Euro-samarbeidet  - økt integrasjon er ikke løsningen

Av

Steinar Holden

Dagens Næringsliv  14. juli 2011

Gjeldskrisen i euro-landene har avdekket store svakheter i hvordan samarbeidet har fungert. Det er blitt klart at det er behov for økt kontroll og styring på EU-nivå, som kan sikre at hvert enkelt land fører en fornuftig politikk. Mange observatører går imidlertid lenger,  og argumenterer for økt integrasjon og større felles budsjetter. En slik utvikling er imidlertid verken realistisk eller ønskelig.

Argumentasjonen for økt integrasjon er i stor grad knyttet til det faktum at landene har en felles valuta, og dermed en felles pengepolitikk. En felles pengepolitikk er bra når landene rammes av de samme forstyrrelsene (som finanskrisen), men mindre egnet dersom landene har ulik konjunkturutvikling. Med felles valuta og den samme renten har det enkelte land ingen mulighet til å bruke rentenivået for å stabilisere sin egen økonomi, slik som Norge og andre land med inflasjonsmål kan gjøre.

Større felles budsjetter innebærer at land med svakere økonomisk utvikling enn de andre vil betale mindre skatter inn til fellesskapet, og trolig også motta større overføringer. Det vil motvirke nedgangen i landet. Tilsvarende vil land med god økonomisk utvikling betale inn mer skatter til fellesskapet. Det er det samme prinsippet som en ser mellom kommuner i land som Norge, eller mellom stater i forbundsstater som USA. Større felles budsjetter vil dermed minske behovet for egen pengepolitikk.

Politisk er dette imidlertid helt urealistisk i overskuelig fremtid. Gjeldskrisen i Syd-Europa skyldes først og fremst at landene har brukt for mye penger. Andre EU-land er dermed blitt nødt til å hjelpe dem, noe som har ført til sterk politisk motstand i bl.a. Tyskland og Finland. I disse landene vil det være umulig å få aksept for et system som innebærer større og mer automatiske overføringer til land som kommer i et økonomisk uføre.

Større felles budsjetter er heller ikke ønskelig. Når de fleste EU-landene  har brukt for mye penger, henger det sammen med politikerne ikke har hatt tilstrekkelige insentiver til å føre en fornuftig finanspolitikk. For å vinne valgene har politikerne økt offentlige utgifter uten å heve skattene tilsvarende. Større felles budsjetter med mer automatikk i overføringer til økonomisk svake land ville minske de negative konsekvensene av store underskudd, og dermed svekke insentivene til ansvarlig politikk. I årene fremover står de fleste EU-land overfor store finanspolitiske utfordringer,  både akutte gjeldsproblemer og mer langsiktige utfordringer knyttet til aldring og økende pensjonsutgifter. I en slik situasjon er det viktig at insentivene til ansvarlig finanspolitikk er så sterke som mulig.

Gjeldskrisen har vist at det enkelte EU-land må ta mer ansvar selv. Først og fremst må landene bruke finanspolitikken aktivt, ved å ha betydelige overskudd i gode tider slik at gjelden kan reduseres.  Sverige og Finland lærte av krisetidene på 1990-tallet, og har unngått gjeldsproblemer denne gang. For det andre må regjeringene og partene i arbeidslivet sørge for en fornuftig lønns- og kostnadsutviklingen i eget land. De syd-europeiske landene hadde en god økonomisk utvikling før finanskrisen, men en overså at utviklingen var knyttet til en lønnsvekst som var for høy i forhold til produktivitetsutviklingen. For det tredje må noen av landene gjennomføre strukturelle reformer i arbeidsmarkedet. Bl.a. har en del land alt for rigid stillingsvern i deler av arbeidsmarkedet (betydelig strengere enn i Norge), noe som kan hemme den økonomiske veksten.

Samtidig er det klart at EU sentralt må få mer myndighet til å sørge for at det enkelte land faktisk fører en fornuftig politikk. Tysklands forbundskansler Angela Merkel har for eksempel foreslått at EU-land som bryter retningslinjene skal kunne miste stemmeretten i en periode, og at de også skal kunne tvinges til innstramningstiltak. Det vil imidlertid bli vanskelig å finne løsninger som både er effektive og akseptable for alle parter. Kanskje må pillen sukres gjennom ordninger som innebærer overføringer til de fattigste EU-landene. Men det må skje gjennom tiltak som bidrar til økt vekst, og ikke ordninger som gir større overføringer jo dårligere det går i landet.