Pål Kolstø, Universitetet i Oslo:

manuskript versjon, kommentarer mottas med takk

STALINS ETNISKE TERROR:

RASISME ELLER RAISON D'ETAT?

 

Terrorofrenes kategorier

Stalin-regimets utrenskninger av virkelige og innbilte politiske fiender på 1930- og 1940-tallet blir gjerne omtalt som 'den store terroren'. Uttrykket stammer fra Robert Conquests berømte bok The Great Terror og viser strengt tatt bare til årene 1937-38, da terroren var mest intens, men brukes ofte om hele perioden. Det første ordet understreker det enorme omfanget disse utrenskningene hadde. Selv om det står strid om nøyaktig hvor mange som ble rammet, er det ingen tvil om at det dreier seg om millioner av mennesker. Terroren rammet dem  på en av tre måter: arrestasjoner, deportasjoner til Sibir eller andre fjerntliggende egner, og summariske henrettelser. Dernest fanger det andre ordet i uttrykket, 'terror', opp den omseggripende frykt disse utrenskningene skapte i det sovjetiske samfunnet.

 

Samtidig er ordet  'terror' noe misvisende på to andre måter. Med ‘terror’ forstår vi vanligvis voldshandlinger som blir begått i den hensikt å destabilisere og velte et politisk regime. Dette har kjennetegnet slik virksomhet helt fra de første russiske terroristene kastet sine bomber mot tsarens embedsmenn på 1860- og 1870-tallet, frem til Al-Qaida-nettverket i dag. Det sier seg selv at i denne forstand passer ikke terror-begrepet på Stalin-tidens voldsbruk. Dette var ikke vold som hadde til hensikt å styrte et regime, men som tvert imot utgikk fra regimet.

 

For det andre: når vi bruket begrepet 'terror', underforstår vi også vanligvis at det er et betydelig element av vilkårlighet i hvem voldsbruken rammer. Det var det samme for de terroristene som styrte de kaprede flyene inn i Tvillingtårnene på Manhattan hvilke amerikanere de dro med seg i døden så lenge det var amerikanere. Vi snakker derfor ofte om blind terror. Tilsvarende har det ofte vært oppfattet som om også Stalin-tidens utrenskninger rammet blindt, men dette er etter min oppfatning feil. Det var et visst mønster i galskapen og vi kan skille ut minst tre kriterier som ofrene ble utpekt etter.

 

For det første, det politiske. Innenfor denne kategorien ble den politiske elite i Sovjetunionen, dvs. medlemmer av kommunistpartiet, utvilsomt hardest rammet. Det er nok å vise til det eksemplet Nikita Khrusjtsjov trakk frem i sin avstaliniseringstale på den 20. partikongress i 1956. Av de 1.966 delegatene til den 17. partikongress i 1934 ble så mye som 1.108, eller hele 57 prosent, arrestert i ettertid.[1] I denne forstand var Stalin-regimets utrenskninger et eklatant eksempel på at revolusjonen spiser sine egne barn. Også anklagene mot disse terrorofrene var politiske. De tilhørte alle angivelig en fiendtlig ideologisk retning, trotskisme, zinovjevisme eller fascisme, eller gjerne alle disse tre på en gang.

 

For det annet ble også hele sosiale sjikt blinket ut for forfølgelse under utrenskningene en masse. Det klareste eksempel på slik sosial avgrensning av terroren er kampen mot kulakkene, eller storbøndene. Det var Stalin-regimets erklærte mål å ‘likvidere kulakkene qua klasse’, og 4-5 millioner av dem ble deportert til Sibir eller andre steder. Svært mange omkom underveis eller i eksil.

 

For det tredje må vi regne med etnisitet som et kriterium når ofrene ble valgt ut. Denne siden ved Stalin-regimets utrenskninger er mindre kjent, men likevel må det regnes som et av de aller viktigste sorteringsprinsippene. De mest kjente og mest brutale av disse etniske utrenskningene var tvangsdeportasjonene av seks folkegrupper fra Nord-Kaukasus og Krim-halvøya under Den annen verdenskrig.  Men dette var bare toppen av isfjellet. Også medlemmer av en rekke andre etniske og nasjonale grupper ble deportert både før, under og etter krigen. Dette dreide seg om mennesker fra de forskjelligste deler av landet: koreanere og kinesere fra Det fjerne østen, tyskere fra sentrale strøk rundt Volga, kurdere, grekere, og armenere fra Svartehavsområdet, og finner, polakker,  ukrainere, moldovere og baltere i vestlige regioner. I denne vestlige gruppen finner vi også de Kola-nordmennene som ble deportert fra Fiskerhalvøya til Karelen på 1940-tallet.[2]

 

Noen av disse aksjonene omfattet hele etniske grupper mens andre ganger ble bare deler av en nasjon rammet. I det siste tilfelle ble det etniske prinsipp kombinert med det politiske prinsipp. Det var 'kun' de antatt upålitelige elementene i en gruppe som ble rammet, så som angivelige eller virkelige medlemmer av anti-kommunistiske grupperinger eller partier. Disse ble da som regel anklaget for å være ‘borgerlige nasjonalister’. Eller man kombinerte det etniske prinsipp med det sosiale: Kun medlemmer av den gamle overklassen i den og den nasjonen ble deportert, eller kun de kulakkene i et visst område som tilhørte en bestemt etnisk gruppe. I det siste tilfelle gikk andre rike bønder i det samme området fri.

 

En ledende amerikansk autoritet på Stalin-tidens utrenskninger, Terry Martin, hevder at klassebaserte utrenskninger dominerte frem til og med 1933, men deretter ble utrenskninger på et etnisk grunnlag den vanligste formen. I tillegg til at hele grupper og deler av grupper ble forvist på et etnisk grunnlag, påviser Martin at de ikke-russiske nasjonalitetene var kraftig overrepresentert også blant dem som ble arrestert og henrettet. Særlig hardt rammet var diaspora-grupper, dvs. medlemmer av nasjonaliteter der hoveddelen bodde utenfor Sovjetunionens grenser. Martin har regnet ut at mer enn 25% av alle de som ble arrestert i 1937 og 1938, tilhørte slike diaspora-grupper, selv om disse bare utgjorde vel halvannen prosent av landets samlede befolkning. Blant dem som ble henrettet, var diasporagruppenes prosentvise enda høyere.[3]  En annen forsker hevder at i sovjetisk Karelen hadde en etnisk finne 17 ganger større sjanse for å bli et offer for terroren enn en etnisk russer, og han spør, ‘What then is the explanation for this ethnic purge?'[4]

 

Forfatterinnen Jevgenija Ginsburg har i sine memoarer gitt et innblikk i hvordan de sovjetiske myndighetene kunne sjonglere med de forskjellige utrenskningskategoriene. Ginsburg ble arrestert i byen Kazan i 1937 og satt fengslet en tid i denne byen før hun sonet 18 år i fangeleir i Sibir. Kazan var hovedstad i den tatariske sovjetrepublikken og svært mange av byens innbyggere er tatarer. Under en fangetransport ble Ginsburg plassert sammen med en kvinne hun kjente fra før. De hadde i sin tid studert under den samme professoren og Ginsburg gikk derfor ut fra de også var blitt anklaget for det samme.

 

‘Nei,’ forklarte venninnen. ‘Jeg er tatar, så det var enklere å rubrisere meg som borgerlig nasjonalist. Vel, egentlig klassifiserte de meg først som trotskyist, men Rud [førhørslederen] sendte forhørsprotokollen tilbake og sa at de allerede hadde overoppfylt kvoten for trotskyister mens de lå etter skjemaet når det gjaldt nasjonalister, selv om de allerede hadde slått kloa i alle de tatariske forfatterene de kunne finne.'[5]

Ifølge denne beretningen hadde altså sovjetiske forhørsdommere, i likhet med sovjetiske bedriftsledere, hadde sine kvoter de skulle oppfylle, og i likhet med dem sjonglerte med tallene for å kunne presentere et best mulig resultat. Dette ville vært ganske fornøyelig dersom det ikke hadde vært så tragisk. Dette antyder også at  samtidig som Stalin-regimet forfulgte sine undersåtter ut fra bestemte mål og kriterier, kunne det like fullt være et sterkt element av vilkårlighet i hvem som faktisk ble rammet og hvorfor.

 

Sunn skepsis og vanlig kildekritikk tvinger oss til å spørre: hvor hadde Ginsburgs hjemmelskvinne disse opplysningene fra? Er det rimelig å tro at en forhørsdommer ville gi slike opplysninger til en fange dersom det faktisk forholdt seg slik som hun fortalte? Det ville jo være det samme som å innrømme at hele anklagen var oppspinn. Derfor tok jeg  i utgangspunktet Ginsburgs beretning på dette punkt med en klype salt. Men etter at mange av arkivene ble åpnet på 1990,  kunne forskerne bekrefte at enkelte utrenskningsdekreter faktisk opererte med kvotebestemmelser. Disse kvotene ser, paradoksalt nok, ofte ut til å ha spilt en modererende rolle ettesom de satte et tak på hvor mange man kunne arrestere og henrette.[6] De   dekretene som manglet kvotebestemmelser, kunne derimot utløse utrenskninger som rullet  stadig videre inntil noen på sentralt hold sa stopp.

 

Hvorfor etnisk terror?

Av to grunner er det svært oppsiktsvekkende at utrenskninger på et etnisk grunnlag i det hele tatt kunne finne sted i Sovjetunionen. For det første var sovjetkommunismen som kjent basert på en antinasjonalistisk klasseideologi. Ifølge denne ideologien trekker klassemotsetninger basert på menneskenes forhold til produktivkreftene opp de avgjørende skillelinjer i samfunnet. Nasjonalisme er en reaksjonær ideologi som leder oppmerksomheten vekk fra det det egentlig dreier seg om her i verden. Nasjonal bevissthet er et epifenomen som ville falle bort av seg selv så snart samfunnsforholdene blir endret i kommunistisk retning.

 

Nå kan man selvsagt hevde, som marxistene selv svært ofte gjør, at folk slett ikke alltid lar sine handlinger dirigere av sin erklærte ideologi. Ideologi kan være et rent skalkeskjul som dekker over de egentlige motiver. Derfor må vi se på hva folk faktisk gjør, ikke hva de sier, for å finne motivene bak deres handlinger. Men dersom vi gjør det, støter vi på det andre store paradokset bak Stalin-regimets etniske utrenskninger: I de første 15-20 årene etter Oktoberrevolusjonen inntok sovjetstaten en særdeles positiv holdning til minoritetskulturer. Knapt noen stat i det 20. århundre gav så mange kulturelle og språklige rettigheter til så mange forskjellige etniske grupper som nettopp Sovjetunionen. I den grad man kan snakke om forskjellsbehandling på etnisk grunnlag i Sovjetunionen på 1920-tallet, var det minoritetskulturene og ikke russerne som ble favorisert.[7] Hvordan kunne denne positive holdningen slå over i regelrett forfølgelse?

 

Når det gjelder å forstå motivene bak utrenskningene av ikke-russere under Stalin, står to tolkninger mot hverandre. Enten ble minoritetene utrensket fordi de tilhørte den eller den etniske gruppen, eller årsakene til utrenskningene lå helt andre steder, og visse minoriteter var så uheldige å være overrepresentert i de kategoriene som ble blinket ut. For å vende tilbake til eksemplet med finnene i Karelen: De utgjorde bare 3 prosent av Karelens befolkning i 1934, men hele 17 prosent av det karelske kommunistpartiets medlemmer.[8] Dersom det var de samme finnene som tilhørte den politiske eliten og ble utrensket, er det grunn til å tro at dette var politisk og ikke etnisk motiverte utrenskninger.

 

I andre tilfeller kan det ha vært et bestemt geografisk område som av visse årsaker ble offer for utrenskninger, og i dette området bodde det tilfeldigvis mange medlemmer av visse minoriteter. Også i det tilfelle ville det da oppstå en statistisk overhyppighet av ikke-russere blant terrorens ofre uten at utrenskningene av den grunn kan sies å ha vært etnisk motivert.

 

Både den politiske og geografiske forklaringen synes faktisk å gi god mening i mange tilfeller. Men så finnes det også en tredje variant. En utrenskning som rammet bestemte etniske grupper særlig hardt, ser i utgangspunktet ut til å la seg forklare ut fra politiske og/eller geografiske parametre, men så kan vi konstatere at også medlemmer av denne etniske gruppen som ikke tilhører den politiske eliten, eller ikke bor i det sensitive geografiske området, allikevel gikk med i dragsuget. Et godt eksempel på dette er koreanerne i Det fjerne østen. Denne gruppen på 200.000 mennesker ble i 1937 deportert en masse til Sentral-Asia. Alt tyder på at sovjeterne av storpolitiske årsaker ønsket å fjerne dem fra områder som grenset opp mot det Japan-kontrollerte Korea.  Men så viser det seg at koreanere som bodde helt andre steder, som i Moskva, Leningrad og endog Murmansk, også ble utrensket. Hvordan skal vi kunne forklare det? Er dette et eksempel på en utrenskning som gikk amok og ikke lenger tjente sine opprinnelige formål, eller gir det grunn til å anta at mange, eller alle, av Stalin-tidens etniske utrenskninger likevel var rasistisk motivert fra starten av?

 

Et forsøk på svar har vært lansert av den amerikanske historikeren Eric Weitz som i første rekke er ekspert på tysk mellomkrigshistorie.[9] Weitz mener at sovjeternes etnisitetsbegrep i virkeligheten dekket over en form for rasetenkning. Etnisitet er en kulturell kategori og følgelig noe som kan endres og byttes ut med en annen. ‘Rase’, derimot, er i følge rasistene selv en skjebnebestemt form for tilhørighet som man ikke kan bryte ut av. Rasistene tar grunnleggende feil, påpeker Weitz. Både etnisitet og rase er i realiteten konstruerte, menneskeskapte kategorier. Forskjellen ligger i hvordan man tenker omkring dem. Derfor er det egentlig noe uinteressant om sovjeterne snakket om ‘nasjonalitetspolitikk’ eller ‘rasepolitikk’, mener han. Dersom de forstod etnisitet som skjebnebestemt, og det mener han det er godtgjort at de gjorde, da dreier det seg i realiteten om en form for rasepolitikk, uansatt hvilket navn de satte på det. Weitz konkluderer med at ‘the practices of racial politics brought the Soviet Union under Stalin uncomfortably close to the Third Reich, though vital distinctions remained as well.’[10] Han antyder også at den yngre garde av vestlige sovjethistorikerne har underslått denne siden av Stalin-regimet fordi de ikke vil slå stalinismen i hardtkorn med nazismen.[11]

 

Denne kritikken har falt stalinismeforskerne tungt for brystet. Francine Hirsch benekter kategorisk at hun og hennes kolleger har gitt et fortegnet bilde av  sovjetregimets holdning til minoritetene: ‘For the NKVD and the party the issue was not an individual’s biological (genetic or blood) membership in one or another group, but his or her cultural heritage and possible ties to other states’.[12] Amir Weiner erkjenner at sovjetmakten  allerede i 1919 ganske riktig startet en massiv kampanje mot én bestemt etnisk gruppe, kosakkene, men denne kampanjen var klart politisk motivert, påpeker han. Mange kosakker hadde tilhørt tsarregimets elitesoldater, og under den russiske borgerkrigen hadde også svært mange av dem støttet hvitegeneralene. Likevel ble kampanjen stoppet 'for no other reason than the fear of degenerating into a "zoological" enterprise', hevder Weiner.[13] Han påpeker også at barna til 'folkefiender' som var forvist til Sibir, kunne forlate de strengt bevoktede spesialbosetningene spetsposelentsy så snart de fylte 16 år. Dette ville de neppe fått lov til dersom sovjetmyndighetene, i likhet med Hitler-regimet, hadde ment at det var noe galt med fangenes genmateriale. Likevel erkjenner Weiner at det gjenstår mange ubesvarte spørsmål og uklarheter. 'The Soviets never resolved for themselves the tensions between social and biological categorizations'.[14]

 

En tredje sovjethistoriker, Michael Gelb, mener at de tilsynelatende selvmotsigende aspektene ved Stalin-tidens etniske utrenskninger kan forstås ved å legge inn en tidsakse. På begynnelsen av 1930-tallet befant terrorens utrenskninger seg fremdeles i et ikke-rasistisk modus, mener han. 'Ethnic considerations played a secondary role before 1937: the gulag's tastes were cosmopolitan rather than racist.'[15] Konkret betyr det at etter Gelbs oppfatning er ikke er grunnlag for å hevde kollektiviseringen hadde noen etnisk slagside, slik det av og til er blitt hevdet.[16] 'Collectivization was a policy that oppressed all nationalities equally; Stalinism was not yet racist, although the thoroughness with which the policy was carried out in at least some border regions, for example near Finland and Estonia, gave rise to the misperception that a kind of ethnic cleansing was going on'.[17]

 

Etter 1937 mener Gelb derimot at terrorens motiver endret seg i rasistisk retning, og under den annen verdenskrig ble denne nye tendensen helt entydig:

 

By late 1943 Stalin's government had become explicitly racist, defining entire peoples guilty of the crimes of a few, referring to them explicitly as "punished people", and even formally "liquidating" them – not in the Nazi sense, to be sure, but "wrapping up" any legal recognition of their existence as ethnic identities.[18]

 

Så vidt jeg kan se skyldes uenigheten blant forskerne i noen grad at de implisitt eller eksplisitt opererer med forskjellge definisjoner av begrepet 'rasisme'. Noen tar utgangspunkt i motivene bak utrenskningene, andre i avgrensningen av terrorens målgruppe. Dersom avgrensingen fulgte strengt etniske kriterier mener noen at dette i seg selv er nok til å kvalifisere til merkelappen ‘rasisme’. Andre derimot mener at det i tillegg må godtgjøres at motivasjonen for å blinke ut nettopp den eller den etno-kulturelle gruppen må ha vært biologisk eller kvasibiologisk, før man kan tale om raseforfølgelse. Forskerne argumenterer dermed på noe forskjellig plan og snakker tildels forbi hverandre.

 

Selv vil jeg hevde at den sovjetiske nasjonalitetspolitikken ikke kan karakteriseres som rasistisk i noen rimelig betydning av ordet, men at den, både før og under den store terror, baserte seg på en tankegang som er strukturelt beslektet med rasismen. Det er helt klart, som blant annet Gelb påpeker, at det fant sted en betydelig endring til det verre i den sovjetiske minoritetespolitikken i løpet av 1930- og 1940-tallet. Jeg vil likevel hevde at premissene for en etnisk avgrensning av terrorens ofre ble lagt langt tidligere, allerede under Lenin.

 

Sovjetisk nasjonalitetspolitikk, første fase

På sin 2. kongress i 1903 vedtok Det russiske sosialdemokratiske partiet en paragraf i partiprogrammet som slo fast ‘nasjonalitetenes rett til selvbestemmelse’. Lenin tolket senere dette som en rett til å tre ut av tsarriket og danne egne stater.[19] Hans holdning var klart taktisk bestemt: Han håpet at partiet kunne utnytte den nasjonale gjæring som fantes blant minoritetene til å fremskynde tsardømmets fall. Dette synet ble sterkt kritisert av andre marxister som mente at dette var å lefle med nasjonalismen, men Lenin stod på sitt.

 

Lenin var samtidig sterk motstander av føderalisme. Streng sentralstyring, mente han, var nødvendig både av hensyn til den politiske kontroll og for å skape en effektiv, moderne industrinasjon. I dette synet fikk han helhjertet støtte fra Stalin, som etter Oktoberrevolusjonen ble sovjetregjeringens nasjonalitetsminister, mens han møtte bastant motstand blant partiets ledende kadre i mange av utkantområdene. Lenin slo derfor tilslutt retrett, og da USSR fikk sin første grunnlov i 1924, var staten likevel organisert som en føderasjon.

 

I vestlig historieskriving har det vært vanlig å avfeie sovjetstatens føderasjonsstruktur som et tomt skall.[20] Det kan da heller ikke være tvil om at sovjetrepublikkene hadde minimal innflytelse over f.eks. sin egen økonomiske politikk. På andre områder ble imidlertid den sovjetiske føderasjonen fylt med et reelt innhold. Dette gjaldt i første rekke språkpolitikken og det som på sovjetisk ble kalt ‘kaderpolitikken,’ altså rekrutteringen til toppstillinger i partiet og statsapparatet.

 

Alle de sovjetiske delrepublikkene var oppkalt etter den største etniske gruppen i området, den såkalte ‘titulærnasjonen’.[21] Denne gruppen ble oppfattet som den ‘innfødte' befolkningen, og republikken var deres ‘hjemland’ eller kvasi-nasjonalstat.[22] Konkret gav dette seg utslag i at titulærnasjonens språk fungerte som administrasjonsspråk og som viktigste undervisningsspråk i skolene. Dette var i hvert fall den erklærte målsettingen, men mange steder var det meget vanskelig å realisere. I Sentral-Asia, Hviterussland, og Sibir bodde titulærnasjonen nesten utelukkende på landsbygda mens byene var dominert av russere og andre innflyttergrupper. Titulærnasjonens språk bestod dessuten ofte bare av en samling dialekter som ikke var kodifisert til et skriftspråk. De få medlemmene av titulærbefolkningen som hadde høyere utdannelse, hadde fått den på russisk.

 

Den unge sovjetstaten lot seg ikke stanse av disse vanskelighetene. Dersom forutsetningene for å utvikle sovjetrepublikkene til kvasi-nasjonalstater manglet, skapte man disse forutsetningene. På rekordtid ble det utviklet ordbøker og grammatikker for de minoritetene som ikke hadde dette.[23] Enkelte ganger gikk dette så fort at lærerne var like lite fortrolige med det språket de var pålagt å undervise i, som elevene var. Alle i klasserommet ville hatt mye lettere for å uttrykke seg på russisk, men det var politisk umulig. (Likevel ble det gjort i stor stil, man snakket bare ikke høyt om det.)

 

Tvangsinnføring av lokalspråket i klasserommene hadde til hensikt å skape den andre manglende forutsetningen for utviklingen av sovjetiske kvasinasjonalstater, nemlig nasjonale eliter. I løpet av 1920-tallet økte andelen ikke-russere med høyere utdannelse kolossalt. Og for de nyuteksaminerte nasjonale kadrene stod karriereveiene åpne. For å bli ansatt i toppstillinger i partiet og statsadministrasjonen i republikkene krevdes det kunnskap i titulærspråket, og det hadde de (i hvert fall på papiret).

 

Tallet på minoriteter som fikk sin egen kvasinasjonalstat, var formidabelt. I tillegg til at de største gruppene ble tildelt sin egen unionsrepublikk fikk flere titalls nasjonaliteter en autonom enhet av lavere grad. Den sovjetiske føderasjonsstrukturen var uhyre komplisert og bestod av flere etasjer. Under nivået ‘unionsrepublikk’ fantes det autonome republikker, autonome fylker og til slutt nasjonale kretser. På 1920-tallet hadde man til og med to etasjer under dette igjen, nemlig nasjonale kommuner og nasjonale landsbyråd. Alle disse var oppkalt etter en titulærnasjon,[24] og alle steder gav dette titulærnasjonen visse kulturelle og språklige særretter, samt spesielt gode muligheter til å gjøre karriere.

 

I de lavere ‘etasjene’ av dette systemet var rettighetsregimet riktignok kraftig utvannet. I de autonome fylkene og nasjonale kretsene ble det gitt undervisning på titulærspråket bare på de første trinnene på barneskolen.[25] I de høyere klassene var russisk undervisningsspråk. Uansett var dette en orgie i statlig initiert språkbygging som savner sidestykke i historien. Som Yuri Slezkine har uttrykt det i en usedvanlig velskreven artikkel: Frem til begynnelsen av 1930-tallet opplevde Sovjetunionen ‘the most extravagant celebration of ethnic diversity that any state had ever financed’.[26]

 

Jeg har sagt at etableringen av sovjetiske kvasinasjonalstater støtte på to vanskeligheter: mangelen på kodifisert skriftspråk og mangelen på innfødte eliter. Mange steder var problemet imidlertid av enda mer fundamental karakter. Spissformulert kan man si at også selve titulærnasjonen manglet. Det som fantes, var et lappeteppe av dialekter, lokale kulturtradisjoner, klaner og stammer. Hvor man skulle trekke grensene mellom disse slik at man endte opp med et bestemt antall nasjonaliteter, var ofte høyst uklart. Men heller ikke dette problemet lot sovjetmyndighetene seg stoppe av. En liten hærskare av etnografer og lingvister ble sendt ut fra Moskva for å kartlegge det etnokulturelle mangfoldet i periferien. Disse forskerne hadde en tendens til å dele den lokale befolkningen opp  i ganske små etniske enheter, og deres anbefalinger ble i hovedsak fulgt. Ved den første folketellingen etter revolusjonen, i 1926, opererte man derfor med en katalog over sovjetiske nasjonaliteter som inneholdt hele 200 navn. Ved senere folketellinger ‘ryddet’ man i noen grad opp i dette ‘virvaret’. Enkelte små grupper ble slått sammen til én, mens andre ble erklært å være undergrupper av en større nabogruppe. Til slutt stabiliserte antallet seg på vel hundre.[27]

 

Sovjetmyndighetene var altså i høyeste grad klar over at etniske grupper er konstruerte. Ja, det var jo i mange tilfeller de selv som hadde konstruert dem! Man skulle derfor tro at fagmiljøene og de politiske myndighetene i landet ville operere med en modernistisk nasjonsforståelse, á la Ernest Gellner, Benedict Anderson og Eric Hobsbawm. Likevel kan vi konstatere at snart var det et ganske annet syn på nasjonens vesen og opphav som slo igjennom, det som i vestlig faglitteratur gjerne kalles ‘primordialisme’. Ifølge dette synet er nasjoner naturgitte størrelser, ikke vilkårlige og menneskeskapte. Det betyr ikke nødvendigvis at de alltid har eksistert eller alltid vil eksistere. Som andre naturgitte organismer kan de fødes, leve sin tid og så død. Valery Tishkov, en av de få russiske sosialantropologer som er erklært modernist, hevder at det eksisterer et dominerende teoretisk paradigme i studiet av etnisitet i Sovjetunionen som han kaller ‘the Soviet theory of ethnos.’ I følge denne teorien er etniske grupper ‘ancient, self-contained bodies making their journey through history…. Ethnicity is natural, innate and inescapable’.[28]

 

Betyr dette at sovjeterne tenkte biologistisk om nasjon og etnisitet? Her må svaret bli nei. De tenkte ikke i kategoriene arvestoff og gener, men opererte snarere med en forestilling om etnisitet som et slags kulturelt ‘fødselsmerke’. På grunnlag av disse fødselsmerkene var det også mulig å sortere og katalogisere mennesker. Gradvis vokste det også frem en uuttalt forestilling om at de som tilhørte samme etniske gruppe, ikke bare hadde visse felles kulturelle karaktertrekk som gav grunnlag for kollektive rettigheter. De var også bærere av  en felles gruppesolidaritet som kunne gi seg utslag i visse felles holdninger. Dersom det var grunn til å anta at dette var holdninger som var skadelige for sovjetmakten, måtte man sette inn tiltak mot hele gruppen. Dette er en måte å tenke på som altså ikke er rasistisk i noen biologistisk mening, men som er strukturelt beslektet med en rasistisk tenkemåte.

 

I 1932 ble alle sovjetborgere utstyrt med innenrikspass som de måtte bære med seg til enhver tid. I disse passene kom denne objektiviserende nasjonsforståelsen klart til uttrykk. Passet rubriserte sovjetborgerne ikke bare etter alder, kjønn, osv., men også etter sosial klasse og etnisitet. Det 5. punktet i passet het ‘nasjonalitet’ (natsional’nost’.) Da passene ble utdelt første gang, kunne den enkelte selv bestemme hva som skulle stå der. Slik gav passene uttrykk for en subjektiv, selvopplevd forståelse av etnisitet. Men ved neste korsvei, dvs. i neste generasjon, var denne valgfriheten avskaffet.[29] Hvis både mor og far var armenere, ble barna også automatisk registrert som armenere, selv når de bodde i Moskva, bare snakket russisk, og følte seg som russere. Bare i de tilfellene der mor og far hadde forskjellig nasjonalitet, kunne barna velge, men valget begrenset seg i disse tilfellene til enten mors eller fars identitet. Ingen hadde anledning til å oppgi at de hadde en blandet eller dobbel identitet, og det var heller ikke lov å la punkt 5 stå åpent. Alle skulle værsågod tilhøre én og kun én etnisk kategori, og – med unntak av 1932-generasjonen – var det ikke du selv som bestemte hvilken dette var.

 

Dermed ser vi at etnisitet ble institusjonalisert i Sovjetsamfunnet som et grunnleggende organiserende prinsipp, på to plan. På det kollektive plan ble etniske grupper tildelt kulturelle rettigheter innenfor et bestemt avgrenset territorium, og på det individuelle plan ble alle borgerne utstyrt med en objektiv identitet som samsvarte med disse etnokulturelle kategoriene. Dette systemet ble introdusert i to etapper, først territorielt og kollektivt på tyvetallet, dernest for det enkelte individ på trettitallet.

 

Med hensyn til diskriminering var dette systemet nøytralt. Det gav myndighetene de nødvendige redskaper de trengte for å kunne spesialbehandle grupper på et etnisk grunnlag, og denne spesialbehandlingen kunne være enten positiv eller negativ. På 1920-tallet var det som vi har sett en gjennomgripende positiv diskriminering, men på 1930-tallet, da det individuelle elementet i dette systemet også var kommet på plass, ble denne delvis og gradvis erstattet av negativ diskriminering. Mens enkelte grupper nå ble gjenstand for forvisning og massearrestasjoner, ble andre grupper fremdeles gitt en positiv særbehandling innenfor sine kvasinasjonalstater. Så selv om det er mulig å tidfeste dette omslaget til midten av 1930-tallet, er det viktig å understreke at det ikke dreide seg om et plutselig linjeskifte som ble gjort gjeldende på alle områder og alle grupper samtidig. I sin uhyre interessante artikkel ‘Origins of Soviet Ethnic Cleansing’ dokumenterer Terry Martin at i en overgangsfase kunne enkelte grupper faktisk bli gjenstand for positiv og negativ diskriminering samtidig: De ble først tvangsflyttet fra sine hjemsteder for deretter å bli tildelt et eget autonomt område på sitt nye hjemsted, med egne aviser, egne skoler og egen administrasjon på sitt morsmål![30]

 

Diasporagrupper og sovjetisk utenrikspolitikk

Hvilke grupper var det så som etterhvert ble gjenstand for negativ diskriminering og undertrykkelse, og hvorfor? Her har forskningen kunnet avdekke helt klare mønstre: de aller fleste av de forfulgte nasjonalitetene var diaspora-grupper, dvs. medlemmer av en nasjon der flertallet av gruppen bodde utenfor Sovjetunionens grenser. I den første tiden var det så å si utelukkende slike grupper som ble rammet: Den første gruppen som blir forvist fra sine hjemsteder var koreanere som hadde flyttet over grensen fra Korea i løpet av 1800- og 1900-tallet og slått seg ned i den sovjetiske stillehavsregionen. Her utgjorde de en sosialt svak og fordringsløs gruppe av bønder og fiskere, og det kan virke helt uforståelig at nettopp disse skulle nedkalle over seg sovjetstatens vrede. Forklaringen må søkes i den asiatiske stormaktspolitikken. Korea var på den tiden et japansk lydrike og Japan regnet alle koreanere som sine undersåtter. I Kreml fryktet man at Tokio skulle kreve sovjetiske landavståelser i Det fjerne østen under henvisning til at denne befolkningsgruppen ‘tilhørte’ Japan. For å forebygge dette ble koreanerne flyttet til Sentral-Asia.

 

En grunn til at forskerne i den senere tid har interessert seg såpass mye for nettopp den koreanske deportasjonen, er at den ser ut til å være den første som omfattet en hel gruppe. Dette er første gang der vi utvetydig kan si at et rent etnisk kriterium ble lagt til grunn. Alle koreanere ble oppsporet av det hemmelige politi, uansett hvor de måtte befinne seg og uansett hvilket sosiale sjikt de måtte tilhøre. Denne deportasjonen står altså ved selve knekkpunktet for overgangen fra positiv til negativ diskriminering. Michael Gelb hevder at ‘the first true “racial” resettlement, the deportation of the entire Korean minority from the Far East to Central Asia in 1937, marked a new phase, probably the crossing of a mental Rubicon for the “anti-racist” state.’[31] Dersom dette er tilfelle, vil en forståelse av hvorfor denne deportasjonen kom igang kunne gi oss en pekepinn på hvilke motiver og dynamikker som lå bak de etniske utrenskningene generelt.

 

Terry Martin påviser at samtidig som den sovjetiske sentralmakten så det som ønskelig å fjerne koreanerne, presset også enkelte lokale grupper på for å få dem vekk. Dette dreide seg om russere, kosakker og demobiliserte soldater fra sovjetarmeen som håpet å kunne overta den jorden koreanerne dyrket. Dette lokale presset hadde to ganger tidligere på 1930-tallet ført til at partiet fattet vedtak om å tvangsflytte deler av den koreanske befolkningen, men disse vedtakene ble bare i noen grad effektuert. Disse tidlige og delvis mislykkede deportasjonene viser at presset mot denne minoriteten kom fra to kanter, både ovenfra og nedenfra. Når Stalin-myndighetene bestemte seg for å slå til, kunne de spille på lokale gruppemotsetninger.

 

Koreanerne var altså i utgangspunktet helt sakesløse personer som ingen mistenkte for å nære antisovjetiske holdninger. Ja, en del av dem var politiske flykninger fra det japansk-kontrollerte Korea. Men selve det forhold at de ble utsatt for negativ diskriminering, økte faren for at de ville utvikle fiendtlige holdninger til sovjetmakten. Et slikt resonnement lå øyensynlig bak da beslutningen ble tatt om å flytte hele den koreanske befolkningen i 1937. Når sovjetlederne hadde behandlet noen koreanere dårlig, ved å tvangsforflytte dem, regnet de med at de ville få alle koreanere mot seg. Derfor måtte deportasjonen gjøres total. Dette er et eklatant eksempel på hvordan sovjetmakten skapte seg sine egne fiender, og Terry Martin oppfatter dette som en av de aller viktigste mekanismene bak opptrapping av den etniske terroren.

 

‘We have injured some Koreans, and therefore we can assume all Koreans are now our enemies.’ This psychology is extremely important not just for the spread of ethnic cleansing but also for the ratcheting up of all Soviet terror.[32]

 

Men også andre mekanismer og dynamikker spilte inn. I noen tilfeller hadde medlemmer av en gruppe opptrådt på en måte som sovjetmyndighetene oppfattet som uttrykk for illojalitet eller opprørstrang. Etter tvangrekvireringene av korn i 1928 hadde noen tusen tyske bønder fra Volga dratt til Moskva og krevd å få å emigrere til Tyskland. Frem til da hadde den tyske regjeringen hadde ligget svært lavt og ikke gjort noen forsøk på å fremstå som de sovjetiske tyskernes beskytter, men ryktene om de tyske demonstrasjonene i Moskva sév ut og ble slått stort opp i tyske aviser. Sovjetmyndighetene reagerte til slutt med å la vel fem tusen dra fra landet, mens resten ble sendt hjem. Dette var én episode blant flere som bidrog til å gi tyskerne et kollektivt rykte som illojale. Fra før av ble de assosiert med det Tyskland som hadde invadert Russland under 1. verdenskrig. Disse oppfatningene førte til at tyskerne ble spesielt hardt rammet under kollektiviseringen i 1929-30. Tyskerne var i tillegg driftige bønder som drev jorden godt og derfor levde bedre enn gjennomsnittet. Dette gjorde det lett å stemple dem kollektivt som kulakker og drive dem fra gård og grunn. Mao. ser vi nok en gang at et element av lokal misunnelse blander seg inn.

 

Alt dette var likevel kun medvirkende og bakenforliggende forhold da sovjetmakten i august 1941 besluttet å likvidere den tyske autonome republikken ved Volga og forvise den tyske befolkningen til Sentral-Asia og de europeiske nordområdene. Denne deportasjonen omfattet mer enn 400,00 personer. Den utløsende årsak var selvfølgelig det tyske angrepet på USSR to måneder tidligere. Ingen sovjetiske tyskere hadde på dette tidspunkt samarbeidet med, enn si sett, de nazistiske inntrengerne. Men i Kreml fryktet man at de ville gjøre det dersom de fikk anledning til det, fordi de var etniske tyskere. Det forhold at det var nesten to hundre år siden tyskerne hadde innvandret til Russland, ble ikke ansett som nok til å betrakte dem som lojale sovjetborgere under en krig med Tyskland.

 

Forebyggende straff for handlinger man ikke har begått men kanskje kan tenkes å gjøre, er selvsagt helt forkastelig, men ikke enestående. Samme år som Stalin tvangsforviste de sovjetiske tyskerne tvanginternerte  USA 110.000 sakesløse japanske fiskere i Califorina, Oregon og Washington etter angrepet på Pearl Harbor. De tilbrakte to år i Midtvesten i leirer med piggtrådgjerder rundt før de kunne vende hjem.[33]

 

Vi kan slå fast at det  først og fremst var utenrikspolitikken og sikkerhetspolitiske hensyn som dikterte den sovjetiske politikken overfor diaspora-gruppene. Og hva mer er: dette var tilfellet ikke bare i perioden etter 1933-34, men også i den foregående periode, da de ble pent behandlet. På begynnelsen av 1920-tallet var den sovjetiske utenrikspolitikken offensiv: troen på at verdensrevolusjonen kunne bryte ut når som helst stod fremdeles sterkt i Moskva. Ut fra denne optimistiske analysen kunne diaspora-gruppene utnyttes positivt: Dersom de ble gitt en bedre behandling enn det deres etniske brødre fikk på andre siden av grensen, kunne dette bidra til å vekke begeistring for sovjetstaten i nabolandene. Ut fra dette resonnementet ble det opprettet en karelsk autonom republikk i 1923 og en moldovisk autonom republikk på østsiden av Dniester-elven året etter. Tanken var helt klart at disse skulle fungere som springbrett for en eksport av revolusjonen til hhv. Finland og Romania. Nøyaktig den samme tankegangen lå bak den massive hviterussifiseringskampanjen i Hviterussland og ukrainifiseringen av Ukraina. Disse kampanjene skulle vise hviterusserne og ukrainerne i Polen at de ville få det langt bedre dersom de kom under et kommunistisk styre enn de hadde det i dette anti-kommunistiske landet. Terry Martin har kalt denne tankegangen for ‘the Piedmont principle’. På samme måte som kongedømmet Piedmont i Nord-Italia på 1860-tallet ble en motor bak Italias samling, ville de sovjetske diasporagruppene kunne brukes som en brekkstang for en utvidelse av sovjetstatens territorium basert på det samme krav om nasjonal samling: alle finner, hviterussere, moldovere, og ukrainere måtte ha rett til å bo i samme stat.

 

Men i 1933-34 ser vi et klart omslag i sovjetisk utenrikspolitikk. Hitlers maktovertakelse satte en voldsom støkk i Kreml-ledelsen. Optimismen ble erstattet av angstbitersk forsiktighet, og ekspansjonsiveren av en systematisk oppdemmmingspoltikk overfor nazismen. Mens Sovjetunionen frem til da hadde vært en av Versaille-fredens heftigste kritikere, ble landet nå en konsekvent status quo-makt og en av Versaille-systemets varmeste forsvarere. I den nye atmosfæren som nå rådet i Kreml var det ikke lenger tale om å bruke diaspora-gruppene til offensive fremstøt. Tvert imot var det en stigende frykt for at andre stater skulle forsøke å spille det samme spill mot sovjetmakten som sovjetmakten tidligere hadde brukt overfor dem: å bruke diaspora-gruppene som trojanske hester for å destabilisere regimet. Derfor måtte disse gruppene flyttes vekk fra grenseregionene. Dette kaller Martin for ‘Soviet xenophobia’.

 

Endringene i sovjetledelsens holdning til immigrasjon får godt frem spenningen mellom Piedmont-prinsippet og xenofobien. I de første årene etter Oktober-revolusjonen var Sovjetunionens grenser temmelig porøse. En bred strøm av mennesker krysset grensen ulovlig i begge retninger uten at noen stoppet dem eller sendte dem tilbake. Mens det er vel kjent at ca. to millioner flyktet fra Russland under borgerkrigen er det mindre kjent at mange grenseboere flyttet til USSR. I noen tilfeller flyktet de fra krig eller forfølgelse i hjemlandet, i andre tilfeller var de ganske enkelt på jakt etter jord å dyrke. På denne tiden oppfattet sovjetmyndighetene denne innvandringen som et bevis på kommunistregimets fortreffelighet: folk trekkes mot oss som mot en magnet for å få del i det gode samfunn. Men når det dominerende paradigme i Kreml endret seg fra ‘magnet’ til ‘beleiret festning’, begynte man å se på disse immigrantene med andre øyne. Det kunne skjule seg spioner blant dem. I alle tilfeller hadde de tidligere levd under et fremmed regime. Sovjetstaten hadde derfor ikke kunne prege deres tankeliv og forestillingsverden fra barnsben av, og faren for at det fantes levninger av en borgelig og anti-sosialistisk bevissthet hos dem, var overhengende. De måtte derfor utsettes for særlig store doser med indoktrinering. Dette ville ikke lykkes så lenge disse gruppene fortsatt kunne gamlelandet sitt noen steinkast borte,  på den andre siden den nå hermetisk lukkede grensen. Det regjeringsdekret som utløste deportasjonen av koreanerne i 1937, begrunnet tiltaket med behovet for å ‘forhindre inntrenging av japansk spionasje i Det  Fjerne Østen-regionen.’[34]

 

Under den annen verdenskrig får vi så de mest groteske utslagene av Stalin-regimets etniske terror, tvangsflyttingen av seks folkegrupper—tsjetsjenere, ingusjetere, karatsjajer, balkarere, kalmyker og Krim-tatarer—fra Krim, Kaukasus og Syd-Russland. Disse ble sendt hovedsakelig  til Kazakhstan og Sentral-Asia, men noen endte opp i Sibir. Mellom disse overgrepene og de tidligere etniske deportasjonene er det både likheter og forskjeller. For det første ble de siste deportasjonene gjennomført med en mye større grad av brutalitet. De fant hovedsakelig sted vinterstid, i uoppvarmede godsvogner, og svært mange omkom underveis. For det andre hadde disse folkeforflyttingene et større omfang enn tidligere. Til sammen dreide dette seg om bortimot én million mennesker. Det trengtes over 40.000 godsvogner for å gjennomføre operasjonen.[35]  På dette tidspunktet kjempet Sovjetarmeen fortsatt en innbitt kamp mot de retirerende tyske styrkene, og det kan ikke være tvil om at hærledelsen kunne trengt disse vognene svært godt til å frakte utstyr frem til fronten. Som Khrusjtsjov påpekte i 1956 tjente disse deportasjonene ikke noen militær hensikt, og det må altså ha vært andre årsaker som lå bak.[36]

 

Den offisielle begrunnelsen, som ikke ble gitt før to år senere, gikk ut på at disse folkegruppene hadde gjort seg skyldige i kollaborasjon med fienden. 'Mange' hadde sluttet seg til de tyske troppene som frivillige, mens 'hoveddelen av befolkningen' ikke hadde gjort noe for å forhindre dette.[37] Opp mot denne versjonen har det vært en tendens i Vesten til å fremstille det som om det ikke hadde funnet sted noen kollaborasjon overhodet, men også denne versjonen er åpenbart feil. Samarbeid med okkupasjonsmakten fant sted i alle de områdene tyskerne kontrollerte under krigen. Med tanke på den måten Stalin hadde behandlet sitt lands befolkning på, ville det vært oppsiktsvekkende om det ikke fantes  noen som hatet sovjetmakten og var villige til å forsøke å drive djevelen ut med Beelsebub.

 

Den tyske okkupasjonen av de områdene det er snakk om, var i de fleste tilfeller av svært kort varighet. Krim-halvøya var lengst tid under tysk kontroll, fra oktober 1941 til mai 1944, mens okkupasjonen av balkarenes og karatsjajenes bosetningsområder ikke varte mer enn ca. fem måneder, fra september 1942 til januar 1943. i Tsjetsjenia fikk tyskerne aldri kontroll over mer enn de nordlige delene av republikken, mens republikkhovedstaden Groznyj aldri ble inntatt. Likevel fant det sted kollaborasjon også her.[38] Ofte fungerte kaukasiske og krimtatariske eksilgrupper i Tyrkia og Tyskland som mellommenn og veiryddere for et samarbeid med tyskerne.

 

Det mest omfattende samarbeidet ser ut til å ha funnet sted i Kalmykia. De halvnomadiske kalmykkene hadde utgjort elitesoldater i tsarens hær og i tillegg hadde kollektiviseringen rammet dem svært hardt. Tyskerne satset også på en langt mer innsmigrende okkupasjonspolitikk i Kalmykia enn de fleste andre steder i Sovjetunionen. Kalmykiske kollaboratører fikk opprette et kvasi-autonomt selvstyreorgan og tyskerne gav løfte om  å opprette en selvstendig kalmykisk stat etter krigen. Et  antisovjetisk kalmykisk kavalerikorps ble opprettet og mellom 2.000-3.000 frivillige ble innrullet. De gjorde aktiv krigsinnsats på tysk side, og ble beryktet for sin plyndring og sine overgrep mot sivilbefolkningen.[39]

 

I motsetning til for eksempel deportasjonen av koreanerne syv år tidligere kan man altså si at krigstidens tvangsforvisninger var en reaksjon på konkrete handlinger. Denne gangen dreide det seg ikke om profylaktiske tiltak, men mer om straffereaksjoner. Samtidig er det også flere klare fellestrekk mellom reaksjonsmønsteret i alle disse tilfellene. For det første ser vi også i de siste tilfellene at etniske motsetninger lokalt var en viktig faktor bak vedtakene om å deportere hele folkegrupper. Det kan dokumenteres at både på Krim og i Kalmykia var det fremsatt mange anklager mot dem fra den stedlige  russiske befolkningen, og sannsynligheten taler for at det samme var tilfelle i de andre berørte republikkene.[40]

 

Vi kan videre konstatere at avgrensningen av de gruppene som skulle deporteres, fulgte et like konsekvent etnisk prinsipp som ved den koreanske operasjonen. Alle russere og andre slavere i Tsjetsjeno-Ingusjetija ble spart selv om også de jo tilhørte den 'hoveddelen av republikkens befolkning' som ifølge dekretet fra Det øverste Sovjet ikke hadde gjort noe for å forhindre samarbeidet med fienden. Samtidig ble tsjetsjenere som bodde utenfor Tsjetsjeno-Ingusjetijas grenser oppsporet og deportert til samme områder som sine etniske brødre, selv om kaukasere bosatt i Moskva og Leningrad umulig kunne holdes ansvarlig for hva som foregikk i en helt annen del av landet. Her ser vi det etniske prinsipp i full utfoldelse: uansett handlinger oppfattes alle medlemmer av nasjonen som preget av den samme gruppesolidaritet, og hjemfalne til samme kollektive skyld og straff.[41]

 

Forvisningen av kaukaserne ble overhodet ikke omtalt i sovjetiske media. Den kalmykiske og den tsjetsjeno-ingusjetiske republikken ble oppløst mens Krim-republikken ble omgjort til et regulært fylke. Alle spor etter de forviste folkene  i sovjetiske oppslagsverk og lærebøker ble  forsøkt utradert. Dette stod i grell kontrast til den høylydte propagandaen som ledsaget utrenskningene på politisk og sosialt grunnlag på 1930-tallet, mot 'trotskyister' og 'kulakker.' Denne rungende tausheten har vært oppfattet som en indirekte innrømmelse fra sovjetmyndighetenes side av at etniske utrenskninger var særdeles vanskelig å rettferdigjøre ut fra en marxistisk klasseideologi.[42] Som Khrusjtsjov uttrykte det i sin avstaliniseringstale: ‘Ikke bare en marxist-leninist men også ethvert fornuftig menneske har  vondt for å forstå hvordan  hele folk, inklusive kvinner og barn, oldinger, kommunister og ungkommunister, kan gjøres ansvarlig for de fiendtlige handlinger som blir begått av  enkeltmennesker eller enkelte grupper.’[43]

 

Under den annen verdenskrig ble over 300.000 sovjetiske krigsfanger i tyske fangeleire rekruttert til krigstjeneste mot Sovjetmakten. Denne såkalte Russiske Frigjøringshæren ble ledet av en tidligere sovjetisk general, Andrej Vlasov, og soldatene bestod for det meste av russere og andre østslavere. Etter krigen ble ‘vlasovittene’ sendt til straffeleire i Sibir, men uten at deres aktive antisovjetiske innsats kastet noen mistankens skygger over det russiske folk som sådan. Tvertimot utbrakte Stalin på en mottakelse i Kreml etter krigens slutt en skål for 'det store russiske folk' som angivelig hadde gjort mer enn de andre sovjetfolkene for å drive hitleristene ut.[44] Denne klare kontrasten i hvordan sovjetmakten behandlet sine kollaboratører viser at straff for samarbeid med fienden til nød kan ha vært ett motiv blant flere da kaukaserne og krimtatarene ble deportert. Mer enn noen andre forvisninger har  derfor disse aksjonene  gitt næring til rasisme-mistanken. Norman Naimark oppsummerer sin gjennomgang av deportasjone av tsjetsjenerne, ingusjeterne og krimtatarene med følgende både-og konklusjon:

 

Undoubtedly, long-term reasons of state as defined by Stalin and Beria lay behind the deportations.… While the deportations of the Tatars had racial overtones, as did those of the Chechens and the Ingush, race was not the primary consideration on the Soviets' mind.[45]

 

Også i disse tilfellene har blant annet diaspora-frykt åpenbart  spilt inn. Krim-tatarene, balkarene og karatsjajene  snakker språk som er nært beslektet med tyrkisk, og i den pantyrkiske ideologi regnes disse folkene som deler av et felles stortyrkisk folk. Under krigen  hadde Krim besøk av flere pan-tyrkiske ledere. Etter krigen ble for øvrig over 80.000 meskhet-tyrkere  deportert fra Georgia til Sentral-Asia. Igjen var det deres angivelige forbindelser til Tyrkia som brakte mistanken ned over dem. Vi kan også konstatere at allerede etter Krim-krigen 1853-56 ble hundre tusen krim-tatarer forvist fra Krim til Tyrkia, mistenkt for å ha hjulpet Tyrkia under denne  krigen.

 

Også for de mongolsk-talende kalmykene kan deres forbindelser til utlandet ha bidratt til å rette mistankens søkelys mot dem. Kalmykkene er lamaister, og det var frykt for at deres lojalitet til Dalai Lama var større enn deres lojalitet til Sovjetunionen. Aleksander Nekrich konkluderer med at 'there is every reason to regard the deportations of 1943 and 1944 as a component part of Soviet foreign policy at the time'..[46]

 

Når sovjetmakten etter krigen gjennomførte nye deportasjoner, av mange hundre tusen baltere, polakker, ukrainere, hviterussere og moldovere fra de nyerobrede vestlige områdene, virker det derimot som om avgrensningen av terrorens målgrupper var primært politisk. Selv om disse deportasjonene var svært  omfattende, rammet de på langt nær alle medlemmer av disse nasjonene, men kun visse sosiale og politiske sjikt. Så godt som alle de estere, latviere og litauere som ble sendt til Sibir i 1945-46, tilhørte  én av to kategorier: De hadde deltatt i væpnet kamp mot sovjetmakten, enten i tyske uniformer eller som nasjonale partisaner, eller de hadde vært politisk aktive i borgerlige eller høyreorienterte partier i mellomkrigstiden. Slik sett kan vi si at disse deportasjonene er motstykker til tidligere aksjoner: dels til behandlingen av vlasovittene, dels til utrenskningene på politisk grunnlag som haddde rammet de andre delene av Sovjetunionen ti år tidligere.[47] Når det så tre år senere,  i 1949, gikk det nye vogntog med baltiske fanger til Sibir,  var de denne gangen fylt  med ‘kulakker’. De baltiske republikkene skulle tvinges gjennom alle faser av sovjetisering, inklusive tvangskollektivisering.  Denne gangen var altså det sosiale utvalgskriteriet som lå  bak de baltiske deportasjonene.

 

Likevel sniker det seg inn et element av forskjellsbehandling på etnisk grunnlag også i de baltiske deportasjonene. Mens både vlasovittene og balterne måtte sone i de beryktede spetsposelentsy-leirene, så var straffen i vlasovittenes tilfelle tidsavgrenset. Balterne, polakkene, og andre ikke-russerne ble derimot forvist 'til evig tid'. En mulig forklaring på denne forskjellsbehandlingen kan være at sovjetregimet foreløpig stod svakt i de nyerobrede områdene. Flere steder kjempet nasjonale geriljagrupper i skogene mot sovjetregimet helt frem til begynnelsen av 1950-tallet. I Moskva fryktet man at hjemvendte nasjonale ledere ville kunne stille seg i spissen for lokale motstandsbevegelser. Vlasovitter som hadde sonet ferdig sin straff, ble  derimot av den alminnelige sovjetborger betraktet som forrædere og  ville derfor ikke kunne gå inn i en tilsvarende rolle.[48]

 

Rett før Stalin døde var en ny større etnisk utrenskningunder oppseiling. Et komplott av jødiske leger var angivelig avslørt, og planer ble lagt for deportasjoner av tusener, muligens hundretusener, av jøder. Antisemittisme er arketypisk rasisme, og disse ikke-gjennomførte forvisningene kan derfor lett oppfattes som et bevis for at Stalins terror nå entydig hadde landet på et etnisk og rasistisk kriterium. Likevel var det elementer også ved denne kampanjen som pekte i retning av xenofobi-syndromet og den generelle frykten for diaspora-grupper. De fleste sovjetiske jøder var riktignok ikke grenseboere, men etter at staten Israel ble opprettet i 1948, ble de oppfattet som denne statens diaspora-befolkning (slik ble de jo oppfattet også i omverdenen, og ikke minst i Israel selv). Opprinnelig hadde Sovjetunionen stilt seg meget positivt til den israelske stat ettersom den var opprettet i kamp mot den britiske kolonimakten. Dette endret seg imidlertid da landet begynte å orientere seg i retning av den vestlige, 'kapitalistiske' verden. Først etter at forholdet til staten Israel var kjølnet ble det iverksatt en antisemittisk kampanje i Sovjetunionen. Den utenrikspolitiske bakgrunnen for denne kampanjen synes dermed nokså klar.

 

Konklusjon

Mye av det materialet som er gjennomgått her, er tvetydig. Mange av utrenskningene og deportasjonene på 1930- og –40-tallet var utvilsomt nasjonalt avgrenset, men samtidig tyder mye på at resonnementene som ledet frem til utvelgelsen av ofrene, likevel  først og fremst var bestemt av utenrikspolikken og statens sikkerhetsbehov slik de ble definert i Kreml. Da lederne  i Kreml sluttet å tro at kommunismen lett kunne eksporteres til andre land og i stedet oppfattet omverdenen som en farlig ideologisk smittekilde, begynte de å oppfatte alle minoriteter med etniske brødre i utlandet som en sikkerhetsrisiko. Denne tanken ble så koblet sammen med to andre  grunnleggende postulater: Potensielle fiender må behandles som reelle fiender, og i ethvert oppgjør med statens fiender kan og skal hensynet til den enkeltes rettssikkerhet vike.

 

Den store terroren var basert på tanken om at både sosiale og etniske grupper er objektive og klart avgrensbare størrelser, og at tilhørighet i en slik gruppe forlener medlemmene med bestemte holdninger som de kan dømmes etter. Et stykke på vei kan man tilbakeføre denne tankegangen til klassisk marxisme og dens forestilling om objektivt gitte  klasser med antagonistiske interesser. Selv om marxismens grunnleggere så å si alltid definerte slike antagonistiske motsetninger utfra sosiale og ikke etniske eller nasjonale kriterier, så hendte det faktisk at også de henfalt til etnifiserende resonnementer. Et eksempel på det er Engels’ tirader mot tsjekkerne og andre slaviske nasjoner som etter hans mening var reaksjonært ‘etnisk søppel’ (Völkerabfälle).  Deres viktige oppgave her i verden var  ‘å gå til grunne i det revolusjonære holocaust.’[49]

 

Tanken om at medlemmer av nasjonale grupper kan og må gis lik behandling og om nødvendig tvangsforflyttes en masse, er på ingen måte enestående for sovjetregimet. Etter første verdenskrig lå den bak enorme befolkningsutvekslinger på Balkan, mellom Hellas, Bulgaria og Tyrkia. Ingen spurte det enkelte medlem av de berørte gruppene hva de selv ønsket  eller hvem de identifiserte seg med. For mange betød deportasjonene voldsomme lidelser, endog tap av liv.

 

Etter den annen verdenskrig opplevde Europa enda mer groteske utslag av etnisk rensing enn etter første verdenskrig. Nå ble over elleve millioner tyskere fordrevet fra Polen, Tsjekkoslovakia og andre tidligere Habsburgområder,  med vestmaktenes godkjennelse. Dette var en forvisning av prinsippielt samme type som den kaukaserne og krimtatarene ble utsatt for. Alle medlemmer av den tyske nasjon ble oppfattet som kollektivt skyldige i Hitler-regimets forbrytelser, uansett hvor de hadde bodd, eller  hvilken alder, politisk retning eller sosialt sjikt de tilhørte. Anslagsvis døde vel to millioner tyskere som følge av sovjetisk okkupasjon, polsk okkupasjon, og tvangsdeportasjon.[50]

 

På ett punkt skiller de sovjetiske tvangsforvisningene seg ut fra det allmenne europeiske mønster i det 20. århundre: deportasjonene av sovjetnasjonene bidro ikke til å skape etnisk renere bosettingsmønstre. Alle andre store massefordrivelser i Europa hadde både som hensikt og som resultat å skape bedre betingelser for etableringen av etnisk definerte nasjonalstater. Sovjetunionen var derimot ikke en nasjonalstat, verken i selvforståelse eller demografisk sammensetning, og de deportasjonene Stalin-regimet gjennomførte, bidro snarere til en etnisk sammenristning av befolkningen enn det motsatte.

 

Flere forfattere har, som vi har sett,  sammenlignet Stalin-tidens etniske terror med Hitler-regimets rasistisk baserte forfølgelser. Det er utvilsomt  likhetstrekk mellom disse to regimene når det gjaldt synet på hva myndighetene kunne tillate seg overfor sin egen befolkning. I begge statene ble statens interesser  uten videre satt over hensynet til enkeltindividet, og begge regimene tok livet av flere millioner mennesker. Francine Hirsch har imidlertid påpekt én viktig forskjell: 'The Soviet nationality politics (with its focus on group consciousness transmitted through culture), unlike Nazi racial politics (with its focus on racial type transmitted through biology), did not require murder.'[51]

 

En sjelden gang tok utviklingen av sovjetisk antropologi en biologisk-deterministisk retning. En representant for slik bio-antropologi var Lev Gumilev, som selv hadde tilbrakt mange år av sitt liv i GULag som sønn av en folkefiende. Under perestrojka ble hans teorier uhyre populære i  Sovjetunionen, men på 1970-tallet var han blitt frosset ut av det sovjetiske antropologiske establishment og kraftig kritisert av sine kolleger, nettopp på grunn av sin biologiserende tenkning.[52] Samtidig er det klart at også Gumilevs sovjetiske kritikere selv i høy grad opererte og opererer med et objektivistisk nasjonsbegrep, selv om dette nasjonsbegrep aldri så mye er basert på en kulturell forståelse av nasjonen.[53]

 

Både det biologistiske og det kulturelle nasjonsbegrepet kan innebære et positivt syn på minoritetskulturer. Gumilev bidrog f.eks. sterkt til en oppvurdering av de ikke-slaviske og særlig de nomadiske kulturenes egenverdi i Sovjetunionen. Samtidig ser vi at enhver objektivistisk nasjonsforståelse, som låser individet fast i en bestemt etnisk kategori, legger nødvendige om enn ikke tilstrekkelige betingelser for diskriminering, forfølgelse og deportasjoner på et etnisk grunnlag.



[1] N.S. Khrusjtsjov, ‘O kul’te litsjnosti i ego posledstvijakh. Doklad pervogo sekretarja TsK KPSS N.S. Khrusjtsjova XX s”ezdu KPSS 25 fevralja 1956 g.’, Izvestija TsK KPSS, no. 3, 1989, ss. 128-170, på s. 137.

[2] Morten Jentoft, De som dro østover: Kola-nordmennenes historie, Oslo: Gyldendal, 2001.

[3] Terry Martin, ‘The Origins of Soviet Ethnic Cleansing’, Journal of Modern History 70, (December 1998), ss. 847 og 855-56.

[4] Auvo Kostianen, 'The Finns of Soviet Karelia and Stalin's Terror', i John Morison, red., Ethnic and National Issues in Russian and East European History Selected papers from the fifth world congress of Central and east European studies, Warsaw 1995, New York: St. Martin's press, 2000, s. 226.

[5] Evgenia Ginsburg, Journey into the Whirlwind, New York: Harcourt, Brace and World, 1967, s. 134.

[6] Martin, ‘The Origins’, s. 857, (fn. 264).

[7] Terry Martin, The Affirmative Action Empire: nations and nationalism in the Soviet Union, 1923-1939, Ithaca: Cornell Unversity Press, 2001; Francine Hirsch, ‘Toward an empire of nations: Border making and the Formation of Soviet National Identities,’ Russian Review 59, (April 2000), 201-26; Ronald Grigor Suny, The Revenge of the Past: Nationalism, Revolution and the Collapse of the Soviet Union, Stanford, CA: Stanford University Press, 1993.

[8] Kostianen, 'The Finns of Soviet Karelia’, s. 222.

[9] Eric D. Weitz, 'Racial politics without the concept of race: Reevaluating Soviet ethnic and national purges', Slavic Review 61, no. 1 (Spring 2002), ss. 1-29.

[10] ibid. 27-28.

[11] ‘In the newer literature, the Soviet Union is not something sui generis, but almost “normal,” a state that pursued “population politics” (broadly constructed) like any other…. They raise comparisons with Nazi Germany only to reaffirm the fundamental distinctions between Nazi and Soviet policies.’ Weitz, 'Racial politics’, ss. 9-10.

[12] Francine Hirsch, ‘Race without the practice of Racial politics’, Slavic Review 61, no. 1 (spring 2002), s. 39.

[13] Amir Weiner, 'Nothing but Certainty', Slavic Review 61, no. 1 (spring 2002), s. 45.

[14] ibid, ss. 48-49, og  ss. 52-53.

[15] Michael Gelb, 'An Early Soviet Ethnic Deportation: The Far-Eastern Koreans', Russian Review 54 (juli 1995), ss. 389-412, på ss. 391-92.

[16] Robert Conquest, The Harvest of Sorrow, London: Arrow Books, 1988.

[17] Michael Gelb, 'Ethnicity During the Ezhovshchina', i John Morison, red., Ethnic and National Issues in Russian and East European History Selected papers from the fifth world congress of Central and east European studies, Warszawa 1995, New York: St. Martin's press, 2000, s. 204.

[18] ibid, s.198.

[19] Richard Pipes, The Formation of the Soviet Union:Communism and nationalism, 1917-1923, Cambridge, MA: Harvard University press, 1997(1954), ss. 34-49.

[20] Se f.eks. Bohdan Nahaylo og Victor Swoboda, Soviet disunion: a history of the nationalities problem in the USSR, London: Hamish Hamilton, 1990.

[21] Det var noen ytterst få unntak: Den russiske republikken, RSFSR, var ikke oppkalt etter de etniske russere, ‘russkie’, men etter det navn Peter den store hadde satt på sitt imperium, Rossija. Heller ikke den autonome republikken Krim var oppkalt etter én bestemt etnisk gruppe selv om den øyensynlig hadde fått autonom status i første rekke fordi den var hjemland for krimtatarene.

[22] Rogers Brubaker, Nationalism Reframed: Nationhood and the National Question in the New Europe, Cambridge: Cambridge University Press, 1996, ss. 30-33.

[23] Isabelle T. Kreindler, red., Sociolinguistic Perspectives On Soviet National Languages: Their Past, Present And Future, Berlin: Mouton de Gruyter, 1985; V. M. Alpatov, 150 jazykov i politika, 1917-2000, Moskva: Kraft,  2000.

[24] I noen få tilfeller måtte to grupper ‘dele’ en republikk. Slik hadde for eksempel tsjetsjenerne og ingusjeterne én felles republikk i Nord-Kaukasus.

[25] Hélène Carrère d'Encausse, Imperiet rakner: nasjonenes opprør i Sovjetsamveldet, oversatt av Kjell Olaf Jensen, Oslo: Gyldendal, 1980.

[26] Yuriy Slezkine, ‘The USSR as a Communal Apartment, or How a Socialist State Promoted Ethnic Particularism’, Slavic Review 53, no. 2 (1994), ss. 414-52, på s. 414.

[27] V.I. Kozlov, Natsional’nosti SSSR, Etnodemografitsjeskii obzor, Moskva: Finansy i statistika, 1982; Francine Hirsch, ‘The Soviet Union as a Work-in Progress’, Slavic Review 56, no. 2, 1997, ss. 251-278.

[28] Valery Tishkov, Ethnicity, nationalism and conflict in and after the Soviet Union, The Mind Aflame. London: Sage, 1997, ss. 2-3.

[29] Sven Gunnar Simonsen, ‘Inheriting the Soviet Toolbox: Russia’s Dilemma Over Ascriptive Nationality’, Europe-Asia Studies 51, no. 6 (September 1999), ss. 1069-87.

[30] Martin, ‘The Origins’, s. 833-36.

[31] Michael Gelb, ‘Ethnicity’, ss. 198-9.

[32] Martin, ‘The Origins’, s. 851.

[33] Stephan Thernstrom, Ann Orlov og Oscar Handlin, red., Harvard Encylopedia of American Ethnic Groups. Cambridge, Mass: Harvard University Press, ss. 565-66.

[34] Kniga pamjati. Arkhivnye spiski deportirovannykh rossijskikh korejtsev v 1939 godu, Moskva: Assosiatsija korejtsev v Rossii, 1997, s. 24.

[35] Aleksander Nekrich, The Punished Peoples. New York: Norton, 1978, s. 88.

[36] Khrusjtsjov, ‘O kul’te litsjnosti’, s. 152.

[37] Sitert i Nekrich, The Punished, ss. 91-92.

[38] Norman Naimark, Fires of Hatred: Ethnic Cleansing in the Twentieth Century', Cambridge, MA: Harvard University Press, 2001, s. 94-95.

[39] Nekrich, The Punished , ss. 77-78.

[40] ibid. s. 96.

[41] Krimtatarer bosatt utenfor Krim ble derimot unntatt fra deportasjon, ukjent av hvilken grunn.

[42] Terry Martin, ‘Terror gegen Nationen in der Sowjetunion’, Osteuropa, no. 6 (2000), s. 607.

[43] Khrusjtsjov, ‘O kul’te litsjnosti’,  s. 152.

[44] Iosif Stalin, ‘Vystuplenie na prieme v Kremle v tsjest’ komandujusjtsjikh vojskami krasnoj armii,’ Sotsjinenija, bind  2 [XV], s. 203-04. 

[45] Naimark, Fires of Hatred, s. 103.

[46] Nekrich, The Punished, s. 104. Se også Alan Fisher, The Crimean Tatars, Stanford, CA: Hoover Institution Press, 1978, ss. 168-170.

[47] Martin, 'Terror’, s. 608.

[48] ibid, s. 614.

[49] Walker Connor, The National Question in Marxist-Leninist Theory and Strategy, Princeton, Princeton University press, 1984, s. 15. Sitatet er hentet fra  Engels’ artikkel ‘Ungarn og panslavismen’ fra 1849.

[50] Naimark, Fires of Hatred, kapittel 4: 'The expulsion of Germans from Poland and Czechovakia', og fotnote 111 på  s. 228.

[51] Hirsch, 'Race without the Practice', s. 40.

[52] Se f.eks. Viktor I. Kozlov, ‘O biologo-geografitsjeskoj kontseptsii etnitsjeskoj istorii’, Voprosy istorii, no. 12 (1974), ss. 72-85.

[53] Dette gjelder både Jurij Bromlej, Sergej Arutjunjov og ikke minst Viktor I. Kozlov. Se f.eks. Viktor I. Kozlov, Etnos. Natsija. Natsionalizm, Moskva: Staryj sad, 1999.