Nye seierherrer i økonomifaget?

av

Steinar Holden

Økonomisk institutt

Dagsavisen 15. oktober 2009

 

Inspirert av en bokpresentasjon ved Erik Reinert, skriver Ivar A. Iversen i Dagsavisen 9. oktober om tapere og seierherrer innen økonomifaget. Iversen har rett i at finanskrisen har utløst en akademisk selvransakelse for åpen scene innen økonomifaget, men dessverre er mye av det andre han skriver fullstendig misvisende. Med Erik Reinert som kilde kritiserer han økonomifaget for å lage likevektsmodeller, og ikke andre modeller. Økonomene kritiseres også for å lage modeller der aktørene er fullstendig rasjonelle med perfekt informasjon.

 

Det er riktig at økonomer lager modeller med rasjonelle og perfekt informerte aktører. Økonomer bruker slike modeller blant annet til å argumentere for at miljøavgifter fører til mindre forurensning, eller at høyere strømpriser fører til økt bruk av andre energiformer. Dette er konklusjoner som jeg tror stemmer godt, til tross for at en for eksempel ikke har tatt hensyn til at mange mennesker egentlig ikke vet hvor mye strømmen koster.

 

Men det ser ikke ut til at Erik Reinert og Ivar Iversen er klar over at økonomer også lager andre modeller, for vekst og endring, eller modeller der begrenset rasjonalitet eller mangelfull informasjon står sentralt. Og det er ikke noe nytt at økonomer gjør dette. Nobels minnepris i økonomi ble gitt for bidrag om asymmetrisk eller mangelfull informasjon i 2001, og i 2002 for bidrag om psykologisk innsikt for folks beslutninger. Begge disse bidragene ble skrevet på 1970-tallet. Asymmetrisk informasjon har stått sentralt i faget de siste 30 årene, og atferdsøkonomi, som bygger på psykologisk forskning, har blitt stadig viktigere de siste ti årene. De siste 10-15 årene – dvs. før finanskrisen - er det skrevet hundrevis av økonomiske artikler om finans- og valutakriser. Disse artiklene er selvfølgelig ikke basert på forutsetninger om generell likevekt og perfekt informasjon. Hvorfor nevner ikke Iversen dette?

 

Det går interessante diskusjoner innen økonomifaget om hvor viktig begrenset rasjonalitet og asymmetrisk informasjon er for å forstå ulike problemstillinger innen faget. Noen økonomer mener begrenset rasjonalitet er svært viktig på mange områder, mens andre økonomer mener dette er mindre viktig. Kritikken som Iversen målbærer har imidlertid lite å tilføre de faglige debattene som føres innen økonomifaget. For å kunne kritisere et fag, må man ha et visst minimum av kunnskap om faget, ellers blir kritikken uten verdi. Det er mulig at det ligger slik kunnskap bak, men i så fall er den godt skjult bak misvisende og feilaktige påstander. Iversen skriver at de ansatte på Økonomisk institutt må ta heisen ned og bevege seg over til Psykologisk institutt. Hadde han undersøkt, ville han oppdaget at flere av de ansatte i mange år har brukt innsikt fra psykologi-faget i sin forskning.

 

Iversen viser også til en debatt om samfunnsøkonomer har for stor innflytelse på praktisk politikk. Jeg deler ikke den oppfatningen, men en slik debatt må vi økonomer selvfølgelig være åpne for. Men også denne debatten blir mer verdifull dersom den føres med saklige argumenter innen hvert problemfelt.

 

Hva så med kritikken fra nobelprisvinneren fra i fjor, Paul Krugman, som i og for seg kan virke like bombastisk som den Iversen målbærer? Krugmans kritikk må sees i lys av at makroøkonomi i flere tiår har vært preget av ulike skoler. Debatten har ofte hatt høy temperatur, og mange har vist liten respekt for andres tilnærming. De siste 10-20 årene er bildet endret. Forskjellene er mye mindre, og de fleste forskere bruker elementer fra begge ”leire”. Krugman henter likevel fram gamle feider i en retorisk form. Noe av kritikken er fortsatt relevant, og jeg har for egen del sans for en del av Krugmans poenger. Men overdrivelsene gjør at bildet blir misvisende. For meg minner Krugman her om laglederen som etter en hard kamp utbryter at motstanderen ikke kan spille fotball. Slike utbrudd kan være forståelige, men det er synd når de kommer i avisen i en slik form at utenforstående lesere kan ta det bokstavelig.