navigation


TRENYKEN - EN FJELLGUD UTE I HAVET

(I: Sandvig H, red. Til topps i Nordland. Oslo: Forlaget Press, 2002: 24-34.)
Av Per Fugelli

Hvorledes kan I da si til min sjel:
Fly til eders fjell som en fugl?
Salmenes bok 11.1.


"Til topps i Nordland" - er arbeidstittelen på denne boken. Bare det er nok til å si nei. Jeg liker ikke topper verken blant fjell eller folk. Men det kan jo også gi glede å skrive ondt om topper, om toppidrett, om toppmodeller, om toppforskningsprogrammet, om barske menn som må til topps på fjell, på kvinner, i karrierestigen, på resultatlisten, på Børsen, i samfunnet. Det klassiske olympiske motto altius, fortius, citius - høyere, sterkere, raskere - symboliserer denne evige maskuline trangen til å klatre for å komme øverst, som om der er godt å være. Livet på toppen er ingen lykke. For det første blir folk ofte skadet på veien opp. Det kan kreve hensynsløshet. Jeg kjenner få som er blitt snille og rike på venner av å strebe mot toppene. Når du kommer opp er der kaldt og ensomt. Og verre enn alt: du får øye på en ny topp, høyere, lenger borte….nytt strev, ny kamp…..oksygenet er brukt opp, nå må du gå på melkesyren. På toppen kan du også bli rammet av sosial høydesyke. Du kan innbille deg at du er et toppmenneske, et overmenneske, hevet over undermenneskene som famler der nede. Den mentalitet som gjør toppene til menneskets høyeste mål har ført mye vondt med seg: førerdyrkelse, klassesamfunn med nådeløse skiller mellom høye og lave, prestasjonskrampe med overanstrengelse og sammenbrudd til følge. Nei, her er for mye dyrking av topper i Norge. Det er derfor jeg er så forelsket i Røst, det toppløse eventyrlandet ytterst i Lofoten.

Her ute på Røst er vi flate. Her er folk folk og rager 0,5 – 2,0 m.o.h.. Ingen klatrer på hverandre og ingen blir helt av å bestige Røstlandets høyeste punkt, 11 m.o.h.. Men så ligger der noen fjell ute i havet som vi er glade i, uten at toppen er noe magnetisk punkt:
- som en størknet haifinne i øst: Stavøya med ørn på
- som en fossil kval i sør: Vedøya med krykjer på
- som en forstenet elefant i sør-sør: Storfjellet med grønn fløyel på
- som tre kvinnebryst i sør-sør-sør: Trenyken med blomster og lunde på.

Her er det jeg står og ekkolodder stemningen, for Trenyken er min beste fjellvenn, og hvis jeg skal synge om Trenyken må jeg be om lov først. Hvis jeg ødelegger tilliten, vil kanskje Trenyken bryte taushetsplikten og melde fra om sex og løgn og lundefugl og skarvunger, om syndige og farlige og dypt ulovlige handlinger jeg har begått på dette fjellet gjennom 30 år. Men aller mest ber jeg om lov for å få nei. For som jeg kjenner Trenykens beskjedne natur, vil hun ikke ha ståhei rundt seg. I tusen millioner år har hun ligget der, trygg i seg selv, uten behov for reklame, uten lyst til å bli kjendis. Rett nok får hun lys på seg av midnattssolen om sommeren og fra Skomvær fyr om vinteren, og hun liker å være til behag for menneskenes øyne, men med måte og for folk som hører til her. Trenyken har sans for de nære ting. Hun higer ikke etter berømmelse som flyr viden omkring. Derfor roper jeg fortrøstningsfullt:

HEI VENN

- venn
HAR DU DET BRA?
- bra
DE VIL AT JEG SKAL SKRIVE OM DEG
- om meg?
SKAL JEG SI JA?
- si ja.

Hjelp! Jeg som var sikker på at Trenyken ville si nei til å komme i bok med navn og bilde og intime detaljer, men så roper hun altså – si ja, og nesten hurra tilbake. Jeg burde ant det, for Trenyken er et lunefullt, eller i Røstværingenes ordspill, et lundefuglt fjell. Ok baby, du ba om det, nå skal du få det.

Et levende fjell

Fjellene hoppet som værer,
Haugene som unge lam.
Salmenes bok 114.4.

Hva er det som gjør at jeg er så glad i deg? Du tror kanskje det er kroppen din? Den er vakker nok, men det er sjelen din, ånden i fjellet jeg er forelsket i. For meg er du en levende skapning der ute i havet, som jeg er på bølgelengde med. Jeg besøker deg så ofte jeg kan og bærer bildet ditt med meg rundt i landet, rundt i verden som en trygghet, som en skjønnhet, som en kjæreste.

Jeg kan kanskje være litt gal i Lofoten, som har et fjell til venn, ja nesten til Gud, men i Nepal er det helt normalt å dyrke fjellguder. Himalaya er Gudenes borg. I Nepal er fjellene levende vesener som kan beskytte og straffe, som du kan bønnfalle eller true, som du synger sammen med i kor eller i skrik.

En buskmann i Kalahariørkenen i Botswana har aldri sett et fjell, men han ville straks falle på kne på dekk på Skomværhavet og tilbe Trenyken, for han vet at Gud bor i naturens undere.

I Palenque i Chiapas i Mexico har Mayaindianerne bygget sine templer på fjellene, for i fjellene bor forfedrenes ånder. Mens jeg lå der i en hengekøye om natten og hørte brølapene og jaguarene i jungelen, tok jeg bildet ditt frem og hørte lundefuglens melankolske kurring under jorden og slag av ørnevinger i luften. Det ble klart for meg at fjell har liv og sjel, minne, erfaring og språk. Akkurat som menneskene har et skjelett av calcium og fosfat, har fjellet en kjerne av syenitt og granitt. Men fjellet er mer enn døde bergarter. Fjellet er av sten, men det er bare utenpå. Inne i er der prinser og troll, ånder og guder, koder fra urtiden og anelser av noe vi ikke forstår, men elsker og lengter etter.

Slik, gjennom studiereiser til Nepal, Botswana og Mexico har jeg hentet mot fra Sherpaene, Basarwaene og Mayaene til å stå frem med min kjærlighet til deg, som et levende fjell, som en steingud der ute i villhavet. Jeg vil begrunne min kjærlighet i tre punkter:
- Skjønnheten
- Tryggheten
- Fellesskapet.

Skjønnheten

Og en annen engel blåste,
og det ble likesom et stort brennende fjell
kastet i havet, og tredjedelen av havet ble til blod.
Johannes åpenbaring 8.12.


En slik åpenbaring kan du se når solen går ned en stille kveld i august og Trenyken nyter sitt speilbilde i det røde Røsthavet. La meg bare innrømme det med en gang: Greitt nok at du har sjel og indre liv og sånn, men jeg tok deg for utseendets skyld. Du er den vakreste jeg vet, utenom én. Der er visst noe som heter Skulpturlandskap Nordland. Der ute ytterst i Vestfjorden har billedhuggeren vært Vår Herre selv.
Theodor Kittelsen har sett og Kåre Espolin Johnson har sett at her ute ti mil fra land, i grensesnittet mot Ut-Røst, reiser en naturform seg av hav, mot himmel som du skal lete blant planetene for å finne maken til. Og hva består skjønnheten din i? Ikke voldsomhet, ikke Norges høyeste, ikke Lofotens villeste, men Melkeveiens mildeste, mykeste, mest lyriske og mysteriøse fjell, er du. Men du er ingen idyll, ingen eske med silkedrops, ingen smilende elg i solnedgang. Det er den spente harmonien mellom kontrasterende uttrykk som gjør deg til havets Afrodite:
- bevegelig hav overalt og så plutselig dette faste fremmedlegeme som står der og sier med Olav Duun: Fjella, dei står der dei står, dei veit kor dei hører til
- midtfjellet Steigen som en blid og rund halvmåne ved siden av Spjuten som en farlig dolk mot himmelen
- søte sletter med rosa blomster, nabo med råe, svarte steinurer
- overdådig liv med lys og fett gress og en million fugl ute, og kulde, mørke og død inne i hulen Helvete
- en dag Trenyken klar og stolt mot blå himmel, neste dag bare flyktige fornemmelser i tåken
- om sommeren har Trenyken på seg en glad regnbue av farger fra gress og blomster og lundefuglens papegøyenebb, om vinteren trer du frem i hardt svart og hvitt.

I denne dristige dansen mellom alle dine skikkelser oppstår din skjønnhet.

Tryggheten

Fjellene skal bære fred til folket.
Salmenes bok 72.3.


Men som det heter i missekonkurransene: Skjønnheten kommer også innenfra. Bak alle dine blendende ansikter, bor ro, verdighet og klokskap. Kom til meg og bli vis, sier utstrålingen din.

Navnet selv er jo en onomatopoietisk innbydelse: Nykene. Men det gammelnorske stamordet knjúkr bærer bud om at nykene ikke bare er myke, de er sterke også. Der bor tre ånder i Trenyken: evighet, ro og trygghet.

Trenyken har den styrken som følger av å være urgammel, av å ha sett milliarder mennesker fødes, leve og dø. Trenyken forteller deg ærlig hvor liten og flyktig du er. Hun advarer mot det overmot som ødela Brand:
Nu står jeg i min viljes vælde,
Nu bør, nu kan jeg knuse fjelde.

Trenyken maner mennesket til ydmykhet. Her ute forsvinner pynt og forfengelighet. Tatt av vinden er posisjoner og ambisjoner. Her ute står mennesket og nykene og maktene nakne igjen. Du er alene med havet og himmelen og det tålmodige, kloke fjellet. Nykene kaller på deg, som Ibsen i Når vi døde vågner:
Kom så heller med meg opp på fjellet.
Der er menneskefritt og menneskerent.

Roen fra et fjell som har sett og hørt og erfart og tenkt seg om i tusen millioner år, men aldri sagt noe, går opp i deg. Du kan stole på Trenyken. Den er der bestandig. I en verden hvor forandringstakten skaper forvirring og frykt, gir det trygghet å ha et fjell til rådgiver og venn.

Fellesskapet

I som søker Herren! Se på det
Fjell som I er hugget ut av.
Esaias 5.1.1

Et fjell kan like lite som et menneske være alene i verden. Det hjelper ikke engang å være tre fjell som holder hverandre i hendene der nede ved havflaten, hvis omgivelsene er et geografisk, kulturelt og eksistensielt vakuum. Trenyken eksisterer og henter sin identitet som en del av Røst, en del av Lofoten, en del av Ultima Thule. Marcus Aurelius sa for 2000 år siden: Mennesket er skapt for fellesskap, det er bevist for lenge siden. Slik er det med fjell også. Trenyken får sin natur og kultur, sin skjønnhet og trygghet i samspill med skapningene rundt:
- med Skomvær fyr som er lysmester i mørket
- med Sandøya hvor italieneren Pietro Querini strandet i 1432 og førte Trenyken og Røstfolket inn i Vatikanets bibliotek
- med folket inne på Røstlandet som bruker Trenyken til mé, mat og tempel.

Trenyken har vært med på å forme folkesjelen på Røst. De ligner på hverandre fjellene her ute og sjelene der inne: vennlige, kloke, tålmodige og gavmilde.

Trenyken påvirker også Røstværingenes forhold til gudene og har gjort det i 3000 år. På nordsiden av den midtre nyken, Steigen er der en 30 meter dyp hule, kalt Helvete. Her har arkeologer fra Tromsø museum nylig avdekket hulemalerier og offerplasser som viser at Helvete var Røstfolkets tempel for 3000 år siden. Den dag i dag gir Trenyken kraft til den naturreligiøsiteten som preger folket på Røst. Livet og historien 10 mil ute i Nordishavet har gitt menneskene her et mer naturlig gudsbilde enn det som tegnes på Menighetsfakultetet. Gud er nok i Kirken og på Fiskarheimen Havly, men han er ikke sperret inne der. Gud er i Helvete også, ute på Trenyken hvor naturfolket ofret og ba om fisk og fugl og barnebarn og evig flamme og milde vinder. Og Gud er fortsatt i naturen på Trenyken gjennom skjønnhet som bringer menneskene nær det hellige og gjennom voldsomhet som bringer menneskene nær det ydmyke. Har du sett to selunger leke seg med en glorie av morild i speilbilde av grønne nordlys i stille novemberhav, har du nesten sett Gud. Har du sett lunde og alke hjelpe ungene sine fra fjellet og ut til livet på det røde havet Bartholomeusnatten, har du nesten sett Gud. Folk i Tromsø møter Gud i Ishavskatedralen. Folket ytterst i Vestfjorden har Røstkatedralen hvor himmelen er tak, havet er golv og veggen er Lofotveggen. I tusen år har katedralbyggere i Europa strebet etter å lage et rom som bringer menneskene nær Gud. På Røst har Vår Herre skapt det rommet, og altertavlen, triptykhonet, er Trenyken.

 

line

University of Oslo, Norway

Kontakt meg Foredrag office hours Om meg Go home