Globale ubalanser

av

Steinar Holden

Kommentar i Finansavisen 1. desember 2007

 

De siste 30 årene har stadig flere land fjernet restriksjonene på internasjonale kapitalbevegelser, som begrenset lån, pengeplasseringer og investeringer i andre land. Dermed kunne kapitalen flyte fritt til den bruk der den fikk best avkastning, og også bidra til global vekst. Mange trodde nok at det ville bli fattige land i vekst som ville bli mottakerne av kapitalen. Fattig land i vekst har store investeringsbehov til fabrikker og maskiner til en voksende befolkning, samtidig som at lav, men voksende inntekt taler for at sparingen ikke blir så stor.

 

Men slik har det ikke gått. I 2006 sto USA for 60 prosent av verdens kapitalimport, og fire andre rike land, Spania, Storbritannia, Italia og Australia, sto for 20 prosent. Andre kapitalimporterende land i verden sto bare for de resterende 20 prosent. USAs kapitalimport betyr at landet har et formidabelt underskudd på driftsbalansen overfor utlandet, dvs. at USA har mye mindre inntekter fra utlandet fra eksport, lønn, renter og kapitalavkastning o.l. enn det landet må betale til utlandet for import, lønn. renter, kapitalavkastning, u-hjelp, o.l.. USA er derfor helt avhengig av å finansiere underskuddet ved å låne fra utlandet, eller selge aksjer, eiendommer, osv.

 

Hvorfor er det slik? En rekke økonomer har kommet med ulike forklaringer på dette. En hovedforklaring er rett og slett at USA sparer for lite. At finanspolitikken er for ekspansiv, ved at skattelette og store utgifter, ikke minst til militærformål, har ført til et betydelig budsjettunderskudd. At husholdningene er blitt for optimistiske, drevet av høye aksjekurser, økende boligpriser og lave realrenter, slik at sparingen til husholdningene stadig har sunket, og nå er nede på nær null.

 

Andre økonomer mener at en slik forklaring er for enkel. Fed-sjef Ben Bernanke argumenterte i 2005, før han tok over etter Greenspan, at årsakene til USAs lave sparing først og fremst lå i resten av verden, i noe han kalte ”global saving glut”, dvs. overflod av sparing på verdensbasis. Noe av overfloden skyldes høy sparing i andre rike land, særlig Japan og Tyskland, der aldringen av befolkningen har kommet mye lenger enn i USA. Noe skyldes også høy sparing i oljeeksporterende land.

 

Den viktigste årsaken til overfloden av sparing var imidlertid i følge Bernanke økte overskudd på driftsbalansen for fremvoksende økonomier. Særlig gjelder dette Kina, men også andre raskt voksende økonomier i Asia som Singapore og Taiwan. Bernanke knytter dette dels til de dårlige erfaringene som flere asiatiske land hadde med underskudd på driftsbalansen på midten av 1990-tallet, som jo bidro til en alvorlig krise i 1997. Mange av landene har også brukt reguleringer for å forhindre at landets valuta ble styrket. Dårlig sosiale sikkerhetsnett i disse landene fører også til høy privat sparing, som igjen bidrar til overskudd på driftsbalansen.

 

Når noen land, som Japan, Tyskland, oljeeksporterende land og Kina, har overskudd på driftsbalansen, følger det med nødvendighet at andre land har underskudd. Verden som helhet går jo per definisjon i balanse. Men hvorfor USA? Bernanke og andre peker på at USA er et attraktivt land å investere i. Velutviklede finansielle markeder og høyere vekst enn i Japan og Europa fører til at USA foretrekkes som investeringsland. Noen økonomer mener derfor at USAs underskudd ikke er et tegn på svakhet, men snarere en konsekvens av USAs styrke, nemlig sterk økonomi og solid vekst.

 

Betyr dette at alt er greit? Dessverre er svaret nei. USAs lave sparing innebærer at landet vil få økende gjeld og økende gjeldsutgifter å slite med. I noen grad er det selvfølgelig landets eget problem, ved at det er de som må betale rentene. Men ubalansene kan også forårsake global ustabilitet. Hvis Kina og andre asiatiske land en dag slutter å plassere sitt overskudd i USA, vil dollaren falle kraftig. Økende utenlandsk eierskap i USA kan også skape reaksjoner i USA som vi andre ikke er tjent med. Hvis USAs forbruk skulle falle raskt, f.eks. ved at fall i boligprisene trekker privat forbruk ned, kan det gi en sterk nedgangsimpuls for andre land. For å minske risikoen for et drastisk fall i fremtiden, bør finanspolitikken i USA strammes inn så snart som mulig.

 

Kanskje like viktig er det at kapitaleksport til USA og andre rike land, i stor grad til forbruk og boliginvesteringer, ikke er den beste måten å bruke pengene på.  Det er i andre og fattigere land at det er behov for mer kapital, både til investeringer og forbruk. Men her ligger nok problemene i større grad i landene selv, og i hvordan kapitalmarkedene fungerer. Kina burde la sin valuta, yuan, stige i verdi, noe som ville dempe veksten i eksporten, samtidig som landet la større vekt på forbruket til den fattige delen av befolkningen.