Kapitalismen sett fra Blindern

Av

Steinar Holden

Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo

Dagens Næringsliv 18. juni 2010

 

Det er lett å være enig i hovedpunktene i Harald Magnus Andreassens svar til Øystein Stray Spetalen. Det var riktig med støttetiltak for å redde finanssektoren, og det var også riktig å la reduksjonen i skatteinntektene slå ut i økte budsjettunderskudd. Jeg er også enig med Andreassen i at kapitalismen fungerer mye bedre enn det inntrykk som Spetalens innlegg gir. Men svakhetene ved dagens system får mindre plass hos Andreassen. Jeg vil ta opp to av de viktigste svakhetene - at risikoen for samfunnet blir for høy, og at inntektsforskjellene øker.

Finanskrisen er et kostbart eksempel på den første svakheten. Finansforetakenes mål om høyest mulig lønnsomhet innebar at de tok større risiko enn det samfunnet var tjent med. Ønsket om stadig større overskudd førte til for lav egenkapitalandel, for stor avhengighet av kortsiktig finansiering, og mangelfull risikovurdering. Resultatet var et sammenbrudd av det finansielle systemet. Til tross for at mange i markedet så at det var risikabelt, fortsatte ferden – som illustrert av Chuck Prince’s, sjef for Citigroup, uttalelse sommeren 2007: "As long as the music is playing, you've got to get up and dance. We're still dancing."

Oljeutslippet i Mexicogulfen ser ut som et annet eksempel på at private bedrifter tar for mye risiko på samfunnets vegne. Også her har jakten på vekst og lønnsomhet ført til at man satte i gang svært vanskelig dypsvannboring uten tilstrekkelig risikovurdering og sikkerhetstiltak.

I følge økonomisk teori kan avlønningssystemene være en viktig årsak til den risikofylte atferden. Ledelse og grupper av de ansatte får lønnsøkning og bonuser når inntjeningen øker, og det gir sterke insentiv til å få opp lønnsomheten. Derimot er det ikke tilsvarende lønnskutt og tilbakebetaling av bonus hvis det går dårlig. Da er det kundene og samfunnet ellers som bærer de største tapene. Ledere og ansatte som får en mye større del av gevinsten enn de må bære av tapet, vil velge en mer risikabel strategi enn det kunder og samfunnet er tjent med. Selgere kan også oppnå personlig økonomisk gevinst på å selge produkter som er dyre, dårlige, eller bare svært risikable for kjøperen.

Spetalen og Andreassen tar opp inntektene til de aller rikeste, der Spetalen har rett i at denne gruppen stikker av gårde med en stadig økende del av de samlede inntekter. Økningen i inntektsforskjeller er imidlertid et bredere fenomen. I de fleste industriland har inntektene til de rikeste 20 prosentene siden midten av 1980-tallet økt klart mer enn inntektene for andre grupper. I mange land ser vi at lønningene i godt betalte jobber i privat sektor stiger merkbart mer enn ellers i samfunnet. Den økte ulikheten fører igjen til økte sosiale problemer. En rekke studier finner støtte for at jevn fordeling også kan bære gunstig for den økonomiske veksten, men her er det også studier som kommer til motsatt konklusjon. Fordelingsutvalget viser til omfattende forskning som tyder på at en jevn fordeling av økonomiske ressurser bidrar til bedre helse for befolkningen samlet sett.

Økte inntektsforskjeller kan også føre til at det blir vanskeligere å løse andre viktige problemer. Svake statsfinanser i Europa er et aktuelt eksempel på dette. Det er liten tvil om at mange europeiske land må gjennom tunge endringer i pensjonssystemer og innstramninger i offentlig sektor. I et samfunn med store og økende forskjeller vil selv nødvendige endringer ofte fremstå som urettferdige og urimelige. Resultatet kan bli at endringene utsettes, noe som gir en dårligere løsning for de aller fleste.

Det er lett å påvise store svakheter med kapitalismen, men vanskeligere å finne gode løsninger. Statlig detaljstyring og høye skatter er nærliggende virkemidler mot risikofylt atferd og økte inntektsforskjeller, men det innebærer også store ulemper. Derimot er det behov for bedre offentlige reguleringer, og et godt og bredt skattesystem med moderate satser. Dersom en finner gode måter å begrense avlønningssystemene på, vil det kunne lede til mindre risikofylt atferd, og kanskje også til jevnere inntektsfordeling. Andreassen har rett i at den form for kapitalisme som vi har i Norge og mange andre vestlige land, er mye bedre enn andre alternative systemer. Mangelen på gode alternativer gjør det enda viktigere å forbedre det systemet vi har.