Kronikk i Dagens Næringsliv 1. oktober 2010
Av
Steinar Holden
Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo.
Økt import og høyere forbruk i Kina ville vært gunstig for
verdensøkonomien - og for de fattige blant kineserne.
Vi er midt i en valutakrig, hevdet Brasils finansminister Guido
Mantega, tidligere i uka. Og påstanden er meget
forståelig. I den senere tid har en rekke land, som Japan, Kina, Sveits og
Sør-Korea, intervenert for betydelig beløp for å svekke sin egen valuta. I
praksis innebærer dette at landene kjøper utenlandsk valuta ved å selge sin
egen valuta, slik at prisen på egen valuta synker. Hensikten er å bedre
handelsbalansen gjennom økt eksport og redusert import.
Kina blir gjerne trukket fram som den store synderen i valutakrigen. Landet har
et stort overskudd på handelsbalansen, og mange politikere og observatører
forklarer dette med at Kina på meget effektivt sett, gjennom streng regulering
av kapitaltilgangen fra utlandet og omfattende kjøp av utenlandsk valuta,
greier å forhindre at yuanen styrker seg. Kinas store
overskudd innebærer at andre land til sammen må ha et stort underskudd på
handelsbalansen.
De store ubalansene i verdenshandelen har vi hatt i flere år. Men problemene
blir mer akutte nå etter finanskrisen. Mange land har høy arbeidsledighet og
store underskudd på offentlige budsjetter. Svekket valutakurs gir bedre
konkurranseevne, og dermed økt eksport, og høyere produksjon og sysselsetting.
Dette gir i sin tur lavere arbeidsledighet og økte skatteinntekter. Høyere
sysselsetting vil også gjøre det lettere å gjennomføre finanspolitiske
innstramninger, som jo er nødvendig i flere land.
Ønsket om bedre konkurranseevne er selvfølgelig ikke nytt. Det er imidlertid
blitt viktigere enn før, fordi arbeidsledigheten og budsjettunderskuddene har
økt. Samtidig er ulempene ved svakere valutakurs, som økt inflasjon, for tiden
av liten betydning for mange land. Tvert om kan høyere inflasjon være
fordelaktig i land er renten ligger nær null.
Konsekvensen blir dermed alles kamp mot alle, i ønsket om svakere valuta.
I hvilken grad kan de oppnå dette? Mange studier tyder på at
valutaintervensjon vanligvis har liten virkning på valutakursen. Dersom
pengepolitikken styres etter innenlandske målsettinger som inflasjon og stabil
produksjon, er det begrenset hvor mye sentralbanken kan påvirke valutakursen.
Men dersom valutakursen får prioritet i pengepolitikken, og særlig dersom en
regulerer internasjonale kapitalbevegelser, er det mulig å oppnå svekket
valutakurs.
De endringer i konkurranseevne som skjer gjennom
valutakursbevegelser, er naturligvis et null-sum
spill, der noens gevinst er lik andres tap.
Valutakrigen innebærer imidlertid mer enn rene endringer i valutakursene. På
den ene siden er det i all hovedsak bra at landene fører ekspansiv
pengepolitikk, fordi lave renter og høy likviditetstilførsel bidrar til å
stimulere økonomien.
Det er imidlertid også viktige ulemper. I land som Brasil
kan høy kapitalinngang innebære at formuesprisene stiger ytterligere. Dersom
land med god økonomisk vekst føler seg presset til å senke renten for å unngå
at valutaen blir for sterk, kan økende formuespriser skape store finansielle
ubalanser.
Japan blir av og til brukt som et skremmende eksempel på
dette. Svært lav rente for å forhindre en for sterk yen på slutten av
1980-tallet, førte til en massiv boble i verdipapir- og eiendomspriser. Dette
har Japan slitt med i mange år etterpå. Imidlertid er nok manglende opprydning
i bankvesenet og sterkt aldrende befolkning vel så viktige årsaker til den
svake utviklingen i japansk økonomi.
En annen fare er om valutakrigen slår over i en handelskrig,
der landene innfører stadig sterkere proteksjonistiske tiltak. Dette var trolig
en viktig faktor i nedgangen på 1930-tallet. Så langt har en imidlertid unngått
dette. Det er liten tvil om at hvis noen land innfører betydelige
handelshindringer, så vil andre land svare med samme mynt. Dermed blir
gevinstene små og kostnadene store. I USA er det nye varsler om handelstiltak
mot Kina, men forhåpentligvis vil de store kostnadene ved en handelskrig
forhindre at det skjer.
En bedre løsning ville være om ubalansen ble redusert på mer naturlig måte. Med
rundt ti prosent årlig vekst og svært høy investeringsrate, burde Kina i følge
teorien hatt et underskudd på handelen. I så fall ville investeringene i noen
grad blitt finansiert med utenlandsk kapital, og ikke som nå utelukkende med
svært lavt innenlandsk forbruk. Tvert i mot har Kina som kjent et stort
overskudd på handelsbalansen.
Manipulering av valutakursen får gjerne skylden, men er bare delvis en årsak;
en vel så viktig forklaring er den høye spareraten i landet, som i hovedsak
skyldes svært skjev inntektsfordeling og manglende sosialt sikkerhetsnett. Kina
vil holde yuanen kunstig svak for å sikre fortsatt
kraftig økning i eksporten.
Det er imidlertid liten tvil om at for verdensøkonomien, og ikke minst for mange fattige kinesere, ville det vært mye bedre om veksten i Kina i mye større grad ble drevet av økt innenlandsk forbruk.