Av
Steinar Holden
Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo
Aftenposten 31. mars 2011
I Aftenposten 13. mars er det flere økonomer som kritiserer forvaltningen av oljepenger, under ingressen ”Økonomer mener vi bruker altfor lite oljepenger hjemme og for mye i utlandet”. Det hevdes at det er svært lønnsomme investeringsprosjekter i Norge som ikke blir gjennomført, og som ville gitt høyere avkastning enn investeringer i utenlandske aksjer og obligasjoner. Det er lett å være enig i at det finnes lønnsomme prosjekter i Norge – som gode samferdselsprosjekter eller effektive tiltak mot frafall i skolen. Men slike formål bør finansieres over de vanlige budsjetter, og ikke ved å redusere sparingen i Pensjonsfondet.
Problemet med økonomenes kritikk er at den ikke skiller
mellom ulike motiver for å spare oljepengene. Dersom hensikten med å sparingen
bare var et generelt ønske om å spare til fremtiden, ville det vært riktig at
en skulle velge de prosjekter som ga samfunnsøkonomisk høyest avkastning, uansett
om disse var i Norge eller i utlandet. Men sparing av oljepenger har også to
andre begrunnelser, som er det statsfinansielle og hensynet til
utenriksøkonomien. De store oljeinntektene gjør at vi kan ha betydelige oljekorrigerte underskudd på statsbudsjettet
og på handelsbalansen, på om lag 5-6 prosent
av BNP i 2010. Disse underskuddene innebærer at vi kan ha et høyt
offentlig forbruk uten at skattene er tilsvarende høye, og at vi kan ha høy
import uten tilsvarende høy annen eksport. Dette er viktige faktorer bak vår
høye levestandard. I tiårene fremover vil petroleumsinntektene etter hvert
reduseres, samtidig som vi må regne med at oljekorrigerte underskudd vil øke,
både på statsbudsjettet og på handelsbalansen. Dersom vi da ikke har
pensjonsfondet, må politikken gradvis
bli strammet inn, og vår velferd vil bli svekket. Avkastningen på
pensjonsfondet vil gi inntekter til den
norske stat, og valutainntekter til Norge, som kan dekke disse underskuddene.
Mitt argument kan også ses fra en annen vinkel. Norsk
næringsliv greier seg gjennomgående
meget bra, til tross for at vi har et klart høyere kostnadsnivå enn våre
handelspartnere. Dette henger sammen med at oljeinntektene gir oss
valutainntekter, slik at vi kan nøye oss med en nokså liten konkurranseutsatt
sektor. Denne sektoren er konsentrert innen områder der vi har særlige
fordeler, som andre naturressurser eller kompetanse/nisje-basert
virksomhet. Hvis pensjonsfondet får vokse som planlagt, vil det gi
valutainntekter som innebærer at vi kan klare oss med en relativt liten
konkurranseutsatt også fremover. Dette kan bli krevende nok, fordi konkurranseutsatt sektor må vokse raskere enn
økonomien ellers, siden avkastningen på pensjonsfondet ikke vokser i takt med
resten av økonomien. Men hvis vi bruker
mer enn planlagt, blir vi rammet dobbelt. For det første vil økt pengebruk føre
til enda høyere kostnadsnivå i Norge, slik at vi mister flere av våre
konkurranseutsatte bedrifter. For det andre blir pensjonsfondet mindre, slik at fremtidig avkastning reduseres . Da blir det behov for
en mye større konkurranseutsatt sektor enn vi har nå, slik at vi må inn på nye
områder, der vi har mindre fordeler. Med vårt høye kostnadsnivå kan dette bli
vanskelig. Resultatet kan bli underskudd på handelsbalansen, som igjen vil
kreve innenlandske innstramninger og medføre økt arbeidsledighet. Kort sagt –
hollandsk syke.
Dette er selvfølgelig ikke argumenter mot å gjennomføre gode
samferdselsprosjekter, eller å bruke mer penger på skolen på en måte som gir
mindre frafall blant elevene. Men slike formål bør dekkes på de vanlige
budsjetter. Vi må huske på at også om 30 år vil det være mange samfunnsøkonomisk
lønnsomme prosjekter som det offentlige burde finansiere. Hvis vi svekker
statens langsiktige finanser nå, selv på prosjekter som er samfunnsøkonomisk lønnsomme, kan det bli
vanskeligere å få gjennomført slike prosjekter i fremtiden.
Forslagene om å bruke mer av oljepengene i Norge skyldes i
noen grad at avkastningen på pensjonsfondet så langt er blitt lavere enn
forventet. Den historiske realavkastningen er 3 prosent, dvs. klart lavere enn
det forventede 4 prosent. Men det er et tvilsomt argument for å spare mindre ute. Lavere
avkastning gir oss mindre å bruke om 30 år. Tvert om kunne en argumentere for
at vi burde spare mer nå, for å kompensere for den lavere avkastningen. Dersom bruken av oljepenger skulle reduseres i tråd
med historisk avkastning, må mer av
oljepengene plasseres i utlandet, ikke mindre.
Nå er det kanskje tidlig å nedjustere anslaget på 4 prosent
forventet realavkastning etter 13 år. Samtidig bør vi vel la usikkerheten komme
fremtidige generasjoner til gode, og ikke oss selv. En mulig løsning ville være
å la mer av de oljepengene vi faktisk bruker, gå til de lønnsomme prosjektene
som økonomer og andre trekker fram.