behandling eller wurdering. På den annen side er det heller ikke holdbart å argumentere i motsatt retning med at ordlyden i sivillovens §21 ikke ble endret i 1968. Man var riktignok da klar over senvirkningstilfellene, men man tenkte tydeligvis likevel ikke på at det kunne være noe i lovteksten om grunnlagsfastsettelsen som trengte avklaring.

       I den uklare lovsituasjon som foreligger, må det være berettiget å velge den fortolkning som gir den mest naturlige og rettferdige løsning reelt sett. Etter rettens vurdering trekker dette avgjørende i retning av Rikstrygdeverkets syn. Det ville fremtre som en iøynefallende skjevhet dersom to personer som ble skadet under krigen og som den gang hadde likt inntektsnivå, nå skulle få forskjellig krigspensjon for samme uførhetsgrad. Det ville være vanskelig å forstå at den av dem som først etter mange års forløp merket virkningene, også skulle få pensjonsmessige fordeler på grunn av en mellomliggende yrkeskarriére. Vel er det så at det i vanlige pensjonsordninger er inntektsnivået på pensjoneringstiden som bestemmer pensjonens størrelse. Her er det imidlertid den vesentlige forskjell i forhold til krigspensjonene at det også betales premie frem til pensjoneringstiden, med økning i forhold til øket inntekt. Krigspensjonering som følge av en bestemt krig har karakter av belønning for likeartede ofre innenfor samme tidsrom. Dette taler sterkt for lik behandling, slik at iallfall inntektsforskjeller som er oppstått lenge etter krigens slutt settes ut av betraktning. Pensjonsdifferensiering på grunn av slike forhold bør være en oppgave for de ordinære pensjonsordninger.

       På logisk grunnlag kan det riktignok reises den innvending at de krigspensjonister som var middelaldrende eller eldre allerede under krigen 1939-45, har fått fordelen av å ha en lang yrkeskarriére bak seg som basis for pensjonsgrunnlaget, og at Thorsruds krav egentlig ikke innebærer noe mere enn en tilsvarende mulighet for dem som får sin yrkeskarriere etter krigen. Synspunktet har etter rettens oppfatning liten bærekraft. En inntektsforskjell som forelå da krigsinnsatsen fant sted må være mere relevant i forhold til krigspensjonene enn en senere oppstått inntektsforskjell.

       Rettens konklusjon blir at trygdemulighetene ikke har lagt til grunn noen feil forståelse av sivillovens §21, pkt. 1, første ledd når de har sett bort fra Thorsruds inntekt i 1961-65. Resultatet bygger først og fremst på det som er anført om lovforarbeidene fra 1946 sammenholdt med en reell rettferdsvurdering. Det støttes for øvrig av en fast administrativ praksis, hvoretter 1946- inntekten alltid har vært lagt til grunn etter første ledd.

       Thorsruds subsidiære grunnlag, at han må gis medhold etter §21, pkt. 1, annet ledd, kan etter rettens oppfatning ikke føre frem. Som tidligere nevnt tok denne bestemmelse opprinnelig sikte på å gi hjemmel for grunnlagsforhøyelser for « yngre personer » ut fra en tenkt fremtidig inntektsutvikling når skadevirkningen var til stede allerede i 1946. Det synes klart at disse forhøyelser bare er ment å skulle utligne den spesielt ugunstige stilling som de « yngre » ellers ville
Side 823
komme i sammenlignet med andre pensjonister som i 1946 hadde rukket å få en mere normal yrkesutvikling. Av dette følger at det må ha vært korrekt å praktisere bestemmelsene slik trygdemyndighetene har gjort, nemlig å bare ta hensyn til den inntektsutvikling som vedkommende pensjonist kunne antas å ha oppnådd innenfor sin tid som « yngre person ». Det må videre ha vært korrekt av trygdemulighetene å følge det samme prinsipp for de senvirkningspensjonister som etter hvert er kommet til og som var « yngre » i 1946. Det innebærer at det for disse bare tas hensyn til den faktiske inntektsutvikling de har oppnådd etter 1946 innenfor sin tid som « yngre ». Skulle disse pensjonister også godskrives sin videre faktiske inntektsutvikling, ville de få en lite rimelig fordel både i relasjon til de « yngre » som var blitt uføre allerede i 1946, og i relasjon til andre pensjonister som har fått grunnlaget fastsatt på basis av 1946-inntekten etter §21, pkt. 1, første ledd. Ordlyden i annet ledd gir ikke noe holdepunkt for en tolkning som gir slike skjevheter. Tvertimot sier loven bare at det « kan », ikke « skal » tas hensyn til de « yngres » fremtidige inntekt. Heri må ligge en betydelig frihet for trygdemulighetene til å følge den praksis som man mener gir de rettferdigste løsninger.

       Den vurdering at Thorsrud hadde passert grensen for å være « yngre » i 1961, da han var 48 år gammel, kan åpenbart ikke tilsidesettes.

       Sluttresultatet i saken blir at Rikstrygdeverket frifinnes for Thorsruds krav om å få opphevet trygdemyndighetenes vedtak. - - -

       Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Finn Midtskaug, Jan Frøystein Halvorsen og ekstraordinær lagdommer Ole An. Herud): - - -

       Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:

       Ordlyden i sivillovens §21 nr. 1, første ledd kan ikke sees å gi noen veiledning for avgjørelsen av spørsmålet om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for fastsettelsen av pensjonsgrunnlaget. Av lovbestemmelsens annet ledd, sammenholdt med lovforarbeidene, må det imidlertid være berettiget å slutte at det for krigsskadede som ble pensjonert i 1946-1947, og som da ikke var « yngre » i lovens forstand, skulle være inntektsnivået i 1946-1947 som var avgjørende, dog med den reservasjon at det ved den skjønnsmessige ansettelse av pensjonsgrunnlaget måtte være adgang til en viss elastisitet. Ut fra denne lovforståelse er det også vanskelig å finne noen egentlig veiledning i lovens oppbygning, selv om oppbygningen nok kan trekke noe i retning av at pensjonsgrunnlaget etter første ledd skal fastsettes på grunnlag av antatt inntektsnivå i 1946-1947. Lagmannsretten slutter seg for øvrig til byrettens bemerkninger om lovens oppbygning på dette punkt.

       Lagmannsretten er enig i byrettens vurdering av den veiledning lovmotivene til 1946-loven gir. Disse motiver viser - som byretten anfører - at ordlyden i §21 nr. 1, første ledd ikke bare er valgt uten tanke på senvirkningstilfellene, men positivt med tanke på et helt annet forhold, nemlig det å skape en rettferdig ordning for de pensjonister som på grunn av sin innsats fikk sin ordinære inntekt avbrutt på et tidlig tidspunkt under krigen, altså flere år før 1946. I tillegg skal bemerkes: Byrettens henvisning til Krigsskadekomitéens innstilling side 16, fra spalte I nederst til spalte 2 øverst, blir enn klarere når uttalelsene sammenholdes med det komitéen anfører på samme side, spalte 1 øverst. Her er henvist til systemet i industriarbeidertrygden hvor arbeidsfortjenesten ble beregnet etter den lønn som den skadede hadde hatt i det siste år i
Side 824
den bedrift hvor ulykken hendte. Om dette system uttales det at systemet ikke uten videre kan overføres til krigspensjonering, bl.a. fordi inntektsforholdene har vært ganske ekstraordinære under krigen, hvilket komitéen understøtter med tall fra skattestatistikken. Videre er det på side 16, spalte 2 nederst henvist til den danske krigspensjoneringsordning som synes å forutsette at det skal tas særlig hensyn til vedkommendes arbeidsinntekt umiddelbart før skaden, arrestasjonen eller flukten. Krigsskadekomitéen uttaler her at skulle man ha valgt det samme system, måtte man ta hensyn til lønnsinntekten i 1939 og plusse på et passende tillegg for den senere lønnsstigning. På side 15, spalte li Ot. prp. nr. 111 (1945-1946) er fremhevet at samfunnet bør belønne de skadelidte eller deres etterlatte med en pensjon som innenfor rimelighetens grenser står i forhold til deres tidligere levestandard. Videre skal nevnes at loven i 1946 opererte med faste inntektsbeløp, basert på lønnsnivået den gang, hvor full pensjon skulle fastsettes til 75% av det beløp som tilsvarte den inntekt vedkommende på denne tid måtte antas å ville ha hatt om han ikke var blitt skadet. Først ved senere lovendringer er systemet blitt oppmyket ved at inntektsbeløpene fra 1946 er knyttet til lønnstrinnene i staten, slik at pensjonen nå utregnes på grunnlag av vedkommende lønnstrinn.

       Lagmannsretten finner ikke at kommentarene til foreldelsesregelen i lovforslagets §35 i Innst. O.XVI-1946 kan oppfattes derhen at man den gang var klar over at spesielle problemer kunne oppstå med senvirkningspensjonister. Riktignok har stortingskomitéen her gitt uttrykk for at hovedregelen om en 3-års frist for pensjonskrav etter lovens ikrafttreden ikke må hindre pensjonssøkere i å melde krav på et senere tidspunkt, når skaden eller sykdommen først viser seg etter fristens utløp. Dette kan etter lagmannsrettens mening bare ses som et ønske fra komitéens side om å presisere at man må praktisere regelen med fornuft dersom slike tilfeller skulle oppstå. Videre skal bemerkes at den korte foreldelsesregel tyder på at man regnet med en snarlig behandling av alle krav. Den oppnevnte sakkyndige, professor Eitinger, har under ankeforhandlingen uttalt at legene den gang overhodet ikke regnet med senvirkningstilfeller. Man kjente da ikke til at det kunne eksistere krigsskader med lang latenstid. Den rådende psykiatriske oppfatning utelukket slike sensykdommer. Oppfatningen var den at menneskesinnet kunne holde ut nær sagt ubegrensede påkjenninger dersom sinnet på forhånd var friskt nok. På denne bakgrunn er det ikke naturlig å anta at Stortinget i det hele tatt kan ha hatt senvirkningstilfellene i tankene og dermed ha ment at fastsettelsen av pensjonsgrunnlaget skulle kunne tenkes utskutt til et senere pensjoneringstidspunkt enn til tiden omkring 1946-1947. Sosialdepartementets uttalelse i Ot.prp.nr.111 (1945-1946) fra side 21, spalte 2 nederst til øverst på side 22, spalte 1 viser at man den gang regnet med at behandlingen av krigspensjoneringssakene ville være avsluttet innen nokså nær fremtid, idet man i uttalelsen tar et forbehold om det økonomiske anslag med den begrunnelse at det ikke kunne ventes at alle saker ville bli ferdig behandlet i terminen 1946-1947.

       Lagmannsretten finner, i motsetning til byretten, grunn til å legge adskillig vekt på den senere behandling i Stortinget av tilleggs- og endringslovene til krigspensjoneringslovene av 1946.

       I forbindelse med lovendringen i 1959, da pensjonsgrunnlagene ble noe forhøyet, inneholder lovforarbeidene en rekke uttalelser som trekker i retning av at man har ment at antatt inntektsnivå i 1946 er avgjørende. Herom henvises til Ot.prp.nr.74 (1958) side 1, spalte 1, hvor det bl.a. uttales: « ... Bortsett
Side 825
fra dyrtidstilleggene som følge av prisstigningen siden 1946 og tillegget på kr. 500,- til pensjonsgrunnlaget fra 1. mai 1955, har pensjonene vært bundet til inntektsnivået i 1946. » og side 5, spalte 1: « ... 7. Spørsmålet blir dernest hvilke grunnlags- eller pensjonstillegg som bør gis. Grunnlagene er nå fastsatt overensstemmende med den inntekt vedkommende antokes å ville ha hatt i 1946 om skaden ikke var skjedd. » Stortingets sosialkomité uttaler i Innst.O.XI (1959) på side 1, spalte 1, bl.a.: « ... Etter dette er pensjonsgrunnlagene i dag følgende: For militærpersoner og likeså for sivilpersoner i gruppe 1 a fastsettes pensjonsgrunnlaget etter den arbeidsinntekt som vedkommende - om krigsulykken ikke var inntruffet - antas å ville hatt i 1946... »

       I 1968 ble meget viktige lovendringer foretatt. Her har lovgivningen for første gang tatt opp problemet med senvirkningene av krigspåkjenningene. Kravet til bevis for årsaksammenheng mellom krigspåkjenning og skade ble lempet nettopp av hensyn til senvirkningstilfellene. Bevisbyrden for årsaksammenheng ble skiftet over fra trygdesøkeren til Rikstrygdeverket, som for å kunne avslå et pensjonskrav, nå måtte finne det « åpenbart at det ikke kan være sammenheng mellom tap av ervervsevne og tjenestegjøring eller fangenskap. » (Ot.prp.nr.3 (1967-1968) side 4, spalte 2 « Til §3 ».) Samtidig ble det innført nytt pensjonsgrunnlag « for personer som i 1946 tjente eller ville ha tjent over kr. 10.000. » (Innst.O.111 (1967-1968) side 8, spalte 1 nederst, med stortingskomitéens tilslutning på samme side, spalte 2.) I Ot.prp.nr.3 er det på side 1, spalte 1 uttalt:

       « Krigspensjoneringslovene av 13. desember 1946 bygger på en forutsetning om at så vel fysiske som psykiske skadevirkninger av forskjellige former for krigspåkjenninger lar seg fastslå ved legeundersøkelse av vedkommende person kort tid etter at påkjenningene er opphørt. Forutsetningen er kommet til uttrykk i §3, tredje ledd i loven om krigspensjonering for militærpersoner, der det heter:

       « Får den skadede etter endt sykebehandling mén som medfører tap av ervervsevnen, har han rett til invalidepensjon. »

       Samme bestemmelse er gitt i loven om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner, §8 første ledd. »

       På side 6, spalte 1 er det i samme proposisjon uttalt:

       « Rikstrygdeverket foreslår at det opprettes et nytt pensjonsgrunnlag på kr. 10.000, regnet ut fra nivået i 1946, og at dette grunnlaget gjøres gjeldende for personer som tjente - eller ville ha tjent - over kr. 10.000 i 1946.

       Sosialdepartementet finner å kunne ta opp forslag om å innføre et nytt pensjonsgrunnlag på kr. 10.000 for dem som tjente eller ville ha tjent over kr. 10.000 i 1946... »

       Uttalelsene i disse senere lovforarbeider viser etter lagmannsrettens mening at Stortinget er blitt bibrakt og har hatt den oppfatning at det antatte inntektsnivå i 1946 har vært avgjørende for ansettelsen av pensjonsgrunnlaget. Da man ikke av lovens ordlyd kan slutte noe om at senvirkningspensjonister skal komme i noen annen stilling enn om krigspåkjenningen hadde slått fullt ut i 1946, måtte det - etter lovens bakgrunn - ha kommet til uttrykk en politisk vilje fra Stortinget - gjennom lovgivning - for å gjennomføre et slikt resultat. Spesielt under lovbehandlingen i 1968, da senvirkningspensjonistenes stilling sto i fokus, hadde Stortinget foranlediget til gjennom lovendring å gi uttrykk for slik politisk vilje. Da dette ikke ble gjort, selv om spørsmålet ikke var oppe til behandling, må man legge til grunn at Stortinget har vært klar over at
Side 826
pensjonsgrunnlaget ble fastsatt til antatt inntektsnivå i 1946, uten at man fant grunn til å foreta seg noe med dette. Det skal også bemerkes at Krigsinvalideforbundet, som høringsinstans, heller ikke tok opp dette spørsmål ved denne anledning. Thorsruds argument - som byretten her har vært enig i - at Stortinget ikke spesielt var blitt gjort oppmerksom på at « det kunne være noe I lovteksten av grunnlagsfastsettelsen som trengte avklaring », og at man dertor ikke kan ta uttalelsene i lovforarbeidene på ordet, kan etter lagmannsrettens mening etter dette ikke føre frem.