6-timers arbeidsdag – tvilsom løsning på viktige problemer

Av

Steinar Holden

Fagbladet 3/2006

 

6-timers arbeidsdag er tilbake på agendaen. Mange ser 6-timers dag som et effektivt middel mot slitasje og høyt sykefravær. Dette er en sentral motivasjon for Regjeringens planlagte forsøk. 6-timers dag er imidlertid lite egnet som generelt virkemiddel for dette formålet. I arbeidsplasser med høyt arbeidspress er det bedre å øke bemanningen slik at arbeidet kan gjøres mindre belastende. 6-timers dag er heller ikke egnet som en langsiktig, generell reform. En omfattende arbeidstidsreform vil gi en kraftig reduksjon i vår produksjon og inntekt, som samfunnet ikke er tjent med. De fleste vil være bedre tjent med en løsning der den enkelte selv velger om han eller hun ønsker å jobbe mindre, med tilsvarende reduksjon i årslønnen.

 

Økt bemanning bedre

Mange arbeidsplasser er i dag preget av høyt arbeidspress og/eller tungt arbeid, og høyt sykefravær. I noen deler av økonomien skyldes økende effektivitetskrav at det er hard konkurranse mellom ulike bedrifter. I andre deler av økonomien, bl.a. innen mesteparten av offentlig sektor, er de økende effektivitetskravene knyttet til stramme budsjetter. Økende vekt på effektivitet kan føre til omorganiseringer og krav som medfører sykefravær og utstøting. Samtidig må vi erkjenne at samfunnet har et berettiget krav om at offentlig sektor skal være effektiv, og at dette er en forutsetning for at vi skal kunne håndtere utfordringene fremover.

 

6-timers dag fremstilles av enkelte som løsningen på problemene. Men kortere arbeidstid er å starte i feil ende. Dersom kravene til høy produksjon opprettholdes, vil dette kunne føre til økt press i de timer man jobber. Og er jobben hard nok, er også seks timer belastende. Det riktige må være å starte med å se på om organisering og tilrettelegging av arbeidet kan endres slik at slitasje og sykefravær kan reduseres. Kan belastende oppgaver gjøres på en annen måte, eller kan arbeidet varieres?

 

Reduksjon av arbeidstiden med full lønnskompensasjon krever en betydelig økning i lønnsbudsjettet. Dersom en slik økning er mulig, og på arbeidsplasser med særlig høyt arbeidspress er det kanskje nødvendig, ville det likevel være bedre å bruke en slik økning til å øke bemanningen. Økt bemanning ville gi arbeidstakerne mer tid på de enkelte arbeidsoppgaver. Dette ville gi mindre stress for arbeidstakerne, samtidig som det ville gi mulighet til å bruke mer tid på andre, mindre belastende, arbeidsoppgaver. Økt kontakt med beboere på sykehjem, eller mer tid til opplæring og videreutvikling, er bare to eksempler. Mange arbeidstakere har et klart ønske om å gi et godt tilbud til kunder eller brukere, og dersom økt bemanning brukes til å forbedre tilbudet, vil dette i seg selv redusere stresset for de ansatte. Bare i noen jobber er arbeidsoppgaver, arbeidstid eller arbeidsmiljø så belastende at det er best å kompensere med kortere arbeidstid.

 

Det er gjort forsøk med 6-timers dag en rekke steder, og i noen tilfeller har sykefraværet falt. Det er imidlertid ikke overraskende at man ved å gjøre endringer i en organisasjon med problemer, eventuelt også tilfører ekstra lønnsmidler, i noen tilfeller vil finne en bedring. Men dersom man skal kunne si at 6-timers dag har en positiv virkning, må man sammenligne med andre løsninger, der en også tilfører eventuelle ekstra lønnsmidler. Uten en slik reell sammenligning, kan en ikke ut fra dette si at 6-timers dag er bedre. Det er også forsøk med 6-timers dag, bl.a. i Oslo kommune, som viser ingen reduksjon i sykefraværet.

 

 

 

Arbeid eller fritid?

Dersom alle fulltidsarbeidende reduserer sin arbeidstid med 20 prosent, fra 7,5 til 6 timer per dag, ville det innebære en reduksjon i samlet arbeidstilbud på noe under 20 prosent. Det behøver ikke være noe galt i dette, hvis det er slik vi ønsker å ta ut produktivitetsveksten fremover. Men det er grunn til å tro at 6-timers arbeidsdag innebærer kortere arbeidstid enn det vi samlet sett vil være tjent med.  Samfunnet har en sterk interesse i at folk jobber, fordi samfunnets nytte ved folks arbeid normalt er betydelig høyere enn det den enkelte arbeidstaker mottar selv i form av lønn. Først og fremst fremstår samfunnets ”mernytte” ved direkte og indirekte skatter til det offentlige. Dersom folk jobber betydelig mindre, vil skatteinntektene gå ned, og det offentlige velferdstilbudet bli mye dårligere. Offentlig politikk må derfor stimulere til at folk jobber. En arbeidstidsreform som bidrar til reduksjon i arbeidstiden utover det som mange ønsker, vil være meget uheldig.

 

Svekket offentlig velferd

Viktige deler av offentlig sektor vil trolig bli særlig rammet ved kortere arbeidstid. Dette skyldes at offentlig sektor har en høy andel av jobber der det er vanskelig å erstatte menneskelig arbeidskraft. I jobber som frisør, undervisning og omsorg er lav produktivitetsvekst uunngåelig, og redusert arbeidstid og høyere timelønn vil derfor ha kraftig virkning på tilbudet. Den demografiske utviklingen med økt andel eldre vil uansett være en stor utfordring fremover. Da blir det vanskelig å tro at tilbudet kan bli godt nok dersom normalarbeidstiden reduseres med 20 prosent.

 

Lønnskompensasjon er en illusjon

Vanligvis tas det som gitt at 6-timers arbeidsdag kommer med full lønnskompensasjon, dvs at timelønnen øker slik at årslønnen blir uendret. For samfunnet som helhet er dette ikke noe som kan vedtas. Når arbeidsinnsats og produksjon reduseres, vil inntektene i samfunnet reduseres tilsvarende. Full lønnskompensasjon for arbeidstakerne krever derfor at arbeidsgiverne eller staten bærer tapet ved redusert produksjon. På kort sikt er dette mulig. På lengre sikt kan ikke private bedrifter bære dette tapet, fordi bedriftene må være lønnsomme. Dette kommer også frem i tidligere erfaringer med arbeidstidreformer, som tyder på at lønnskompensasjonen forsvinner relativt raskt, ved at lønnstilleggene i årene etterpå blir tilsvarende mindre. Og dersom staten skal bære tapet, må dette dekkes i økte skatter eller redusert offentlig tilbud. For økonomien som helhet er derfor lønnskompensasjon en illusjon – våre inntekter blir redusert i takt med reduksjonen i produksjonen.

 

 

Fleksibilitet

Det er i dag betydelig fleksibilitet i valg av arbeidstid, og mange jobber mer eller mindre enn normalarbeidsdagen. Dette taler i mot en ”one size fits all” – reform, som 6-timers dag er. Målet bør heller være å legge til rette for at flere, og i enda større grad enn i dag, skal kunne velge hvor mye de ønsker å jobbe. For grupper der redusert arbeidstid er særlig aktuelt, bør samfunnet legge til rette for at disse gruppene kan bære det økonomiske tapet ved å jobbe mindre. For småbarnsforeldre er barnetrygd et ypperlig virkemiddel, som ulike regjeringer dessverre har lagt mindre vekt på. Eldre arbeidstakere bør også ha mulighet til å redusere sin arbeidstid, med tilsvarende reduksjon i årsinntekten, eller å gå inn i stillinger med mindre arbeidspress og lavere lønn. Dette kan være vanskelig i et system der pensjoner i stor grad bygger på sluttlønn, men er fullt mulig i et system der pensjonen avhenger av livstidsinntekt.

 

 

 

Feil svar

6-timers dag blir fremstilt som en mulighet til å få mindre belastning på jobben, og mindre stress i fritiden. Dette er gode formål, men løsningen er feil. Kostnadene ved redusert arbeidstid vil kunne føre til sterkere krav om økt effektivitet. 6-timers dag vil trolig innebære kortere arbeidstid enn det vi samlet sett er tjent med.