Eurolandene – hva nå?

Av

Steinar Holden, Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo

Finansavisen 2. april 2011

Eurolandenes problemer er ikke over. Det kommer gode nyheter, som at landene er enige om mer omfattende støtteordninger for land i gjeldskrise. Men det kommer også dårlige nyheter, som at lånerentene stiger og at innstramningsforslag i kriselandene møter sterk innenrikspolitisk motstand. Hva bør landene gjøre for å komme ut av problemene?

Den gode løsningen

Det er lett å skissere den gode løsningen. Den innebærer at landene med høyest gjeld, bl.a. Hellas, Portugal og Irland, gjennomfører kraftige finanspolitiske innstramninger, som samtidig er fornuftige og med sosial profil. Fornuftige ved at en kutter de deler av offentlig sektor som en ikke lenger kan finansiere, samtidig som en forsøker å skjerme andre deler av offentlig sektor. Sosial profil ved at en forsøker å spre belastningen på hele befolkningen, gjennom økning i brede skatter, samtidig som en delvis skjermer de fattigste. Den innebærer også at de mer solide eurolandene sørger for at kriselandene får låne til lav rente.  Hvis Hellas og Portugal skal låne til markedsrenter på 8-10-12 prosent, vil de uansett ikke kunne greie å betale tilbake lånene.  Fremtidige lån må tas med sikte på at de skal tilbakebetales, og lånebetingelsene bør avspeile det.  I så fall vil dette heller ikke koste de solide landene noe, fordi de får tilbake pengene med bedre rente enn de selv må betale.

er ikke så enkel

Men som vi har sett, er det ikke så enkelt.  I de solide landene, som Tyskland og Finland, er det kraftig motstand mot å gi hjelp til kriselandene.  Mange tyskere synes kriselandene burde ta ansvaret selv, siden krisen i stor grad skyldes for stor pengebruk i strid med Stabilitetspakten. I kriselandene er det vanskelig å få gjennomslag for tilstrekkelige innstramninger, fordi store befolkningsgrupper mener at de ikke har ansvaret for situasjonen.  I Portugal valgte statsminister José Socrates å gå av i forrige uke, fordi opposisjonen avviste regjeringens sparepakke.

Innenrikspolitisk motstand og uenighet mellom eurolandene fører til økt skepsis i markedene. Dermed øker lånerentene, noe som øker gjeldsbelastningen. Konfliktene har også ført til spekulasjoner om at eurosamarbeidet kommer til å sprekke.

Eurosamarbeidet holder

Men skeptikerne undervurderer de sterke kreftene som holder eurosamarbeidet sammen. Europas politikere knytter enorm prestisje til euroen.  Derfor vil de også strekke seg langt for å holde på euroen. Enda viktigere er det at det enkelte land har sterk egeninteresse i å videreføre samarbeidet. De solide landene er misfornøyde med å måtte bidra til lånepakker til kriseland, men alternativet er verre. Uten hjelp vil Hellas, Portugal og Irland som nevnt ikke ha en mulighet til å betjene lånene, fordi markedsrentene vil stige til skyhøye nivåer. Dette vil innebære store tap for kreditorene, ikke minst franske og tyske banker, som er de største utenlandske långiverne.  Dersom Frankrike og Tyskland lar kriselandene gå konkurs, vil de samtidig forsterke problemene for egne banker.  I tillegg kommer at konkurs i et land vil ha sterke smittevirkninger overfor andre land. Hvis Hellas ryker, øker presset på Portugal.  Hvis Portugal ryker, øker presset på Spania, osv.

Økonomien i eurolandene er også knyttet sammen på andre måter, som også taler for at eurosamarbeidet består. Gjeldskrisen har bidratt til å svekke euroen, noe som er fordelaktig for alle landene, ikke minst Tyskland. Hvis et eller flere av de sydeuropeiske landene hadde forlatt euroen for å bruke en egen nasjonal valuta, ville denne/disse valutaene trolig falt som en stein. De gjenværende eurolandene ville dermed fått svekket konkurranseevne overfor de landene som forlot euroen. Hvis alle de sydeuropeiske landene forlot euroen, ville trolig den ”nordeuropeiske” euroen styrke seg kraftig, til ulempe for de gjenværende eurolandene.

Ingen handlingslammelse

De sterke insentivene til å bevare eurosamarbeidet har ført til at eurolandene på ingen måte har vært handlingslammet. I utgangspunktet har det vært et viktig prinsipp innen euroområdet at landene har et nasjonalt ansvar for sin gjeld, og ikke minst at Den europeiske sentralbanken ikke skal kjøpe statsgjeld for å hjelpe landene. Men når behovet har meldt seg, har en tøyd på disse prinsippene.  Riktig nok har ordningene ofte kommet i seneste laget, etter at spekulasjoner i markedet har forverret situasjonen. Ordningene har vært preget av kompromisser, og ofte delvis uklare. Men de har kommet, og en har forhindret den akutte krisen.

Mislighold kan skje

Alt dette behøver likevel ikke bety at et eller flere kriseland ikke vil misligholde sine lån. Det er absolutt mulig for et land å foreta en restrukturering av sin gjeld – som innebærer at gjelden reduseres og betaling utsettes – uten at landet må forlate eurosamarbeidet. Faktisk kan troverdigheten til landet øke i etterkant, hvis gjelden blir redusert tilstrekkelig til at markedet ser at den er håndterbar, samtidig med at finanspolitikken er stram. Men det vil også ha sterke negative virkninger, bl.a. for långivere som tar tap, og økt spekulasjon mot andre land med høy gjeld. Likevel kan andre euroland akseptere dette, hvis en ser at landet ikke vil være i stand til å betale sin gjeld. Mislighold blir mer sannsynlig hvis gjeldsproblemene forsterkes i ett land, samtidig som andre kriseland og de private bankene blir mer robuste. Men også i en slik situasjon vil mislighold være en stor belastning på samarbeidet innen eurosonen. Derfor vil en trolig unngå også dette.