Oljepengene bør plasseres i utlandet

Av

Steinar Holden

Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo

Aftenposten 31. mars 2011

I Aftenposten 13. mars er det flere økonomer som kritiserer forvaltningen av oljepenger,  under ingressen ”Økonomer mener vi bruker altfor lite oljepenger hjemme og for mye i utlandet”.  Det  hevdes at det er svært lønnsomme investeringsprosjekter i Norge som ikke blir gjennomført, og som ville gitt høyere avkastning enn investeringer i utenlandske aksjer og obligasjoner. Det er lett å være enig i at det finnes lønnsomme prosjekter i Norge – som gode samferdselsprosjekter eller effektive tiltak mot frafall i skolen. Men slike formål bør finansieres over de vanlige budsjetter, og ikke ved å redusere sparingen i Pensjonsfondet.

Problemet med økonomenes kritikk er at den ikke skiller mellom ulike motiver for å spare oljepengene. Dersom hensikten med å sparingen bare var et generelt ønske om å spare til fremtiden, ville det vært riktig at en skulle velge de prosjekter som ga samfunnsøkonomisk høyest avkastning, uansett om disse var i Norge eller i utlandet. Men sparing av oljepenger har også to andre begrunnelser, som er det statsfinansielle og hensynet til utenriksøkonomien. De store oljeinntektene gjør at vi kan ha betydelige  oljekorrigerte underskudd på statsbudsjettet og på handelsbalansen, på om lag 5-6 prosent  av BNP i 2010. Disse underskuddene innebærer at vi kan ha et høyt offentlig forbruk uten at skattene er tilsvarende høye, og at vi kan ha høy import uten tilsvarende høy annen eksport. Dette er viktige faktorer bak vår høye levestandard. I tiårene fremover vil petroleumsinntektene etter hvert reduseres, samtidig som vi må regne med at oljekorrigerte underskudd vil øke, både på statsbudsjettet og på handelsbalansen. Dersom vi da ikke har pensjonsfondet,  må politikken gradvis bli strammet inn, og vår velferd vil bli svekket. Avkastningen på pensjonsfondet vil  gi inntekter til den norske stat, og valutainntekter til Norge, som kan dekke disse underskuddene.

Mitt argument kan også ses fra en annen vinkel. Norsk næringsliv  greier seg gjennomgående meget bra, til tross for at vi har et klart høyere kostnadsnivå enn våre handelspartnere. Dette henger sammen med at oljeinntektene gir oss valutainntekter, slik at vi kan nøye oss med en nokså liten konkurranseutsatt sektor. Denne sektoren er konsentrert innen områder der vi har særlige fordeler, som andre naturressurser eller kompetanse/nisje-basert virksomhet. Hvis pensjonsfondet får vokse som planlagt, vil det gi valutainntekter som innebærer at vi kan klare oss med en relativt liten konkurranseutsatt også fremover. Dette kan bli krevende nok, fordi  konkurranseutsatt sektor må vokse raskere enn økonomien ellers, siden avkastningen på pensjonsfondet ikke vokser i takt med resten av økonomien.  Men hvis vi bruker mer enn planlagt, blir vi rammet dobbelt. For det første vil økt pengebruk føre til enda høyere kostnadsnivå i Norge, slik at vi mister flere av våre konkurranseutsatte bedrifter. For det andre blir  pensjonsfondet mindre,  slik at fremtidig  avkastning reduseres . Da blir det behov for en mye større konkurranseutsatt sektor enn vi har nå, slik at vi må inn på nye områder, der vi har mindre fordeler. Med vårt høye kostnadsnivå kan dette bli vanskelig. Resultatet kan bli underskudd på handelsbalansen, som igjen vil kreve innenlandske innstramninger og medføre økt arbeidsledighet. Kort sagt – hollandsk syke.

Dette er selvfølgelig ikke argumenter mot å gjennomføre gode samferdselsprosjekter, eller å bruke mer penger på skolen på en måte som gir mindre frafall blant elevene. Men slike formål bør dekkes på de vanlige budsjetter. Vi må huske på at også om 30 år vil det være mange samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter som det offentlige burde finansiere. Hvis vi svekker statens langsiktige finanser nå, selv på prosjekter som  er samfunnsøkonomisk lønnsomme, kan det bli vanskeligere å få gjennomført slike prosjekter i fremtiden.

Forslagene om å bruke mer av oljepengene i Norge skyldes i noen grad at avkastningen på pensjonsfondet så langt er blitt lavere enn forventet. Den historiske realavkastningen er 3 prosent, dvs. klart lavere enn det forventede 4 prosent. Men det er et tvilsomt  argument for å spare mindre ute. Lavere avkastning gir oss mindre å bruke om 30 år. Tvert om kunne en argumentere for at vi burde spare mer nå, for å kompensere for den lavere avkastningen. Dersom  bruken av oljepenger skulle reduseres i tråd med historisk avkastning,  må mer av oljepengene plasseres i utlandet, ikke mindre.

Nå er det kanskje tidlig å nedjustere anslaget på 4 prosent forventet realavkastning etter 13 år. Samtidig bør vi vel la usikkerheten komme fremtidige generasjoner til gode, og ikke oss selv. En mulig løsning ville være å la mer av de oljepengene vi faktisk bruker, gå til de lønnsomme prosjektene som økonomer og andre trekker fram.