Mer innvandring – mindre stabilt?

Av

Steinar Holden

Dagens Næringsliv 31. januar 2013

Arbeidsinnvandringen snur opp ned på grunnleggende sammenhenger i norsk økonomi. Det må vi ta hensyn til i finans- og pengepolitikken.

 

Arbeidsinnvandringen innebærer klare fordeler for norsk økonomi, ved å gi nyttig arbeidskraft på områder der det har vært betydelig knapphet. Men arbeidsinnvandringen innebærer også nye utfordringer. Ikke minst gjelder dette stabiliseringspolitikken, der grunnleggende sammenhenger blir helt annerledes enn de var før.

Ta pengepolitikken først. Ved et inflasjonsmål har pengepolitikken en sentral oppgave i å stabilisere konjunkturutviklingen. I gode tider når etterspørselen øker og arbeidsledigheten faller, vil sentralbanken vanligvis heve renten for å motvirke høy lønns- og prisvekst. Høyere rente bidrar samtidig til å dempe konjunkturoppgangen og dermed stabilisere økonomien.

Ved høy arbeidsinnvandring blir bildet annerledes. Høy etterspørsel fører fortsatt til lavere arbeidsledighet, men bedre jobbmuligheter fører samtidig til økt arbeidsinnvandring. Det holder lønnsveksten nede, både fordi arbeidsinnvandrerne har lavere lønn, og fordi mangelen på arbeidskraft blir dempet. Lavere lønnskostnader og mer prisbevisste kunder vil også holde prisveksten nede. For en sentralbank med inflasjonsmål blir det liten grunn til å heve renten.

Utfordringen blir forsterket ved at arbeidsinnvandringen i seg selv skaper ny etterspørsel etter arbeidskraft. Selv om mange bor trangt i begynnelsen, vil boligbehovet øke etter hvert. Økt befolkning og økt tilgang på arbeidskraft gir også behov for nyinvesteringer i næringsliv og infrastruktur. Hvor rask og kraftig denne virkningen er, vil avhenge av blant annet rentenivå, finansieringsmuligheter og forventninger. I tider med lave renter, gode finansieringsmuligheter og optimistiske forventninger, kan effekten bli meget sterk. I Irland og Spania var høy innvandring og overdreven boligbygging viktige elementer i den meget kraftige veksten i årene før finanskrisen.

Også for finanspolitikken er den vanlige stabiliserende rollen blitt endret. I Norge sier handlingsregelen for finanspolitikken at oljepengebruken normalt skal være lik forventet realavkastning fra Pensjonsfondet. Oljepengebruken måles ved budsjettunderskuddet i en «normal» konjunktursituasjon, og korrigert for oljeinntekter. Men innvandringen påvirker hva som regnes som «normalt». Høy arbeidsinnvandring vil gi høyere vekst i norsk økonomi, og Finansdepartementet vil naturlig nok øke sitt anslag på det normale nivået for skatteinntektene. Det fører imidlertid til nedjustering av anslaget på hvor mye oljepenger vi bruker - slik vi har sett de siste årene – noe som igjen fører til at vi kan bruke mer oljepenger. Økt oljepengebruk vil stimulere norsk økonomi, slik at etterspørsel etter arbeidskraft øker.

En slik sammenheng er ikke nødvendigvis feil. Økt innvandring fører både til høyere fremtidige skatteinntekter og økte investeringsbehov, og det er to gode argumenter for økt offentlig pengebruk. Men samtidig taler slike sammenhenger for at usikkerheten om den fremtidige økonomiske utviklingen blir større.

Usikkerheten om den økonomiske utviklingen blir illustrert av befolkningsframskrivningene til Statistisk sentralbyrå. I Byråets høyalternativ, der innvandringen stiger noe fra dagens nivå, vil befolkningen vokse til over 13 millioner om nitti år, i år 2100. I lavalternativet reduseres derimot befolkningen til 4,7 millioner i 2100. I Byråets framskrivninger er usikkerheten om innvandringen i noen grad en konsekvens av annen usikkerhet, ved at god økonomisk utvikling i Norge gjør landet mer attraktivt, slik at innvandringen blir større. Men innvandringen innebærer samtidig også økt usikkerhet på mange områder. For eksempel innebærer høy innvandring at det er nødvendig med et høyt nivå på investeringene, både i boliger og næringsliv. Hvis økonomien snur – for eksempel hvis oljeprisen skulle falle kraftig – og innvandringen brått stopper opp, vil sektorer som bygg- og anlegg bli hardt rammet. Jo større slike sektorer er, desto større blir nedgangen i økonomien samlet sett.

Svaret på disse utfordringene er ikke å stoppe arbeidsinnvandringen. Det er verken mulig eller ønskelig. Men det er nødvendig å tenke på hvilken usikkerhet som innvandringen innebærer, og hvilke følger det kan få for hele den økonomiske politikken.