6-timers arbeidsdag – tvilsom løsning på viktige problemer

Av

Steinar Holden

Klassekampen 11. juli 2006

 

6-timers arbeidsdag er tilbake på agendaen. Mange ser 6-timers dag som et effektivt middel mot slitasje og høyt sykefravær. Dette er en sentral motivasjon for Regjeringens planlagte forsøk. Men er det en god idè?

 

Økt bemanning bedre

Mange arbeidsplasser er i dag preget av høyt arbeidspress og/eller tungt arbeid, og høyt sykefravær. I stor grad henger dette sammen med hard konkurranse og stramme budsjetter i store deler av arbeidslivet, med økende krav til effektivitet. Denne utviklingen er en del av en prosess som har gitt oss en enorm forbedring av levestandarden frem til nå, og som er viktig for økt velferd fremover, men uten ulemper er den ikke.

 

6-timers dag fremstilles av enkelte som løsningen på slike problemer. Men kortere arbeidstid er å starte i feil ende. Dersom kravene til høy produksjon opprettholdes, vil dette kunne føre til økt press i de timer man jobber. Og er jobben hard nok, er også seks timer belastende. Det riktige må være å starte med å se på om organisering og tilrettelegging av arbeidet kan endres slik at slitasje og sykefravær kan reduseres. Kan belastende oppgaver gjøres på en annen måte, eller kan arbeidet varieres?

 

Reduksjon av arbeidstiden med full lønnskompensasjon krever en betydelig økning i lønnsbudsjettet. Dersom en slik økning er mulig, ville det være bedre å bruke dette til å øke bemanningen. Dette ville gi arbeidstakerne mer tid på de enkelte arbeidsoppgaver, og dermed mindre stress, samtidig som det ville gi mulighet til å bruke mer tid på andre, mindre belastende, arbeidsoppgaver. Økt kontakt med beboere på sykehjem, eller mer tid til opplæring og videreutvikling, er bare to eksempler. Mange arbeidstakere har et klart ønske om å gi et godt tilbud til kunder eller brukere, og dersom økt bemanning brukes til å forbedre tilbudet, vil dette i seg selv redusere stresset for de ansatte. Bare i noen jobber er arbeidsoppgaver, arbeidstid eller arbeidsmiljø så belastende at det er best å kompensere med kortere arbeidstid.

 

Det er gjort forsøk med 6-timers dag en rekke steder, og i noen tilfeller har sykefraværet falt. Det er imidlertid ikke overraskende at man ved å gjøre endringer i en organisasjon med problemer, eventuelt også tilfører ekstra lønnsmidler, i noen tilfeller vil finne en bedring. Men dersom man skal kunne si at 6-timers dag har en positiv virkning, må man sammenligne med andre løsninger, der en også tilfører eventuelle ekstra lønnsmidler. Uten en slik reell sammenligning, kan en ikke ut fra dette si at 6-timers dag er bedre. Det er også forsøk med 6-timers dag, bl.a. i Oslo kommune, som viser ingen reduksjon i sykefraværet.

 

 

 

Arbeid eller fritid?

Dersom alle fulltidsarbeidende reduserer sin arbeidstid med 20 prosent, fra 7,5 til 6 timer per dag, ville det innebære en reduksjon i samlet arbeidstilbud på noe under 20 prosent. Det behøver ikke være noe galt i dette, hvis det er slik vi ønsker å ta ut produktivitetsveksten fremover. Men det er grunn til å tro at 6-timers arbeidsdag innebærer kortere arbeidstid enn det vi samlet sett vil være tjent med.  Samfunnet har en sterk interesse i at folk jobber, fordi samfunnets nytte ved folks arbeid normalt er betydelig høyere enn det den enkelte arbeidstaker mottar selv i form av lønn. Først og fremst fremstår samfunnets ”mernytte” ved direkte og indirekte skatter til det offentlige. Dersom folk jobber betydelig mindre, vil skatteinntektene gå ned, og det offentlige velferdstilbudet bli mye dårligere. Offentlig politikk må derfor stimulere til at folk jobber. En arbeidstidsreform som bidrar til reduksjon i arbeidstiden utover det som mange ønsker, vil være meget uheldig. Særlig vil dette ramme offentlig sektor, som har en høy andel av jobber der det er vanskelig å erstatte menneskelig arbeidskraft. Økende andel eldre vil være en stor utfordring fremover, og redusert normalarbeidstid vil gjøre dette vanskeligere.

 

Lønnskompensasjon er en illusjon

Vanligvis tas det som gitt at 6-timers arbeidsdag kommer med full lønnskompensasjon, dvs at timelønnen øker slik at årslønnen blir uendret. For samfunnet som helhet er dette ikke noe som kan vedtas. Når arbeidsinnsats og produksjon reduseres, vil inntektene i samfunnet reduseres tilsvarende. Full lønnskompensasjon for arbeidstakerne krever derfor at arbeidsgiverne eller staten bærer tapet ved redusert produksjon. På kort sikt er dette mulig. På lengre sikt kan ikke private bedrifter bære dette tapet, fordi bedriftene må være lønnsomme. Dersom staten skal bære tapet, må dette dekkes i økte skatter eller redusert offentlig tilbud. For økonomien som helhet er derfor lønnskompensasjon en illusjon – våre inntekter blir redusert i takt med reduksjonen i produksjonen.

 

 

Fleksibilitet

Det er i dag betydelig fleksibilitet i valg av arbeidstid, og mange jobber mer eller mindre enn normalarbeidsdagen. Dette taler i mot en ”one size fits all” – reform, som 6-timers dag er. Målet bør heller være å legge til rette for at flere, og i enda større grad enn i dag, skal kunne velge hvor mye de ønsker å jobbe. For grupper der redusert arbeidstid er særlig aktuelt, bør samfunnet legge til rette for at disse gruppene kan bære det økonomiske tapet ved å jobbe mindre. For småbarnsforeldre er barnetrygd et ypperlig virkemiddel, som ulike regjeringer dessverre har lagt mindre vekt på. Det bør også legges bedre til rette for at eldre arbeidstakere kan redusere sin arbeidstid, med tilsvarende reduksjon i årsinntekten, eller å gå inn i stillinger med mindre arbeidspress og lavere lønn.

 

 

Tvilsom løsning

6-timers dag blir fremstilt som en mulighet til å få mindre belastning på jobben, og mindre stress i fritiden. Dette er gode formål, men løsningen er ikke god. Kostnadene ved redusert arbeidstid vil kunne føre til sterkere krav om økt effektivitet. 6-timers dag vil trolig innebære kortere arbeidstid enn det vi samlet sett er tjent med.