Utsett kuttene

Av

Steinar Holden

Gjestekommentar Dagens Næringsliv 12. desember 2012

Nyere forskning viser at virkningen av finanspolitikk avhenger av konjunkturene, og at stram politikk har mye sterkere negativ virkning på økonomien i lavkonjunkturer. Det taler for at mange euroland burde utsette deler av innstrammingspolitikken til økonomien ble bedre.

Arbeidsledigheten øker i EU-landene. I Euroområdet er arbeidsledigheten nå nesten 12 prosent. I land som Hellas, Irland, Spania og Italia er 25-30 prosent av de unge mellom 25 og 29 år verken i jobb eller utdanning. Dette er et stort sosialt og økonomisk problem nå, i tillegg til at vi må regne med at lediggangen har negative virkninger på disse årskullene i mange år fremover.

Den økende arbeidsledigheten er for mange et klart bevis på en feilslått politikk. Derfor kommer det stadig sterkere krav om å erstatte innstrammingspolitikken med en politikk som legger mer til rette for økt vekst. Tilhengerne av dagens politikk viser imidlertid til at den akutte gjeldskrisen skyldes at markedet manglet tillit til at kriselandene kunne betale tilbake gjelden, og at det derfor er nødvendig med stram politikk for å få ned underskuddene og gjenopprette tilliten.

Tilhengerne av dagens politikk har rett i at underskuddene på offentlige budsjetter ikke var bærekraftige, og at det har vært nødvendig med betydelige innstramninger. Men samtidig er det gode argumenter for at innstramningene nå skjer for raskt i mange land. Nyere forskning viser at den negative virkningen av finanspolitiske innstramninger på økonomien er mye sterkere i lavkonjunkturer enn i høykonjunkturer (spesielt interesserte kan google «Fiscal Multipliers in Recession and Expansion” av Auerbach og Gorodnichenko, “Successful Austerity in the United States, Europe and Japan” av Batini, Callegari og Melina, eller

“Do public purchases affect unemployment?” av Victoria Sparrman og undertegnede).  Kostnadene i form av tapt produksjon og høyere arbeidsledighet vil derfor være betydelig større når innstramningene gjøres nå, enn hvis en kunne utsette deler av dem til økonomien ble bedre. Studien til Batini m.fl. viser også at i lavkonjunkturer har utgiftskutt en klart sterkere negativ virkning på økonomien enn skatteøkninger. Mens eurolandene har lagt mest vekt på kutt i utgiftene, taler dette for at de i større grad burde brukt skatteøkninger som økt eiendomsskatt og økt merverdiavgift. Det har vært riktig å kutte i mange utgiftsposter som har vært større enn det som kunne opprettholdes på lengre sikt, men mer tvilsomt om det har vært lurt med såpass omfattende kutt i offentlige investeringer som vi har sett i flere land.

Ulempen ved å bruke lengre tid på innstramningene er naturligvis at det innebærer større lånebehov på kort sikt. Isolert sett øker dette risikoen for at markedet mister tilliten til politikken, og at renten skyter i været. Det er imidlertid flere grunner til at dette ikke er en avgjørende innvending. For det første må en mer gradvis innstramning kommuniseres klart og kombineres med troverdige innstramninger på lengre sikt. Her er en del allerede på plass, ikke minst gjennom reformer som innebærer reduserte fremtidige pensjonsforpliktelser, og institusjonelle endringer som gir et mer troverdig finanspolitisk rammeverk.

For det andre vil en mer forsiktig innstrammingspolitikk innebære en bedre utvikling i BNP, og dermed bidra til å dempe veksten i gjelden målt i forhold til BNP. Utviklingen de siste årene viser den motsatte tendensen. Det internasjonale pengefondets oversikt i Fiscal Monitor i oktober viste at de aller fleste landene har gjort store fremskritt i å redusere underskuddet på statsbudsjettet. Gjelden som andel av BNP har likevel vokst betydelig, i stor grad på grunn av en meget svak utvikling i BNP. En politikk med mer gradvise innstramninger vil føre til høyere vekst i BNP, noe som kan gi en bedre utvikling i gjelden som andel av BNP, og dermed også mer troverdighet i markedet.

For det tredje innebærer Den europeiske sentralbankens løfte om å kunne kjøpe ubegrenset med statsobligasjoner om nødvendig at et euroland i krise likevel vil kunne bli skjermet for skyhøye rentenivåer, selv om markedets tillit skulle svikte i en periode.

En noe saktere fart i innstramningene vil innebære at kriselandene i større grad må låne av andre euroland. Kriselandene har imidlertid vist stor vilje til å stramme inn, slik at risikoen i større grad ser ut til å ligge i manglende evne til å kunne betale hvis økonomien skulle gå i feil retning. I tillegg til en gunstig virkning for kriselandene, kan en mer gradvis innstramning som fører til økt vekst dermed også redusere risikoen for at store deler av lånene går tapt. Økt vekst vil også innebære økt etterspørsel etter nabolandenes produkter, og dermed ha gunstige ringvirkninger for hele EU-området.