Fortsatt mulig å være optimist?

Av

Steinar Holden

Kronikk i Dagens Næringsliv 21. juni 2012

 

Med fornuftig politikk kan eurolandene løse de akutte krisene, selv om de fortsatt må slite med høy arbeidsledighet og finanspolitiske innstramninger. Dette krever at tre forhold kommer på plass. For det første er det behov for mye mer kapital til europeiske banker. Bankenes svake kapitalsituasjon demper deres utlån, og dette har igjen en kraftig negativ virkning på europeisk økonomi. For det andre må Spania og Italia få ta opp nye lån til betydelig lavere renter enn de gjør nå. De høye rentene svekker landenes økonomi, samtidig som de skaper økt frykt og usikkerhet blant investorer og andre økonomiske aktører. For det tredje må kriselandene gjennomføre reelle strukturelle reformer, og videreføre finanspolitiske innstramninger (men uten å øke tempoet i innstramningene nå).

Alle tre punkter er gjennomførbare. Eurolandene har kapital nok til å oppkapitalisere sine banker. Den europeiske sentralbanken (ESB) kan benyttes til å sikre billige lån til kriselandene. Og i kriselandene har folk innsett at de er i krise, og at det er behov for effektive tiltak for å løse krisen. Likevel er jeg redd at ubesluttsomhet og manglende enighet kan forhindre en vellykket gjennomføring, med betydelig risiko for en dårligere utvikling.

Bankene har tradisjonelt vært et nasjonalt ansvar og under nasjonal kontroll. Dette har imidlertid fungert dårlig, fordi landene har vist liten vilje og evne til å tvinge bankene til å være åpne om sine tap. Investorers og andre lands frykt for store, skjulte tap har dermed gjort det vanskelig for bankene å få inn ny kapital. I den siste tiden har det imidlertid blitt økt forståelse, blant annet hos EU-kommisjonen, for at det er behov for et felles ”finanstilsyn” på EU-nivå, slik at tap kan avdekkes på en troverdig måte. Trolig er det også ønskelig med et felles garantisystem for bankinnskudd. Tyskland og enkelte andre land er imidlertid fortsatt skeptiske, på grunn av risikoen for å få regningen for store tap.

Høye lånerenter for Spania og Italia er igjen blitt et akutt problem. Dette problemet så ut til å bli løst i vinter, etter at ESB hadde lånt ut nesten 1000 mrd euro til europeiske banker. Nå er imidlertid frykten for gjeldskrise tilbake, og utlånsrentene har steget. Mange politikere og observatører i mer solide land er skeptiske til å hjelpe kriselandene med billigere lån, fordi de mener at ”markedets dom” er nødvendig for å tvinge kriselandene til finanspolitisk disiplin. Dette argumentet har imidlertid den svakhet at hvis renten blir for høy, vil kriselandene ikke kunne betale gjelden sin uansett hvor mye de strammer inn. I tillegg vil sterkere innstramninger svekke den økonomiske veksten, slik at den gunstige virkningen på gjelden som andel av BNP kan forsvinne. En mye bedre løsning er angripe problemet fra begge kanter, både ved at de andre eurolandene sikrer billige lån til kriselandene, og at kriselandene gjennomfører en ansvarlig finanspolitikk. Dette vil gi lavere lånekostnader for kriselandene, samtidig som lavere obligasjonsrenter vil styrke bankenes balanse og dermed redusere deres problemer. Billigere lån kan for eksempel oppnås ved at redningsfondet ESFS/ESM får lån fra ESB, som lånes videre til kriselandene.

De nordlige eurolandene med Tyskland i spissen er forståelig nok lite glade for å bidra til nye lån til kriselandene. Alternativet er likevel verre. Hvis lånerentene for Spania og Italia fortsetter å øke, vil mislighold av gjelden etter hvert bli uunngåelig, og alle eurolandene vil tape på det. Med lavere lånerenter er det derimot god grunn til å tro at disse landene kan betjene sine lån, slik at tap kan unngås og økonomien bedres.

Hva med strukturelle reformer og finanspolitisk innstramning? Som argumentert over, vil det neppe være lurt å tvinge kriselandene til raskere innstramning enn de gjør nå, fordi det ville forsterke nedgangen i økonomien. Av strukturelle reformer er det svært mye som gjenstår, og det er lett å forstå de nordlige EU-landenes frustrasjon over hvor tregt reformprosessen har gått. En må imidlertid huske på at strukturelle reformer vanligvis innebærer klare tapere, som vil kjempe hardt for å holde på sine goder. Alle kriselandene er likevel i ferd med å gjennomføre viktige strukturelle reformer, så utviklingen går i riktig retning. Og selv om strukturelle forbedringer er særdeles viktig på lengre sikt, vil de være til liten hjelp dersom de akutte bank- og gjeldsproblemene forsterkes. Derfor må de sistnevnte problemene få hovedoppmerksomheten nå.