Overdreven innstramning?

Av

Steinar Holden

Dagens Næringsliv 10. mai 2012

Flere av eurolandene, ikke minst Spania og Portugal, står nå i en nesten umulig posisjon. Dersom landene forlater sin tøffe innstramningspolitikk, og dermed bryter EUs retningslinjer, risikere de ytterligere svekkelse av tilliten i finansmarkedene. Det vil føre til høyere renter på statsobligasjonene, slik at det blir dyrere å fornye de store lånene som landene har. Høyere rentekostnader vil forverre situasjonen, og landene risikerer å ende i en negativ spiral av svekket tillit og høyere renter.

            Å fortsette innstramningspolitikken behøver likevel ikke bli bedre. Som en rekke kritikere har påpekt, vil store finanspolitiske innstramninger ha negative virkninger på en allerede svak økonomi. En svakere økonomi innebærer mindre skatteinntekter enn beregnet, slik at den direkte gevinsten på budsjettbalansen blir mindre. En svakere økonomi fører også til mindre evne til å tåle en høy gjeld. Den sentrale størrelsen er gjerne gjeld som andel av BNP: Hvis en finanspolitisk innstramning gir større reduksjon i BNP enn i gjelden, slik at gjelden øker som andel av BNP, går vinningen opp i spinningen. Markedene ser at veksten svikter og gjeldsandelen øker, og rentene kan dermed stige til tross for finanspolitiske innstramninger.

            Finnes det en bedre vei ut av uføret? Ja, jeg tror det. En slipper ikke unna finanspolitiske innstramninger. Flere av landene har høy gjeld og betydelige budsjettunderskudd, og slik kan det ikke fortsette. Men samtidig viser nyere forskning, bl.a. vist i IMF Fiscal Monitor 2012, at den negative virkningen av finanspolitiske innstramninger på økonomien er betydelig sterkere i lavkonjunkturer. Det virker også intuitivt rimelig – i normale tider vil en reduksjon i offentlig sektor i noen grad bli kompensert ved at det blir mer arbeidskraft og ressurser tilgjengelig for privat sektor. I en kraftig lavkonjunktur, derimot, er det uansett nok ledig arbeidskraft, og denne effekten blir liten. Dette taler sterkt for at eurolandene bør bruke lenger tid på den finanspolitiske innstramningen.

            En mer gradvis innstramning krever imidlertid tiltak for å skape troverdighet om at det faktisk vil skje en finanspolitisk innstramning. Derfor er det viktig at det gjennomføres strukturelle reformer og ikke minst innstramninger i pensjonssystemene, slik at de mer langsiktige utsiktene for offentlig finanser forbedres. Det er også viktig at det kommuniseres hvorfor innstramningene strekkes ut i tid – at det skjer som et bevisst valg for å minske de negative virkningene på økonomien, og ikke fordi man mislykkes i å gjennomføre en strammere politikk.

            Strukturelle reformer og god kommunikasjon vil likevel ikke være tilstrekkelig hvis landene må fornye sin lån til høye renter. Som nevnt over vil høye renter i seg selv innebære økte kostnader for landene, og det gir et uheldig signal til markedet om at risikoen har økt. Høye renter innebærer dermed en stor risiko for å resultere i en negativ spiral med stadig økende renter. Derfor må de andre eurolandene sørge for at kriselandene hele tiden kan låne til moderate renter. Flere økonomer har foreslått hvordan dette kan gjøres ved å bruke Den europeiske sentralbanken, og en kan gjøre slik lån betinget av landene følger en ansvarlig finanspolitikk.

            EU-landene må også få på plass andre tiltak som kan gi økt økonomisk vekst. Økte investeringer i gode infrastrukturprosjekter virker fornuftig. Trolig enda viktigere er det å motvirke de innstramninger som skjer gjennom mindre kredittgivning fra bankene. Den europeiske sentralbanken burde senke styringsrenten helt til bunnen, og la den bli der i lengre tid.

            Har EU-landene råd til å bruke mer penger på investeringer og andre vekstfremmende tiltak? Igjen er svaret ja. Gjeldskrisen i eurolandene og den kraftige økningen i brutto gjeld har gitt inntrykk av at det store problemet eurolandene er høy offentlig gjeld. Men med dagens lave rentenivåer er det ikke vanskelig for en sunn økonomi å betjene en gjeld som er like stor som BNP, dvs langt over Stabilitetspaktens krav om maks 60 prosent gjeld som andel av BNP.  Mange av eurolandene har store strukturelle problemer, som svak konkurranseevne og svak produktivitetsvekst, der høy offentlig gjeld bare er ett element. En ensidig politikk for å redusere gjelden risikerer å forverre noen av de andre strukturelle problemene.

Derimot har en rekke av landene store utfordringer når det gjelder de langsiktige offentlig finansene. Derfor er det riktig å gradvis få redusert den offentlige gjelden. Men man bør bruke noe mer tid enn dagens planer innebærer, slik at de negative virkningene på økonomien blir minst mulig.