Opsjoner og lederavlønning

av

Steinar Holden

november 2006

 

De siste ukene har en rekke politikere og kommentatorer kritisert de store opsjonspakkene i flere norske selskaper. Andre kommentatorer har imidlertid hevdet at staten som eier bør holde avstand. Det blir påpekt at bedriftenes formål er størst mulig lønnsomhet, og staten derfor ikke bør gripe inn i styrets arbeid med andre målsettinger enn lønnsomhet. Det er imidlertid flere svakheter med dette argumentet. Også private eiere bør begrense opsjonspakkene, og staten som eier har flere legitime tilleggsgrunner til å gjøre dette.

 

Private eiere bør begrense opsjonene

I de fleste sammenhenger er det sterkt samsvar mellom ledelsens og eiernes målsettinger med bedriften. Begge parter tjener på at bedriften har god inntjening. Ledelsen kan likevel legge for stor vekt på vekst og trygghet, for å sikre sin egen posisjon, mens eierne i større grad vil tenke på lønnsomhet. Opsjoner kan dermed brukes for å sikre at ledelsen fokuserer mer på lønnsomhet, i samsvar med eiernes interesser.

 

Likevel kan en ikke regne med at de opsjonspakker som styret gir, er i samsvar med eiernes interesser. Selv om vedtaket gjøres av styret, har ledelsen i bedriften ofte stor innflytelse på det forslag til opsjonsprogram som legges frem for styret. Amerikanske erfaringer viser mange eksempler på hvordan ledelsen manipulerer forslagene som legges frem, for at styret skal vedta et meget sjenerøst opsjonsprogram. De fleste som har vært med på beslutninger i grupper, har oppdaget at et forslag på bordet har stor betydning for den beslutning som gjøres. Et forslag om sjenerøse opsjoner som blir fremmet for styret, vil derfor ofte bli vedtatt, selv om styret uten et slikt forslag ville besluttet noe annet. Effekten av forslag på individers og gruppers beslutning er også dokumentert i forskning. For å motvirke slike effekter, og dermed få avlønningssystemer som er i eiernes interesser, er det viktig at eierne er påpasselige med å begrense størrelsens på opsjonsprogrammene.

 

Vi har sett mange opsjonsprogrammer som har hatt preg av å være julegaver til ledelsen, ved at opsjonene gir stor gevinst selv om selskapets aksjer ikke gjør det bedre enn aksjemarkedet eller bransjen for øvrig. Noen konkluderer da at problemet er hvordan opsjonsprogrammet er laget, og ikke at det gis opsjoner. Men det faktum at slike opsjonsprogrammer er så utbredt, viser også at det ofte er noe feil med hvordan beslutningene om opsjoner tas. Dette tyder også på at ledelsen har for sterk innflytelse på denne beslutningen. Derfor må eierne ta et mer aktivt grep for å forhindre sjenerøse eller dårlig utformede opsjonsprogrammer.

 

Staten har gode ekstra grunner til å begrense opsjonene

Markedet for norske ledere er i hovedsak nasjonalt. Bedriftene konkurrerer i stor grad om de samme lederne. Slik er det i arbeidsmarkedet ellers, og stort sett alle økonomer, bedriftsledere og arbeidsgiverorganisasjoner er enige om at dette er et godt argument for moderasjon i lønnsveksten for vanlige arbeidstakere. Argumentet er like godt for ledere. Dersom Telenor betaler store summer for sine ledere, blir det vanskeligere for andre norske bedrifter å rekruttere ledere. Derfor bør staten, som stor eier og politisk myndighet, jobbe aktivt for moderasjon i opsjoner og avlønningen av ledere. NHO, som representant for fellesinteresser i norsk næringsliv, bør gjøre det samme. Smittevirkningen av lederlønninger på resten at arbeidsmarkedet gjør dette poenget enda viktigere. Hvis lavere avlønning i Norge skulle føre til at noen lederemner forsvinner til utlandet, er det ikke opplagt at dette er til ulempe for Norge. Norske ledere i utenlandske bedrifter kan være nyttige kontaktledd for norsk næringsliv. Kanskje kommer de tilbake etter ti eller tjue år, med nyttige erfaringer for oss.

 

Opsjoner og markedsmakt

Opsjoner i bedrifter med markedsmakt bringer inn nye aspekter. Telenor har en dominerende stilling i det norske markedet. Selv om Konkurransetilsynet gjør så godt de kan, kan dette neppe sikre tilstrekkelig konkurranse i telemarkedet. Ved å gi ledelsen i Telenor opsjoner, forsterker man bedriftens motivasjon til å utnytte markedsmakten. For en bedrift med markedsmakt er høyere priser den enkleste veien til høy lønnsomhet. Fokus på lønnsomhet kan også gi andre uheldige utslag. Det er f.eks. blitt avdekket at Telenor sorterer køen til kundeservice etter hvor gode kunder de er. Dette er sikkert lønnsomt – om en kunde som ringer lite blir misfornøyd, har jo dette minimal betydning for Telenor. Det er mer tvilsomt om belastningen ved ventetid for størst for kunder som ringer mye. Ved å gi ledelsen i Telenor store opsjoner fremmer vi slik atferd, som gir bedre lønnsomhet for Telenor, på tvers av andre hensyn bedriften kunne ta.

 

Pensjoner

Norge innfører forhåpentligvis snart en pensjonsreform der et hovedpoeng er at pensjonsopptjeningen skal avspeile innbetalingen. Alle år skal telle. Det er vanskelig å se gode grunner til at ledere skal unntas fra dette prinsippet, ved å tjene opp skyhøye pensjoner i løpet av få år. Det er selvfølgelig få som er toppleder i 40 år. Det er likevel ikke et argument for at de som er toppleder i 5 år, skal få pensjon som om de hadde vært det i 40 år. Også her bør eiere, både private og offentlige, ivareta sine interesser ved å holde pensjonsprogrammene på fornuftige nivåer, etter samme prinsipper som pensjoner for andre arbeidstakere.