Euroen overlever

Av

Steinar Holden

Dagens Næringsliv 25. august 2011

Eurosonen vakler videre. Man tar et viktig skritt fram, ved å etablere en låneavtale for Hellas. Men så skapes det igjen ny usikkerhet, ved at Finland forlanger sikkerhet for sin andel, noe som i verste fall kan undergrave hele avtalen. En slik vakling er ikke overraskende. I de sterke EU-landene er det et utbredt synspunkt at gjeldslandene selv har skylden for sine problemer. Derfor er det politisk vanskelig å bruke penger på å garantere for gjeldslandene.

Mange observatører konkluderer med at euroen kommer til å bryte sammen. Etter mitt syn er dette fortsatt meget lite sannsynlig. En årsak er at oppløsning av eurosonen ikke ville løse hovedproblemet i kriselandene, som er store budsjettunderskudd og høy offentlig gjeld. Denne gjelden er i euro, og den ville bli svært vanskelig å betale for et land som forlot eurosonen og fikk sine skatteinntekter i en ny og svakere valuta. Et land som forlater eurosonen ville derfor måtte nedskrive sin gjeld. I så fall ville det være bedre å nedskrive gjelden uten å forlate euroen.

En annen grunn til at euroen vil overleve, er at en oppløsning ville være utrolig komplisert, og kunne innebære meget store kostnader. Anta for eksempel at Spania skulle forlate eurosamarbeidet, og igjen bruke pesetas. Overgangen ville innebære at innenlandske kontrakter knyttet til lønninger, bankinnskudd, verdipapirer osv som nå er i euro, skulle endres til å være i pesetas. Denne overgangen gikk greit da en tok euroen i bruk, fordi valutakursen var fastlåst. Slik ville det ikke være hvis Spania forlot euroen – da ville pesetaen trolig falle kraftig i verdi mot euroen. Husholdninger og bedrifter ville forsøke å flytte sine bankinnskudd og verdipapirer ut av Spania, for å bevare verdien i euro og unngå et tap ved svakere pesetas-kurs. Myndighetene måtte forsøke å la endringen komme fullstendig overraskende på markedet, men det ville uansett bli meget vanskelig prosesser bl.a. knyttet til banker og bedrifter som har filialer i flere land.

En fordel ved å forlate euroen ville være at konkurranseevnen kunne bedres gjennom en svekkelse av valutakursen. De sydeuropeiske landene har for høyt kostnadsnivå, og ville isolert sett hatt fordel av dette. Men ulempene ville også være store, ved at bedrifters lån i euro ville blitt dyrere, bankvesenet ville blitt svekket, og den nye valutakursen meget usikker. Konkurranseevneforbedringen for de sydeuropeiske landene ville i tillegg føre til en sterkere valutakurs og forverring av konkurranseevnen for de nordeuropeiske landene. Dermed ville den potensielle gevinsten for eurosonen samlet bli mindre.

Uenigheten og problemene mellom eurolandene kan få en til å tro at det ikke finnes noe annet utfall enn at eurosamarbeidet ryker. Men det er ikke riktig. Både ett og flere euroland kan nedskrive sin statsgjeld uten at dette behøver å bety slutten for euroen. Det vil være komplisert og kostbart, men det gir ingen selvstendig grunn til at euroen skal oppløses. De store kostnadene hvis Spania eller Italia skulle få problemer innebærer imidlertid at det finnes bedre løsninger, for eksempel at Den europeiske sentralbanken eller de andre eurolandene garanterer for gjelden.

Uenigheten og problemene mellom eurolandene kan også få en til å frykte at euroen ryker til tross for de store kostnadene. Finanskrisen inntraff jo, uten at dette var valgt av politikerne. Gjelds- og valutakriser kan også inntreffe, uten at politikerne styrer dette. Men oppløsning av eurosonen vil ikke være noe som bare skjer, det vil være et resultat av bevisste valg av politikerne. Nå kan det selvfølgelig skje at uenigheten mellom eurolandene blir så sterk og langvarig at den lammer både politikk og økonomi. I så fall kan flere land til slutt velge å trekke seg ut. Dette virker likevel lite sannsynlig. De politiske og økonomiske kostnadene ved en slik beslutning vil som sagt være meget store. I et slikt valg vil det både være lettere og bedre å fatte de vedtak som gjør at samarbeidet kan videreføres.