Handlingsregelen – tvangstrøye eller rettesnor?

 

av

Steinar Holden

 

Innlegg i Aftenposten 12. september

 

I en kronikk 26. august går FrPs formann Carl I. Hagen til kraftig angrep på den såkalte handlingsregelen for finanspolitikken. Kort fortalt sier handlingsregelen at vi ikke skal bruke mer oljepenger på statsbudsjettet enn det som tilsvarer den årlige avkastning vi må regne med å få fra oljefondet. Hagen sier at handlingsregelen er en tvangstrøye, særlig fordi den ikke skiller mellom utgifter i Norge og utgifter i utlandet.

 

Hagen har selvfølgelig rett i at virkningen på norsk økonomi av økte utgifter på statsbudsjettet avhenger av hvordan pengene blir brukt. Kjøp av nye jagerfly fra utlandet vil ha mindre virkninger på norsk økonomi enn det økt antall barnehageplasser vil ha. Men Hagen ser ut til å glemme at handlingsregelen ikke bare er motivert for å begrense pressvirkninger i Norge. En annen viktig begrunnelse for handlingsregelen er å spare offentlige kroner til fremtidige generasjoner, når inntektene fra salg av olje og gass blir redusert. I den sammenheng har det ingen betydning om pengene brukes i Norge eller utlandet. En krone brukt er en krone brukt.

 

Nå er det klart at hensynet til å begrense pressvirkningen på norsk økonomi, også er en viktig motivasjon for handlingsregelen. Dette hensynet er blitt noe mindre viktig etter at vi fikk et inflasjonsmål for pengepolitikken, slik at renten kan brukes aktivt for å stabilisere økonomien. Men det er fortsatt viktig. Dermed kan Hagens tanker om et utenlandsbudsjett virke besnærende, siden penger brukt i utlandet ikke gir press i norsk økonomi. Likevel er det store svakheter ved denne ideen. For det første er det klart at mange typer utgifter som tilsynelatende brukes i utlandet, også vil ha en betydelig utgiftsandel i Norge. Hagen nevner PC-er og avansert utstyr til skoler og andre utdanningsinstitusjoner. En utmerket ting, men dette vil også innebære en stor innenlandsk utgift til installasjon og drift. For det andre vil et eget utenlandsbudsjett trolig ha uheldige virkninger på den samlede budsjettbehandlingen. Bl.a. ville det kunne oppstå flytting av midler mellom budsjettene, der utgifter som ellers ville kommet på det vanlige budsjettet, vil kunne flyttes over på utenlandsbudsjettet. Dermed vil det bli rom til andre, og mindre prioriterte utgifter på det ordinære budsjettet.

 

Hagen ser ut til å legge mye av ansvaret for handlingsregelen på ”skredder- og vever-økonomer” i Finansdepartementet, med et bilde brukt fra H.C. Andersens eventyr ”Keiserens nye klær”.  Eventyr og folkebedrag er ikke mitt fag. Kanskje derfor er det for meg vanskelig å forstå at en så dårlig analogi kan bli brukt så ofte. Skredder- og veverne i eventyret var svindlere som ville stikke penger i egen lomme, ikke hederlige byråkrater som lager beregninger med sikte på å spare penger til fremtidige generasjoner. Da svindlerne ble avslørt, ble svindelen åpenbar for alle. Handlingsregelen derimot, til tross for Hagens gjentatte ”avsløringer”, har fortsatt bred støtte i de aller fleste politiske partier. Handlingsregelen har også bred støtte blant økonomer med ulike politiske prioriteringer, og hos internasjonale organisasjoner og observatører, som f.eks. OECD og IMF. Økonomer i andre land, i den grad de interesserer seg for norsk økonomi, er også vanligvis meget positive til handlingsregelen.

 

Hagen hevder at handlingsregelen er basert på foreldede teorier, og nevner ”teoretiske sosialøkonomer som lever på læren fra 1960-årene”. Her er Hagen på villspor. Tvert om er det Hagens poeng, om at utgifter brukt i utlandet har en annen virkning på innenlandsk økonomi enn utgifter brukt i Norge, som er den gamle læren. Dette var et viktig aspekt ved den planøkonomiske styringen etter krigen, og det fikk betydelig plass i i mange eldre økonomiske lærebøker. I moderne, internasjonal faglitteratur blir dette poenget knapt nok nevnt. Tvert om legger moderne faglitteratur vekt på at finanspolitiske regler, slik som vår handlingsregel, kan være viktig for å dempe de problemer som politiske systemer i mange land kan ha med å sikre en god finanspolitikk over tid.

 

Heldigvis ser de andre partiene i Norge ut til å slutte opp om handlingsregelen. Mange dyre løfter i valgkampen kan likevel gi grunn til bekymring. Dersom nye, dyre tiltak får stor plass, blir det mindre rom til andre offentlige utgifter innen de rammer som handlingsregelen gir. Da vil en måtte velge mellom å skvise andre utgifter eller å overskride handlingsregelen. Uansett vil handlingsregelen i så fall ikke være opprettholdbar på lengre sikt. Derfor er fornuftig finanspolitikk i årene fremover avhengig av at en holder igjen på dyre reformer. Det er ikke nok at partiene slutter opp om handlingsregelen.