Sparing gir valutakrig

Kronikk i Dagens Næringsliv 1. oktober 2010

Av

Steinar Holden

Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo.

Økt import og høyere forbruk i Kina ville vært gunstig for verdensøkonomien - og for de fattige blant kineserne.

Vi er midt i en valutakrig, hevdet Brasils finansminister Guido Mantega, tidligere i uka. Og påstanden er meget forståelig. I den senere tid har en rekke land, som Japan, Kina, Sveits og Sør-Korea, intervenert for betydelig beløp for å svekke sin egen valuta. I praksis innebærer dette at landene kjøper utenlandsk valuta ved å selge sin egen valuta, slik at prisen på egen valuta synker. Hensikten er å bedre handelsbalansen gjennom økt eksport og redusert import.

Kina blir gjerne trukket fram som den store synderen i valutakrigen. Landet har et stort overskudd på handelsbalansen, og mange politikere og observatører forklarer dette med at Kina på meget effektivt sett, gjennom streng regulering av kapitaltilgangen fra utlandet og omfattende kjøp av utenlandsk valuta, greier å forhindre at yuanen styrker seg. Kinas store overskudd innebærer at andre land til sammen må ha et stort underskudd på handelsbalansen.

De store ubalansene i verdenshandelen har vi hatt i flere år. Men problemene blir mer akutte nå etter finanskrisen. Mange land har høy arbeidsledighet og store underskudd på offentlige budsjetter. Svekket valutakurs gir bedre konkurranseevne, og dermed økt eksport, og høyere produksjon og sysselsetting. Dette gir i sin tur lavere arbeidsledighet og økte skatteinntekter. Høyere sysselsetting vil også gjøre det lettere å gjennomføre finanspolitiske innstramninger, som jo er nødvendig i flere land.

Ønsket om bedre konkurranseevne er selvfølgelig ikke nytt. Det er imidlertid blitt viktigere enn før, fordi arbeidsledigheten og budsjettunderskuddene har økt. Samtidig er ulempene ved svakere valutakurs, som økt inflasjon, for tiden av liten betydning for mange land. Tvert om kan høyere inflasjon være fordelaktig i land er renten ligger nær null.


Konsekvensen blir dermed alles kamp mot alle, i ønsket om svakere valuta.

I hvilken grad kan de oppnå dette? Mange studier tyder på at valutaintervensjon vanligvis har liten virkning på valutakursen. Dersom pengepolitikken styres etter innenlandske målsettinger som inflasjon og stabil produksjon, er det begrenset hvor mye sentralbanken kan påvirke valutakursen. Men dersom valutakursen får prioritet i pengepolitikken, og særlig dersom en regulerer internasjonale kapitalbevegelser, er det mulig å oppnå svekket valutakurs.

De endringer i konkurranseevne som skjer gjennom valutakursbevegelser, er naturligvis et null-sum spill, der noens gevinst er lik andres tap. Valutakrigen innebærer imidlertid mer enn rene endringer i valutakursene. På den ene siden er det i all hovedsak bra at landene fører ekspansiv pengepolitikk, fordi lave renter og høy likviditetstilførsel bidrar til å stimulere økonomien.

Det er imidlertid også viktige ulemper. I land som Brasil kan høy kapitalinngang innebære at formuesprisene stiger ytterligere. Dersom land med god økonomisk vekst føler seg presset til å senke renten for å unngå at valutaen blir for sterk, kan økende formuespriser skape store finansielle ubalanser.

Japan blir av og til brukt som et skremmende eksempel på dette. Svært lav rente for å forhindre en for sterk yen på slutten av 1980-tallet, førte til en massiv boble i verdipapir- og eiendomspriser. Dette har Japan slitt med i mange år etterpå. Imidlertid er nok manglende opprydning i bankvesenet og sterkt aldrende befolkning vel så viktige årsaker til den svake utviklingen i japansk økonomi.

En annen fare er om valutakrigen slår over i en handelskrig, der landene innfører stadig sterkere proteksjonistiske tiltak. Dette var trolig en viktig faktor i nedgangen på 1930-tallet. Så langt har en imidlertid unngått dette. Det er liten tvil om at hvis noen land innfører betydelige handelshindringer, så vil andre land svare med samme mynt. Dermed blir gevinstene små og kostnadene store. I USA er det nye varsler om handelstiltak mot Kina, men forhåpentligvis vil de store kostnadene ved en handelskrig forhindre at det skjer.

En bedre løsning ville være om ubalansen ble redusert på mer naturlig måte. Med rundt ti prosent årlig vekst og svært høy investeringsrate, burde Kina i følge teorien hatt et underskudd på handelen. I så fall ville investeringene i noen grad blitt finansiert med utenlandsk kapital, og ikke som nå utelukkende med svært lavt innenlandsk forbruk. Tvert i mot har Kina som kjent et stort overskudd på handelsbalansen.
Manipulering av valutakursen får gjerne skylden, men er bare delvis en årsak; en vel så viktig forklaring er den høye spareraten i landet, som i hovedsak skyldes svært skjev inntektsfordeling og manglende sosialt sikkerhetsnett. Kina vil holde yuanen kunstig svak for å sikre fortsatt kraftig økning i eksporten.

Det er imidlertid liten tvil om at for verdensøkonomien, og ikke minst for mange fattige kinesere, ville det vært mye bedre om veksten i Kina i mye større grad ble drevet av økt innenlandsk forbruk.