Arbeid og uførhet

Av Steinar Holden, Simen Markussen, og Knut Røed

Dagens Næringsliv 7. juni 2013

I fagartikkelen « Arbeid til Alle?» har vi argumentert for at personer med nedsatt arbeidsevne som hovedregel bør gis tilbud om tilpasset arbeid – ikke bare en uføretrygd (http://samfunnsokonomene.no/magasin/samfunnsokonomen-nr-9-2012/). De aller fleste mennesker har noe å bidra med i arbeidslivet så fremt forholdene legges til rette for det. Det bør utvikles jobber der det er mulig å bidra selv om man ikke er hundre prosent produktiv, og at det må utvikles kombinasjoner av arbeid og uføretrygd der arbeidsgivere kun betaler for den arbeidskraften de faktisk får.

I en artikkel i DN 4. juni hevder Proba-forskerne Helene Berg, Ingunn Eriksen, Synne Klingberg og Pia Staalesen at vårt forslag er urealistisk. Denne konklusjonen baserer de på intervjuer som er foretatt med 58 uførepensjonister, der det framkommer at kan være vanskelig å inngå i arbeidsfellesskap når man ikke kan yte 100 %, og at tjenester ikke kan utføres med «halv oppmerksomhet». Vi er enige i et det ofte er vanskelig å holde folk med helseproblemer i arbeidslivet. For arbeidsgiver er det enklere at de uføretrygdes. Men for samfunnet som helhet er dette en ekstremt kostbar løsning. Derfor trenger vi et system som gir arbeidsgivere økonomiske insentiver til å ansette uføre, og til å ta kostnaden med å organisere arbeidet på en måte som gjør det mulig å bruke deres gjenværende arbeidsevne.  Det vil de få med vårt forslag der arbeidstiden kan være høyere enn graden av uførhet. Hvis de f eks ansetter en person som er 50 % ufør, men som legen sier kan være på jobben 70 prosent av arbeidstiden, blir timelønnen bedriften betaler 5/7 del av vanlig lønn. Den ansattes inntektstap dekkes på vanlig måte av en 50 % uføretrygd.

Det interessante med undersøkelsen til Proba er at den faktisk bekrefter det som er vårt hovedpoeng, nemlig at dagens bruk av 100 % uførepensjon ikke gjenspeiler de uføres manglende arbeidsevne, men at de tvert imot har både vilje og evne til å arbeide. Det dette handler om er å tilrettelegge arbeidslivet slik at flere får anledning til å delta, samtidig som muligheten for å få utbetalt en varig arbeidsfri inntekt begrenses. Det finnes mange gode inkluderingseksempler.

Vi må bort fra et arbeidsliv der man enten må yte (minst) 100 %, eller like gjerne kan holde seg borte. Vårt forslag innebærer at vi gir plass til «mellomløsningene», der Folketrygden heller brukes til å holde folk i arbeid enn til å betale oss for å slutte med det.